hits

Bobiltur med familien Falkberget.

Sesongens første bobiltur må få en liten omtale på bloggen min - selv om jeg ikke finner nettet med Macen og den gjør bare tull. Det er til å få dårlig humør av, men nå har jeg bestemt meg for at denne teknologien ikke skal ødelegge dagen min, så nå blir det små bokstaver og kortere blogg fra I-paden. Og dette er Åmål, en liten by i Värmland. Bildet er tatt på vår kveldsvandring i går. 

Denne turen blir bare en kort helgetur. Vi må få prøvd bilen og se at alt fungerer før vi legger ut på en lengre reise. Dessuten er det hyggelige stellplasser både i sentrum av Arvika og i sentrum av Åmål. Jeg er jo glad i Arvika. Der har vi vært mye. Der har jeg butikken min, Kappan, og muséet mitt, Rackstadmuséet. Åmål er ny for oss. Vi oppdaget den byen i fjor. Det var en positiv overraskelse. Her har vi en hyggelig stellplass like ved det gamle bysenteret med mange gamle hus fra 1700-tallet. 

I går var det markedsdag, men vi lot marked være marked og slappet av ved bilen. Så tok vi oss heller en spasertur da alt hadde roet seg, både folk og vind, for det blåste friskt fra Vätteren på ettermiddagen.

 

I går kveld hadde vinden løyet, og i dag har vi våknet til sol, måkeskrik og vindstille. Gunnar har allerede tatt med seg kaffekoppen ut. Selv elsker jeg disse stille morgenene i bilen. Jeg lister meg opp og setter på kaffekjelen før det er liv i Gunnar, tar frem I-paden og leser avisen eller den boka jeg akkurat holder på meg, stabler meg opp med puter - og har det helt frotreffelig i senga. 

På stellplassene er det stort sett rolig på denne tiden. Det er forresten rolig ellers også. Det er godt voksne par i de fleste bilene. Det blir ikke så mye høylydt natteliv eller ruteknusing forårsaket av fotballer på ville veier. Ikke lekende barn heller. Det måtte vel i tilfelle være barnebarn eller oldebarn som hadde forvillet seg på en tur sammen med opphavet, men det er heller en sjelden foreteelse. På slike turer må man i tilfelle slå seg ned på campingplass. 

Vi ligger forresten sjelden lenge på en plass. Vi bruker bobilen for å reise rundt og se nye steder, ikke for å ligge stille. Denne helgen har vært litt annerledes. Det har vært avslappende og godt. Jeg har sittet ute i sol, innpakket riktignok, og lest Åsta Falkbergets bok om foreldrenes liv. Hun har skrevet to bøker: «Far og mor i unge år» og «I Trondalen og på Ratvolden». Den første handler om den tiden hun vokste opp. Da bodde familien på Grorud, så det er jo ekstra interessant lesning for meg som selv har hatt barn som har vokst opp der. I en annen tid riktignok. Et annet Grorud. Jeg vet ikke hva Falkberget hadde sagt om han kunne ha kommet tilbake og sett Grorud i dag. Hadde han ristet på hodet - eller hadde han vært fascinert og sett på det nye samfunnet som fargerikt, utfordrende og stimulerende? 

I dag skal jeg begynne på bok nr to. Falkbergets foreldre er døde, og hele familien flytter tilbake til hans barndomshjem for å fortsette arbeidet med gården, det arbeidet som foreldrene drev skal ikke være forgjeves. Jeg kan forresten ikke forstå at han kan få gjort noe særlig på gården. Han skriver jo både natt og dag. - Så jeg er nysgjerrig på den fortsettelsen. Og jeg gleder meg til turen med Bokormen til Røros i august. 

 

Men nå avslutter jeg med et kveldsbilde av blomstene rundt oss fra turen i går kveld, for nå kommer Gunnar inn og vil koke egg, så nå er tydeligvis starten på dagen over i fase to. Det går jo ikke an å sitte oppstablet i senga hele dagen...

Når en gammel dame blir enda eldre...

 

Ja, da føler hun seg ikke akkurat slik, men denne jenta stod der, full av selvtillit og pågangsmot, da Gunnar og jeg kom ut fra Palmehaven ved Grand hotel - hvor vi hadde inntatt en hyggelig lunsj. For ordens skyld må jeg ha med begrunnelsen for at denne skikkelsen er plassert på Karl Johan:

 

 

Hun hadde kanskje stått der lenge. Men jeg hadde ikke lagt merke til henne før. Hun kunne minne om en viss Fremskrittsparti-dame. Så får vi håpe at hun kombinerer pågangsmotet og selvsikkerheten med en passe porsjon ydmykhet, selvinnsikt og respekt for sine meningsmotstandere når det er på sin plass i tiden fremover. Har du blitt 76, har du iallfall oppdaget at det kan være klokt å tenke seg om og ikke ture frem alltid. - Men frisk og fin er hun iallfall, der hun står og minner oss om at kvinner også kan noe - i dette samfunnet.

 

Men jeg ble 76. Bloggen har allerede oppdaget det og forandret alderen min, ser jeg. Her nytter det ikke å lure seg unna. Ikke at jeg hadde tenkt det heller. Skriver man om hvordan det er å bli en gammel dame, så skriver man om en gammel dame. Nå er hun 76, og denne gangen fikk hun to viktige bursdagspresanger på dagen sin. 

 

Den første var et nytt kamera. Gunnar hadde funnet ut at jeg er så pass interessert i å ta bilder med mobilen min at jeg nå fortjente et "ordentlig" kamera. Jeg har aldri hatt det før, og jeg har nok av og til savnet en bedre soom-egenskap på mobilen, så jeg takket og bukket og var med ham til byen for å gjøre innkjøpet. Nå har vi fått det hjem og allerede hatt problemer fordi det ved en ulykkeshendelse bare ville gi oss polsk språk, og siden ingen av oss forstod noe av beskjedene og valgmulighetene som kom, tok det oss faktisk en god stund å ordne opp i dette. Det var forresten ikke jeg som klarte det, det var naturligvis min bedre halvdel. Han er fremdeles god å ha, og veldig nyttig i mange situasjoner. Så nå er alt i orden. Det er bare å knipse i vei, og i dag skal vi på årets første bobiltur, så det blir vel noen motiver å forevige.

Etter innkjøpet var det tid for lunsj, og vi valgte Palmehaven fordi jeg synes det er litt hyggelig der, og har man bursdag, så kan man bestemme slikt. Man kan jo ikke akkurat fotografere rundt seg et slikt sted, men "himmelen" over lunsjen kan jo ingen ta skade av at man får inn i mobilen sin.

 

 

Ingen tar skade av at man foreviger et fornøyd bursdagsbarn heller, der hun sitter og venter på sin skrei som det viste deg ble laks i stedet. Servitrisen var fortvilet og lovet oss gratis kake til kaffen som plaster på såret.

 

 

Her ser det forresten ut som at Gunnar først og fremst ville fotografere vinglassene. Jeg må for ordens skyld gjøre oppmerksom på at det bare er det ene (det hvite) som er mitt.

Etterpå spaserte vi rundt i solskinnet på Karl Johan og tok 5 Vestli hjem igjen, og da kom den andre presangen.

Jeg hadde nemlig tidligere på dagen innlevert en slags type pustemaskin til et kontor på Majorstua. Den skulle måle om jeg pustet tilstrekkelig om natten. Gunnar er nemlig litt bekymret for det. Selv synes jeg jo at jeg stort sett sover godt, og var ikke særlig bekymret.

Men på ettermiddagen kom det en telefon fra dette kontoret. En damestemme med noe utenlandsk akksent fortalte meg at jeg har alvorlig søvnapné (det betyr pustestopp over ti sekunder), jeg stopper å puste alt for mange ganger i timen, og jeg må ha behandling. Hun hadde allerede sendt mine papirer til Lovisenberg sykehus. Jeg spurte henne hvor lang tid det ville ta før jeg før time der. Hun svarte - helt uanfektet - at det nok ville ta noen måneder. Jeg hadde nesten tenkt å spørre om denne pustestoppen kunne være så alvorlig hvis det skulle ta så lang tid, men jeg kom ikke så langt. Hun hadde det travelt, det var på tampen av arbeidsdagen, hun skulle sende meg papirene fra undersøkelsen så fikk jeg se selv. Jeg takket og la på røret og lurte på om jeg skulle tørre å legge meg i min gode seng til kvelden. Hvis man kan slutte å puste alt for mange ganger hver time, sier jo all fornuft at det er lurt å holde seg våken resten av livet. - Nå har jeg overlevd to netter etter dette, og det har gått bra, og så får jeg diskutere resultatet med min øre-nese-hals-lege på Linnerud senter når han får papirene i neste uke. Og hvis jeg ikke slutter å puste før, får jeg ta denne timen på Lovisenberg.

Ikke at jeg synes dette var en hyggelig beskjed. Jeg opplever at jeg sover godt og hadde ikke visst noe om dette hvis jeg hadde sovet alene. Nå er jeg litt redd for at sengen skal bli en plass jeg ikke trives, og at hver natt skal bli litt for spennende. Og så har jeg lest litt om søvnapné. Dette er jo så pass moderne at vi ikke hørte om det da vi studerte. Og jeg har funnet ut at jeg egentlig skal være trøtt hele dagen, sovne på upassende steder innimellom, ha konsentrasjonsproblemer og dårlig hukommelse og være deprimert. Det som passer best, er at jeg ofte glemmer navn, men det har jeg faktisk tilskrevet alderen. Så passer det også at jeg er i dårlig form hver morgen, jeg må "gå meg til", løse opp stive muskler, ta en kopp kaffe og sitte litt med I-paden før dagen kan begynne på skikkelig vis. Det har jeg tilskrevet medisinene jeg tar - og alderen - igjen. 

Jeg har konkludert med at jeg ikke er fullt så dårlig som læreboka sier, og at mine plager nok må ha mer enn én forklaring.

Slik er det å bli en gammel dame. 

 

 

Men nå er det april. Det er da det gamle faller, mener Bjørnson, - det skaper litt rabalder, sier han, og videre kommer det kjente "fred er ei det beste, men at man noe vil!" Til oppmuntring har han også med noe om at det nye kommer til. Litt håp, med andre ord. Og i vår familie er det ikke bare jeg som har fødselsdag i april. Både Mari og Ebba er født i denne vårmåneden, og i år har vi bestemt at vi skal feire våre bursdager sammen den siste søndagen i måneden. Det gleder vi oss til.

 

 

Jeg tar med enda et vårtegn. Dette er mine venner stokkendene ved Alnaelva. De kommer mot meg med én gang de ser meg. Jeg har nettopp lest at høner er så kloke, men jeg tror jammen det må gjelde stokkender også. Når jeg nærmer meg, forstår de at det betyr mat, og de slettes ikke redde. I tillegg er de veloppdragen, de spiser opp smitt og smule. Riktignok slåss de litt innimellom, helst guttene da, men de er et veldig hyggelig bekjentskap på spaserturene i dalen. Forresten har vannstanden i elva øket veldig i det siste. Nå er det virkelig snøsmelting i Lillomarka. 

 

 

Jeg avslutter med denne karen her. I dag skal han til pers. Nå er han gjennomgått etter vinterens dvaletilstand, og i dag skal vi østover. Det er lenge siden vi har besøkt Arvika og Rackstadmuséet nå. Det må vi gjøre noe med. Riktignok er det tåkegrått ute, men værvarselet er optimistisk, så vi starter rett etter språkkaféen på biblioteket.

Bobilsesongen er i gang.

 

16.04.2018

 

Innimellom blir Farmor litt imponert over det barnebarna finner på, slik som her, da Frida og Lars demonstrerte at det går an å få til rare ting når man bare stoler på hverandre. Men anledningen var litt spesiell, for nå skulle gromgutten reise i militære dagen etter, og det setter i sving tanker og følelser i en hel familie - besteforeldre inkludert.

 

 

Det er sjarmerende å være liten gutt, iallfall for alle andre i familien, men det er ( dessverre? ) ingen blivende tilstand. Mens de små "vokser i alder og visdom", blir vi andre eldre og stivere dag for dag. Da kommer alvoret også - for begge kategorier -, militærtjenesten som var spennende på sesjon, var nok litt alvorligere jo mer den nærmet seg. Og for Farmor er jo heller ikke verdenssituasjonen den gunstigste å sende gullgutten av gårde i.

Livet forandrer seg stadig. Til høsten er fire av mine seks barnebarn utenfor umiddelbar rekkevidde, to på vestlandet, en på sørlandet og en i Nederland. Jeg har bare to igjen i Oslo. Naturligvis håper jeg at noen kommer tilbake om ikke så lenge, men prosessen er klar: Nå må de ut og stå på egenhånd. Nå er det deres tur å bli voksne. Og jeg skal slippe taket og stole på at de klarer det.

Det er vemodig, det er spennende, og fremfor alt er det litt godt. For det er uungåelig. Slik er livet. De unge har lyst ut, og det er bra, for det er et tegn på at livsviljen og -evnen er i orden. De skal klare seg uten en farmor, og det er godt at de gjør det. Farmødre lever ikke uendelig lenge. De unge skal leve sine liv og klare seg uten oss. Da er det godt å se at de har lyst å reise ut til nye opplevelser og forberedelser til det voksne livet. 

 

 

Så i stedet for å sitte hjemme og sture, tok besteforeldrene seg en skogstur i Lillomarka i går. Og hva møtte dem der? Jo, blide karer i militæruniform. De hadde fri og var på søndagstur i marka. Jeg spurte om sekkene var for nistepakken, for det var drustelig opp-pakning på alle rygger. De bare lo. Det var visst både søndagstur og trening. 

 

 

I går var det forresten klart at sommeren er i "kjømda". Det begynner å spire her i Tjernfaret også, selv om sneen ligger tykk og seig over plenene. Vi tok av oss piggskoene og arkiverte dem for vinteren i går. Vi innviet verandaen også. Det var til og med varmt og behagelig. Vi har gjennomlevd enda en vinter. Denne gangen har den vært skikkelig seig og lang. Nå ser vi fram mot bobilturer og stolpejakt og lettere bekledning. 

Men i dag er det kaffeavtale og linedans. Topplokket og resten må forsøkes holdes i trim.

14.04.2018

 

Det er krig i Syria. Vi vet det så godt. Vi er slitne av å høre om alt det forferdelig som skjer der nede. I dag har hele min ellers så fine morgenstund blitt invadert av amerikanske, franske og britiske angrep på Syrias lagre og produksjonssted for kjemiske våpen. Det var behov for å si ifra, eller sette "den røde streken", som det kalles. Det kan jeg forstå. Jeg skulle bare ønske at det stoppet snart, at ikke dette fører til en eskalering og at større og større områder trekkes inn i denne krigen. Særlig tenker jeg slik i dag, for i dag skal vi besøke Tomteråsen-folket. Lars reiser til Madlamoen for å avtjene verneplikten i marinen i morgen. Da bestiller ikke Farmor mer krig. Da skal det være stille og fredelig i verden, iallfall ett år fremover. - For det er én ting å "forherlige" vår historie med å minne oss på at vi slekter fra de bolde vikinger, én helt annen ting er det når krig og stridigheter blir alvor. Taggerne synes tydeligvis det første er morsomt. På bildet har de vært ute der gangveien min krysser under Trondheimsveien. De er flinke til finne sine steder.

 

 

 

På den andre siden ser det slik ut. Iallfall litt mer fargerikt og oppmuntrende på den måten. Hva disse bokstavene står for er ellers en gåte - for meg.

Men nå kommer våren her i Tjernfaret. Ildsjelen i borettslaget har startet våronn. Jeg er imponert over henne, men dette er visst hennes store interesse. Og det er virkelig til glede for oss andre som ikke orker den slags aktiviteter. I dag er det også sol. Jeg har allerede vært en tur på verandaen for å få en smak av den.

 

 

Vi får glede oss over det fine været så lenge det varer. I går kunne jeg også konstatere at lyset i slalombakken på Nesodden var slått av. Også et vårtegn.

 

 

 

Forresten driver jeg min egen våronn. Det er et eksperiment. Jeg har jo ikke de gunstigste forhold for å drive med dette i leiligheten. Jeg har forstått at jeg ikke har det lyset som skal til, og sannsynligvis ikke den riktige temperaturen heller, men jeg har kjærligheten, og jeg snakker med dem, så da må vel det hjelpe. Dette er blomkarse. Det er mulig jeg har sådd den litt tidlig.

 

 

Dette er stemorsblomster. Jeg er veldig spent på om dette kan bli noe jeg kan sette ut etter hvert. De skal jo til og med tåle frost, men det kan jeg ikke tenke meg gjelder disse plantene mine som vokser opp som stueplanter under amatørmessige forhold. Vi får se. Det er vel ikke sikkert det blir noen vellykkede bilder av dem fremover, men det går an å prøve seg. Så lenge det er liv, er det håp. Og så er det litt spennende.

 

Det har vært to ukers påskeferie. Det betyr to ganger uten språkkafé, én gang uten linedans og én gang uten trim på seniorsenteret. Og det er veldig godt å komme i gang igjen.  Hverdagen holder seg lengst.

I går var det språkkafé. Liv og røre. Med anledning til å bryne hjernen på å forklare norske ord og uttrykk og norske skikker. I tillegg kan man lære mye om leveforhold i forskjellige andre land. Jeg er så imponert over disse ungdommene, de fleste vellutdannet, som setter slik pris på å komme til landet vårt og lære seg vårt språk. Det er jo et lite språk i verden, men så verdifullt for oss alle som er samlet på språkkafé. I går var det én som møtte med sjokolade til kaffen. Han hadde fått seg jobb. Det måtte feires.

Jeg er jo glad så lenge jeg kan være med på dette, men nå kommer sommersesongen, og da jeg kom hjem i går ettermiddag, stod bobilen parkert i gaten utenfor.

 

 

Gunnar har nesten startet sesongen allerede, så her er det bare å henge seg på. Snart tar vi båten til København og kjører sørover, forhåpentligvis til mer sol og sommer. Senere i sommer har vi lyst på en tur nordover, men det kommer litt an på været. 

Men før dette er det viktig å få med seg både linedansen og trimmen. I det siste har jeg fått mye tydeligere bivirkninger av medisinene jeg må ta for å forhindre mulige brystkreftmetastaser en gang i fremtiden. Det er disse som motvirker østrogener, og jeg er ikke glad i dem. Jeg blir så stiv i kroppen. Jeg må stå opp tidlig hver morgen og myke meg opp, og jeg synes det er et under at jeg klarer å følge med på torsdagstrimmen. Men det er som om stivheten slipper når jeg begynner å bevege meg, og det er jeg jo veldig fornøyd med. Det ansporer til å gå turer og det holder meg på linedansen. Der er det jo bare én person som er eldre enn meg, men hun er jo nesten den beste av oss alle. Selv vet jeg ikke hvor lenge jeg klarer å følge med, og det tar meg nesten to timer frem og tilbake i reisevei, så motivasjonen var faktisk i ferd med å rakne sist mandag. Da ble det nemlig ikke kaffe på forhånd. Da hadde min venninne blitt operert for grå stær, og da er ikke hopping og dansing det første du gjør. Så da måtte jeg manne meg opp i regnværet og komme meg til Møllergata skole på egenhånd. Det samme må jeg gjøre mandagen som kommer. Jeg får håpe på fint vær og ta med en bok til T-banen.

Torsdagstrimmen er det lett å motivere seg for. Der har jeg kort vei, og den avsluttes alltid med kaffe og bløtkake. Og en hyggelig prat med spreke damer. Jeg har iallfall lært at ingen pensjonist må føle seg for gammel til å gå på et seniorsenteret. Det er der de sprekeste eldre møtes. Og jeg har mye å lære av spreke damer som er ti og femten år eldre enn meg.

Så spørs det jo også hvor lenge jeg kan skrive blogg. Disse bivirkningene har gitt meg veldig stive fingre i det siste. Når jeg våkner om natten, er hendene helt stive og føles virkelig som tømmerstokker. Da blir det hånd- og fingergymnastikk i sengen. Det hjelper mye, men denne stivheten har en tendens til ikke å gi seg helt utover dagen. I tillegg har jeg en ringfinger på høyre hånd som gir meg ekstraproblemer. Den ortopediske kirurgen jeg bor sammen med, har stilt diagnosen tendovaginitis stenosans. Symptomene er at fingeren blir vanskelig å bøye, det går til et visst punkt, så blir den forhindret av en fortykkelse på senen, så jeg må bruke ekstra kraft på den. Da gjør den et ubehagelig hopp. Det samme må til for å få den tilbake. Gunnar kaller det ellers for "snapper-finger" eller "trigger-finger". Ikke at det er farlig, men det er ubehagelig. Blir det verre, må jeg nok til håndkirurgene. Jeg er operert for samme type finger av dem for flere år siden.  

Ja, ja, noen plager må vel en snart 76 år gammel kropp tåle. 

Jeg setter på litt musikk med Benny Anderssons orkester (BAO). En mer fantastisk tonekunstner vet jeg ikke om. Å høre på ham og hans medmusikanter hjelper alltid på humøret.

Vi vil holde den røde stien fra Moster til Romsås åpen!

 

Dette bildet er laget av småskolebarn ved Svarttjern skole på Romsås. Dette året, 1995, fikk bydelen ny kirke. Den kirken de hadde fra før, bygget i tre på midten av 70-tallet, hadde brent ned etter et innbrudd i 1986. Så ble arkitekten Arne Sæter engasjert for å få satt opp en ny - i mur. Den ble innviet i 1995. Men her er det tydelig at noen også har litt greie på historie. For historien sier jo at den første kirken i Norge ble bygget på Moster i 995. Og på dette bildet går det en rød sti fra Moster til Romsås. For meg symboliserer dette at Romsås kirke er en del av Den norske kirke, og at den alltid skal være det. Nå vil Oslo kirkelige fellesråd legge den ned som menighetskirke fordi driften av Oslokirkene går med underskudd. Men menigheten vil naturligvis ikke det. De vil holde den røde stien åpen også for fremtiden.

Og her er det bare å gå. Det er lett tilgjengelige stier rundt kirken på Romsås slik den ligger helt inn til Lillomarka. Dette er "kirka i skogen". Det har bildet også fått fint frem, og arkitekten har grepet det med utformingen av vinduene. For her kan du sitte og se rett ut i skogen, og skogen begynner allerede med vinduene inne i kirkerommet.

 

 

Det er sannsynligvis ikke like fin skog rundt den gamle steinkirken på Moster. Jeg måtte gå på Wikipedia for å finne opplysninger om den. Dette er ikke den som ble satt opp i 995. Denne er satt opp på 1100-tallet. Men den er absolutt gjenkjennelig på elevenes bilde.

 

Historien om Romsås kirke er innholdsrik. Her er mye arbeid nedlagt. På en måte er det typisk drabantby-historie. Den inneholder kampen for å bli eget kirkesogn, kampen for å få tomt, bygging av en enkel trekirke, innbrudd og brann, gudstjenester på skolen i en knapp ti-årsperiode, innvielse og utvikling av nytt bygg, bekymringer og gleder, - i korte trekk: oppturer og nedturer.

Og nå står den der, jeg påstår: Oslos mest sjarmerende kirkebygg - som huser en engasjert, inkluderende og aktiv menighet. En menighet som er kjempeglad i dette bygget. Problemet er "bare" at Kirkelig fellesråd i Oslo vil legge det ned som menighetskirke. Hvordan de vil det skal brukes i stedet, er uklart og usikkert. Det er ikke rart at det blir protester av slikt.

 

Bilder yter ikke kirkerommet helt rettferdighet. Det blir alltid dårligere enn virkeligheten. Men jeg måtte forsøke å få med døpefonten med rennende vann og svevende due, og her får vi et lite inntrykk av en lyssetting som kan varieres i forskjellige styrker og farger. Lyden er også fint regulert slik at den som sitter på bakerste benk skal høre like godt som den som sitter på første.

Kirkekunsten er enkel og fargerik i tekstil.

 

 

Alt er enkelt, men kvaliteten er tatt vare på. Noen har jobbet og hatt omtanke og kunnskap her. Noen har lagt sin kjærlighet ned i disse detaljene. - Mener Fellesrådet virkelig det er riktig at andre nå skal overta bruken av dette rommet?

Det virker hjerteskjærende urettferdig. Og det kommer akkurat på et tidspunkt hvor rektor på en av skolene har etterlyst hjelp på grunn av en vanskelig ungdomsgjeng. Det skal litt til før en rektor gjør det.

Dette er ikke bare dårlig "timing" av Fellesrådet. Dette er tyveri - hvis det blir gjennomført.

Vi er mange her oppe i skogen som vil jobbe for at dette ikke skal skje. Vi ønsker at elevenes røde sti til Moster ikke skal gro igjen. Om vi lykkes, er en annen sak.

Vi bor jo på mange måter i et land hvor det er pengene som bestemmer hvordan vi bør leve...

Gamle damer og unge kirker må være omstillingsdyktige.

 

Av og til føler nok gamle damer seg temmelig utdaterte. Iallfall gjør jeg det med ujevne mellomrom. Men nå har jeg fått følge av de fleste kirkebygg i Oslo Øst. Her er det også mange som nok føler at de ikke helt følger med tiden.

Da vi kom til Groruddalen i 1974, bygde Stiftelsen Kirken Bygger arbeidskirker over en lav sko. Vi fikk iallfall Bredtvet (1977), Rødtvet (1978), Fossum (1976), Stovner (1979), Ellingsrud (1981), Furuseth (1980), Romsås (1975/1995)og Haugerud (1975) kirker i løpet av en tiårsperiode på 70-80-tallet. Romsås kirke var en trekirke som brant i 1986. Den ble bygget opp igjen på samme tomt i et litt mer brannsikkert materiale i 1995. 

Kanskje Stiftelsen Kirken Bygger var litt vel optimistiske. Men de hadde vel sett at drabantbyene skjøt i været med god fart, og de vurderte vel at dette ble litt mye for gamle Grorud og Østre Aker kirke. Ikke vet jeg. Entusiastiske var de iallfall, og det smittet nok over på nye, unge innbyggere som så for seg muligheter for lokaler både for gudstjenester, sangkor for forskjellige aldersgrupper, ungdomsklubber, ten-singkor, barnehage og eldresenter. Slik var det iallfall for oss på Rødtvet. Vi ble glade i dette bygget med de mange muligheter, til og med altertavlen av Jens Johannessen, den som mange synes er så stygg. 

 

 

Men det er ikke så lett å følge med tiden. Rødtvet kirke ble innviet 1.søndag i advent i 1978. Det var en stor dag i mange år -  med skikkelig markering denne søndagen i kirkeåret. Men mye har skjedd også innen kirken i disse årene. Da jeg - forventningsfull - ankom kirkerommet for å feire innvielsen 1.søndag i advent 2017, var det ingen feiring der. Det var gudstjeneste for alle babysangere. En gjeng babyer med mødre satt foran alteret under et blått, tynt teppe som visstnok skulle være en bølge. Og jeg kan godt innrømme det, jeg har ikke noe mot babysangere, men akkurat denne dagen ble de et klart bevis på at nå er det noen (dvs jeg) som ikke følger med tiden, og noen (dvs. presten) som ikke tar vare på tradisjonene. 

Det er så mye som har forandret seg i kirkene. Liturgien er ny. Man skal stå og sitte på helt andre steder i gudstjenesten enn man stod og satt før. Sist vi var i Grorud kirke hadde Gunnar og jeg slått oss ned på en av de fremste benkene. Da oppdaget vi plutselig at vi satt under en salmesang, mens alle de andre hadde stått gjennom mange vers allerede. Vi holdt på vårt og satt salmen ut. Det må være måte på alle disse nymotens greiene.

Forresten klarer vi ikke å synge noe særlig likevel. Stemmen har blitt mange hakk dypere med årene, og organistene vil jo ikke legge toneleiet ned. Jeg har hørt de påstår at det vil føre til dårligere sang, fordi forsamlingen da ikke må anstrenge seg for å synge ut. Jeg har naturligvis ikke fagkunnskap her, men jeg er ikke enig. Organistene er vant til korsangere som hele sitt liv har holdt stemmen i trim. De tror tydeligvis at det gjelder oss alle, eller kanskje de gir blaffen i at vi andre også har lyst til å synge? Jeg legger melodien ned en oktav, men så må den jo stadig vekk opp igjen. Da kan man ikke snakke om sangglede.

 Så sitter jeg der og irriterer meg over organisten som tar sanggleden fra meg, samtidig som jeg må innrømme at det er alderen som må ta mest av ansvaret  - og så meg selv da, som ikke har gjort noen anstrengelser for å holde stemmen i trim.   Tapet over sanggleden er et vesentlig tap - for meg. Innimellom sørger jeg skikkelig over det. Da erstatter jeg det med plystring, men det kan jeg jo nesten ikke fortelle. Jeg fikk jo kjeft på barneskolen fordi jeg plystret i timen. Det er så desidert ikke en aktivitet under en gudstjeneste. Det hører fritiden og privatlivet til. Men da er det en sårt tiltrengt erstatning for denne manglende sangevnen.

 

 

 

Kirkene i Groruddalen er mye yngre enn meg, men de er nedleggingstruet med jevne mellomrom. For noen år siden gikk Bredtvet kirke - som førstemann ut - til katolikkene. Bredtvet menighet sørget. Katolikkene var sikkert fornøyde, og de bruker iallfall kirken. Det er strømmer av folk ut og inn som går forbi statuen av Hans Nielsen Hauge uten å vite hvem han er. Og vi unner katolikkene kirken. De trenger den.

Saken er vel at vi har blitt for få mennesker for alle de kirkene vi fikk i Groruddalen på 70-tallet. Antallet nordmenn er halvert her oppe siden da. Vi fyller ikke kirkene lenger, og det finnes ikke økonomiske midler til å drifte alle disse byggene. Det ser vi jo ganske tydelig. Taket i eldresenteret har lekket utrolig lenge uten at eier har sett seg i stand til å reparere det. Vi må ta til vettet. Vi klarer oss med færre kirker. Problemet er bare at det passer aldri - for dem som tilhører en menighet - at akkurat deres kirke skal tas. Bildet over er av Romsås kirke fra 1995, den yngste av alle. Nå står den for tur. 

Styringsgruppen for Kirkebruksplan i Oslo har foreslått dette. Den mener at Romsås kirke ikke lenger skal brukes som menighetskirke, men den er likevel foreslått beholdt som kirke i lokalmenigheten, sier menighetsrådets formann. Det vil ikke være noen vesentlig besparing for Oslokirken å redusere på Romsås, så Grorud menighet skal jobbe for fortsatt kirke på Romsås, sier han. 

Forstå det den som kan. Hvis Styringsgruppen foreslår den nedlagt som menighetskirke fordi de skal spare penger, virker det jo noe merkelig at det ikke er penger å spare på å legge den ned. Her må det ligge noe under. Kanskje det er angsten for reaksjonene. 

Selv forstår jeg ikke at noen kan mene det er riktig at bydelen Romsås, som ligger alene for seg selv i skogen, skal miste sitt kirkebygg. De bruker det flittig, ikke bare til nordmenn, men også har flere med utenlandsk bakgrunn funnet sitt tilholdssted her. Det var nesten bedre at Rødtvet kirke ble tatt. Det er ikke lang vei til Grorud, og det er også et alternativt eldresenter på Kalbakken. Vel, det skal nok bli noen diskusjoner fremover. Det betyr bare så lite så lenge pengene bestemmer. 

Det er en spesiell opplevelse å bo i en dal som har forandret seg så mye som Groruddalen har gjort de siste 30 år. Ingen av oss - og sikkert ikke selve ildsjelen i Stiftelsen Kirken Bygger, Lita Hjertholm - kunne vel se for seg at kirkene som skulle ha en fremtid foran seg på 70-80-tallet, skulle være utdaterte i 2018. Ingen kunne heller da se for seg at mange skoleklasser nesten ikke skulle ha norskættede barn eller at du nesten ikke skulle høre samtaler på norsk i mange T-banevogner.

Det er ikke bare alderen en gammel dame i Groruddalen må lære å takle. Livet forandres både inni henne og rundt henne. Noe gir glede, noe gir savn.  Noen snakker om problemer. Andre om utfordringer. 

Jeg tror jeg må snakke om begge deler.

Og én ting er iallfall sikkert: Vi har det ikke kjedelig her oppe. 

Tid for å avslutte påsken 2018.

 

I dag er det stille morgen på Solbakken. Ute snør det. Markene er hvite. Bilen nedsnødd. Alle fjell bortgjemt i en lys grå tåkemasse.  Det frister ikke til uteaktivitet.

Men det knitrer i ovnen. Kaffen er varm. Og I-paden trofast. Bortsett fra at den ikke viser meg det jeg leter mest etter: Hvor mange kirker skal nedlegges i Oslo? I går kunne Vårt Land fortelle at opplysningene om dette skulle komme på et møte i går kveld, og det gjorde det nok, møtet var referert i TV-nyhetene, men det kom naturligvis ingenting om hvilke kirker som ville bli rammet. Bare at antallet var ni.

Og vi har jo våre bange anelser i Groruddalen. Vi har opplevd dette før, da Bredtvet kirke ble tatt fra menigheten sin og utleid til katolikkene. Ikke noe stygt om dem. De trenger og bruker denne kirken kanskje enda bedre enn oss nordmenn. Men det viser tydelig hva slags kulturkollisjoner vi har i dalen, når en strøm av folk går forbi Hans Nielsen Hauge hver søndag uten å vite hvem han er.

I dag har jeg ikke lyst til å høre at Romsås kirke blir tatt fra beboerne der. Der er det fine aktiviteter også med innvandrere som deltakere, og nå har nettopp rektor på en av skolene gått ut og forkynt ungdomsproblemer, så er det noen som skulle trenge - og fortjene - å få beholde kirkebygget sitt, så må det være Romsås. Den andre som kanskje er i faresonen, er Fossum kirke som ligger kloss inntil Stovnersenteret. Stovner,  som enda ikke har fått på plass en ungdomsklubb, trenger ikke det akkurat nå.

Det blir spennende å komme hjem og få høre litt om hva som skjer, for hverken Aftenposten eller Vårt Land eller TV-nyheter på nett har noe om dette på morgenkvisten. Kanskje jeg må ringe til Gro. Hun følger nok med. Iallfall hvis forkjølelsen har gitt seg.

 

 

Men her sitter jeg i ovnsvarmen og øver meg på et nytt redigeringsprogram for bilder. Nå har jeg lastet ned appen, men det er jo ingen som forteller meg hvordan den skal brukes, og det er faktisk ikke min sterkeste side å finne ut av det selv. Jeg ser at Grande Foto stadig averterer fotokurs i Aftenposten. Det spørs om ikke det var en god idé å melde seg på hvis jeg kan få innpasset det etter påske en gang. Dette bildet er fra Tresfjord kirke, tatt andre påskedag. Det er vel ikke akkurat en kirke som har nedleggingstrusel hengende over seg, men til en så fin kirke å være, er det jo i grunnen ikke så mye å skryte av når man vet at den  bare har én gudstjeneste gjennom hele påsken. Jeg har likevel inntrykk av at dette bygget har en solid posisjon i bygda. Her har man døpt, konfirmert, viet og begravet forfedre og nålevende beboere ( ikke misforstå, de sistnevnte er naturligvis ikke begravet enda) så lenge den har stått der, siden 1825, og også tidligere, dog i et annet bygg på samme tomt. Det gir en følelse av tilhørighet, og den er viktig. 

 

 

Å sige ned i disse benkene, se gjennom gammelt ruglete glass at snøen daler rolig ned utenfor og vite at dette har forfedre i generasjoner gjort før meg, gir en spesiell ro i sinnet. Slike opplevelser kan man ikke akkurat si at arbeidskirkene i Groruddalen gir. Det måtte være steinkirka på Grorud da, - for noen som enda kan kalle seg innfødte.

Men nå synger vi på siste verset her på Solbakken for denne gang. Det har vært fine dager, med familie både innendørs og i husene rundt. Mange har stukket innom. Det har blitt en del kaffekopper, og jeg er særlig glad for å ha fått med meg en tur til Molde før forkjølelsen gjorde dette til en litt spesiell påskeferie for meg. 

 

 

Forkjølelse til tross, blå himmel og snødekte fjell vil denne påsken bli husket for.

For et nydelig land vi har!

Når den ungdommelige livsgleden forsvinner...

 

I dag er det påskeaften. Det er solskinn fra en klar og blå himmel, det er fuglekvitter, stille på fjorden og stille på Solbakken. For nå har to barn, ett svigerbarn og fire barnebarn reist hjem. Da blir det stille. Jeg kan ikke si at livsgleden har forlatt oss, men jeg kan desidert si at den ungdommelige livsgleden har pakket sakene og reist til Oslo igjen. På bildet er den illustrert av Mari, solstrålen vår, hun som - nesten alltid - representerer energien, farten, fantasien og "jeg er glad i deg, Mormor". Ikke den eneste gulljenta mi, men så udiskutabelt en gulljente. Nå var hun glad og blid og takknemlig for en fin uke på Solbakken, og glad og blid fordi hun skulle hjem til rommet sitt og vennene sine og byen sin. For nå er det også russetid i vente.

 

 

Og her har vi en annen utgave av gulljentene, en som har klatret opp på veranda-kanten og på en litt mer tenksom måte tar farvel med Solbakken og fjell og fjord for denne gang. Her har hun tilbrakt alle de påsker hun kan huske. Og i år er hun særlig fornøyd med å ha fått med seg skiturer og alle trappetrinnene, 418, opp til Aksla i Ålesund, for det er visst viktig for en fysioterapistudent å være i god form, og nå er det tilbake til Oslo og skolen og neste eksamen. 

Guttene tør jeg ikke å sette inn bilder av, for jeg er ikke så sikker på at de vil like det, men jeg kan iallfall vise frem den gaven Lars fikk av sin tante da hun kom hjem fra Moldetur på mandag.

 

 

For Syltes ananasbrus er obligatorisk på Solbakken-ferie. Og Lars har lovet han skal "sagge" litt ekstra når han har denne på seg utover våren. Det er bare så dumt at han skal inn i vårt militære korps over påske, så det blir nok lite vi får se av slikt.

Det var en fornøyd gjeng som reiste hjem. De har fått med seg både skiturer og potetball på Ørskogsfjellet, byturer til Ålesund og Molde, sol fra klar himmel omtrent hver dag, båtturer på fjorden, rydding i fjæra, mange runder med Alias - og så denne påskekrimen da, som er egnet til å ta livet av hver kveld, men som likevel MÅ med, for den er jo også tradisjon - for noen. Mari brukte heller tiden til å øve på ukulelen. Egentlig mye mer produktivt, spør du meg.

Men når den ungdommelige spruten og aktiviteten og livsgleden reiser hjem, hva skal vi gamle som sitter tilbake i stillheten gjøre da? Når vi sitter her og opplever at det blir "dott atti bjellen", som våre forfedre i Tresfjorden beskrev det, - forresten en god beskrivelse av fenomenet, - og vi likevel skal sørge for en fin påskeferie videre, ja, hva gjør vi da???

Jo, da får de ensomme gamle besøk av en nesten like gammel fetter med bilder som er enda eldre. Her er ett av dem.

 

Og der står vår felles bestefar, Lars, helt til venstre. Han er i Mehamn i Finnmark i 1916, og han har ikke reist tomhendt. Han har reist for å selge dresser og bukser og jakker, sydd på hans skredderverksted, til fiskerne. Kanskje er han også ute etter nye bestillinger. Bildet er baksiden - eller kanskje riktigere forsiden - på et postkort han har sendt til sin søster, Sigrid, og vi ser at han liker seg godt nordpå selv om været ikke er det aller beste og selv om baksiden på kortet har for liten plass til det han vil si. 

 

 

Fetteren min er et unikum når det gjelder bygdas historie. Han vet - nesten - alt jeg ikke har fått med meg, og han kjenner våre forfedres historie mye bedre enn meg. Han hadde også med seg et bilde av min farmors familie. Og dette er et viktig bilde, tatt ca 1958. For her han hun fått hjem på besøk en bror som utvandret til Amerika en mannsalder tidligere.

 

 

 

Her står min farmor med mørk drakt og hvit krave midt i bildet omgitt av sine brødre, som hun hadde mange av. Broren som har kommet hjem, står foran og helt til høyre i bildet. Dette var nok et veldig etterlengtet besøk for min farmor. Hun tenkte mye på sine to brødre som "forsvant", ikke bare over Atlanterhavet, men over et helt kontinent i tillegg, og så langt sør de kunne komme. De slo seg ned like ved San Diego. Det var liksom ikke en helgetripp å komme hjem på besøk, iallfall ikke i de tider. Det slår meg hvor mørke de var i håret, alle sammen. I vår familie var det farfaren min som tok vare på det lyse håret, og farmoren min på det mørke. I distriktet ble det - med litt smilende underfundighet - sagt at de mørke var en etterlevning av spanjoler som hadde vært i traktene for å skaffe seg klippfisk. Kanskje det var noe i det, men jeg tror lite på at de tok seg en tur til Tresfjorden. De holdt seg nok mest til ytre kystlinje, Kristiansund og Bjørnsund. Forresten, hvem vet? Kanskje noen også ble forelsket i våre fjell og tok seg en tur innover i fjordene? 

Vi har ikke hatt mye kontakt med amerikafarerne og deres etterkommere. Derfor var det morsomt at Knut og Lars besøkte noen av dem i forbifarten da de var i California på guttetur i februar. 

 

 

Og her ser vi iallfall noen av dem utenfor sitt hjem i Vista, California, ca tre mannsaldre etter utvandringen. De valgte et annet liv enn Tresfjorden og Norge kunne gi dem. Hva det beste livet ville være, er jo alltid - og vil alltid forbli - et stort spørsmålstegn.

 

Men tilbake til Solbakken og de gamle, ensommes stillhet. Min situasjon er stort sett dominert av den verste forkjølelsen jeg har hatt i mitt liv. Det er ikke mulighet for solskinnsliv utendørs eller videre besøksaktivitet. Det er hosting og nysing og dårlig form.

Men utendørs stråler en sol fra skyfri himmel hver dag. Fuglene kvitrer om dagen og månen lyser opp utelivet om natten.

 

 

Men mitt uteliv innsnevrer seg til å ta noen skritt ut på kjøkkentrappen om kvelden for å få tatt dette bildet.

Og slik ser det ut til å bli noen dager fremover...

Det beste sted på jorden?

 

Det finnes ikke mye som er bedre enn en Moldetur i solskinn. Her koser Mari seg på toppen av Reknesparken mens hun nyter utsikten til Romsdalsfjellene, det såkalte Moldepanoramaet. Det er så utrolig vakkert. - Og jeg kan ikke unngå å tenke: at vi flyttet fra dette! Hvorfor gjorde vi det?

Fordi utdannelse og spesialisering og kreftkirurgi av første klasse var viktigere enn fint hus med flott utsikt? Sannsynligvis noe slikt. Ikke alle ville valgt det samme. For det innebar jo faktisk å bytte barnas oppvekst i en fredelig småby med moldedialekt med storbyen og Groruddalen, og etter hvert også et nokså mangfoldig samfunn. Hva hadde vært best? - Det får vi aldri svar på.

Jeg tror forresten ikke vi angrer heller. Det måtte være med en liten snev hver gang vi ser dette. Jeg innrømmer det.

 

 

For to dager siden satt Eli, Mari, Sigurd og jeg her på ferjekaia i Vestnes og ventet på neste båt. Vi hadde kommet 25 minutter for sent og så ferja forsvinne rett foran nesa på oss. Det blåste litt. Ellers var været strålende.

Vi hadde lagt opp et overkommelig program, først skulle vi til Plassen for å se på biblioteket, så skulle vi besøke en butikk med spesielle klær, "Made by Mom", og etterpå var det Romsdalsmuséet. 

 

 

Men først var det ferjetur med Fjord1´s bleffer (på sunnmørsk sveler) og kaffe. En viktig innledning til tur. Og la det være klart med én gang: Vi vil ikke ha tunnel under fjorden! Vi stemmer for Romsdalsaksen - eller for status quo på veifronten.

 

 

Her har vi damene velplassert i Moldes meget fargerike bibliotek. Det blir naturligvis noe helt annet enn Stovners nye eventyrstue, Her er det innredning fra biblioteksentralen. Men de ansatte har vært flinke til å sette farge på interiøret, og de klarer tydeligvis å overleve i et bibliotek som er delt opp i tre høye etasjer. Jeg spurte om de ikke hadde fått innredet en heis spesialdesignet for bibliotekarer, men fikk høre at det de ønsket seg aller mest, var en heis for bøker. Og det kan man jo forstå, når man vet hvor tunge bøker kan være.

 

 

For meg er det nesten umulig å besøke Molde uten å bli minnet om Bjørnstjerne Bjørnson. Romsdalsmuséet fremstår med mye som er nytt siden min tid i byen. Men hva er det som møter meg når jeg ankommer den nye inngangsportalen? Jo, ordene "Undrer meg på hva jeg får at se - over de høie fjelle..." De stammer naturligvis fra Bjørnsonromanen "Arne" fra 1872, om denne unggutten fra Eikesdalen som hadde slik nysgjerrighet og utferdstrang. Og når vi litt senere står og betrakter Moldepanoramaet på toppen i Reknesparken, dukker uvegerlig diktet "Til Romsdalen" opp i hukommelsen, dette diktet som Bjørnson skrev etter at han hadde vært borte fra landsdelen i 20 år og kom tilbake, sjøveien.

"Kom opp på dekket! Morgenen er klar. Ønsker å se om jeg landkjenning har. Se alle de øer! Grønne, kvikke.... Vi er i et rike med stormværsminner og helt for seg." Jeg husker nok ikke dette helt riktig etter hukommelsen, men jeg husker at han etterpå fortsatte med å beskrive hva han ser inne på land. Da beskriver han fjellrekken, de 220 toppene som panoramaet består av, og Bjørnson driver jo ikke akkurat med nøkterne beskrivelser. Når han først sier noe, sier han det skikkelig. Etter en blomstrende skildring kommer dette: "Dette er Romsdalens stride land! Nu er jeg hjemme; alt som jeg ser har øye og stemme! Og folket? -  Jeg kjenner hver eneste mann, om aldri jeg så ham. Her er han tolket. Kjenner du fjorden, kjenner du folket." Og så slutter det lange hylningsdiktet til Romsdalen med. "Det koster å løfte fjordenes arv fra vellystig favn til kraft i sitt tarv. Det koster, men den som kan det, blir mann. Jeg vet det går an." Jeg må virkelig unnskylde at dette er en oversettelse fra mitt eget hode med min egen hukommelse. Men den som vil lese det, slik det er skrevet av dikteren, kan nok finne det frem selv. Bjørnson mente dette var noe av det fineste han hadde skrevet. Det er jeg enig i.

Det er umulig å få plass til alle de 220 fjelltoppene på ett bilde, men her er noen av dem:

 

 

Nå får jeg faktisk lyst å kombinere dette bildet med slutten av Moldesangen:

 

"Spillende med stråler snor seg fjorden inn.

Romsdalshorn seg måler hist med Vengetind.

Når mitt øye skue all den skjønnhet kan,

må vel hjertet lue for mitt fødeland." 

 

(Palle G.O.Dørum, en gang på 1800-tallet)

 

 

 

 

Den lange øya vi ser rett forut i Romsdalsfjorden, er Hjertøya. Den blir regnet som en av Moldeholmene. Her har jeg vært mange ganger i min tenåringstid, for min gode venninnes far var vaktmann på holmene, og hver sommer bodde hele familien hennes her. Like utenfor hovedhuset lå en liten, forfallen steinhytte. Den fikk ingen oppmerksomhet, og jeg hørte aldri noe om at det hadde bodd en tysk kunstner her i mange år. Nå fant jeg imidlertid en kopi av denne hytta på Romsdalsmuséet, av interiøret riktignok.

 

 

Dette var kunstneren Kurt Schwitters hjem i 30-årene, da han var tysk flyktning i Norge. Han fortjener forresten en hel blogg alene, så jeg skriver ikke mer om ham. Det finnes også en avdeling med hans kunst på Høvikodden. 

Vi kan lære mye om "Romsdalens stride land" på Romsdalsmuséet. Og så kan man drømme seg bort i fundering omkring hvordan livet har vært i tidligere tider og tenke litt på forfedrene og deres livsmuligheter og hverdager. Mari er ikke hjelpeløs i en slik type aktivitet.

 

 

Mens Sigurd er mer opptatt av gamle motorer fra Bolsønes verft.

 

 

Og jeg - som naturlig er - fortaper meg i historien om konfeksjons-industriens utvikling og avvikling i regionen.

 

 

Men ikke visste jeg at det var haugianerne som kom med denne og andre viktige industriforetak til landsdelen. 

 

En vellykket dag i Molde er over. Det er så hyggelig å vise det en selv setter pris på for barn og barnebarn. 

I dette distriktet har våre forfedre bodd i generasjoner. Her har de levd sitt liv - med sine gleder og sorger. Men jammen skal det godt gjøres å finne et bedre sted på jorden!!!

Hva er et fjell?

 

I går tilbrakte vi noen timer i bilen. Det skjer ikke så ofte lenger. Da vi fylte diesel på Gjelleråsen like etter dagens start, gikk det 33 liter på tanken, og da var den sist fylt 19.februar. Men i går skulle vi kjøre 47 mil, det var nesten et halvt år siden sist.

Jeg har ikke tall på alle de gangene vi har satt oss i bilen med kurs mot Tresfjorden, og det er en spesiell følelse hver gang. Vi er på hjemvei, iallfall hva natur og veier angår. Det går ikke an å si at vi kjenner hver stein, ikke hver sving heller, men det føles som det ikke er mye om å gjøre. Det som ødelegger følelsen, er alle nye veistrekninger som har kommet i det siste. De er forresten spennende i seg selv, og de gjør nok kjøreturen et hakk mer behagelig.

 

 

Som denne spektakulære brua, mye flottere enn på bildet, som ender eller begynner ved en tunnel, alt etter hvilken vei du kjører, og som ligger litt nord for Kvam i Gudbrandsdalen. Der er den nye veien lagt på vestsiden av dalen og stjeler mange kjente steder fra oss, for eksempel Kvam sentrum med Mors kro.

Det er forresten litt morsomt at selv om veiene har blitt mye bedre, tar det like lang til å kjøre til Tresfjorden som det har gjort i tidligere år. Jeg mistenker at det har noe med fartsregulering å gjøre, men jeg påstår det ikke.

Det er forresten ikke før vi har tilbakelagt Dombås og Lesja at veien blir "min", og dermed skikkelig hjemvei. Da har vi først Bjorli, hvor vi alltid tar en kopp kaffe på vår faste rasteplass, den som har så fine fossestryk like etter at Rauma har begynt sin vei mot Romsdalsfjorden.

 

 

Dette bildet ble tatt der i oktober 2017. Bildet under ble tatt i går.

 

 

Ikke tegn til vann her. Men jammen var det høye snøkanter på Bjorli, og det like før sunnmøringene skal gjøre innhugg i alle sine fine hytter ved slalomanlegget like ovenfor. Ja, ja, jeg så frem til vår ved fjorden, men jeg begynte nok å lure litt.

 

Vi hørte på Ekko i P2 på veien opp- og vestover. Der hadde en person ringt inn spørsmålet: "Hva er definisjonen på et fjell?"

Programlederne hadde for sikkerhets skyld kalt inn en geolog, og han hadde problemer. Det finnes nemlig ikke noen definisjon på et fjell, fikk vi høre. Geologen var forresten fra Fredrikstad, og Østfold er visst et fylke uten slike naturforekomster. Likevel mente han at han hadde lekt på "fjell" i hjembyen sin. Lekeplassen ble iallfall kalt fjella. Det hadde med steinunderlaget i knausene å gjøre.

Jeg satt jo der og husket at jeg hadde vært på Østfolds høyeste punkt i fjor sommer, en høyde de kaller Linnekleppen, den er 325 moh, og i Wikipedia kalles den faktisk fjell, men denne høyden nevnte ikke geologen. Og jeg forstår ham godt. Den virker mer som en høyde i landskapet enn et fjell. Det var populært å legge utfarten dit, det var mange turgåere på stiene innover, og jeg kom hjem med en fin, blå T-skjorte med bilde av Linnekleppen.

Men i går ettermiddag tenkte jeg at han burde nok tatt seg en tur til Romsdalen, denne geologen. Da hadde han iallfall ikke behøvd å tvile på hva som et fjell er.

 

 

De gir den samme frydefulle følelse i magen hver gang vi kjører forbi. For dette er mektig natur.  I går ble det hverken nærbilde av Mannen eller Trollveggen. Vi tok oss ikke tid til noe stopp. Men jeg får enda de samme tankene som jeg fikk da jeg kjørte her som barn: Er det virkelig noen som vil bo under slike høy fjell? Moren min syntes det var trangt og ristet på hodet. Og egentlig er det vel både trangt og nifst og rasfarlig og stygt -- og så uendelig vakkert!

 

 

 

Like før Åndalsnes kom solen. Fjorden var stille. Klokken var ettermiddag. Jeg kastet meg over telefonen og fikk tatt et bilde like før vi forsvant inn i den 6 km lange Innfjortunnelen. Etterpå ble motivene bare finere og finere, men telefonen var død. Tom for strøm. Og så akkurat nå! Irriterende. 

 

 

Det var sol på snødekte fjell og blikkstille fjord som møtte oss i Tresfjorden. I dag har det vært litt gråere og det blåser litt. Bildet er tatt fra frokostbordet. Jeg måtte få med lysningen i fjorden og regnbuen som såvidt kan sees.

 

 

 

Og nå ser utsikten mot Helsetnakken slik ut gjennom stuevinduet mitt.

Dessuten er Eli, Mari og Sigurd på vei.

Det skal nok bli påskeferie!

Klar for en ny dag.

 

Det er en aldeles nydelig morgen.  Akkurat slik som en morgen skal være. Jeg elsker denne tiden på døgnet, hvor jeg våkner tidlig og ligger her oppe i skogkanten og hører suset fra Trondheimsveien og vet at Groruddalen - og byen forøvrig - våkner til liv. Det er den fineste delen av dagene mine. Og i dag er det til og med sol. Jeg har vært ute på verandaen og foreviget det hele. Eller iallfall digitalisert det da. Så lenge den varer...

 

Nå starter alle morgener med å være stiv i hele kroppen. Jeg vet det skyldes bivirkninger fra medisinene jeg tar, så jeg tar det i grunnen med ro, jeg gjør litt sengegymnastikk fra nederst til øverst, særlig hendene er stive som klubber, men det hjelper å  bevege seg. Fordelen er at jeg kommer meg fort opp, for da går stivheten over.

Så kommer resten. Hva skal skje i dag?

Det er i grunnen fantastisk å være pensjonist. Jeg holdt på å si det er så bra at jeg godt kan jeg tenke meg å være det resten av mitt liv. Akkurat det er vel ikke noe reelt valg. Jeg vet godt at det er bra så lenge jeg er noenlunde frisk. Etterpå vet ingen hvordan det vil bli. Jeg husker godt at min ellers så positive og aktive tante, boende sammen med min enda eldre mormor, på begynnelsen av sin pensjonisttilværelse i en alvorlig stund fortalte meg at hun grudde seg til årene som skulle komme. Etter alle beregninger skulle jo moren først bli syk og dø, og så skulle turen komme til henne. Slik sett er jo livets avsluttende fase en nedtur. Men begge ble nesten 94, og de var i forholdsvis god helsetilstand nesten helt til slutten. De hadde egentlig en lang og god pensjonisttid.

Min realistiske, aktive og hjelpsomme yndlings-gamletante Eline i Tresfjorden sa det slik: "Nå skal jeg flytte til gamlehjemmet, Randi, det er ikke til å komme forbi. Jeg har gitt fra meg huset, og jeg er glad for at andre kan dra nytte av det." Å være realistisk rundt situasjonen sin, og å huske det man har å være glad for, blir viktig i en situasjon der mye av det som tidligere var en selvsagt del av livets goder gradvis mistes.

 

 

 

Dette er et foto jeg fant på et museum i Riga. Jeg klarer ikke å identifisere meg helt med henne. Hun er nok en representant for tidligere generasjoner, men jeg lurer på hva hun sitter og tenker på. Hun har sikkert opplevd både opp- og nedturer i livet. Man skal ikke se bort fra at hun bekymrer seg for etterkommerne eller sørger over tap, og så kan hun jo ha en dårlig hofte eller et kne som ikke gjør det særlig lystelig å reise seg. Pensjonen er vel heller ikke så romslig, selv om hun har klart å samle seg fint porselen i skapet i bakgrunnen. Og duken har hun kanskje heklet selv, eller kanskje er den en gave fra mor eller mormor? Iallfall er den av en type som ingen av mine barnebarn ville si "ja,takk" til. Tidene og livsforholdene forandrer seg.

 

Men her sitter jeg, det er onsdag og jeg har dagsplanen klar: Først blir det foredrag og lunsj på seniorsenteret. Så blir det besøk hos fiskehandleren på Grorud, så blir det kveite i sennepssaus sammen med barn og svigerbarn, og så skal vi se gamle bilder sammen. Gunnar har vært flink. Han har tatt lysbilder fra barnas barndom ut av rammene sine, scannet dem og fått dem i datamaskinen, så nå kan vi se dem sammen på TV. Vi har allerede hatt én samling. Vi kommer til å ha mange flere. Så nå er det bare å glede seg til en ny pensjonist-dag.

 

 

Dette er et bilde fra Lilloseterveien i vinter.

Jeg startet jo med å si at det er flott å være pensjonist, og det mener jeg. Så lenge du er noenlunde frisk, har du en fantastisk frihet. Og det er så mange hyggelige ting å foreta seg. For eksempel å gå en tur til Lilloseter.  Og jeg gjør stadig nye bekjentskaper og hører livshistorier som gjør inntrykk på meg. For noen uker siden ble jeg kjent med en dame fra seniortrimmen, en liten og lett kropp med en T-skjorte som hadde skrift på brystet. Jeg ble sittende sammen med henne og drikke kaffe. Da kunne jeg lese "Blindeforbundet" på brystet hennes. Jeg hadde ikke forstått at hun så dårlig og måtte naturligvis gå til bunns i dette. 

"Jo," sa hun, "jeg skimter jo litt. Jeg ser jo at du er skyggen av et menneske, men jeg ser ikke hvordan du ser ut. - Og så er jeg jo glad fordi jeg beholdt et brukbart syn til jeg var 89 år." Det var som om hun snakket om en helt triviell sak. Jeg ble faktisk litt målløs. Jeg trodde ikke hun var mye eldre enn meg. Hun virket veldig sprek på trimmen. Jeg måtte vite hvor gammel hun var. "Nå er jeg 91," svarte hun, "men med synet har jeg fått god hjelp, jeg har vært på kurs i Hurdalen og lært meg å bruke en maskin som forstørrer bokstavene, så jeg kan lese skrift. De ville forresten skrive om meg i bladet sitt. De ville komme opp og ta bilde av meg i huset mitt, og da de kom, var jeg ute og måkte snø. Hun lo litt. "Det måtte de naturligvis ta bilde av." 

"Hvordan kommer du deg hit til seniorsenteret med dette synshandicapet ditt da?" ville jeg vite. Men det var ikke noe problem. Det var bare en kilometer å gå til T-banen, så hun tok den. Og hun har møtt hver torsdag gjennom en vinter som slettes ikke har hatt greie føreforhold til og med for langt yngre personer enn henne. Men det sluttet ikke der. For hun kunne fortelle at hun går til  Lilloseter hver søndag, sammen med en gjevnaldrende venninne. Jeg regnet raskt ut at det blir omtrent tolv kilometer hvis man legger til hennes vei til T-banen. Venninnen satt der også. Men hun trimmer ikke nå. Hun kommer bare til kaffen. For hun har falt på isen på veien hjem fra seniordans på Samfunnshuset og pådratt seg et kravebensbrudd. Det er fort gjort, fikk jeg høre, VELDIG fort gjort!

Jeg begynte å forstå at jeg har noe å leve opp til. Og at livet ikke er helt slutt enda. 

Det er godt å treffe slike damer.

 

 

Når tolvåringen og mormor trenger en forklaring.

 

De siste par døgn har vært nokså uvanlige. Til og med for en eldre dame i Groruddalen. Det er ikke ofte jeg har fulgt så nøye med på hva Sylvi, Erna, Jonas og Knut Arild har foretatt seg og på hva heiagjengene på hver side har ment. Jeg føler meg ikke akkurat helt med, selv om alt som skjer er viktig for landet. Jeg sitter ikke fastklistret i et parti. Men jeg ønsker meg Erna som statsminister. Så enkelt er det.

I dag fikk jeg forresten en veldig klar pekepinn på hva den yngre garde i NRK mener om oss bestemødre. Det var nyhetsmorgen. Jeg hadde slått meg ned med dagens medisindose og akkurat inntatt den tabletten som skal taes en halv time før frokost. Jeg hadde nykokt kaffe og lurte med meg en kopp inn til TVen. Det unge, pene, kvinnelige nyhetsankeret med lyst oppsatt hår og knute bak i nakken var behagelig å høre på, inntil hun kastet følgende spørsmål til eksperten over bordet: "Hvis du skulle forklare den politiske situasjonen for en 12-åring og for bestemoren din, hva ville du si da?"

Det var like før kaffen gikk i vrangstrupen. Naturligvis er det fint å bli tatt for å være ung, iallfall når det gjelder utseende og fysisk form, men til og med jeg forstod at her var det snakk om noe helt annet.

Man kan jo lure på hva nyhetsankeret egentlig signaliserte om sitt syn på eldre mennesker. Å sette en 12-åring og en bestemor i samme bås, sier jo noe om det. Og eksperten svarte tålmodig og høflig. Jeg husker bare ikke hva han sa. Men akkurat denne gangen tror jeg ikke det hadde med min skrantende hukommelse å gjøre.

I steden gikk jeg på kjøkkenet og hentet min frokost, tok den tabletten som skulle taes sammen med mat og den som skulle taes etter maten, og følte meg ikke akkurat som en tolvåring.

Denne gangen holdt det så vidt for Erna. Bildet over skal liksom symbolisere det. Hvor veien går videre, er et annet spørsmål.

Jeg har et veldig sterkt ønske om at politikerne kan snakke skikkelig sammen og at journalistene kan være med på det. At de kan jobbe for å få frem en skikkelig samtale i stedet for å hause opp motsetninger på en slik måte at de kan kalle alt krangel mellom politikere som går i strupen på hverandre. Ofte har man inntrykk av at det nettopp er det de ønsker å få til. Det er til å bli motløs og lei av. Likevel kan jeg ikke la være å høre på dem.

Forresten skulle jeg ønske at Sylvi kan tenke over den måten hun formulerer seg på, slik at hun i fremtiden provoserer mindre og kommuniserer mer. Man kan jo håpe, selv om uttalelsene hennes i dag ikke akkurat tyder på det.

 Akkurat i dag kjenner jeg at jeg er litt sliten av alt oppstyret som har vært. Og politikerne må jo være helt utslitte. Kanskje skulle vi ha vært dem mer takknemlige for jobben de gjør. Når alt kommer til alt, tror jeg faktisk på at alle vil det beste for landet vårt.

Når datamaskinen ikke vil...

 

Det er veldig fint med en Mac så lenge den virker slik den skal. I går gjorde ikke min det. Den slapp meg rett og slett ikke inn. Passordet ristet og hoppet og maskinen fortalte meg at det ikke var riktig. Jeg kunne lage et nytt eller trykke på "glemt passord", og jeg gjorde alt den sa - til ingen nytte. Jeg konsulterte min faste konsulent og hjelper, Gunnar. Han er jo familiens dataekspert. Han kastet seg over problemet med stor optimisme. Den sank etter hvert som alle våre løsningsforslag ikke hjalp. Passordet sluttet ikke å hoppe, og fortvilelsen og irritasjonen i heimen ble merkbar. 

Til slutt ringte Gunnar til Eplehjelp og fikk snakke med en ekspert. De snakket i en og en halv time. Gunnar fikk mange instruksjoner om hvordan dette skulle fikses, han ble bedt om å skrive tegn og bokstaver i det uendelige. Det største problemet var størrelsen på dem. De var naturligvis så små at det nesten var umulig å lese dem, jeg ble sendt rundt i leiligheten for å finne lupen som jeg har fått av en god venninne, litt yngre enn meg riktignok, hun hadde sikkert merket at jeg kunne trenge en. Og den gjorde virkelig jobben lettere. Problemet var bare at uansett kommandoer var passordet like uvillig. 

Til slutt ga mine to hjelpere, amatøren og eksperten opp. De kunne ikke gjøre mer. Jeg måtte ta med meg maskinen og oppsøke en Epleekspert i byen. Det passet for så vidt godt, for vi hadde planlagt å dra til byen i alle fall. Vi skulle høre foredrag om Trygve Lie i Gamle festsal på Universitetet kl 14. Epleeksperten mente at dette kunne fikses mens vi ventet.

Så var det T-banen med epleveske over skulderen for å trykke seg inn hos ekspertene, der var det én kø for henting og én for levering, og her gikk det på data, så her skulle ingen snike i køen. Vi forstod fort at vi kunne se langt etter Trygve Lie, det hjalp ikke at han også kommer fra Groruddalen. Vi hadde kommet for å få hjelp. Nå var det bare å holde ut. Lokalet var forresten lyst og hyggelig, og de tre konsulentene virket relativt effektive bak hver sin disk. Det så ut til at vi kunne være relativt optimistiske, samtidig som tvilen var der, - ville virkelig dette hjelpe? 

Så var det vår tur. En ung og blid dame med langt og moderne hår ropte oss opp. Problemet? Jo, passordet. Gunnar dro frem maskinen og en liste med hjelpetips fra telefonhjelperen. Han hadde naturligvis vært av den formeningen at kollegaen trengte hjelp. Hvilket passord brukte jeg? Hun fikk det. Og vipps! Maskinen var i orden!

Det er lenge siden jeg har blitt så overrasket og så lettet. Det hele tok omtrent to sekunder. Men hva hadde hun gjort?  Jo, hun hadde nettopp hjulpet en annen med samme problem. Vi skulle bare vite at tastaturet på de nye Macene ikke var så gode som på de gamle. Og dersom det kom rusk på tastaturet, kunne tastene sette seg fast. Da gjaldt det å trykke hardt eller å "skylle" tastene med trykkluft. Hos meg var det shift-tasten som hadde kilt seg fast. Hun hadde bare trykket litt hardere enn vanlig, så var alt i orden. 

Det ble ikke foredrag. Det ble Clas Olsson i stedet, med innkjøp av trykkluftboks.

Og i dag er det fast og bestemt trykking.

Så får vi se hvor lenge det holder...

Om ubehjelpelige, gamle damer...

 

Det er ikke alltid greit å være en gammel dame, men vi er naturligvis forskjellige. Noen er hjelpeløse, iallfall når mannen ikke er hjemme, og noen klarer det meste uten at det i det hele tatt oppleves som noe problem. Og mellom disse to ytterpunktene finner man vel resten, på en glidende skala.

Jeg føler meg nok litt i utkanten, på den negative siden. Og det kan være litt upraktisk.

Slik som for tre kvelder siden, da Gunnar var bortreist, og jeg skulle lage en heller enkel middag for meg selv samtidig som jeg skulle se hopprenn. Slikt er forresten ikke helt ufarlig, iallfall ikke når det er nordmenn som hopper. 

Da skulle jeg steke poteter, jeg måtte bare følge med på TV samtidig - med det resultat at brannvarslerne i hele leiligheten, vi har flere plassert i forskjellige rom, satte seg i aktivitet.

Det er en ubeskrivelig ubehagelig opplevelse, og den går aldri over, slik oppleves det iallfall. Gunnar mener man kan trykke på en knapp og få den til å stoppe, og jeg trykket på alle de knapper jeg så, men stoppet gjorde den iallfall ikke.

Så var det bare å finne en gardintrapp og klatre opp, ta dem ned, og trykke videre. Det hjalp naturligvis ikke, og fortvilelsen og utålmodigheten steg. Irritasjonen over min egen ubehjelpelighet og over at Gunnar tar seg den frihet å reise hjemmefra steg til relativt merkbare høyder mens jeg trykket på knapper om og om igjen. Lyden var skikkelig ubehagelig. Det gjorde vondt i ørene, og jeg var sikker på at den hørtes over hele blokken, at det snart ville være nabokø på døren og at alle ville med selvsyn kunne betrakte denne upraktiske, hjelpeløse og fortvilte damen som både hadde klart å utløse alarmen, og som ikke klarte å få kontroll over den.

Jeg prøvde sengen, men ikke en gang min fine og varme dyne av ærfugldun fra Lånan tok toppen av lyden. Kjøkkenskapet var neste forsøk. Enda dårligere. Så kom turen til batteriene. Det var fire av dem i hver alarm. Ut med dem! Intet resultat.

Jeg ga opp og vurderte ørepropper.

Da ga de seg til slutt, men da hadde de beste norske hopperne hoppet - naturligvis. Jeg hadde blitt snytt for hele spenningen. Gunnar kom hjem dagen etter, og jeg klaget min nød. "De stopper når du trykker på knappen," mente han. Men de gjør faktisk ikke det når gamle damer trykker. Jeg sa ikke mer. Senere på dagen registrerte jeg at alle varslerne var på plass igjen.

På en måte kunne jeg ha lyst å steke poteter under hopprennet i dag også, så kan han få prøve å trykke selv.

 

 

 

Er skyldfølelse farlig?

 

Jeg kan ikke spansk, men jeg forstod så pass at dette skiltet mente det var forbudt å passere. Det var plassert på kanten av en vulkan. Du kunne godt se at noen hadde forsøkt seg likevel. Det var en tydelig opptråkket sti videre, men jeg så ingen som prøvde seg da vi var der.

"Dette er akkurat som ved spektakulære fosser og utsiktspunkter i Norge," sa jeg til Gunnar og tenkte på Slettafossen som nå endelig har fått gjerder foran de farligste stupene, "noen skal alltid prøve seg likevel..." Og ofte går nok det bra. Noen ganger blir det katastrofe, og noen ganger må andre våge livet for å redde en ubetenkt våghals.

Jeg tenkte på det samme da jeg så Anki Gerhardsens kommentar i Aftenposten i går. Den hadde overskriften: "Jo, vi voksne må si: "Ikke send nakenbilder". Hun var opptatt av hva foreldre skulle råde sine barn til - særlig etter at "hele Norges helsesøster", selveste fagmannen på feltet, hadde vært ute i pressen og fortalt foreldre at de aldri måtte si til sine barn at de ikke skal sende nakenbilder på telefonen. Det var bare å gi barna skyldfølelse. Anki Gerhardsen er ikke enig. Hun ser på det å dele nakenbilder av seg selv som svært risikofylt og noe man lett mister kontrollen over, og hun liker ikke at angsten for følelsene skyld og skam skal "trumfe rasjonell tenkning". 

Jeg kjente med hele meg selv at jeg var veldig enig. At det var godt hun sa det, rett ut. For det første fordi jeg tror at barn og ungdom også har en god del sunn fornuft innabords, og at det derfor går an å snakke med dem om hva som er klokt og hva som er dumt eller uheldig å gjøre, om hva som kan skade dem selv eller andre. Jeg tror det går an å tenke høyt om det sammen, uten at det behøver å gi noen så mye skam og skyld.

Og hvis de har foretatt seg noe som kunne gi det, - er skam og skyld farlig? Er ikke det normale følelser i vårt menneskelige følelsesregister? Journalister er svært opptatte av at alle skal vise følelser på TV for tiden, men bare "godkjente" følelser, virker det som. Og disse følelsene er tydeligvis helt FY! Disse bør vi unngå. De er skadelige for oss, og - fremfor alt - de er gale, vi skal ikke føle skam eller skyld, vi skal være frie og fornøyde med oss selv. Ingen ting er vår skyld.

For meg blir dette en innsnevret måte å betrakte vårt menneskelige følelsesregister på. Skyld og skam hører med, vi er ikke normale mennesker uten å ha fått kjennskap til disse innimellom. De er ikke farlige, de er varsels-skilter som ber oss stanse opp og spørre oss selv hvorfor disse følelsene popper opp akkurat nå. For vi er jo fornuftige mennesker, vi skjønner jo at vi innimellom kan gjøre dumme ting, treffe uheldige valg, komme i skade for å si ting om eller til andre som disse igjen kan ta seg nær av. Vi kjenner til misunnelsen, trangen til være best, trangen til å få rett, og vi forstår at det kan være klokt - innimellom - å stoppe opp litt og tenke over hva vi driver med.

Det er slik vi kan utvikle oss som mennesker. Det er slik vi blir voksne. Og det er det vi skal hjelpe barna våre til å bli.

Naturligvis kan vi gjøre feil her. Naturligvis kan barn og unge ta på seg skyldfølelse og skam urettmessig. Det blir også galt.

Men jeg tror vi blir friere og føler oss mer "normale" som mennesker hvis vi lærer oss selv og våre barn at skam- og skyldfølelse også er en normal del av livet, og at det ikke er livsfarlig å føle skyld. Det er ubehagelig riktignok. Vi må sette oss ned og tenke over hvorfor vi føler det slik. Er det grunn til det? Eller er det helt unødvendig, noe vi føler fordi andre synes vi skal føle det slik? Følelsen kan være en hjelp på veien, den kan opplyse oss og få oss til å tenke, den kan være et fareskilt som vi skal stanse opp ved. Vi MÅ ikke strekke oss til det ytterste med fare for å ramle ned i fossen. Utsikten kan være stor ved gjerdet også. 

 

 

Vi forsøkte ikke stien videre denne gangen, selv om lysten var der. Vi hadde hatt en spektakulær opplevelse. Nå var det klokt å snu. Det kunne finnes andre fine opplevelser også - hvis man bare så seg litt rundt... 

 

 

Frokost og litt til.

 

I går var det språkkafé. 21 ungdommer, en baby og fem frivillige stablet stoler og bord på plass, hentet kaffe og gjorde seg klar for to timer med norske ord og vendinger og mange morsomme finurligheter og fortellinger som ofte naturlig kommer frem i en slik sammenheng.

Vi startet med å fortelle hverandre hva vi hadde spist til frokost noen timer tidligere. Og noen spiser brød, men nesten overraskende mange (iallfall for meg) spiser havregrøt, mange spiser yoghurt og forskjellige typer frukt, og mange spiser ett eller to egg. Noen drikker kaffe, men slettes ikke alle, her brukes det både juice, the og melk. Det er faktisk ganske variert kost vi får i oss. Wikipedia mener forresten at det ikke er mange rundt omkring i verdens forskjellige land som spiser så mye brød som oss nordmenn. Kanskje det stemmer. 

 

Gunnar er helt avhengig av Baker Hansen. Han kan reise til byen bare for å få kjøpt Baker Hansens helkornbrød. Det er en rest av studietiden for ham. Da gikk det bare på dette brødet, kjøpt hos denne bakeren. Til meg har han kjøpt nordmarksbrød eller ekstra grovt grovbrød, helt til han for noen dager siden kom hjem med Baker Hansens ekstra grove kneippbrød. En nyhet, skulle det visst være.

 

Det var da jeg satte meg ned og leste litt om denne bakeren som har dominert frokosten vår alle de årene vi har bodd i Oslo. Jeg leser at han etablerte seg her i 1861, etter at hans forlovede, Thona, hadde nektet ham å forlove seg med ham hvis han ikke tok mesterbrev. Utdannelsen hadde han fått i Trondheim, og opprinnelig kom han fra Kvikne. Det står ingenting om at Thona hjalp ham i bedriften han startet her i Oslo. Det skulle ikke forundre meg om hun heller etter hvert ble frue på beste vestkant. Iallfall hadde hun bein i nesen, og egentlig burde jeg nok være takknemlig for det, hver gang jeg ser en lykkelig Gunnar komme hjem med "det beste brødet i verden".

Han hadde nok forretningssans, bakeren selv også, for han klarte å sette i gang en familiebedrift som nå drives av femte generasjon og som har mange utsalg både her i byen og i omlandet.

Men i dag gjaldt et nytt kneippbrød. Naturligvis har bakeren hatt kneippbrød før også. Det vanlige kneippbrødet satte han i salg i 1895. Det er altså like gammelt som min mormor. Men dette brødet, det norskeste av alle brød, er slettes ikke norsk.  Det oppdaget jeg i dag.

 

 

Dette er mannen bak kneippbrødet. Dette er Sebastian Kneipp, født i Bayern i 1821. Han må ha vært en allsidig mann. Han var visst både teolog og professor, og han var interessert i medisin og naturmedisin. Han oppfant noe han kalte "Kneippkuren". Det var en slags kaldtvanns-behandling med barfotturer i fuktig gress. Han drev kursteder og ga ut en bok som han ga tittelen "Min vannkur". Han skriver om kuren at den "er prøvet igjennom firti år og er skrevet til Sygdommes helbredelse og Sunnhedens vedligeholdelse." 

Det var han som kom med oppskriften på kneippbrødet. Og baker Hansen var heldig og fikk tak i oppskriften. Nå kommer altså en ny versjon, noe grovere. Jeg har prøvet det et par dager. Det er godt.

Heretter blir det nok både helkornbrød og kneippbrød i posen hjemover på T-banen oppover Groruddalen.

Kvinnedag = snøryddingsdag.

 

Endelig kom snøryddingen!!! Og det på selveste kvinnedagen.

Jeg var i full fart til trimmen, men jeg skjønte jo fort at her var det viktig å passe seg.

 

 

Det har vel aldri vært en slik samling av store lastebiler og bulldozere i nærheten av Tjernfaret noen gang. Og de har vært etterlengtet. Jeg kunne nesten ha klatret inn i bulldozeren og gitt sjåføren en klem. Men han så naturligvis ikke meg. Iallfall ikke på noen annen måte enn at jeg var et vesen han ikke skulle kjøre ned. Han var opptatt av sine oppgaver, og de var viktige nok.

Nå må jeg riktignok si at jeg ikke har følt meg særlig opp-prioritert av denne yrkesgruppen tidligere i vinter. De har demonstrert et overtydelig signal om hvilke oslo-borgere som har vært viktigst: Ikke tvil om at det er syklistene.  Sykkelveien langs Trondheimsveien har vært flott brøytet og saltet hele vinteren. Den har hatt en helt annen standard enn fortauene, der har du faktisk hatt følelsen av å gli et halvt skritt tilbake for hvert skritt du jobber deg fremover, - hvis det er mulig i det hele tatt å gå der da.  

Så derfor er det behagelig å spasere på sykkelveien, hvis det ikke hadde vært for disse syklistene. De kommer nemlig så stille og så fort, og sannsynligvis er det mangel på gode og gammeldagse ringeklokker for sykler, for jeg hører aldri et varsels-signal bak ryggen min før de feier forbi - i en lynende fart. Naturligvis kan jeg snu meg med jevne mellomrom og sjekke at det er klar løype også bak meg, men det hadde vært fint med et par ekstraøyne i nakken.

Jeg er også veldig i tvil om hvilken side av sykkelveien jeg skal gå på. Jeg har forsøkt å spørre andre, men noen holder på venstre og andre på høyre side. Hjemme i Tresfjorden for sånn ca 70 år siden lærte vi at vi skulle sykle på høyre side av veien og gå på venstre. Og med et lite smil fikk vi høre vi skulle gå slik at vi så døden i øynene. Så jeg forsøker å holde meg til det. Av og til kan du forresten oppdage noen retningspiler på asfalten. Jeg går ut fra at de bare er ment for å rettlede syklistene, men innimellom kan man jo bli litt forvirret.

 

 

Dette er gangveien nede ved Bjerke. Det står jo tydelig beskrevet at dette er en undergang for fotgjengere, og hvis pilene gjelder oss, skal vi holde til høyre. Dette er opplegg for trøbbel. Jeg ser meg veldig godt om både foran og bak hver gang jeg passerer.

 

 

 

Men nå er iallfall snøryddingen i gang, og jeg har stor forståelse for at de som jobber med dette, ikke har det helt lett.

Bildet er av vår nye "fjelltopp" like ved Rødtvet T-banestasjon. Her leverer lastebilene snøen, og det skal bli interessant å se hvor lenge den blir liggende. Vi får håpe våren hjelper litt til.

 

 

Forresten hadde vi brann her oppe også i går, så det var mye å forholde seg til. Kvinnedagen var bare på TV og i radioen for meg.

Jeg får trøste meg med at jeg har opp til flere kvinnelige etterkommere som helt sikkert gjorde noe med det. 

Det går ikke alltid et tog!

 

Nå er det faktisk slik at jeg begynner å bli lei av å ta bilder av snø. Det kan riktignok bli noen fine motiver innimellom, men noe er også trist og kjedelig.

 

 

Her er det forresten nesten like mye bilde av salt som av snø. Jeg har gått til Stovner og hentet nye briller i dag. Er litt usikker på om jeg angrer på valgene mine allerede, men jeg fikk meg iallfall en spasertur på noen kilometer -  i kjedelig gråvær. Det eneste lyspunktet var at jeg fikk hjulpet noen eldre damer, faktisk enda eldre enn meg, over en vanskelig brøytekant. De var veldig takknemlige, og jeg var fornøyd. Det er godt å føle seg som den yngste og sprekeste av og til.

Det er ikke noen direkte fest å spasere på slike fortau. Kaldt er det også. Jeg forstår at det er flere enn meg som venter på våren. Og mens jeg sitter her hjemme i slike gråe og ensformige omgivelser, er Gunnar og en kamerat ute på tog-eventyr. For noen menn er alltid gutter når det gjelder tog, og Gunnars eventyr-turer med den gamle, smalsporede Setesdalsbanen da han var så liten at han egentlig var for liten til å ta toget alene, har nok satt seg fast et eller annet sted inni hans hode. Nå er det guttetur til Bodø på programmet. Alt vel forberedt. Egen sovevogn-kupé for 900 kroner inkludert. Forventningen var absolutt tilstede da han dro i går kveld.

I dag var også humøret på topp. Da jeg snakket med ham i formiddag var han vel plassert på dagtoget til Bodø med utsikt til sol og vakker natur. Det hadde bare vært litt dramatisk i natt. De hadde blitt vekket kl 03.30 med beskjed om å stå opp og komme seg ut i bussen et stykke før Dombås. Toget ville ikke gå lenger. Jeg skjønte at natten hadde vært spennende. Ville de i det hele tatt rekke toget på Nordlandsbanen? Vel, de rakk det. Var det noen sak. Ingen ting å klage på. Tog er toppen.

 

 

 

Forresten kjørte også jeg tog i går. Nå har jeg skaffet meg både Ruter-app og NSB-app. Jeg har omsider forstått at dette er fremtiden, og jeg må innrømme at det er lettvint når du får litt øvelse. Og det har jo hjernecellene mine godt av. Jeg tenker på Kaja Nordengen hver gang jeg lærer meg noe nytt. I går var det først T-bane-appen til Oslo S, deretter var det NSB-appen med lokaltoget mot Spikkestad, og så var det Google Maps for å finne frem fra Høn stasjon til bestemmelses-stedet. Slik er det når man ikke får lov til å kjøre selv og ikke har noen til å kjøre seg heller. Jeg måtte jo frem. Jeg skulle være med og feire 75-årsdagen til en barndoms-venninne. Det kan ingen si nei til. Det er en stor gave å få oppleve noe slikt.

Ingen i selskapet hadde kjent henne lengre enn meg. Vi har gått på barneskolen sammen, vi kjenner hverandres barndomshjem, vi gikk på samme gymnas, vi har studert medisin, begge to. Vi har giftet oss med hver vår medisiner, og da jeg fikk tvillinger, sa naboene hjemme at nå var det bare én ting igjen: Nå måtte min venninne få tvillinger også. Så det fikk hun.

Det skulle bare mangle at jeg ikke skulle være med på hennes feiring. Vi har hatt et liv med en felles god start og en god fortsettelse. Arbeidsomt innimellom, men slik skal det jo være. Vi kunne være glade for 75 gode år sammen. Det er ingen selvfølgelighet. Det vet vi å sette pris på. Og samtidig vet vi at det ikke er noen selvfølge at fortsettelsen skal bli like fri for komplikasjoner. Vi vet at livet ikke er uendelig langt lenger. Vi vet vi må sette pris på hver eneste dag vi får. - Og foreløbig trives vi veldig godt med det livet vi har! -

Men hjemme i Tresfjorden kan jeg ikke huske at vi hadde mars-bursdager med så mye snø. Der var våren på vei på denne tiden. -

Forresten, nå er det snart bare to uker til påske. Da snur vi bilen vestover.

Gunnar får være så glad i tog som han bare vil! Jeg skal iallfall ikke sitte fast i et tog som ikke vil lenger enn "nesten til Dombås".

 

Mindre kontroll - og bedre sex i heimen??

 

Det er ikke ofte jeg får gjort en god gjerning. Det er riktigere å si at det er lenge mellom hver gang.

Men på min siste vandring mot Alnaelven for å mate fuglene, ramlet det faktisk en god gjerning rett ned mellom føttene mine - i form av et nøkkelknippe. Det er jo snø og is på veien for tiden. Det er piggsko på bena, og man må følge med hvor man setter undersåttene. Ligger det da et nøkkelknippe på den isen man forsøker å unngå, er det umulig å ikke se det. Og har man selv i fortvilelse løpt rundt i leiligheten for å finne bilnøkler som var totalt bortkommet, så kan man ikke gå forbi et så viktig funn.

Dette fant sted like ved Ammerud T-banestasjon, like ved en bygning som huser både Pizzaproduksjon og -levering, Bingo, fysioterapi og andre bedrifter, og det var mange parkerte biler både i veien og på plassen foran huset.

Så hva gjør man? Går man inn i en forretning eller i Narvesen på T-banen og sier "se hva jeg fant! Vil dere være så snill og gi den til han/hun som kommer og spør etter den?"  Eller skal politiet få den? I tilfelle blir det ikke mat til ender, det blir T-banen til Stovner i stedet. Biltilsynet på Risløkka, vil de bli glade for å få et nøkkelknippe? Da blir det også T-banetur.

Jeg begynte å studere nøklene, det var noen nummer på en lapp festet til hanken. Men det var ikke noe bilnummer. Likevel, ved nøyere gransking, det var en slitt, gammel lapp ved siden av den andre. Jeg kunne tolke de to siste sifrene. Var det noen parkert bil i nærheten som hadde et nummer som sluttet slik?

Det var det. Jeg fant faktisk en bil! Og ikke bare en bil, men en bil med to telefonnummere på bakdøren.

Det var akkurat da det skjedde. Da dukket det opp en mann. Han var voksen, pen, av utenlandsk opprinnelse, snakket godt norsk, og han var sannsynligvis interessert i å hjelpe, for han ville vite hva jeg drev med. Jeg forklarte saken, men sa jeg trodde jeg hadde funnet en løsning. Jeg trodde dette var bilen, og jeg skulle akkurat til å ringe.

Han var tydeligvis ikke så sikker. Han hang over skulderen min og skulle se om jeg kunne slå et telefonnummer riktig. Han leste opp hvert tall for meg. Jeg kjente det begynte å bli litt for mye av "hjelpsomheten" her og at jeg ble litt irritert, men jeg sa ingenting. Jeg er jo oppdratt til til å forsøke å være høflig så langt det går.

Det dukket opp en mannsstemme i den andre enden av forbindelsen. Han ble fortvilet. "Ja, det er sikkert faren min. Han har sikkert mistet nøklene sine, nei å nei...!"

Mannen over skulderen min fulgte med. "Det er sikkert en som er på Bingoen," sa han flere ganger mens jeg forsøkte å høre hva som ble sagt i telefonen. "Men du skal få telefonnummeret til faren min," fortsatte stemmen fra den kanten.

"Det står et telefonnummer til på bilen," sa jeg, "kanskje det er nummeret til faren din?" Jeg leste det opp for ham. Ja, det stemte. Bilen tilhørte sannsynligvis en familiebedrift. "Da ringer jeg faren din,"sa jeg. "Nei!" sier "hjelperen" min, "han må ringe faren sin selv! Si HAN skal ringe faren!"

Det var like før jeg tok en såkalt "time out". Alle føleleser fortalte meg plutselig at jeg skulle trampe i isen, slutte å snakke i telefonen og henvende meg BARE direkte til min "hjelpsomme" sidemann og fortelle ham, med klar og høy og tydelig stemme at dersom han la bort litt av kontrollen sin, ville det nok hjelpe på sexen i heimen!!! Med mange utroppstegn. Og det var dessverre ikke min iallfall alminnelige gode oppdragelse som hindret meg i det. Det var en motstridende følelse koblet til litt sunn fornuft som sa "hei, tenk deg om!! Du er en eldre dame som har fått en viktig oppgave! Du skal levere en bilnøkkel til dens riktige eier, du skal ikke oppdra en kontrollerende ektemann, og husk: du klarer heller ikke å gjøre to ting på én gang!!!"

Jeg hørte på den indre følelsen og på telefonstemmen. Og slo det neste nummeret. Min "hjelper" hang fortsatt over skulderen min og leste fortsatt opp hvert tall for meg, så dette skulle ikke gå galt.

Og jeg fikk kontakt. En strålende fornøyd og smilende eldre mann, som sikkert var flere år yngre enn meg, kom ut fra bingoen og takket meg på det aller varmeste, faktisk så varmt at jeg glemte "hjelperen" en liten stund.

Da jeg så meg rundt, var han heller ikke der lenger. Det var nok like godt. 

Kanskje hjemmehjelp er tingen?

 

 

Jeg venter på våren. Og imens kan jeg glede meg over bilder fra i fjor. Dette er fra torpet. Disse liljene kommer igjen hvert eneste år. Jeg vet ikke hvor gamle de er, men de var iallfall der da vi kjøpte soldattorpet på Slärteg i Värmland i 1980.

Her hjemme prøver jeg også å få litt liv i blomstene mine, men jeg er jo ingen ekspert på feltet. Her er det mye å lære seg, og det er visst ikke dumt for en eldre dame. Da dannes det nye hjernenerve-forbindelser i følge Kaja Nordengen. Jeg lurer bare på om de dannes i slike mengder at jeg kan ha glede av dem. Av og til sniker tvilen seg inn. Det må jeg innrømme.

Men det er mye nytt å lære. I-paden har blitt aldeles umistelig på mine gamle dager. Den opplyser meg om det meste jeg lurer på, og jeg forundres stadig over hvor lite nysgjerrig jeg har vært tidligere i livet. Kanskje har det vært så mye å gjøre med skole, studium, jobb og barn at det ikke har vært rom for å undre seg. Det har iallfall vært vanskeligere å få tak i opplysninger. Det er mer lettvint å trykke på knapper enn å åpne et tykt leksikon. 

 

Dette er nyhetsjournalist i Klassekampen, Åse Brandvold (til høyre), og politikk- og utenriksredaktør i Vårt Land, Berit Aalborg.

Disse damene var faktisk ærlige nok til å innrømme at det kan bli for mye å gjøre for yrkesaktive mødre. De holdt foredrag om verdier i politikken for Groruddalen kirkeakademi denne uka. Og da var det jo nokså naturlig å komme inn på integrerings-problemene rundt våre nye landsmenn. Det var mye som skulle ha vært gjort. Det blir bare ikke realiteter av det. "Vi har nok for dårlig tid," sa de, "vi har jobb og barn og travle dager, de fleste av oss." Og jeg kunne ikke la være: "kanskje det er vi pensjonister som må trå til?" foreslo jeg. Det ble litt latter i forsamlingen.

Etterpå kom en av prestene bort til meg og ville ha meg med på et prosjekt med en kunstner, et knytteteppe og damer fra forskjellige trosretninger i Groruddalen. Med mine skrøpelige evner på håndarbeidsfeltet og manglende forhold til kunstnere så jeg nok litt tvilende ut. Så hun skulle komme tilbake til det... Slik er det når man ikke kan holde munnen sin....

Men damene holdt iallfall interessante foredrag. Jeg blir litt imponert over kunnskapen og entusiasmen de sitter inne med.

 

 

Men for å komme tilbake til hjernenervene. Jeg har ikke helt glemt treningen, men det går smått. Jeg må innrømme at jeg ikke orker å pusse tenner med venstre hånd hver dag.  Jeg gjør det innimellom. Og jeg har begynt å benytte meg av Nordengens  husketeknikker. De er egentlig ganske smarte. Jeg har skrevet om herbivore og omnivore fugler tidligere. Og nå har jeg hatt nytte av samme teknikk når det gjelder blomstene mine:

 

 

 

 På en av mine vandringer gjennom snølandskapet i Alnadalen stakk jeg innom gartneriet på Kaldbakken. Jeg gjorde det for å forsøke å finne navnet på to potteplanter jeg har i vinduet mitt. Og jeg fant begge to. Den ene hadde det klingende navnet anthurium, den andre var en guzmania. Hvem kan huske slikt i mer enn fem sekunder når man snart fyller 76? Så det var bare å tenke på hva Nordengen ville sagt: Hjemme i Tresfjorden hadde vi en nabo som het ANNE. Hun tok seg av og til en TUR for å besøke oss naboer, helst I fint vær. Det var nok for å huske anthurium. Jeg må forresten innrømme at jeg glemte h-en, men det var småtterier her, for nå kunne jeg gå hjem til I-paden og sjekke blomsten og hva slags stell den skulle ha. Og i går var jeg på kafé med en venninne som var veldig opptatt av et spill som heter Wordfeud. Hun manglet en z. Det var så få ord med bokstaven z. "Du har guzmania," sa jeg, stolt som bare det over min egen hukommelse. Hun kunne naturligvis ikke bruke det ordet. Men det var ikke så viktig for meg. Jeg hadde husket det! Det var det viktige.

På min vandring var jeg forresten også en snartur innom Nordtvet bibliotek for å hente en bok jeg hadde bestilt. Tidligere har jeg vært lat. Jeg har vært av den oppfatning at en gammel dame har lov til å gjøre livet behagelig og lettvint for seg. Så jeg har fått Eli bibliotekar til å ordne alle slike ting. De har jo fått et nytt datasystem i Deichman, og jeg har sett det som lettvint å omgå det på denne måten. Nå forstår jeg at jeg må til pers, jeg tenkte på Nordengen og gikk resolutt inn mot hyllen for hentebøker, slo opp nummeret på telefonen min, fant boka, gikk på lånemaskinen, dro lånekortet, la boka på plass, slo det hemmelige nummeret mitt, og konstaterte, litt forundret riktignok, at maskinen var fornøyd. Jeg var ferdig. Jeg var imponert. Det var nesten like før jeg ringte Kaja Nordengen og fortalte at hun hadde lært meg noe nytt.

Nå ser jeg forresten at jeg har fått en venneforespørsel om å spille Wordfeut med min venninne som skal reise tilbake til København. Og jeg er helt novise mens hun er dreven spesialist, det er jo ikke tvil om hvem som vinner her, og hva har jeg tid til? Jeg skal blogge, være på facebook, bli ferdig med de tre bindene av Christianus Sextus, tre bøker av Helga Flatland og Årflots biografi om Hans Nielsen Hauge, jeg skal gå på trim og på linedans og på språkkafé, og jeg skal bli flinkere på data og til å ta bilder... og litt til, som er for småtteri å regne...

Hvordan skal det bli tid til alt dette?

Er det ikke et kommunalt system som heter hjemmehjelp?

Det må være noe å tenke på. Det får ikke hjelpe at Kaja Nordengen helt sikkert ikke vil være enig.

Litt om Radiumhospitalet.

Det Norske Radiumhospital (DNR) er bygget i mange etapper, minst fire, kanskje mer. Jeg kjenner ikke historien godt nok. Det vi ser her, er ikke det eldste, men heller det nest-eldste og generasjonen etter den. Siden 1932 har dette sykehuset fungert som et spesialisert sykehus for cancer og for hele Norge. Det har etter hvert blitt Skandinavias største kreftsenter. Som ortopedisk kirurg har Gunnar jobbet der i mange år som seksjonsoverlege for sarcomkirurgi, dvs. for kreft i bein, muskler og bindevev. Vi har derfor et "godt forhold" til stedet. Det er ikke et kaldt og "farlig" sted for oss. Det var et interessant og godt arbeidssted som Gunnar satte pris på, der var det riktignok triste sykdommer, men også mange lyspunkter og gode sykehistorier, og fremfor alt en interessant kirurgisk utvikling i de årene han fikk glede av å være der.  

Naturligvis ønsker ingen av oss å bli pasient her, men har det nå først blitt slik, tar kjennskapen til sykehuset litt av brodden. Slik som i går, på min årlige kontroll hos onkologen. Hun var ny for meg (min "gamle" var syk), og ny for Gunnar. Det vokser opp nye generasjoner blant legene. Men til tross for det, tar det ikke lang tid før hun har plassert Gunnar som et navn hun tydeligvis har et godt forhold til. Plutselig er disse to kolleger, og så er det jo gjerne slik når to "prester" møtes at det drypper noe på "klokkeren", dvs. meg, også. Alt blir mer hjemlig. Man må få lov å ta med seg de fordeler man kan i en slik situasjon. 

Alle som har hatt en alvorlig sykdom, vet hvor viktig det er å komme til en lege man kan snakke med, og at det ikke er noen selvfølge at man finner en slik.  Jeg var heldig med det i går. Og jeg skal fortsatt ha kontakt med henne, iallfall i fire eller fem år fremover etter planen. Det skal nemlig bygges nytt sykehus. Radiumhospitalet skal få bestå. Det skal slippe å bli flyttet til Gaustadjordene. Det tror jeg er en lykkelig beslutning. Nå er planene om nybygg i gang. Og her ute har de funnet ut at de skal ha en lege i full stilling med i planprosessen. Valget har falt på min tidligere onkolog. Jeg tror dette er klokt. Det er viktig å ha med en som vet hvor skoen trykker, en som har vandret i disse gangene i mange år og vet hvordan de ansatte ønsker å ha det for at jobben skal fungere best mulig. Det er ingen selvfølge (kfr. andre sykehusbygg) at man har fagfolk fra gulvet med i planene. Men det har de fått til her. Det blir spennende å se hvordan det blir. 

 

 

Dette bildet er tatt i motsatt retning av det første. Dette er det nyeste bygget på sykehuset.  Det er et bygg for forskning. Det er kombinert med Ullern videregående skole, visstnok for å oppmuntre elever til mer interesse for forskningfeltet. Jeg vet ikke om det er særlig vellykket, men jeg har jo kikket gjennom glassveggene inn til klasserommene mens jeg går forbi til mammografi, for Brystdiagnostisk avdeling er også plassert i dette bygget. Iallfall foreløbig.

 

Historien om Radiumhospitalet er en eventyrhistorie. For her står det ildsjeler bak. Det var to leger som fikk idéen, Heyerdahl og Huitfeldt. Det ble foretatt en landsomfattende innsamling for å skaffe penger. Og når sykehuset var på plass, måtte man jo ha radium. Da ble det ny innsamlingsaksjon. Leser man om sykehusets historie, står det om denne innsamlingen at hele landet stilte opp: "kongefamilien, folk flest, sentrale personer i styre og stell, tidens sportskjendiser, kunstnere, aviser, postvesenet og til og med Vinmonopolet!"

Sykehuset er på mange måter båret frem av sterkt engasjement og kjærlighet til faget og til pasientene. Den store direktøren var Reidar Eker som døde i 1996. Han fikk også i stand et kreftregister og et kreftforskningsinstitutt, og han lot selv mye av det han tjente som overlege i patologi gå til forskningen i stedet for i sin egen lomme.

 Det er bra at ikke dette eventyret skal forsvinne inn i Rikshospitalet på Gaustadjordene. Vi trenger Radiumhospitalet. Det er en spesiell stemning blant dem som arbeider her. Jeg velger å tro at det er arven etter ildsjeler vi nyter godt av når vi kommer inn gjennom disse dørene.

I går skrev jeg i bloggen at menneskene som levde i Falkbergets Christianus Sextus-verden iallfall hadde den fordelen at de slapp å grue seg til en mammografi. Senere har jeg lest om hvordan gruvekirurgen foretok en amputasjon, og jeg trekker ALT tilbake. Jeg legger meg flat. Jeg er glad og takknemlig både for mammografi og for behandlingstilbudet på Radiumhospitalet og for å ha en mann som - hvis det skulle bli nødvendig - kan gjøre en amputasjon på en noe annerledes måte enn gamle gruvechirurgicus! Medisinen går heldigvis fremover. Det vil den fortsette med. Og vi er priviligerte som har et slikt sted som Radiumhospitalet - selv om vi helst vil slippe å komme dit - som pasienter iallfall.

Litt om en mammografi-kontroll.

 

Dette er tiden for årets alvorlige begivenhet. Mammografiavtalen. Og dette har vært på programmet hele mitt voksne liv. Først frivillig. Etter hvert en "tiltvunget nødvendighet", en såkalt årlig kontroll, og etter funnet av kreft også i det andre brystet i fjor, er jeg fullstendig forberedt på det verste. Og slik sett er jeg en stor pyse. Jeg liker det absolutt ikke, og jeg gruer meg hver gang. Ikke for ubehaget. Det er for ingenting å regne, men for resultatet.

Det hele startet opp for en mannsalder siden i heller trange, men relativt lune lokaler på Radiumhospitalet. Så ble jeg "kastet ut" derfra, de hadde ikke funnet noe galt med meg og jeg kunne ikke bruke deres tid lenger, dessuten var jeg gammel, snart 70 år. Jeg var nå likevel ikke innstilt på å slutte med dette lite behagelige programmet, så jeg fikk mast meg til en ny kontroll som 71-åring. Det ble Unilab. De fant en kreftsvulst og brukte fem uker på å gi meg beskjed. Etter det fikk jeg lov å komme tilbake til Radiumhospitalet, de opererte meg, og i fjor fant de en ny kreftsvulst i det andre brystet. Det var en uventet beskjed. Det er derfor jeg har blitt så pysete på mine gamle dager.

Vel, svulstene har vært små og uten (iallfall kjent) lymfeknutespredning, men onkologen fortalte meg jo i fjor at man aldri vet om det ikke ligger en liten kreftcelle i benmargen min et sted og lurer. Og en slik opplysning glemmer man ikke. Jeg lurer litt på om alle som får en kreftdiagnose får slike beskjeder?

I går var jeg forberedt på det meste. Men jeg måtte faktisk ta noen bilder da jeg gikk der ute og ventet, for nå har Brystdiagnostisk avdeling i OUS blitt samlet på Radiumhospitalet, i et nytt bygg, sammen med Ullern videregående skole. Det er ikke første gangen jeg er der, og jeg har vært av dem som synes de har fått sterile, kalde og triste lokaler. Men i går oppdaget jeg at de har forsøkt å sette farge på avdelingen sin. Det går faktisk an å gjøre noe med en lang og kjedelig gang. Dessuten var det kommet opp noen bilder på venterommet. Det hjelper også.

 

 

 

 

Og her var ikke alle dører lukket, så det gikk faktisk an å få til et lite glimt inn i et undersøkelsesrom.

 

 

"Det er godt å være samlet på ett sted," sa radiografen, "- og så har vi jo ikke vondt av å gå litt..."

Etter at bildene var tatt, ble jeg plassert i et annet venterom - denne gangen for å vente på resultatet. For hvis det er tvil om bildene, blir det ultralyd og kanskje prøvetakning. Det har jeg etter hvert blitt vant med. I går ble det ingenting. Jeg trodde nesten ikke det jeg hørte da en person kom ut og fortalte meg at de var fornøyde med bildet. Det var bare å gå.

Og det tok ikke lang tid å komme seg ut. Men på veien går vi forbi lokaler til Ullern videregående skole. Her er det ikke så sterilt, men det er jo en viss forskjell på hva damer som "bare" skal på mammografi og spreke, kjekke, fremadstormende ungdommer trenger.

 

 

Det var også linedans-dag i går. Jeg hadde snakket med min venninne og fortalt at jeg skulle på mammografi, men at jeg skulle holde programmet uansett resultat. Hvis jeg fikk et nytt dårlig budskap, skulle jeg forsøke å leve mitt normale liv, hadde jeg kjekt sagt. Det var et tilkjempet og vel gjennomtenkt standpunkt, men jeg hadde kommet til at slik må det være. Så ble jeg ikke satt helt på prøve i går. Jeg var lettet og glad da jeg møtte henne på glassmagasinet.

Men er det ikke slik livet må bli? Må man ikke leve sitt ordinære liv selv med dårlige beskjeder - så lenge det går? Skulle det være nødvendig å formørke dagene enda mer med å legge seg på sofaen?

Usikkerheten er jo at man ikke på forhånd vet hvordan man vil reagere på vanskelige beskjeder. Jeg gleder meg over Falkberget for tiden. Skildringen av livet på 1700-tallet er spesiell lesning. Men i det siste har jeg tenkt: Kanskje man hadde én fordel fremfor oss som lever i dag. For man skulle iallfall aldri på mammografi-kontroll! Man fikk aldri beskjed om at det kunne ligge en liten mordercelle i benmargen et sted.  

Jeg ser jo at det er en latterlig tanke. Var det noen som visste at livet var kort, var det nok gruvearbeiderne i Rørostraktene. Sammenlignet med dem, lever vi et tilnærmet problemløst liv i dag. Jeg tar tanken mest som et symptom på hvor mye jeg gruet meg for undersøkelsen og et bevis på at jeg er skikkelig pysete. Men det kan jeg innrømme. 

 

 

 

I dag skal jeg ut og snakke med onkologen. Det er mindre å grue seg til nå. 

Etterpå er det et nytt år. Og forhåpentligvis et helt år til neste gang jeg skal besøke disse lokalene. 

Litt om ender og litt om å lære noe nytt...

 

Det har vært fint å gå tur langs Alnaelva de siste dagene. Kommunen har gjort sin jobb og laget en flott sti for oss, og det er flere som finner veien dit, både voksne, barn og hunder, og ikke minst stokkender, da. De er nok de mest tallrike.

 

 

 

Det er morsomt å ha med noen brødsmuler å gi dem. Men nå har en eller annen person med sans for ryddig og ren natur vært ute i Akers Avis, Groruddalens Budstikke, og kommet med et advarende ord. Det er visst ikke stuerent å mate disse sultne fuglene. Det blir liggende matrester igjen etterpå, og det samler seg kråker og andre grådige, støyende og uønskede individer langs stien. "Synderen" (materen) bør tas.

Jeg må innrømme at jeg har matet dem to ganger. Og de kaster seg over brødbitene mine og spiser opp smitt og smule. Det blir ingenting igjen. Men det er likevel et poeng i det avisen sier. Jeg forstod det på min tur gjennom dalen i går. Det kommer litt an på hvor du mater dem. I idyllen ved den gamle steinhvelvsbrua på Kalbakken er det nok mer enn nok mat for dem. Dette er et lettilgjengelig sted hvor mange turgåere befinner seg. Her lå det mat igjen til tross for at det var mange fugler der. Alle var mette og uinteresserte i maten. Servitøren hadde for sikkerhets skyld også lagt igjen plastposen sin. Jeg tok med meg den og gikk videre.

 

 

Her gikk den gamle Trondheimsveien over brua. Her er det trafikk den dag i dag. Men slike gamle bruer er visst veldig holdbare, og vi har egentlig ganske mange av dem i Norge. (Vi har iallfall en flott en i Tresfjorden, for ikke å snakke om Kylling bru i Romsdalen, der toget går over. Ta en tur!)

Tilbake til endene. Større enn bekymringen for å bli tatt av Akers Avis, er min bekymring for hva slags mat slike ender egentlig skal ha. De fortjener vel å spise sundt - slik som oss andre. Og hva er best? Helkornbrød fra Baker Hansen eller skikkelig grovbrød fra samme baker? Eller skal de kanskje i det hele tatt ikke ha brød? De kan jo være litt moderne og ha glutenallergi, disse skapningene her også. Hva spiser de egentlig når alt i elven og på elvebredden er dekket av et solid og kompakt lag av snø?

Jeg gikk naturligvis til Wikipedia, og fant ut at fuglene er flinke til å dykke og at de får det meste av maten sin fra elvebunnen og havbunnen. Litt trøst. Hvis det er noe å finne der da, på denne tiden av året. Dessuten står det at fuglearten for det meste er herbivor, men at den også kan være omnivor. Dette var uttrykk jeg aldri hadde vært borti før, men det første minte meg faktisk om ordet herbarium, så jeg skjønte dette måtte ha med plante-etere å gjøre. Da var det lett å resonnere seg frem til at omnivor var en kjøtt-diett.

 

 

Og her er jeg faktisk litt positivt overrasket over meg selv, for disse ordene ville jeg ikke ha husket hvis jeg ikke hadde lest litt om husketeknikker i Kaja Nordengens nye bok, Hjernetrening. Hun sier det gjelder å knytte vanskelige ord til begreper man forbinder med noe spesielt, og jeg kombinerte dette med en gang til ordet herbarium, dessuten husket jeg at min far hadde en onkel som het Ivar. Jeg husker også at kjøtt stort sett må behandles i en ovn, eller omn, som vi sa i Tresfjorden i gamle dager. Da var det ingen sak å huske herbivor og omnivor, og jeg tror jeg vil huske disse ordene lenge.  

Verre er det at Wikipedia mener stokkender kan drepe og spise andre fugler også. Det er jo ikke riktig bra, da må de nok være ekstra sultne, så det er nok viktig at jeg tar med meg noen smuler fra Baker Hansen også neste gang jeg går tur. Men jeg lover å se etter at de spiser opp alt.

Kaja Nordengens bok er forresten både interessant og morsom. Den inneholder blant annet 30 leveregler for å utvikle hjernen sin. Hun sier det dannes nye hjernenerveforbindelser når vi tar oss bryet med å lære noe nytt, og dette fortsetter hjernen med hele livet, så her er det noe å hente selv om man er oppi årene. - Jeg vil gjerne tro på det. Derfor har jeg allerede begynt å følge rådene hennes. Ett av dem er å pusse tenner med venstre hånd (vel å merke for en som ikke er kjevhendt). Det får ikke hjelpe at jeg føler meg litt dum under prosessen, eller tannpussen tar litt lengre tid enn vanlig - hvis det virker. 

En annen regel er å snakke med nye og ukjente mennesker når man har anledning til det. Og det har man jo ganske ofte - hvis man trår til. Som for eksempel i går. Da dro jeg til Stovnersenteret for å være med på Språkkaféen på biblioteket. Jeg måtte bare kjøpe meg en flaske vann før den begynte, derfor stod jeg i kø i kjosken, rett bak en flott, ung mann, mørk i huden som en skikkelig afrikaner. Da det ble hans tur, snudde han seg mot meg og sa "Værsågod, gå før meg." "Nei," sa jeg, "du stod her først."  Han smilte. "Ja, men i mitt land, der jeg kommer fra, er det alminnelig høflighet at vi lar de eldre gå foran." Jeg ble litt imponert og glad, selv om jeg faktisk var klar over at dette var første gang jeg ble kalt "eldre" i en slik sammenheng, og at jeg merket litt blandede følelser akkurat til det. Men i stedet for å dvele ved dette snev av ubehag fikk vi oss en hyggelig prat om hans afrikanske land, og jeg fikk hjelp til å skru opp denne korken som satt like fast på denne flasken som på alle andre vannflasker. Ekspeditrisen slo seg også sammen med oss i praten, og vi skiltes med hyggelige hilsener om en fin helg.

En litt for kort øvelse etter Nordengens smak, tenkte jeg etterpå. Men det var en hyggelig opplevelse likevel. Og det var det viktigste. Det får ikke hjelpe at jeg er en eldre dame.

I dag har forresten Gunnar og jeg stått ekstra tidlig opp. Det skulle bli en flott start på dagen. Vi skulle hygge oss med at nordmennene vant fem-mila i OL. Vel, vel...

Nå går vi en tur til Lilloseter i stedet.

Litt om en søndagstur og litt om Hans Nielsen Hauge.

 

Hva skal en gammel dame blogge om i slike tider? Det er vinter, det er olympiade i Sør-Korea, det er hverdager i Groruddalen, iallfall i Tjernfaret.

Dessuten holder vi på å snø inne, og brøyting er det så som så med, iallfall på gangveiene. Søndag tok vi likevel mot til oss og prøvde oss på turveien langs Alnaelva. Det gikk ikke så aller verst. Noen hadde brøytet stien ganske bra, og noen hadde frisket opp kunsten under Trondheimsveien.

 

 

Noen hadde også funnet ut at de skulle hilse på oss på veien. Sannsynligvis har de blitt vant til at når det kommer slike rare skapninger, kommer det også ofte noe spiselig, for de virket helt tamme. Vi måtte dessverre skuffe dem denne gangen, men jeg skal ta meg en tur igjen, og da må jeg forberede meg bedre. 

 

 

Vi endte opp med kaffe på kafé Steinbra. Det passet forsåvidt fint, for da fikk vi også hilst på Johan Falkberget som står og hutrer med lue av snø og is like ved inngangen.

 

 

Og jeg sitter jo hjemme i godstolen og leser Christianus Sextus. Jeg gjør det fordi Bokormen har bestemt det. Egentlig trodde jeg det ble en tung fornøyelse, men der ble jeg faktisk overrasket. Falkberget skriver så lekende lett, med en del ord og uttrykk som jeg ikke forstår riktignok, dette er ikke skrevet i går, men det er skrevet med førstehåndskunnskap til aktivitetene og menneskene rundt Bergstaden og gruvene, og med en ikke så liten snert av humor.

På steinen utenfor kafé Steinbra står det at han skrev Bør Børson da han bodde på Grorud, og det er jo heller ingen gravalvorlig sak. Så nå har jeg oppdaget at det var et flott valg Bokormen tok, da vi bestemte oss for å lese Falkberget utover våren. Og i går fikk jeg faktisk bestilt hotellrom for oss på Ertzscheidergården for utflukten vi skal ta til Røros i slutten av august. 

 

 

Det er likevel historien om denne mannen som har satt seg fast i meg de siste dagene. Da første bind av Christianus Sextus var unnagjort, måtte Hauge avsluttes. Nå sitter jeg her og vet iallfall noe mer om denne mannen som levde i nabolaget her de siste årene av sitt liv. Historien er jo ikke noe annet enn et eventyr om en usedvanlig aktiv og begavet mann. Og jeg ser jo at han må bedømmes ut fra den tiden han levde i. En tid med mange ukloke prester som først og fremst var embedsmenn, med Pontoppidan og andre religiøse skrifter liggende hjemme, skrifter han naturligvis tok til seg - samtidig som han hadde en usedvanlig evne til "å tenke selv" og en sikker overbevisning om at han hadde en gudgitt rett til det.  Samtidig var Norge et eneveldig Danmark-Norge, styrt stort sett utenfra. Danmark lå i krig, folket var fattig, mange sultet. Mange ofret mye til umulige og ukloke prester og øvrighet. - Det var ingen enkel tilværelse for en ung mann som så gjerne ville gjøre noe i en tung tid.

Konventikkelplakaten forbød folk å holde forsamlinger uten å melde det hele til presten først. Man skulle spørre om lov, så og si. Noen prester kom og undersøkte hva sammenkomstene dreide seg om og lot det gå for noen ganger, noen var steile og nedla forbud. Hauge pleide å varsle presten, av og til gikk det bra, av og til ikke. Han var en karismatisk mann som fikk folk til å høre på seg. Han ble farlig for øvrigheten.

Hadde han nå bare holdt seg til snakk, men han gjorde jo ikke det. Hauge var av den oppfatning at det man gjorde skulle tale for en. Og hva skulle man gjøre? Jo, man skulle arbeide, man skulle skape industribedrifter, kjøpe båter og drive fiske, skape samfunn hvor folk kunne få jobber og klare seg selv, drive handel, og overskuddet av alt dette skulle man investere og gi til venner som investerte igjen. Slik skulle man bygge landet. Alle var like verdifulle, alle kunne gjøre noe, kvinner var like verdifulle og brukbare som menn, mange av hans viktige talerør og arbeidsledere var kvinner. Det var uhørt i hans tid. Dessuten skrev han bøker som han fikk trykket og distribuert via sine venner. Han grunnla papirfabrikker, møller og trykkeri. 

Aktiviteten resulterte i aktive samfunn, for eksempel på Løvøy i Steigen, på Gjæslingen på Frøya, på Svanøy i Sunnfjord, i Bergen, Kristiansand, Eiker, jeg kunne ha fortsatt oppramsingen. Bevegelsen ble mektig. Hauge måtte stoppes.

Da han ble fengslet i 1804, var det nok like mye på grunn av politikk som av teologi. Kanselliråd Kaas i Kjøbenhavn hadde iallfall satt seg i hodet at denne mannen skulle tas. Han var farlig. Og det florerte nok av rykter rundt en slik mann. Det viktigste var kanskje mistanken om at han styrte en "Helligkasse", en hemmelig kasse med penger til å berike seg selv. Det var nok å fantasere om for den som ville ta ham. (Kassen fantes ikke.)

Og det klarte de. Etter ti år i fengsel uten at det enda var kommet til noen dom, var Hauge syk og nedbrutt. Riktignok hadde han fått en periode i "frihet" for å hjelpe Norge å produsere salt. Det var krig og matmangel og et stort behov for mer salt enn det man kunne oppdrive. Hauge var en som hadde lært seg kunsten med saltproduksjon. Han fikk litt "fri" for å lære dette fra seg. Så var det i fengsel igjen. Men da hadde han etterhvert fått mange støttespillere. Da var det også mange prester som støttet ham, mange velbeslåtte menn og kvinner som hadde forstått verdien av det han hadde gjort, kom også på banen. Det ble vanskeligere å dømme ham. Det hadde forresten hele tiden vært vanskelig med bevisene mot ham. Men endelig dom kom lille-julaften 1814. Han ble dømt etter konventikkelplakaten. Han fikk 1000 riksdaler i bot.

Etterpå flyttet han til sin bror på Bakkehaugen gård på Tåsen. I denne tiden fikk han også anlagt Sagene Mølle. Så kjøpte han - med venners hjelp - Bredtvet gård, og bodde der til han døde i 1824.

Da han kom ut av fengselet, giftet han seg og fikk en sønn. Hans kone døde noen dager etter fødselen. Hun ble begravet ved Gamle Aker kirke samme dag som sønnen Andreas ble døpt i samme kirke. Han giftet seg igjen og fikk tre barn. To av dem døde mens Hauge levde. Den tredje døde også som liten. Men sønnen Andreas vokste opp. Han ble prest og stortingsmann. 

På Bredtvet gård hadde Hauge mange i sitt brød, og tidene var dårlige. Han slet med økonomien, men viktigere var det vel at han slet med helsen. Han hadde mye besøk, og levde vel sånn sett et aktivt liv, men han var merket av fengselsoppholdet og holdt ikke sine samlinger lenger. Slik kan man jo si at kanselliråd Kaas klarte å stoppe denne brysomme mannen.  

Hvem som har klart å ødelegge gården hans her i Groruddalen, til og med et fint våningshus, vet jeg ikke. Men jeg tenker at Groruddalen Historielag kanskje vet det. De har iallfall et bilde av huset. Det er mulig de har mer. Det skal jeg undersøke. Bredtvet kvinnefengsel og Bredtvet katolske kirke er nå plassert på hans eiendom. Men det har også blitt plass til en minnesten, en sten mange nå vandrer forbi uten å ense.

For hvem i all verden var denne mannen?

 

Man trekker på skuldrene og haster videre.

Heldigvis en uke igjen av OL.

 

Ute snør det. Inne er det OL. 

Da jeg stiv og støl kravlet meg opp av sengen og satte på kaffetrakteren i dag tidlig, var det Martin Johnsrud Sundby som fikk liv i meg. Han var i god fart på andre etappe av mennenes ti km stafett, og han lå laaangt etter russeren, eller han som ikke får lov å være skikkelig, men bare halvveis russer, i kampen om medaljen. Det går jo ikke an å la være å se på slikt! Det var min innledning til en strålende stund med kaffekoppen foran TV-en. For han tok inn sekunder, Martin Jonsrud Sundby, og Hegstad Krüger fortsatte med det. Det får ikke hjelpe at de er fra den fineste vestkanten, de er gode skiløpere likevel, og de sliter iallfall for Norge, så det får gå... Men jeg må jo innrømme at sjarmøren fra Byåsen gjorde godt for en gammel nordvestlending. For hva skulle de ha gjort, disse Oslos vestkantgutter, om ikke distrikts-Norge hadde fått det hele i havn? Jeg bare spør. Riktignok kunne de jo ha tatt inn Holum, men han er jo fra vår gamle hjembygd, iallfall i en treårs-periode på 70-tallet, Nittedal. Forresten - når jeg tenker meg om, vet jeg jo ikke hvor denne Tønset-gutten - som gikk 1.etappe - kommer fra. Han må jo også ha sin del av æren. Men han var allerede ferdig med jobben sin da jeg kom i gang foran TV-apparatet.

Jeg sitter her hjemme i en varm og lun stue og betrakter dette strevet som går for seg på den andre siden av jordkloden. Jeg har ikke visst at de kunne ha så mye vind og så dårlig vær i Sør-Korea. Det er jo et land som ligger godt sør for oss, i høyde med Athen og San Francisco egentlig. Og jeg tenker på vår gamle venn og "nabo" da vi tilbrakte sommeren i Bologna i 1993, han som  hospiterte på sykehuset Rizzoli sammen med Gunnar. Han var en fantastisk mann, ti år yngre enn oss, men full av omsorg for om vi skulle klare oss i varmen i Italia, iallfall når vi skulle ut på tur sammen. Jeg visste ikke at han kunne ha det så kaldt og stormende rundt seg som det vi nå har vært vitne til. Jeg har tenkt på ham nesten hver dag under OL. Jeg håper han har det bra og at han ser på skikonkurransene og sender oss noen tanker innimellom. Men jeg tviler litt på det. Han har nok mye å gjøre. Det er ikke bare-bare å være professor i ortopedi på et stort universitetssykehus i Seoul. Hans dager er vel som de pleier å være, og som han beskrev dem for oss: "Jeg går aldri på stier. Jeg tar heisen til bilen, kjører til sykehuset og tar heisen til avdelingen. Jeg går ikke på noe annet enn asfalt."

Jeg skulle ønske at han iallfall fikk én fridag, for eksempel i dag, så han kunne få se Klæbo komme over mål med det norske flagget vaiende i vinden. 

 

 

Men nå får bloggen unnskylde meg litt, for nå kom skiskyttergutta i gang med fellesstarten sin.

 

 

 

Ingen viser oss bedre enn idrettsfolket at det går opp og ned her i livet. Nå har Johannes Thingnes Bø gått fra gull til  - jeg tror det var ca. - 16.plassen.

De satser, de trener og de strever, de legger hele sin sjel og hele sitt liv i idretten. De får ære og glede og de får dype daler. De må jammen tåle noe skuffelser innimellom. De ofrer mye. Jeg er sikker på at de har perioder med tvil. Er det virkelig verdt det?

Det ville iallfall ikke vært noe for meg. For det første har jeg aldri hatt fysikk til det, for det andre ville jeg vært en alt for dårlig taper. Jeg ville nok fort funnet ut at dette kostet for mye. Men det kommer jo an på hva man setter pris på her i livet. Hva man har lyst til, hva man ser man har sjanse til å lykkes med, hva som interesserer og hva som er viktig for en. Vi har nå heldigvis mange ungdommer rundt oss som interesserer seg for ting som aldri gir medaljer, interesser som historie eller matematikk eller byggfag eller tannmedisin. Slike fag som gir oppgaver og interessante liv, som bygger Norge, men som ikke gir stor ære og viftende flagg, bare gode dager for mennesker som ikke savner slikt heller. Heldigvis. Vi kunne ikke klart oss uten dem. Bare vissheten om det er mening og ære nok. 

Likevel -  de gir oss iallfall noen spennende timer, disse sliterne i idretten. Det skal de ha. De setter farge på vår tilværelse. Vi gleder oss med dem, - og vi er skuffet sammen med dem. Og vi ville aldri vært dem foruten. 

Det er heldigvis en uke igjen av OL.

Om å være en gammel grinebiter.

 

Det er ikke til å unngå. Jeg må bare innrømme det. Jeg har blitt en gammel grinebiter.

Nå har jeg vært "på nettet" for å finne den riktige betydningen av ordet. Det Norske Akademis ordbok har den: "En sur, gretten person, især mann." Det siste passer riktignok ikke særlig godt, men det første stemmer på en prikk. Og jeg finner mange synonymer: bråkmaker, grettenpeis, grinatus, tverrpomp, vrangpeis, osv. Det er ikke måte på negative formuleringer. Jeg må  - om enn noe motvillig - innrømme at innimellom, etter hvert ganske ofte forresten, kan dette være noe som ligner på meg.

Det kom tydelig frem i går. For da skulle det være Karnevalsgudstjeneste i Rødtvet kirke.  Jeg hadde første søndag i advent i frisk erindring. Da hadde jeg ventet meg en festgudstjeneste fordi jeg er vant til at innvielsen av kirken blir feiret den dagen. Jeg kom til en gudstjeneste for babysangerne. En flokk mødre med småbarn og en prest satt under et blått, tynt teppe foran alteret. Teppet beveget seg og skulle være en eller annen type bølge. For en gammel dame som ikke har fulgt helt med i den teologiske verden, var dette mildt sagt en overraskelse. Og det var iallfall en tydelig påminnelse om at den nye generasjons kirkearbeidere ikke er orientert om tradisjonen her oppe. Jeg forsøkte å være positiv, men jeg kan ikke påstå at jeg fikk det til. En annen dame på min alder reiste seg og gikk til Grorud. Jeg skulle kanskje ha gjort det samme.

Nå skulle det være Karnevalsgudstjeneste. Hva i all verden er det?  Jeg kjente med hele meg at det hadde jeg ikke lyst å finne ut av. "Vi går i Grorud," sa jeg til Gunnar, og det kom ingen protester. 

 

 

Dette er Grorud kirke, den vi er så stolte av her oppe. Fordi den er bygget i grorudgranitt av skikkelige steinarbeidere. Det var gudstjeneste der også. Det var en liten forsamling til stede. Den hadde vært enda mindre uten et dåpsfølge. Det var en god organist og flotte forsangere til stede. Og det var en spennende tekst for dagen. Det var også vikarprest. Det er vi vant til.  Hun var liten, omtrent på min egen størrelse, knapt 160 cm - tipper jeg. Og hun var moderne. Det vil si: Hun bruker ikke talerstol, men gulvet. Jeg så henne ikke. Men til forskjell fra mange andre prester, hadde hun en tydelig og klar stemme, så jeg hørte henne likevel. Og jeg var veldig spent på prekenen. Jeg hadde vært på besøk hos venner som diskuterte den tidligere i uken. Den var utfordrende.... Men hvordan gikk det? Jo...Jeg fikk iallfall høre om karneval og fetetirsdag, og jeg ble ønsket god faste, uten at jeg fikk noen særlig forklaring på hva fasten skulle være for meg. Dagens tekst ble ikke nevnt. Iallfall oppfattet ikke jeg det.

Jeg følte meg snytt og skuffet - og sint. Og det er ikke første gangen. Det er noe bortimot det vanlige etter en gudstjeneste, noe som jeg deltar på sjeldnere og sjeldnere jo eldre jeg blir. Og i Rødtvet kirke skulle det være Karnevalsgudstjeneste. Det kom et bilde på Facebook i dag (se over). Kanskje skulle jeg ha lagt godviljen til og forsøkt å finne ut hva dette var. Jeg traff jo blide mennesker som skulle dit i heisen da jeg skulle gå til Grorud. En liten gutt satt blid og fornøyd i vognen sin, han rørte ved meg for å gjøre seg til kjenne. "Du skjønner, han er apekatt," sa moren, "han skal på karneval!" Han var nok en av deltakerne.

Det var godt han slapp en slik gammel grinebiter som meg, en som synes en gudstjeneste skal være som den alltid har vært og som ikke helt forstår hva karneval er heller, for vi hadde ikke det i Tresfjorden da jeg vokste opp, og vi har jo klart oss godt i livet likevel, så hvorfor i all verden skal vi innføre slike nye ting som ikke betyr noe for oss?

Vi fastet heller ikke i Tresfjorden i min barndom. Vi bakte riktignok gode boller og puttet krem i dem på noe vi kalte Fastelavenssøndag. Det var stas. Og vi feiret morsdag, med kaker til mor og bestemor og oldemor. For det var faktisk også morsdag her i går. Jeg kjøpte blomster med da vi besøkte Knut og Lena på ettermiddagen. De var til Lena, naturligvis. Men "det er ikke morsdag her," sa mannen bak disken på et litt gebrekkelig norsk -  da jeg kom inn og kjøpte tulipaner, "ingen kjøper blomster til mor i dag. Det er annerledes i andre land..." "Er det farsdag her i landet da?" spurte jeg. Han forsikret. Farsdag er det. "Ja, det er vel forskjell på folk," mente jeg, og tenkte i mitt stille sinn at vi har mange pakistanere rundt oss her i Groruddalen. "Nei!" sa han meget bestemt. "Det er IKKE forskjell på folk!"  - Jeg hadde dessverre ikke tid til å finne ut hva han mente med det. 

Men det blir ikke slutt med disse nymotens tingene. I dag har Gunnar fortalt meg at jeg har navnedag. Det hadde jeg heller ikke før. Det var min skolevenninne som hadde eneretten på12.februar. For det var hennes fødselsdag.  Navnedag. Hvordan feirer vi det? Jeg spurte Gunnar. Han visste det ikke, han heller.

Det er jammen mye nytt å lære seg for en gammel dame. Men det er en liten trøst at "nettet" fortalte meg at Hugh Grant også har funnet ut at han er en gammel grinebiter. Jeg stusset bare litt når jeg samtidig fikk vite at han er 46 år! Kanskje jeg skal være glad over at jeg ikke har fått denne sykdommen SÅ tidlig.

Forresten var det én gledelig ting som skjedde i går - under gudstjenesten. Jeg klarte å vippse, helt av meg selv, uten hjelp av noen, for andre gang i mitt liv!!! Det ble 200 kroner til ungdomsarbeidet i Grorud menighet!

Verden går sannelig fremover!

Litt om pannekaker, ukuleler og reklame-OL

 

Det er lørdag morgen. Fred og ro. Kaffekopp og I-pad.

Innimellom forsøker jeg å finne ut hvordan det går med OL. Men det er ingen stas når ikke NRK sender. Det er andre reportere - og mye reklame innimellom. Jeg blir i dårlig humør av det. Men i dag skal Marit Bjørgen og jentene ut å gå 15 km og guttene skal hoppe, og jeg må jo se det. Så jeg har funnet frem sendingene på TVNorge og slår av hver gang det kommer reklameinnlegg. Det blir litt tungvint. Dessuten har de startet opp med foredragene sine i Gamle Festsal på Universitetet igjen, så det er også andre ting å velge enn å sitte og irritere seg over en annerledes OL-sending.

 Saken er vel (dessverre) at jeg er for gammel for slike forandringer. 

 

Det har vært en aktiv uke, så dette skal bli en rolig helg. Mandag var det kaffe i byen og linedans. Tirsdag var det pannekakemiddag for Mari og Sigurd. Onsdag var det middag med "hjemmelagede" fiskeboller fra fiskehandleren på Grorud, og det var for hele familien, noen med og noen uten karrisaus (ikke familien, men fiskebollene), torsdag var det trim og avslutningsfest for lederen på Seniorsenteret og fredag var det Språkkafé, og dette er et program som jeg nok ikke skal ha hver uke. Men det var et veldig koselig program. Og når Sigurd også dukket opp torsdag ettermiddag fordi han hadde glemt sekken sin, spiste opp resten av fiskebollene og sa at det var så koselig å komme innom oss, da smelter jo både et mormorhjerte og et morfarhjerte. Slik er det.

Innimellom dette har Mari og jeg funnet ut hvordan vi skal stemme en ukulele. Mari har nemlig bestemt seg for at hun skal lære å spille et instrument, men alle instrumenter koster penger, så hun har gått innom en musikkhandler og kjøpt det billigste hun kom over. Det var en ukulele til 500 kroner. Og hun har øvet hardt noen dager. Men instrumentet har naturligvis blitt ustemt, og nå skulle hun ha hjelp. - Men hvordan stemmer man et instrument når man ikke har noe å stemme etter? Jeg foreslo farmor for henne. Farmor er meget habil på pianoet sitt. Så kom hun hit likevel, skulle spise pannekaker og stemme ukulele, og så gikk vi på nettet. Er det ikke det man alltid gjør nå for tiden? Man går på nettet. Og jammen virket det ikke også! Så nå ble både min gamle og nesten glemte ukulele og Maris nye stemt. Og vi var svært fornøyde både med oss selv og ukulelene etterpå. - For det er ganske irriterende hvis barnebarna ber om hjelp til noe og du må melde pass. Det skal liksom ikke være slik. - Men slikt blir det nok mer og mer av. Og jeg tror jeg sier heldigvis.... likevel. Det er de som skal ut i livet og finne seg en levevei. 

Jeg forstod det virkelig da Sigurd kom og viste meg hva han hadde laget på skolen med en såkalt 3D-printer. I tillegg til å lage ting hadde han og klassen vært på Universitetet på Blindern og orientert studenter om dette hele dagen - på engelsk, for der var det studenter fra mange land. Det hadde ikke vært meg i min skoletid som hadde gjort noe slikt. Ikke hadde jeg hørt om denne maskinen før heller. Men jeg fikk jammen høre om den nå. Han var meget entusiastisk.

Det er godt å se entusiastiske barnebarn. De trenger all den entusiasmen de kan finne. De har et spennende og sannsynligvis anstrengende liv foran seg.

 

Nå fikk jeg forresten høre at Charlotte Kalla har tatt gull på 15 km. Marit Bjørgen fikk "bare" sølv. Og så kom reklamen, så jeg vet ikke mer. Men jeg unner Kalla gullet. Hun har strevd lenge nok med Marit Bjørgen.

Nå kommer Gunnar også med kaffekoppen sin. Og nå har vi bestemt oss. Det blir foredrag i Gamle Festsal i dag. Så får vi se Johannes Thingnes Bø og hoppgutta i reprise. Men det blir vel akkurat like mye reklame da...

Det finnes ikke svar på alle spørsmål...

 

Venner skal ikke dø. 

Det var min første tanke i høst, da jeg for første gang mistet en av mine beste venninner. Naturligvis vet jeg at det er en umulig tanke, og kanskje var det mer en følelse. Venner skal alltid være der. De hører livet mitt til. De skal kunne ringes og reises til, og snakkes med - om det meste mellom himmel og jord.  Iallfall om alt som blir viktig.

For tre dager siden mistet kusinen min mannen sin. Han ble knapt 81 år gammel. Men han var ikke gammel. Hadde han ikke fått denne kreftsykdommen, hadde han levd videre, lest avisen, sett nyhetene, fulgt med i OL nå, og diskutert trafikk- og veiproblemer, det som var hans fag, og som han var interessert i helt til siste gang vi besøkte ham, like før sydenturen vår. Det er ikke alle vi opplever som gamle selv om alderen skulle tilsi det. Da virker det så unaturlig at de skal dø.

Så skal kusinen min leve videre uten den kjæresten hun fikk som 15-16- åring og den mannen hun var så glad i og stolt av. Jeg tror hun alltid syntes at hun hadde verdens kjekkeste mann. Han har nok vært hennes beste venn i hele hennes voksne liv. Går det an å leve videre alene?

Jeg treffer mange eldre kvinner på Seniorsenteret om dagen. Noen er eldre enn meg, andre er yngre. Og noen mann har de aldri med seg, for "han døde for fem år siden" eller "han har gått bort" eller  "jeg ble alene" er setninger jeg ofte hører. Og innimellom tenker jeg: Hvordan kan du si dette så naturlig og uanfektet, som om det var en helt naturlig og dagligdags ting?

Samtidig vet jeg at det ligger mye sorg, savn, smerte og fortvilelse bak disse ordene. Men de har reist seg igjen, damene. De har funnet ut at de ikke har noe valg. Det er et liv etterpå også.  Det må leves. Og de klarer det. Kanskje det er et symptom og en hilsen fra  den livskraften vi tross alt har i oss, og som forstår at man ikke må gi opp, det er tross alt mer igjen å leve for. Det blir en lysning - en dag.

Men det er mye vi ikke forstår her. For hvorfor skal en mann som ikke er gammel, som har livslyst, dø fra oss, når det finnes så mange som lever i sin demensverden, som ikke kjenner sine kjære igjen, som ikke husker, og som sliter med forvirring og angst og synes tilværelsen er uutholdelig, - hvorfor skal mange av dem måtte slite seg videre dag for dag selv om de egentlig nesten ikke orker å leve? Mens en som har lyst til å leve må dø.

Det er så mye vi ikke forstår, så mange spørsmål vi aldri får svar på. Det er så mye vi bare må la ligge der, - og leve videre med. Det er nok det damene på senteret har lært. De lever videre med spørsmålene. Og det går an - tross alt. De får det til.

Jeg beundrer dem.

Litt om røtter og ukjente slektninger i USA.

 

Knut og Lars (sønn og sønnesønn) er på guttetur. Det er forresten bare hyggelig, men det kom litt raskt på meg, som "julekvelden på kjerringa" nesten. Jeg kom hjem fra La Palma og fikk høre at de var på vei til California. Så mor fikk ikke den skikkelige oversikten, for hva skulle de nå der, de har jo vært der før, og hadde de klart for seg hva de ville se og oppleve, hadde de lagt en skikkelig plan, hadde de bestilt hotellrom og leiebil, - og fremfor alt, hadde de returbilletten klar? -

Ja, det er mange tanker som flyr gjennom en aldrende morshjerne når slike nyheter trenger seg på. Men jeg har jo ikke noe jeg skulle ha sagt. Jeg er jo ikke kjent i California, og jeg er langt mindre vant med reise- og flylivet enn Knut, som har vært i USA på jobb mange ganger og som sikkert snakker engelsk mye bedre enn sin mor, det skal forresten ikke så mye til.

 "Vi skal leie en skikkelig guttebil," fortalte Lars i telefonen, og jeg kunne faktisk se for meg at han smilte over hele ansiktet, "en Ford Mustang!" Ja, ja, akkurat det kan jeg ikke legge meg borti heller. Det er vel like trygt eller utrygt å kjøre bil uavhengig av hva slags biltype du sitter i. Og jeg ser dem for meg, i full fart på flotte veier med Lars smilende ved rattet.

Så begynte det å komme bilder fra Los Angeles på Instagram. Og det gikk opp for meg at "guttene" skulle til San Diego. Da kom jeg i en skikkelig klemme. For har ikke vi slektninger i det området? Og skulle de kjøre rundt med slekt like rundt hjørnet uten å hilse på dem? 

Det var på en måte en litt ubehagelig tanke. For det første fordi jeg hadde en mistanke om at besøk hos ukjente slektninger ikke var noe som stod på dagsplanen, langt mindre på ønskelisten for en "guttetur". For det andre fordi en aldri kan vite om slike ukjente slektninger er interesserte i å møte andre ukjente slektninger på eventyrreise i Ford Mustang. - Jeg slo det fra meg, - og tenkte over det igjen... mange ganger. Det ble iallfall helt klart for meg at JEG hadde et sterkt behov for dette besøket, men var det nok?

Bakgrunnen er at min farmor Marie, som jeg var veldig glad i, hadde to brødre som utvandret til dette området en gang i begynnelsen av 1900-tallet. De hadde rukket å gifte seg med to søstre fra Vestnes før de forsvant. Men de forsvant virkelig. Den ene kom aldri hjem igjen. Den andre var hjemme på besøk én gang. Det var etter at jeg ble voksen, og etter at begge foreldrene hans var døde. Så den gangen de reiste over Atlanterhavet, så min oldemor to av sine sønner for siste gang. Jeg lurer på hvordan hun hadde det med den tingen. Og jeg lurer på hva som fikk dem til å reise så langt. Det kunne nok ikke være nød. Deres søsken har jo hatt det bra i Norge. Kanskje var det eventyrlyst eller en tro på at de ville få flere muligheter der over. Jeg vet ikke. Jeg spurte aldri. Jeg tenkte vel ikke over det heller. De var i Amerika. Slik var det, og slik skulle det visst være. Farmoren min snakket om dem av og til. Hun hadde bilder av barna deres i glass og ramme. Få år før hun døde, kom en nevø fra Amerika på besøk til henne. Han hadde med seg en venn som giftet seg med min fars kusine og forsvant over havet igjen med enda et familiemedlem. Henne har jeg omsider fått facebok-kontakt med, men ellers har familiens liv i USA vært fjernt - iallfall for meg.

Men nå sitter jeg jo her i Tjernfaret, med en meter snø på verandaen og piggskoene klare ved min utgangsdør, og lurer på hvorfor to unge menn fra Tresfjorden måtte reise fra resten av familien sin til Amerika, og ikke bare over havet, men så langt som de kunne komme, over hele kontinentet og så langt sør som det gikk an å bosette seg, helt til området rundt San Diego, der slektningene nå sikkert vandret rundt i shorts og sandaler. Jeg ser ut i vår hvite verden og tenker at kanskje det ikke var så dumt likevel. 

 

 

For slik ser det ut i hagen til min fars fetter nå. Og på andre bilder ser jeg faktisk at de går rundt i shorts og sandaler.

Jeg tok meg nemlig sammen og sendte facebook- brev til min fars kusine, hun formidlet kontakt til min tremenning i Vista, like nord for Las Vegas, og "gutteturerne" tok en telefon. De syntes til og med at det var spennende, og nå har de hatt et hyggelig møte med min tremenning og Knuts firemenning og - ikke minst - min fars fetter Lee og hans kone. De har tatt bilder og vist bilder og sier de har mye å fortelle når de kommer hjem.  

Men det rareste av alt: Jeg har fått et bilde av Lars og min fars fetter. Og det slo meg med én gang: Min fars fetter, langt der borte i den andre delen av verden, er veldig lik min bror! Det er et drag over øynene som ikke er til å ta feil av. Det er faktisk helt rart å se det. Broren min er faktisk mye mer lik denne min fars fetter Lee enn han er sin egen far!  Og nå husker jeg noe min mor alltid sa, at min bror var lik sin oldemor. Hun er jo fetter Lees farmor.

Familie-likhet kan jammen slå ut på de merkeligste måter. 

 

 

Det er noe rart med familie og med røtter. Som dette huset også er et uttrykk for. Det er "gutteturistene" som har tatt bildet og som har blitt tatt med på omvisning. For selv om emigrantene nå etter hvert er døde, lever bånd og minner om Norge, om røttene fremdeles - også så langt borte som du kan komme i USA. Og der har kvinnene navnet til Hulda Garborg i sitt emblem. Ikke så verst det heller. Vi har henne i byste på Det Norske Teatret.

Jeg tipper at besøket hos slektningene er det "gutteturistene" kommer til å huske best fra denne turen. For det er noe spesielt med familie. Og det er noe spesielt med røtter. Det er ikke minst "Tore på sporet" et symptom på. Og ikke minst min glede over at de tok denne kontakten. Det er synd at ikke faren min - og farmoren min - fikk oppleve det.

05.02.2018

 

Nå har jeg nesten ikke tid til å blogge, for nå har jeg begynt å lese denne boken. Den er skrevet av journalisten som visstnok var opphavet til Dagsnytt18 i NRK, et program som Gunnar og jeg ser på stort sett hver ettermiddag. Og grunnen til at jeg har bestilt akkurat denne boken på biblioteket, er at jeg innimellom går forbi hans minnestein her oppe på Bredtvet, og at jeg blir så oppgitt over alle som går forbi, mange skoleelever og katolikker fra den katolske kirken like ved, som ikke har den minste peiling på hvem det er som skal hedres og minnes med den høye steinen de går forbi. 

 

 

Han kjøpte en gård her på Bredtvet i Groruddalen og bodde her i sine siste leveår. Det sies at man ofte kunne se ham vandre på jordene her og se på utsikten sammen med sin eneste sønn. Da var han en syk mann, nedbrutt i helesetilstand etter mange fengselsår på Akershus festning. Han ble bare 53 år.

Nå har jeg akkurat hørt et foredrag om Groruddalen fra istid til nåtid, men denne mannen ble ikke nevnt. Det ble vist et bilde av Bredtvet kvinnefengsel som i dag ligger ved siden av det som var hans gård. Men Hans Nielsen Hauges hus eller gård, ble det ikke vist bilder av. Alt er borte og revet ned. Foredragsholderen mente imidlertid at Historielaget har et bilde av våningshuset på gården. Han sa også at dette var et meget fint hus, forseggjort med et fint tårn. Men revet ble det. Hva skulle man med et slikt minnesmerke når Akerdalen (nå Groruddalen) ble innlemmet i Oslo og skulle huse boligblokker?

Så fikk han likevel omsider en minnestein. Som ingen enser eller stopper ved. Bortsett fra meg da, som var der og plasserte en rose og et lys på Allehelgens-søndag, mens en strøm av katolikker gikk forbi på vei fra sin gudstjeneste uten å ense hverken meg eller steinen. Og det bebreider jeg dem ikke. Ingen kan forlange at de skal vite noe om Hans Nielsen Hauge, langt mindre sette pris på ham.

For ukontroversiell var denne mannen ikke. Særlig ikke for presteskap og kirke. Da vi var barn, lærte vi at han reiste rundt og samlet folk til noe som lignet "bedehusmøter", dessuten strikket han mens han gikk fra bygd til bygd, for å bruke tiden fornuftig, og innimellom satte han i gang bedrifter. At han ble arrestert på grunn av disse samlingene sine, var heller merkelig for oss som var oppvokst med bedehusene rundt om i bygdene som et heller normalt og koselig sted å møtes.

 

Da Hans Nielsen Hauge døde, ble han begravet like utenfor inngangen til Gamle Aker kirke. Dette er et bilde av graven tatt i slutten av august i fjor. Da hadde noen vært der og plassert et norsk flagg. Kanskje det hadde stått fra 17.mai?

Han ble begravet her fordi dette var soknekirken når du bodde i Akerdalen (Groruddalen). Gamle Aker kirke lå heller ikke i Oslo den gangen, men i Aker herred. Historien forteller forresten at her ble også Hauges første kone gravlagt noen år tidligere. Hun døde i forbinnelse med fødsel av deres første og eneste barn, en sønn som jeg tror fikk navnet Andreas. Og det navnet fikk han den samme dagen som hans mor ble begravet. Gravfølget gikk inn i kirken etter begravelsen av moren og overvar sønnens dåp. Slik kunne livet også arte seg - for Hans Nielsen Hauge.

Jeg kommer nok til å skrive mer om denne merkelige mannen når jeg får lest ut boken. Forfatteren, Dag Kullerud, er meget grundig. Det er en interessant og innimellom morsom bok, men den er ikke det letteste jeg har lest, og jeg er bare halvferdig med den. Forfatteren beskriver en ung mann som lever i spenningsfeltet mellom å være en ulært bondesønn et stykke nede på samfunnsstigen og likevel eie bevisstheten av å være evnerik og ha en viktig oppgave her i livet. Hovmodet kunne i perioder ligge fristende nært. Det kjempet han mot så godt han kunne. Oppgaven bestod vesentlig i å opplyse folk han møtte om hva kristendom egentlig var, da passet det dårlig å være hovmodig. Men den bestod også av å opplyse dem om hvor dårlig det stod til med presteskapet rundt omkring. Da var det litt verre. For det stod ofte dårlig til. Det må man være enig med ham i, iallfall dersom alt det som Kullerud forteller om dem stemmer, og det gjør det nok - så grundig som han er. - Det var nok ikke så greit å være under prestene i Tune ved Sarpsborg den gangen. Dette er litt interessant å lese om, for det var derfra jeg hentet mannen min. Og faren hans var også lekpredikant - som Hauge.  Det var heldigvis i andre tider. Og det var kanskje ikke minst Hauges fortjeneste.

 

Men i dag er det mandag. Jeg kan ikke sitte her og lese om Hans Nielsen Hauge. Det er linedans-dag og kaffe på Glassmagasinet.  Men jeg tar med meg Kulleruds bok på T-banen. Det gjelder å bruke tiden så godt man kan, akkurat som Hauge forsøkte å lære oss.

   

Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Februar 2018