Endelig hjemme!

Endelig hjemme igjen. Og så er det nesten høst. Hvor har det blitt av sommeren i år? Hvor mange ganger har vi kunnet sitte ute en varm sommerkveld, sett på utsikten og bare kjent at "nå er det sommer?" Enten har ikke jeg fulgt helt med, eller så har det vært litt lite av den slags. I dag er det riktignok for det meste oppholdsvær, men det drypper innimellom, det er sol og overskyet om en annen og det blåser. 

Men denne dagen har det iallfall vært stolpejakt! Lena og jeg har jaktet de grønne, blåe, røde og svarte i bortimot fem timer. Telefonen vår forteller at vi har tilbakelagt mellom 12 og 13 km, 17000-18000 skritt og 29 etasjer. I tillegg tok vi 13 stolper, og så fant vi Haugenstuas mest berømte lampe, til og med med flagg som nærmeste nabo. Det siste fant vi ut hadde med vår kronprinsesses bursdag og gjøre. Selv om hun skulle feire helt privat, flagger jo hele Groruddalen. Vi håper hun fortjener det. 

Jeg har jo sett bilder av denne berømte lampen fra før, men har aldri sett den i virkelighetenmen. Noen har ment at den kostet ca to millioner kroner å få på plass, og at Haugenstua hadde hatt bruk for disse pengene til andre ting. Det kan vel tenkes, men jeg må jo innrømme at den ikke var så verst å se på der den stod innimellom blokkene og lyste gult med hvilebenk og flaggstang ved siden av seg. Ikke mange nabolag i Norge kan vise frem noe slikt.

Lena og jeg elsker å gå på stolpejakt, og når vi får til å gå sammen, må vi gjøre det skikkelig. Lena ligger vel ti stolper foran meg, men jeg har også kommet opp i 65 nå, og det er ikke så verst når man har vært utenbys det meste av sommeren. Det har forresten Lena også vært, så jeg må sette opp farten hvis jeg skal nå henne igjen. 

Det fine med stolpejakten er at man får sett så mye man ikke har sett før. I dag kom vi over en helt ny skole øverst i Groruddalen.

Heldige er barn fra mange verdenshjørner som får begynne på denne fine, nye skolen, og som får oppleve at her er jenter like verdifulle og like lærenemme som gutter. Lena måtte prøve paradisen.

Det var naturligvis en stund siden sist. Enda verre med stigespillet. Det var ikke slikt i vår tid.

 

I dag har vi vandret fra Tangerud, med ny bebyggelse, gjennom Høybråten, med både nye og eldre eneboliger, sett mange fine hager, mange koselige hjem og lekeplasser, krysset mange gårdsplasser mellom ny og eldre blokkbebyggelse på Haugenstua, Smedstua og Stovner. Vi blir bare imponerte over hvor fint og ordentlig alt er holdt, og hvor vakkert det er i denne utskjelte Groruddalen. Og vi kan ikke unngå å tenke på hvor kort et menneskeliv er. Her bygger familier sitt hjem for livet, og så tar det ikke så lang tid før lekeplassen og huska står tom og hagen kanskje, tenker vi, kan bli like mye en utfordring som en glede... Men mest var vi imponerte over hvor fint folk holder nabolaget sitt her nord i Oslo. her hvor så mange andre Osloborgere aldri kan tenke eg å bo. De vet naturligvis ikke bedre.

Av og til kommer det frem hus som ikke helt passer inn. Dette er "Det gule huset" på Stovner. Vi fikk ikke tid til å finne ut hva det egentlig brukes til. Men det hadde iallfall kunst av Dyre Vaa utenfor døren. 

Etter dette havnet vi på det nyopp-pussede Stovnersenteret med utslitte kropper og slappe knær, men der var det ikke vanskelig å finne et sted for å spise lunsj. klokka var neste 16, så det var på tide, og det var en fin og behagelig avslutning på turen. 

Men det er liksom ikke helt sommer lenger. Blomstene i bakgården vår har gjort jobben sin for denne gangen. Så får vi glede oss over rognebærtrærne og alt det grønne. Og over at det skal bli bedre vær i morgen. 

 

Processed with VSCO with a5 preset

Når ryggen streiker...

Det er ikke bare greit å bli en eldre dame. Alternativet er verre, sier mange når jeg nevner  dette. Og naturligvis er jeg glad for å ha levd i over 75 år. Ikke alle er så heldige. Det vet jeg inderlig godt. Jeg er også glad fordi jeg stort sett har vært frisk og kunne holde meg i jobb opp igjennom årene. Problemet er bare at når du blir 75, er det enda mange ting du har lyst til å gjøre som du må trappe ned og slutte med i den alderen. 

Én slik sak var linedansen. Den sluttet jeg med sist nyttår. Da ble jeg så sliten etter to intense timer at det var bare så vidt jeg kom meg hjem etterpå. Det er ikke bare praktisk å bo i skogkanten med bakker  opp fra T-banen. Nå har jeg forresten tenkt jeg kanskje skal prøve meg igjen, iallfall med én time i uka når semesteret begynner. I dag har jeg forsøkt meg på snarveien opp fra bussen. Og den er bratt. Det gikk overraskende bra, så kanskje det er et lite håp.

Det andre jeg må slutte med, er nok alt for tunge (for meg) fjellturer. Det har jeg nok skjønt en stund. Det er derfor Gunnar og jeg tok Preikestolen og Besseggen for to år siden og Gaustatoppen og Hoemstinden i år. Det er sikkert noe som går greit for personer som har vært flinke til å holde seg i form i yngre år, men der har ikke vi vært av de ivrigste. Og turer i Oslomarka kan ikke helt sammenlignes med fjellturer.

Skal du komme deg opp på en fjelltopp, kommer du ikke unna litt klatring i ur. For to dager siden skrev jeg om vår fantastiske tur til Hoemstinden. Jeg håper jeg ikke skal glemme den opplevelsen om jeg blir aldri så gammel. (Håper, sa jeg...) Turen var naturligvis anstrengende, og vi var slitne etterpå, men vi tok oss overraskende fort inn. I går var vi i grunnen i orden igjen, men da satt vi i bilen hele dagen. Det var kanskje ikke så lurt, for i dag har jeg vært helt gåen i ryggen. Jeg hadde en legetime i formiddag, og jeg måtte ta to Paracet for i det hele tatt å komme meg av gårde. Jeg har aldri hatt sånne ryggsmerter. Det har stort sett bare vært andre som har vært plaget av det. Min rygg har vært et unntak. Inntil i dag. 

Nå har legen min lovet meg en CT av denne ryggen. Så får vi se hvordan den ser ut. Jeg har nå tross alt hatt brystkreft to ganger.

 

Retretten i går foregikk naturligvis gjennom en av Norges flotteste daler. Dette bildet er fra Setnesmoen. Vi ser Vengetind og Romsdalshorn. I går var det vær til å ta fine bilder, men vi hadde det litt travelt. Romsdalen var strålende, men vi stoppet bare på Slettafossen ved Verma. Det var jo fint, men ikke det største etter at jeg tidligere i sommer har sett juvet hvor Rjukanfossen slippes løs den siste helgen i juli. Fossen her er mindre, men så renner den iallfall hver eneste dag, døgnet rundt.

Nå er det alltid imponerte turister rundt denne fossen. De klatrer nedover elvesiden for å komme aller nærmest det våte element. En tysk kanopadler omkom for mange år siden i vannmassene her. Han har fått en minneplate på fjellveggen. Og for å passe på at ingen av oss andre skal komme i en slik situasjon, er fossen nå sikret med skikkelige gjerder på alle kanter. For det er alltid noen som skal ta sjanser...

Vel, for oss er Romsdalen tilbakelagt for denne gangen. Men Hoemstinden er besteget. Det var et viktig ønske for denne sommeren. Og jeg vet at det var for siste gang.

 

Det siste bildet fra turen denne gang, blir gladmeldingen ovenfor. Denne plakaten står på rasteplassen ved Mjøsbrua. Slike plakater skulle vi hatt flere av!

Hoemstinden 940 moh.

I dag har jeg hatt mitt livs fjelltur. Jeg har vært på Hoemstinden i Tresfjorden. Den er 940 moh, og for å komme meg på toppen og ned igjen må jeg gå 12 km. Jeg har vært der en gang i min ungdom. Jeg glemmer aldri den utsikten. Men naturligvis hadde jeg den gangen vært i bedre form, for jeg husket ikke hvor tungt det var å komme seg opp og hvor mye ur jeg måtte klatre igjennom. I dag gikk jeg sammen med fetteren min og mannen min. Og særlig førstnevnte er fjellvant i dette distriktet. Vi fikk orientering om alt relevant, gamle seterboplasser, fjellpartier som hadde rast ned, hvor han hadde tatt ryper og hjortedyr, hvor han hadde sovet i primitive naust og andre hytter, og fremfor alt hadde han hukommelse som gjaldt hvor vi best skulle komme oss opp og ned.

Vi startet i godvær, men det vekslet mye, vi hadde både regn, tåke og sol. 

Det fantastiske med Hoemstinden er utsikten. Naturligvis skal du ikke ha høydeskrekk, for stien går i ganske luftig terreng. Og så skal du helst ha god lokal geografikunnskap, for du kan se veldig langt, særlig i klarvær. Vi sto inne i Tresfjorden og så Molde, Otterøya, Julsundet, Sekken, Aukra, Vågstranda, og naturligvis en fantastisk fjellrekke, hvor fetteren min kunne navnet på alle og hadde klatret til topps på mange av dem. For ikke å snakke om alle fjellvann som vi fikk oversikten over. Der hadde han naturligvis vært på mangen fisketur. 

Været var ikke av det aller beste hele tiden, men slik er det jo gjerne på fjelltopper. 

Det var en kjempeopplevelse for meg å få denne fjellturen. Dette er en av de prosjektene jeg ville prøve å gjennomføre før jeg ble alt for gammel. Nå er det gjort. Det er en god opplevelse. Men det blir ikke flere ganger. Og jeg er egentlig fornøyd med det også. Jeg er veldig glad fordi vi, alle tre, kom oss ned igjen med ankler og knær i behold. Å klatre gjennom ur, er ikke noe for 75-åringer. Vi var skikkelig slitne etterpå, men nå kommer det seg.

Til slutt i kveld et bilde fra mitt skrivende sted. Litt av solnedgangen. I morgen er det retur til Oslo. Det blir sikkert godt å komme hjem også.

"Fri vilje" eller "Arv og miljø"?

I dag ville jeg gå opp på Hoemstinden, men jeg fikk ikke Gunnar med meg. Det var ganske irriterende, for i dag er været bra, det beste vi har hatt her oppe faktisk. Ikke kunne jeg gå med kusinen min heller, for det første har hun høydeskrekk, og for det andre begynte hun på jobb i dag. Hun er ungdom i forhold til meg. Og ikke tørr jeg å gå alene. Det er veldig steinete på stien. Jeg er rett og slett redd for å trå feil og brekke ankelen, det er mer enn ille nok hvis jeg er sammen med noen, men svært uheldig hvis jeg er alene. 

Men Gunnar er flink, han gjør nyttige ting i stedet. I skrivende stund sitter han på gressklipperen. Vi må ta plenen en gang til før vi drar. Jeg skal plukke stikkelsbær, men det får være noe av det siste jeg gjør. Forresten går det an å gå tur andre steder enn til Hoemstinden. Jeg kan gå skogsveien utover i lia. Den er faktisk helt flat og lettere å gå også. Der brekker jeg ingen ankel. Så kan jeg gå gangveien ved hovedveien innover igjen. For jeg må gå. Etter at jeg begynte med nye tabletter etter brystkreftoperasjonen, såkalte aromatosehemmere, er kroppen ubehagelig og stiv hvis den ikke blir rørt på. Det er ubehagelig og upraktisk, men det er iallfall et incitament til å bevege seg, og det er ikke dumt. 

 

Nå har jeg i dag ikke brukt tiden til å bevege meg. Jeg har lest ut boka til Helga Hjorth, "Fri vilje". Tidligere har jeg lest "Arv og miljø" som Vigdis Hjorth har skrevet. Jeg var ikke så begeistret for den som mange andre var. Tatt i betraktning at hun hadde gått mange år i terapi, syntes jeg hennes holdning til problemene var veldig fastlåste, det var ingen bevegelse eller utvikling i hennes forhold til det som var vanskelig, syntes jeg. Det var heller ingen forståelse for at familien ikke forstod henne bedre, eller ikke i det hele tatt, etter hennes opplevelse. Jeg var nok også forskrekket over at det går an å skrive så detaljert om sin egen familie. 

Nå har søsteren skrevet en motroman. Hun kjenner igjen alt som er skrevet, hendelsesforløpet svarer til familiehistorien, E-postene er deres egne. Mens opplevelsen av familien er totalt forskjellig. 

Det er hevet over tvil at Vigdis Hjorth skriver om sin egen familie. Jeg forstår at det forfattere skriver må være preget og farget av  selvopplevde ting, men jeg kan ikke forstå at det ikke går an å kle sine egne erfaringer i oppdiktede historier om oppdiktede personer. Jeg trodde det var det de fleste forfattere gjorde. Bortsett fra Knausgård da. Men han er iallfall helt åpen på hva han driver med. 

Man kan jo spørre seg: Er kunsten viktigere i en kunstners liv enn det å oppføre seg noenlunde anstendig overfor sine medmennesker? Eller er godhet nesten blitt synonymt med dumhet? Kunne ikke en forfatter som Vigdis Hjorth, hvis det var viktig for henne å skrive om incest, klare å skrive en god roman med oppdiktede personer? Måtte hun, hvis dette skulle bli bra, henge ut sin egen familie og blande inn arveoppgjør og sin egen families konflikter også på andre områder? 

For meg er det ufattelig. Og det skal ikke forundre meg om hun også får Nordisk Råds Litteraturpris når den forkynnes ut på  høsten en gang. Hun er jo en av de nominerte.

Alle som har lest boka til Vigdis Hjorth bør også lese søsterens bok. Hun er nok ikke en like stor forfatter som Vigdis. Men hun gjør et tappert forsøk på å støtte familien sin. Og det hun skriver, er troverdig, iallfall virker det slik på meg. Uten at jeg har sett så mange omtaler eller kritikker av boka.

 

 

Nei, nå trenger jeg et litt hyggeligere bilde her, og dessuten er det tid for en tur på skogsveien. Det er faktisk tilløp til blå himmel her i dag.

Helsetnakken i år også!!!

 

 

Det er sjelden jeg har vært på Solbakken i så dårlig vær. Dette bildet er riktignok tatt om ettermiddagen, men det er ikke ofte lysforholdene er så dårlige for fotografering. Og forholdene har stort sett vært dårlige hver dag og hele dagen. Nå har vi heldigvis fått gjort det vi skulle her oppe likevel. Det har ikke vært verre enn at vi har fått klippet plen og tatt kanter. Jeg har til og med plukket solbær og laget syltetøy, men det er naturligvis mye igjen enda. Jeg får høre om kusinene mine har lyst på. Ikke alle er så glade i solbær. Ripsen har fuglene tatt, men stikkelsbær skal jeg plukke før vi drar sørover igjen.

Vel, vel, jeg skal ikke overdrive heller. Det har ikke vært verre enn at kusinen min og jeg har gått vår faste tur, opp til Liafossen, beundret den, gått videre opp i Sakselia, et sted hvor det bodde folk før vi kom til, skrevet oss i turboka der oppe, og fått oss en rundtur på vel fem kilometer. Og uten å bli våte andre steder enn på bena.

Det var noen lysglimt innimellom.

Like før turens slutt fikk vi også møte svært så selskapssyke naboer. Det virket ikke som de var særlig opptatte av det dårlige været.

 

I dag ble det plutselig væromslag. Solstrålene klarte å finne veien frem til Solbakken og Tresfjorden og Helsetnakken. Det kom litt uventet, men nå skulle det i følge yr.no være oppholdsvær noen timer, så Gunnar og jeg bestemte oss i lynfart, fikk på oss fjellstøvler og anorakker og satte oss i bilen. Målet var Helsetnakken. 

Den der slik ut. Ikke særlig dramatisk, men den rager 700 moh, og med den beliggenheten den har, blir det en fantastisk utsikt fra denne toppen når det er klarvær. Det kunne vi ikke vente oss i dag, men vi kunne nok få glimt av utsikt innimellom, så vi var nokså optimistiske da vi la i vei. Iallfall var jeg det. Jeg kunne nok merke at Gunnar var mer betenkt, men ikke verre enn at han ble med, så jeg hadde et håp om at motivasjonen for oss begge skulle holde helt til toppen. 

Her har vi kommet omtrent halvveis til toppen. Vi har fått utsikt mot Molde, Moldeholmene og Sekken. Det ser ut til at solen skinner i Molde når bildet blir tatt. Her er vi ferdige med starten på turen. Den går mye over myr, og nå er det veldig vått i fjellet. Men her har vi kommet over dette våte beltet, og det er ingen ting som er finere å gå i enn tørre fjellstier. Vi spiste modne multer og fant kreke i massevis. Vi fant også denne lille tassen som stod fint og stille til vi hadde fått et bilde av den.

Hvilesteinen vår er faktisk i ferd med å dele seg i to deler. Vi vurderte noen sekunder om vi skulle ha sagt fra til rasforskerne, men vi kom til at vi bare kan følge med, vi går jo denne turen hvert år, så lenge vi orker da.

Det var ikke vær til de fine fotografiene i dag. Her ute ved kysten kan du virkelig se langt, både til havs og til lands, men ikke i dag. Likevel var det viktig å komme på fjellet. Jeg går jo ut fra at det ikke blir så mye bedre vær for fjellturer før vi skal reise østover igjen. Dessuten er jeg 75 år, livet er ikke endeløst langt. Særlig etter sjauen med brystkreften i vår, og onkologens ord om at vi aldri kan vite om en liten kreftcelle flyter rundt i benmargen min, så må jeg gjøre de viktige tingene mens jeg er her oppe. Jeg tenker at det kanskje kan være siste gangen, men da skal det iallfall gjøres. Nå vet jeg jo at det er større sjanse for at jeg kommer hit neste sommer også - enn at jeg ikke kommer hit da, men man vet jo ikke. Så hvorfor ikke få gjort de viktige tingene? Derfor har vi i sommer også kommet oss til Gaustatoppen. Det var en stor og utmattende opplevelse, men det var et viktig mål. Jeg ønsket veldig sterkt å oppleve utsikten derfra.

 

Dette er utsikten fra toppen av Helsetnakken mot kommunesenteret Helland, eller Vestnes, som vi helst kaller det. Her ser vi også den nya brua over nordenden av Tresfjorden.

Her har vi snudd oss den andre veien og ser innover i Tresfjorden. Mitt barndomshjem ligger på det nærmeste neset vi ser på venstre bredd. Solbakken ligger til venstre for dette på den andre siden av hovedveien. Du kan se begge husene dersom du er lokalkjent. Bildet er tatt fra steinsofaen som noen har laget her på toppen. Her er det fint å spise sin matpakke i fint vær. I dag var det sterk sørvest vind, så vi kom oss nokså fort nedover igjen, og vi fikk solskinn og vindstille det meste av veien ned. Da vi satte oss i bilen, ringte kusinen min. Hun lurte litt på hvordan det gikk med oss i dette været. Da hadde regnet tatt seg opp igjen. Det er godt at noen har omsorg for oss gamle. -- Nå har vi fyrt i ovnen og kokt kaffe, og nå er det helt grått med striregn ute. Vi konstaterer fornøyde at vi var heldige med været for turen.

 

Og i går var vi på Vestnes, og jeg kjøpte bok. Nå er den halvt utlest, og i ettermiddag tar jeg resten. Men jeg tror det er litt for tidlig å si noe om hva jeg synes om den. Jeg får tenke meg om litt først. Forresten så synes jeg at alle som har lest boka til Vigdis Hjort også bør lese boka til søsteren.

Gråvær.

Dette er Solbakken. Bildet er ikke tatt i dag. I dag er det gråvær. Riktignok ikke så grått at det ikke vil være utsikt om vi går en tur på Helsetnakken, men grått nok til å føles surt og kaldt og dårlig sommer. I går var det bedre. Da hadde vi sol det meste av dagen. Da benyttet vi tiden til å klippe plen og plukke villbringebær. Det er nemlig litt av den på tomten. Vi satt også leeenge og spiste lunsj sammen med fetter/kusiner på min kusines veranda. Da var det vær til det. I dag går det ikke. Iallfall ikke uten å kle skikkelig på seg.

Jeg er glad i syltetøy av villbringebær, så selv om min kusine synes jeg skulle rydde opp skikkelig på tomten og bli kvitt "dette krattet", har jeg ikke råd til det. Jeg plukker litt hvert år, men i år er den ikke så fin, og det er heller ikke så mye av den. Det er mye mer solbær, men den er jeg ikke så glad i. Den tror jeg kusinen min får plukke dersom hun er interessert i det.

 

Jeg er mer glad i stikkelsbæren. Den har jeg lyst til å plukke før vi reiser hjem. Den er ikke helt moden enda. Jeg får håpe på noe mer sol før vi reiser, så modnes den vel litt mer. Ripsen har fuglene tatt det meste av, og det er ikke så farlig. Det har vi mer enn nok av på Torpet. Dessuten er det mange i familien som ikke er særlig glad i ripsbær. Den er litt for skarp for dem. Jeg synes den er nydelig. Særlig med god vaniljesaus.

 

 

Gunnar er ute og klipper plen og kanter. Egentlig bør jeg gå ut og hjelpe til. Det er alltid et eller annet slags problem med maskineriet hans. Enten punkterer et hjul, eller han mister en del, et lokk faller av, i går brukte vi lang tid på bare leting. Vel, det er ingen ting som haster her. Vi er pensjonister. Ingen ting stikker av fra oss. Og med dette tunge været som vederfares oss i dag, kan vi ikke forlange av oss selv at energien skal være på topp. ... Nå ser jeg forresten at kusinen min går tur med barnevogn, med barn i naturligvis. Hun passer barn for en niese i dag. Det er en av hennes siste feriedager. Hun er god og ha for generasjonen under. Jeg håper de ikke glemmer hvor mye hun har stilt opp for dem når hun begynner å trenge hjelp om noen år.

I dag har jeg mest lyst til å komme meg i en bokhandel og kjøpe romanen til Helga Hjorth, søsteren til Vigdis Hjorth som har skrevet romanen "Arv og miljø". Den har vi lest i Bokormen. Jeg har ikke snakket med noen av dem etter at Helga Hjorths bok oppstod i går, men vi må vel lese den også. Det er få ting som er så interessant og spennende som å se livet fra forskjellige sider. Jeg gleder meg virkelig til å gå i gang med den nye, som heter "Fri vilje". Men den har vel ikke kommet i bokhandelen ennå, iallfall ikke her oppe. Jeg var forresten ikke så begeistret som mange andre for "Arv og miljø". Så dette blir spennende. Jeg har også en annen bok jeg må kjøpe. Roy Jacobsen har skrevet om familien på Barrøy (hvor nå det er, jeg forestiller meg at det er i nærheten av Dønna) i to bøker, "De usynlige" og "Hvitt hav." Nå kommer den tredje. Og jeg har ikke snakket med damene i Bokormen, men jeg går ut fra at vi må lese den. Det blir mye spennende å hygge seg med utover høsten. Det er nesten som humøret stiger litt bare jeg tenker på det.

Nå kommer Gunnar inn og er fornøyd fordi han endelig har fått skikkelig lufttrykk i dekkene til plenklipperen. Men han må ha nytt utstyr for å slipe ljåen sin i dag, så nå har vi bestemt oss for en tur til Vestnes. Det passer godt. Det er jo torsdag også. Og torsdager her på Solbakken er potetball-dag hos nederlenderne på Ørskogsfjellet. De har bedre ball enn Bondeheimen i Oslo. Men så har de også vært her oppe i mange år. 

Dette er utsikten min i skrivende stund. Her sitter jeg og holder øye med "trafikken", postmannen og eventuelle reklameombærere. For tiden er det stille med hensyn til trafikken.

08.08.2017

Dette er Mjøsa. Hvor mange ganger vi har kjørt forbi her, og hvor mange ganger vi har slått oss ned med kaffen vår akkurat her, har vi ikke tall på. Dette bildet er tatt ved Mjøsbrua. Her pleier vi å ha vår første stopp på veien oppover. I dag var det sol over Mjøsa. Det var i grunnen sol stort sett hele veien i dag, både på østlandet og på vestlandet. Det var tørre veier og moderat trafikk, så vi hadde i grunnen en fin tur oppover. 

Som underholdning på veien brukte vi først P2. Men denne gangen hadde også Gunnar husket å ta med lydbøker. Det pleier å være vellykket når vi skal kjøre flere timer i trekk. Denne gangen hadde jeg vært helt fraværende da bøkene ble plukket ut. Det var derfor ikke så overraskende at utvalget stort sett var krim. Valget falt på Monika Kristensens "Kullunge". Jeg har ikke lest noe særlig krim, og jeg har heller ikke lest noe av Monika Kristensen, så dette ble litt spennende. Det viste seg at hele handlingen foregår på Svalbard. Der må forfatteren ha bodd en periode av sitt liv. Romanen handler om et barn som forsvinner fra barnehagen. Men ellers virker det som om forfatteren ønsker å få fortalt mest mulig om Svalbard samtidig. En snev av fullstendighetsmani etter mine begreper. Romanen vinner ikke på det.  Men jeg skal ikke si mer, vi rakk jo ikke å høre den ferdig. Det er ikke så langt til Solbakken. Den holder vel til retretten også. 

 

Vanligvis har vi også en stopp på Dombås. Det er mest for å handle litt. De har for eksempel et bakeri med gode brød og wienerbrød i Dombås sentrum. Dette bildet er tatt på vår yndlings - rasteplass på Bjorli. Der drikker vi kaffen vår og spiser wienerbrødet vi kjøpte på Dombås. Her er Rauma ganske livlig. Det er ikke så lenge siden den forlot Lesjaskogsvannet, og den leker seg nedover i dalbunnen, nedover mot Verma, der den slår seg nokså vill i Slettafossen. I dag stoppet vi ikke der. I sommer har vi sett hvor Rjukanfossen har gått. Da gikk det opp for meg at du ikke må reise veldig langt for å se noe som er enda mer imponerende enn Slettafossen i Romsdalen. 

 

I dag var vi forresten så heldige at vi fikk se toget som går på Raumabanen. Dette toget var viktig i min oppvekst. Da gikk det både natt-tog og dagtog til Oslo fra Åndalsnes hver dag. Og togene hadde bussforbinnelse til Ålesund, Molde og Kristiansund. Nå er det bare et lite dagtog med en eller to vogner igjen. Det går fra Åndalsnes og korresponderer med dagtoget fra Trondheim på Dombås. Togforbinnelsen til Åndalsnes er ikke så viktig lenger. Nå kjører folk bil, eller de tar fly. - Noen av oss savner toget. Det var en flott måte å reise på. Og i dag fikk vi faktisk se det!

Raumabanen er forresten et trafikalt kunstverk. Den inneholder det vi kaller "Vendetunnellen" på Verma. Det betyr at her er stigningen så sterk at toget må gå i sving inne i fjellet, eller en slags korketrekker. Dette var spesielt den tiden banen ble bygget, like før 1920. Etter tunnellen kommer toget ut på Kylling bru. Det er en nydelig steinhvelvsbru. Avbildet på mange prospektkort, og med egen vei bort til fin utsiktsplass til brua. 

Etterpå er vi plutselig i Romsdalen. I dag var det en del veiarbeid vi måtte ledes forbi. Det var også fremdeles ganske mye vann i fossene nedetter fjellsidene. - Romsdalen er trang. Den har fantastiske fjell på begge sider av veien. Vi tar ofte en stopp for å se om det er noen som klatrer i Trollveggen. Trollveggen er Nord-Europas høyeste, frieste fall. Veggen faller faktisk 1000 meter rett ned. Ofte kan vi ikke se toppen fordi det legger seg en eller annen sky i veien. I dag var det helt klart. Det måtte vi ha bilde av.

Lenger nede i dalen var det sol. Det var det også når vi svingte inn Tresfjorden.

Så er vi vel fremme enda en gang. I morgen blir det sol og 21 grader. Da blir det plenklipping. 

Stillheten etterpå...

Hjemme igjen. Utsikten mot sørøst. Det har regnet nesten i hele dag. Egentlig var planen å gå på stolpejakt, men det var ikke så fristende i dette våte været. 

Egentlig har det blitt så alt for stille. Nå har vi vært 20 personer som har feiret femtiårsdager og hatt ferie i over en uke. I dag er det stille. De gamle i Tresfjorden sa i slike situasjoner at det hadde blitt "dott atti bjellen". (Det betyr at noe har lagt seg inni klokka så den ikke kan ringes med lenger, for den som ikke tar det helt med en gang.) Og slik har det vært i dag. Det er en nokså brutal overgang fra dager med liv og røre rundt seg, til dager med bare to av oss. Jeg savner de andre. Det er så godt og så praktisk å ha dem i umiddelbar nærhet. Men jeg har jo Gunnar. Det er ikke så verst, det heller.

 

Men nå har iallfall alle kommet seg vel hjem, og det er vi glade for. Noen skal jobbe, noen skal begynne og studere, og Mari skal på ferie med venninner til Syden - i denne varmen. Det er alltid noe for en mormor å bekymre seg for. Jeg trøster meg med at de er fornuftige jenter. At det nettopp har vært jordskjelv der nede, er jo ikke til å tenke på en gang. Heldigvis vil det jo helst gå godt. Jeg trøster meg med det. Og så vet jeg at dette ikke er noe jeg bestemmer over...

 

Processed with VSCO with a5 preset

Og hva gjør man når det er stille, søndag, og familien er spredt for alle vinde? Jo, da går man i Grorud kirke. Eller riktigere sagt, man kjører bil i dette elendige været. Det er jo som å komme hjem etter en slik pause. Ikke bare er det noe hjemlig med kirkerommet og Per Vigelands (Vigelandsparkens nevø) altervegg, det er også noe hjemlig med de fleste som kommer tilstede. Naturligvis er ikke menigheten fulltallig midt i sommerferien, men mange er iallfall der, og det er veldig hyggelig å treffe dem. Dessuten var vår dyktige, unge, kvinnelige organist - fra Sibir - til stede. Hun både sang og spilte piano. Hun er en gave til Grorud menighet. Neste gang skal jeg ha så pass åndsnærværelse at jeg får tatt et bilde av henne. 

I dag hadde en av kvinnene med innvandrerbakgrunn stekt kringle og kokt kaffe, og vi slo oss ned på en noe tungvint og krøbel måte med et bord foran fremste benk og drakk kaffe etter gudstjenesten. Tungvint og hyggelig. Mange er flinke til å ta seg frem åog møte opp til tross for rullestol, krykker og rullator. Det siger inn en følelse av at nå er vi i gang igjen. Jeg har én oppgave i denne kirken til høsten: Jeg skal holde dørene åpne hver første torsdag i måneden, for dem som vil stikke innom og se kirken. Jeg utstyrer meg med kaffe og lesestoff. Dørstokkene blir ikke akkurat slitt ned. Men dette er en litt spesiell kirke. Den er bygget av lokal steinarbeidere for over hundre år siden. Den er bygget i grorudgranitt, og vi er veldig stolte av den. Kanskje blir det også ekstra viktig å passe på den nå som kirker begynner å legges ned her oppe. Denne vil vi iallfall ha!!


 

Så har vi fått et gjensyn med venner og kjente før vi skal videre til Solbakken. Bildet over er fra bakgården vår. Der har vi inngangen til marka, og vi er glade for å ha denne lettvinte tilgangen. I denne omgangen blir det nok ingen tur i Lillomarka. Vi må nok ta en tur til Tresfjorden for å klippe plen og ordne med innleid plenklipper for resten av sesongen. Jeg håper det lykkes. 

Nå har vi tømt bobilen, vasket og strøket tøy. Nå tar vi den andre bilen og kjører til Solbakken på en dag. Der oppe har jeg et ønske om å komme meg opp på en fjelltopp vi kaller Hoemstinden. Den er tusen meter høy, og den har en fantastisk utsikt over fjorden og bygda. Gunnar og jeg var der oppe en gang i ungdommen. Etterpå har det ikke blitt. Og jeg har en veldig sterk følelse av at hvis det ikke blir i år, blir det aldri - iallfall ikke med meg. Jeg skjønner at jeg på en måte er inne i et mønster hvor jeg gjør en del ting for siste gang.  Det er vel naturlig når man har rundet 75. Hvis jeg orker å komme meg opp, skal jeg ta et bilde av en av de flotteste fjordene i Norge og sette det i bloggen min. Men det krever godt vær og høyt skydekke. Ellers blir det bare tåke. 

Vi får se. Man får ikke mer spenning enn man lager seg selv, sier noen. Det kan kanskje sies om dette prosjektet her.

Speider mot nord igjen...

Denne ugla sitter på kysten av Nord-Sjælland og speider mot nord. Kanskje den har tenkt seg en tur. Det hadde vi også da vi hadde vært hjemmefra et par uker. Avtaler ventet, og opplevelsene nedover svenskekysten og i Danmark var over. Men fint hadde det vært. Vi hadde gjort turen mange ganger før, men aldri hadde vi sett så mange festninger og borger og slott. Kanskje det er noe med alderen, at du setter mer pris på slike fortidslevninger jo eldre du blir. 

Høydepunktet var femtiårsfeiringen til Lena og Knut som vi behørig fikk gjort i feriehuset, og så var det naturligvis Hamlet. Da var vi bergtatt i to og en halv time. Og etterpå kunne naturligvis ikke jeg la være å si at det hadde vært koseligere hvis de hadde fått hverandre. Barnebarnet mitt så forundret på meg. "Mormor da, det er jo en tragedie!" Og naturligvis, det er en tragedie... Egentlig er det ganske rart at man blir så fengslet av en mange hundre år gammel tragedie. Kanskje det er derfor det kan kalles kunst....

Bildet ovenfor er tatt fra en sti som går langs kysten vestover fra Gilleleje. Til å begynne med går den mellom sommerhus på begge sider, etter hvert blir det strender og kyst mot nord. Men ett sted kan vi ta et par meters avstikker, og der finner vi denne steinen med inskripsjon.

Her kommer navnet Søren Kierkegaard klart frem. Vi ser også ganske greit hans fødselsår 1813 og hans dødsår 1855. Han ble altså ikke mer enn 42 år, det er jo helt utrolig når man tenker på hva han fikk skrevet og hvilken betydning han hadde. Sannsynligvis var han glad i å være her oppe. Han gikk visstnok ofte tur på denne stien. Når vi ser bedre etter, kan vi også så vidt klare å lese et av hans visdomsord som står hogget inn i steinen:

"Hvad er sandhed andet end en leven for en idee?"

Jeg skulle sikkert ikke ha ment noe kritisk om den, men det foresvever meg at Kierkegaard har sagt klokere setninger enn dette, for idèer kan jo være så mangt, iallfall i mitt hode. 

Vi kunne skimte Sverige så vidt fra dette området av Nord-Sjælland. Ellers var det veldig typisk at hytteeierne plantet sine hytter godt inn i alt som kunne vokse av busker og trær. Kanskje det var vinden de hadde behov for å beskytte seg mot. Kanskje også naboer, hva vet vel jeg om det? Men det er ikke vår norske måte å bygge hytter på. Vi vil jo gjerne ha utsikt og lys.... Det var forresten veldig mange hytter - eller sommerhus som det vel egentlig kalles her, som var til salgs. Men her i landet er det visstnok ikke lett for utlendinger å få kjøpe. 

For to dager siden gikk vi derfor tur på stranden og så adjø til Danmark for denne gang. I går kjørte vi gjennom Sverige, og i dag er vi hjemme igjen. Våre to naboland har tatt godt imot oss og gitt oss noen hyggelige og interessante dager. Det er ganske rart å huske at de har regjert og bestemt over oss, og brukt skatt fra våre bønder - sikkert også - til å bygge opp slott og rikdommer i sine egne riker. Så har de også mye mer av slikt enn det vi har. - Uten at vi har grunn til å føle oss som lillebror av den grunn. 

Nå skal Gunnar og jeg ha noen få dager hjemme, gjøre nødvendige ting og hilse på vårt første oldebarn igjen, før vi reiser til Solbakken. Der skal vi klippe plen og gå i fjellet, så nå er det virkelig viktig for oss at det blir litt godt vær. 

 Nå sitter jeg hjemme i min stue og tenker at det jamen ikke er lett å skrive blogg om sommeren. Det skjer så mye sammen med mennesker som ikke har lyst å komme - hverken på trykk eller bilde.  Og man er så ofte på flyttefot. Roen til å skrive blogg er ikke helt til stede. Men jeg har liksom ikke helt lyst til å gi meg heller... "Ferie er fint, men hverdager holder seg best." Det er ikke Kierkegaard som sier det, men jeg synes det er klokt sagt likevel. Når vi nå er ferdige med Solbakken og elvecruise til høsten, da er det høst og vinter og hverdager. Da er det glanstid for blogg. Håper jeg. Og i mellomtiden henger jeg i stroppen så godt som jeg kan . Jeg henger så vidt...

03.08.2017

Mari i dansk solnedgang.

Nå har vi vært her i en uke, og i morgen drar vi hjem. Danmark er et interessant og fint ferieland, men det kan være litt vekslende vær. I dag regner det i strie strømmer. Det er en typisk innedag. Noen av oss har dratt på slottstur, fordelen er at den stort sett foregår innendørs. Bildet over er Mari i solnedgangen ved stranden her. Det er fin strand, og den har blitt flittig brukt gjennom uken.

Her tar Eli bilde av Fredriksborg slott.

Og dette er bilde fra hagen.

 

I dette slottet var det faktisk tillatt å ta bilder innendørs også. Det var et imponerende og interessant slott. Men det var noen som hadde funnet det tryggest å sette fra seg drikkevarer før de gikk inn. 

 

 

I går kveld hadde vi den aller største opplevelsen denne sommeren. Vi var på Kronborg slott og så teaterstykket Hamlet. Det var fantastiske skuespillere, og det var flott vær. Det siste var viktig fordi forestillingen var i friluft. Det kom ikke en regndråpe, og det var fin temperatur. Vi fikk ikke lov å ta bilder under forestillingen. Jeg har derfor bare tatt et bilde av slottet i kveldsmørke.

Herlige Danmark! Anbefales!

Frodige Danmark.



Ikke helt enkelt å finne venners hytte i frodige Danmark. 



Men det går. For det finnes en gårdsplass innenfor beskyttelsesmuren.

Her, på vestkysten av Sjælland, er det like grønt og frodig som ellers i Danmark, og så er det strand, med morgenbad hver eneste dag uansett vær. 

I år har det ikke vært den store varmen. Det har vært mye vind - og noe regn - med litt sol innimellom.



Utsikt mot Reersø.

Vi tok bilen og besøkte denne sjarmerende fiskehavnen. 







Og på veien besøkte vi Dronningstenen. Her sier sagnet at dronning Margrethe I har hvilt en gang på 1300- eller 1400-tallet. Hun var nemlig så uheldig å forlise utenfor kysten her, men så heldig at hun fløt inn til land på noe vrakgods fra båten. Her ble hun tatt godt vare på av befolkningen selv om de ikke visste hvem hun var. Som takk fikk de skattefritak noen år fremover. Hva som er sant av denne historien, er vel usikkert. Men det er nok litt hyggelig å ha en slik stein i nabolaget sitt. Det blir iallfall en fredelig og skyggefull  plass å slå seg ned, hvile og reflektere litt over livet og tilværelsen og tidligere dronningers levekår.



En liten rose for dronningen til slutt. De er både hvite og røde på Reersø. 


 

Tulipantre.





Dette er et tulipantre. Iallfall heter det slik på dansk. Treet står i dronning Margrethes private hage ved Fredensborg slott på Sjælland. Det har fått navnet sitt fordi bladene er formet som en tulipanblomst. 

Dronning Margrethe bor på dette slottet en stund hver vår og høst, men når hun ikke er her, kan man bli vist omkring i hennes private værelser inne på slottet, og man får også gå omkring i hennes private hage. Vi hadde en hyggelig og interessant vandring i nydelig vær, men det er ikke tillatt å ta bilder inne i slottet, så vi fikk nøye oss med å fotografere hagen. 

Selve slottet skriver seg tilbake til 1700-tallet, og Dronning Margrethe er nøye med å holde denne stilen. Hagen er en typisk barokkhage. 







Det er likevel noen innslag av et mer moderne liv, man kommer ikke utenom her heller.



Hennes mann har forresten også satt sitt preg på stedet. I den lille butikken i orangeriet kan man få kjøpe viner fra prinsens vinslott i Frankrike. Dessuten har ikke dronningen glemt sine trofaste venner.



Dette er gravstedet til dronningens hunder. Hvis vi forstod guiden rett, så er de alle samlet her. Det er de danske, kongelige hunders siste hvilsted, iallfall dem dronning Margrethe har hatt. Navnene til alle er inngravert på steinen. Gunnar synes naturligvis dette er noe bortimot patologisk, men det sier kanskje mest om hans forhold til "menneskets beste venn".

 

Etter omvisningen måtte jeg spørre guiden etter Nordmandsdalen. Jeg kunne huske å ha sett den en gang for mange år siden, men det var nesten umulig å finne den uten et kart. Den ligger i den store parken omkring slottet, den delen som er åpen for offentligheten også når dronningen er tilstede. Men den var ikke nevnt av guiden under omvisningen. Utstyrt med kart og orientering om hvor jeg skulle gå, vandret jeg ut av dronningens private gemakker, i retning sjøen mot vest, og etter en liten spsertur, så jeg dette.





En nordmand stirret alvorlig på meg. Og det var flere der. I en flott park stod de oppstilte  i to ringer rundt en slags seiersstatue. I tillegg til nordmenn var det flere fra Færøyene til stede. Alle hadde folkedrakter. Det var mange fra Setesdalen der, men jeg kan ikke si at draktene derfra, som burde være typiske, var så lette å kjenne igjen. Det kan kanskje skyldes at opphavsmannen til figurene var en postmann fra Hallingdalen som bosatte seg i Bergen og kjørte post på Vestlandet. Han hadde visstnok også noen figurer av islendinger med, men dem ble det ikke penger til å sette ut. Historien sier at han sendte figurene til slottet, og at Kong Fredrik V ble så interessert at han inviterte postmannen til Danmark . Senere fikk han figurene kopiert i elfenben, og til ba han sin hoff-billedhugger om å hugge dem ut i normal størrelse i sandsten. Det ble laget en park i en grusgrop i hagen, og den ble riktig flott. Dette skjedde på slutten av 1700-tallet. Men sandsten er ikke særlig bestandig materiale. Figurene ble slitt. De er nå tatt ut og oppbevares innendørs i en kongelig samling i København, men alle er kopiert i et fastere materiale og plassert tilbake igjen, det er fremdeles bare islendingene som mangler. Alle besøkende nordmenn burde ta seg noen minutter i denne fine delen av parken, som vel egentlig skal være et slags "bevis"  for at vår danske konge også husket på oss på 1700-tallet. Eller kanskje en slags hyllest til oss nordboere, som riktignok var primitive, uutdannede og fattige, men som betalte vår skatt, oppførte oss skikkelig og som kunne imponere med treskjæring. 



Og mye kan sies om danskene. Alléer kan de virkelig å lage. Her vandrer vi ut fra parken, og finner ut at neste stopp skal være Roskilde domkirke, men lett skal det ikke alltid være på ferietur heller, her var det begravelse, og vi slapp ikke inn.



Vi fant noe annet i stedet, rett utenfor kirkeveggen. Naturligvis måtte dette undersøkes nærmere.



Så var det gravstedet til Danmarks forrige kongepar, dronning Ingrid og kong Fredrik. Det viser seg nemlig at alle danske konger etter reformasjonen er begravet her i Roskilde domkirke. 

Men vi avslutter vår "kongelige reportasje" i denne omgang og snur nesen vestover, mot våre venner, to representanter for den gemene nordmann som leier sitt sommerslott i Danmark. 

27.07.2017







Videre tur har vært preget av gråvær og til dels regn, inntil i går. Neste overnattingsstopp ble havnen i Varberg, og hva er det første vi ser? Jo, Varberg festning. 

Det må ha vært mye ufred og angst for naboen her i Norden opp igjennom tidene. Varberg hadde startet opp virksomheten siden som et vardefjell, dvs. at vardene ble tent her når det var ufred på gang. Etter hvert ble det bygget en skikkelig festning, vi var på omvisning og fikk høre om det omskiftelige tilværelsen denne har hatt opp igjennom, den har både vært norsk, svensk og dansk. Mest svensk. Men for oss nordmenn er det interessant av en norsk kongsdatter, Ingeborg Håkonsdatter, har bodd her med svensk mann og sønn som var et nytt kongsemne. Det var i festningens barndom, på 1300-tallet.

Men selv for oss kan det bli nok av festninger for en stund. Her fikk vi lært om våpentyper opp igjennom tidene (noe som iallfall ikke jeg har så lett for å gå og huske på), og vi fikk vandre på bastioner og i kasematter. Det som gjorde mest inntrykk var en fengselscelle hvor døren ble lukket bak oss og alt ble mørkt. Jeg var glad da jeg kom meg helskinnet ut. Mørke festningsganger er ikke det hyggeligste å¨ferdes i for en eldre dame som er avhengig av å se hvor foten settes for å komme ut igjen med ankler, knær eller hofter i behold. 



Dette er et bilde som viser viktige ting i Varberg sentrum. Her har vi festningen, havnen og "kallvassbadet" i ett fot. Her ligger Fladenbåtarna og tar deg ut på Fladenbanken (som vi husker fra værmeldingen i vår barndom) på havfiske og badet som er et sjøvanns nakenbad både for kvinner og menn, om enn adskilt.





Gunnar vurderte et øyeblikk å ta et bad, men det ble ikke noe av, uvisst for meg av hvilken grunn. Vi vurderte også en kaffekopp med en god kake, men det ble ikke noe av det heller. Her virket det faktisk som serveringen gikk til andre, og de var slettes ikke gode venner ved matfatet.





 

Men Varberg var nok mye, mye mer. Dette er fra parken i nærheten.

 

Når man overnatter i havner, må man tåle båttrafikk. 



 Stena Line med båt til Grenå i Danmark var nærmeste nabo. 

 


Turen for oss fortsatte med regn i Båstad. Jeg har ikke et eneste bilde. Og med ferje over Øresund.



Og hva møter oss når vi kommer til Danmark?



En ny festning. Men her kalles den visst Kronborg slott. Her holdt Hamlet til. Og vi skal på teater her om en uke.

Tordenskjolds soldater.



Marstrand på den svenske vestkysten
er et flott sted, iallfall når været er slik som da vi besøkte byen. Byen er beliggende på to øyer. Den første kommer man til ved å kjøre over broer, den siste må man ta ferje til. Det tar to minutter, og ferja er oppkalt etter den mest omtalte fangen som har sonet sin straff på denne øya. Den heter Lasse-Maja.



Det er byen på den ytterste øya som er mest kjent. Nå er den et sommerparadis, her kommer seilbåtene inn, her er det badegjester, her går man tur, og her har kong Oscar II feriert og koset seg med fine fester og like fine gjester. Her har vi en statue av ham foran et av husene han holdt til i.


Men Marstrand har også en annen historie. I middelalderen var dette Norge. Man mener at byen ble grunnlagt av Håkon Håkonson som var konge i tiden 1217-1263. Mye av årsaken var det gode sildefisket, dessuten hadde byen en strategisk plassering med hensyn til båttrafikk og handel. Gjennom årene var det velstandstider og nedgangstider, mye etter hvordan det gikk med sildefisket. Og dette området gikk også tapt for Norge i forbindelse med fredsforhandlingene i Roskilde i 1658. 

Det var da byen fikk festningen sin. Carl X Gustav påbegynte byggingen av den, og den ble ikke betraktet som ferdig før i 1860. Synet av festningen var det som tiltrakk seg oppmerksomheten da vi ankom stellplassen fredag kveld.



Den så betraktelig nyere ut enn Bohus festning. Vi måtte se den. 



 Dette bildet er tatt inne fra festningen. Her ble vi fulgt rundt i et forvirrende landskap av en flink, kvinnelig guide som kunne sin historie.  Festningen hadde vært forsøkt inntatt av fienden Danmark-Norge to ganger på 1700-tallet, fortalte hun, den første gangen av Gyldenløve, den andre gangen av Tordenskjold. Hva som var vitsen, er uklart for meg. Festningen ble hver gang levert tilbake til svenskene etter kort tid. Gjennom forhandlinger. Og krigsopplevelser utenom dette hadde ikke forekommet i festningens historie. Likevel var det tydelig at episoden med Tordenskjold hadde gjort inntrykk. Etter denne hendelsen mener nok svenskene at han var mer en lurendreier enn en tapper kriger. Og ingen av oss som hadde blitt lurt til å gi oss til kjenne som nordmenn før vi fikk høre historien, skulle ha noen grunn til å føle oss stolte fordi vi var norske, forstod vi.

Historien var som følger: 

Tordenskjold hadde ankommet med 200 soldater. Det var så lite at kommandanten på festningen ikke gadd å snakke med ham en gang, men han sendte for ordens skyld en stedfortreder for å møte ham på en kro i byen. Der hadde Tordenskjold bestilt vindusbord med god utsikt og store nok mengder av sterke drikkevarer, og mens de førte sine forhandlinger, ble svensken etter hvert ganske beruset. Da begynte Tordenskjolds soldater sin oppgave. De marsjerte utenfor vinduene, og det ble aldri slutt på dem. Svensken forstod ikke noe annet enn at det måtte være en veldig stor hær. Men de var fremdeles bare 200 mann. Hemmeligheten var at de marsjerte rundt huset, så det ble ikke noen slutt på toget. Hvem kunne skjønne det i den tilstanden svensken etter hvert var kommet i? Han ble forskrekket og fortvilet, og kunne rapportere til kommandanten sin at Tordenskjold var tilstede på øya med en stor hær, og at det ventes enda flere soldater til øya, det hadde han hørt rykter om. 

Kommandanten ble også redd. Han overga seg. Da det gikk opp for myndighetene at Tordenskjold hadde lurt ham, ble kommandanten halshugd. - Etter denne hendelsen har vi uttrykket Tordenskjolds soldater. Vi kan jo fundere over hva som egentlig ligger i det.

 





Men når en festning ikke blir angrepet oftere enn med to kortvarige angrep som de etter kort tid får orden på til sin fordel, må den jo brukes til noe annet. Og nå har jeg forstått at mange av dem har vært brukt som fengsler. Marstrandfestningen (som forresten heter Carlsten festning) er litt spesiell, fordi den er bygget av fanger. Å bli dømt til Marstrandstraff var verre enn å få dødsstraff i Sverige på den tiden. Ca 20 % av fangene døde hvert år, men det kom stadig nye. Grunnen til at dette var så farlig, var det tunge steinarbeidet og de karrige forhold som fangene hadde. For at de ikke skulle rømme, hadde de jernlenke rundt foten. Til den var det festet en jernkule som veide to kg. Det høres kanskje ikke så mye ut, men når du samtidig skal jobbe med stein, blir det tungt. Forresten var det ikke sikkert at ledelsen syntes to kg var nok, noen fikk opp til 36 kg tung stein å dra på. Noen fikk også jerngittere av forskjellig type rundt kroppen, og håndjernene var kraftige og utspekulerte. Guiden hadde et rom fullt av forskjellige instrumenter, og brukte god tid til å orientere om bestialsk behandling av medmennesker. Vi var nesten kvalme etterpå.

Med dette utstyret på seg skulle fangene jobbe. Da fikk de litt penger de kunne kjøpe mat for. Hvis de var syke slik at de ikke kunne jobbe en dag, ble det ingen penger og ingen mat. Cellene var mørke og kalde. Vi var inne i en av de fineste, der Lasse-Maja bodde. Der var det en peis, men den ble ikke brukt. Ved var dyrt, og det var heller ingen skorstein, bare noen små hull i veggen.

De hadde naturligvis noen kjendisfanger her også. Den ene var Lasse-Maja, en mannlig tyv som opptrådte delvis som mann og delvis som kvinne. Han hadde mye erfaring som kokke og hushjelp, så han meldte seg som kokk, og klarte faktisk å være der ute i 26 år før han ble benådet i 1839. Den andre var festningens eneste kvinne. Hun ble beskyldt for å ha tatt livet av mann og barn med gift, men hun tilstod aldri, så hun var en såkalt bekjennelsesfange, hun skulle sitte der til hun bekjente sin skyld, og da skulle hun halshugges. Hun bekjente aldri. Imidlertid søkte hun om frihet, det ble naturligvis avslått. Men søknaden hennes henger i fengselet, der det er en utstilling om henne. Hun var fratatt papir og penn, så søknaden er brodert. Det er til og med et nydelig arbeid, men hun visste vel at hun hadde god tid.

Det er skrevet en bok om denne fangen. Forfatteren heter Ann Rosman. Tittelen er Merkurium (kvikksølv,viktig forgiftningsmiddel). Jeg har kjøpt den. Det er min neste bok. 

 



Etter festningen måtte vi ha litt luft. Og øya er full av gode stier å gå på. Da vi var ferdige, hadde vi gått ti km, på berg, gjennom bevokste områder, i byen. Dette bildet har jeg tatt fordi flagget som er heist, er et flagg med bymerket, tre silder i en sirkel med en stjerne i midten. Det skal sikkert minne om byens storhetstid som sildeby. 



Og her har vi et annet flagg. Det er ikke så ofte vi ser det, nå lenger.





Vi skulle ut til det ytterste fyret. Her går grensen mellom Kattegat og Skagerak. Man regner grensen som en rett linje som trekkes mellom Skagen i Danmark og dette fyret på Marstrand. Her var det lette stier å gå på. Dette var noe annet enn Gaustatoppen. Og det var en vidunderlig dag for å bruke beina litt.





Det var forunderlig mye vegetasjon her ute i havgapet, og jeg har aldri sett røde vannliljer før. Her var de både gule, hvite og røde.



Og frodige, velstelte hager var det mange av. Her tror jeg faktisk det er Oscar II som ikke har ryddet ordentlig opp etter seg.

 



En fantastisk dag var over. Men det ble en dag til ettertanke. Livet er fantastisk vakkert. Og forferdelig stygt.

Er det noen som ikke er enig i begrepet arvesynd? Det er forresten det samme hva vi kaller det. Det verste er at vi har evnen til å plage våre medmennesker alle sammen, om forholdene blir "riktige" nok, tror jeg. Og vi har evnen til å vise godhet. Historien forteller mye om det. Kongene i middelalderen var heller ikke bare onde. Vi kan bare lese om Håkon V Magnusson som mente alle skulle behandles med respekt.

Så ligger Carlsten festning der, i den vakre byen Marstrand, og bærer på en historie som aldri må glemmes. Jeg håper alle guider som minner oss om historien forstår hvilken viktig jobb de har.



Men vi må videre...
 

Svenskesmellen!

 

Dette er noen av restene av Bohus festning. I mange år har vi kjørt forbi på vår vei nedover svenskekysten, gjerne mot Danmark eller Tyskland. Vi har sett denne festningen, som ligger på en øy i Göta elv like nord for Göteborg, nærmere bestemt i Kungälv. Men vi har naturligvis aldri tatt oss tid til å stoppe der. 

Denne gangen var det annerledes. Vi er på "langsomtur" langs den svenske vestkysten. Vi skal bruke seks dager fra Oslo til Helsingør. Nå har vi tilbakelagt fem av dem, og på de dagene har vi sett tre festninger (og ett veteranbilmuséum). Dette er den første. 

Det vi ofte ikke tenker over, er at dette var Norge i middelalderen. Bohuslän var norsk område, og kyststrekningen var viktig. Svenskene hadde derimot så godt som ingen kyststripe på vestsiden. Danmark hadde områdene sørover mot Skåne. Svenskene siklet etter en kyststripe mot vest. Ikke var de alltid så gode venner med sine naboer heller. 

Bohus festning ble faktisk bygd av en norsk konge fordi han mente å ha behov for å verne seg mot svenskene. Det var Håkon V Magnusson som satte opp en trefestning her i 1308. (Han var forresten gift med Eufemia som har fått en gate oppkalt etter seg ved Operaen i Oslo.) Kongen trengte vern mot svenske naboer, og festningen ble etter hvert en av Norges beste og sikreste festninger. Den var i begynnelsen bygget i tre, men ble utvidet og forsterket med stein. Den ble beleiret 14 ganger, men aldri inntatt. Den mest berømte beleiringen fant sted i 1566. Da tok svenskene seg inn i et av tårnene (Fars hatt) med 250 soldater, og vi nordmenn fikk vår første selvmordsbomber. En norsk soldat inngikk nemlig avtale med kommandanten om å sprenge hele tårnet, som var festningens kruttkammer, hvis familien hans ble sørget for med en eiendom etter hans død. Han utførte handlingen som førte til at han selv og 250 svensker gikk i luften. Jorden som familien fikk, er fremdeles i familiens eie. Og i Norge ble hendelsen omtalt som "Den store svenskesmellen". I Sverige "Den bohusiska smellen". Men etter dette var ikke festningen norsk lenger enn til 1658. Vi måtte gi fra oss både festningen og landområdet omkring til svenskene ved fredsforhandlingene i Roskilde. Da var ikke festningen grensefestning lenger, og den mistet etter hvert sin militære betydning. 
 


Men noe kan man jo bruke nedlagte festninger til, foreksempel til fengsel. Her ser vi fengselets mest berømte fange forsøke å få kontakt med utenomverden. Det var predikanten og pietisten Thomas Leopold som satt inne for praktisering av "vranglære" i 32 år på dette stedet. 
I en periode lå hele bygningsverket som en ruin. Lokalbefolkningen fikk til og med lov til å ta stein for bygging av hus og broer fra ruinen. Så kom heldigvis Karl Johan og forstod at dette kunne være av historisk interesse. Han fredet hele ruinen, og nå er mye gjenoppbygget og restaurert.




Og vi har vært på omvisning. Jeg blir ganske imponert over hvor levende og interessant enkelte guider kan gjøre det. Denne var fotfulgt av barn på hele turen, og det var morsomt å se at de hadde en virkelig stor opplevelse den timen omvisningen varte. Det hadde forresten vi voksne også.




Jeg måtte til og med ha et bilde av meg og festningen som bakgrunn. 
 


Dette er en modell av hvordan festningen en gang var. Jeg slutter min festningsomtale med den.
 
 
Etterpå gikk vi en tur i gamlebyen i Kungälv. Der fant vi blant annet denne:
 


Det viser seg altså at de tre nordiske land har forsøkt å bli venner en gang. Steinen er satt opp i 1940.
 
Men vi fant mer:
 


Dette huset ble bygget av broren til Selma Lagerlöf i 1896. Han var lege her i byen, og søster Selma var visstnok ofte på besøk her. Det var forresten et strøk med fine beplantninger og idylliske hus. En helt spesiell kirke var vi også innom.
 




Dette var litt av det vi har kjørt forbi de siste femti årene.
 
Det kommer mer etter hvert.

23.07.2017



Det er ikke greit å blogge når man er ute og reiser, men tidligere har det iallfall gått på et vis. Jeg har blogget fra landsbygden i Nord- og SørDakota, og jeg har blogget fra Madagaskar, men å blogge fra vestkysten av Sverige, vårt høyt avanserte naboland, går ikke. Telefoner til hjelperne hjelper heller ikke, for ingen finner noe galt i systemet. Spesialisten sier jeg bare må flytte meg litt, bare to meter kan gjøre underverker, sier han, men det gjør nå ikke det for meg. Alt går uendelig sakte, og jeg blir mer opptatt av om det fungerer enn av å skrive noe fornuftig, og da er det nok best å ligge lavt en stund. Det kan jo hende det hele ordner seg når vi kommer til Danmark. Det skal jo også være et relativt oppegående land. 

Vi er nemlig på vei til Shælland. Gunnar og jeg skal være der senest fredag i neste uke, og nå snegler vi oss nedover Sveriges vestkyst. Det har vi gjort mange ganger før også, dvs vi har ikke sneglet før, men vi har kjørt relativt fort sydover mange ganger før. Nå har vi funnet ut at det er vel så utbytterikt å snegle seg avgårde. For første gang har vi tatt oss tid til å besøke Kungelv og Borhus festning. Vi har sagt det så mange ganger: denne festningen skulle det vært interessant å visst noe mer om. Vi ser den jo godt fra E6. Nå har vi vært der. Vi har vært på omvisning med en kjempeflink guide som fortalte oss at festningen har vært norsk fra begynnelsen og dansk-norsk senere, før den ble svensk - det samme med landet omkring - i 1658. I dag har vi vært på en annen festning, Varberg festning. Den ble også grunnlagt av nordmenn. Men i går var vi på festningen i Marstrand, den var nyere, så der hadde ikke nordmennene vært på annen måte enn at Tordenskjold hadde lurt seg til å få tak i den engang, men svært så ufine metoder i grunnen. Ingen var stolt over å være nordmenn noen minutter under den omvisningen. Svenskene er tydeligvis ikke imponert over Tordenskjold.

Det kan virke som vi bare har vært på festninger. Og jamen er det mange av dem nedover svenskekysten. Det har visst vært svært viktig for dem å beskytte seg mot sine fiendtlige naboland. Men det er viktig å si at vi har sett andre ting også. Jeg nevner spesielt Marstrand. En nydelig kystperle på en nydelig øy. Vi gikk fotturer på kryss og tvers der, vel 10 km, på fine stier, gode å gå, og jeg har bilder, men det nytter ikke å sende dem slik nettet fungerer her nå. Men jeg kan jo si, som en konklusjon så langt på en langsomreise langs denne kysten: Det er utrolig fint her ute i skjærgården. Ikke rart at Evert Taube skrev fine sanger. Han vokste jo opp på en liten øy vest for Gøteborg, der faren var fyrvokter på Vinga fyr.

Nå har vi plassert oss i småbåthavnen i Varberg. Forresten er det ikke bare småbåter her, Stena Line har nettopp kommet inn med en stor båt og forsvunnet igjen, over til Grenå i Danmark. I kveld har det begynt å regne. Hvordan båtfolket har det der de ligger og skvulper med vann både over og under seg, vet jeg ikke. Det er stille og rolig her, og jeg er iallfall glad fordi jeg holder meg på landjorden.

I morgen snegler vi oss videre. 

Jeg glemte forresten å nevne at bildet i dag er fra innsiden av Bohus festning. Det er tatt for å vise Eli at det fremdeles finnes dammer i Sverige som hun kan "drukne" i. Hennes store barndomstraume er nemlig at hun en gang som liten gikk ut i en slik dam og trodde det grønne belegget var gress. Det var på Gotland. Jeg har akkurat sendt henne dette bildet på melding. Svaret kom fort og kort: Jeg reiser aldri dit!

Vi må bruke sommeren!



Dette er to av gulljentene mine. Den tredje var på tur med kjæresten, og det er naturligvis litt viktigere enn lunsj med mormor i byen. Det er Ebba til venstre som nettopp har blitt mamma. Lille Liam var også med, men han sover søtt - etter litt påfyll av flytende føde - i sin vogn, og kunne ikke forstyrres da bildet ble tatt. 

Vi har noen dagers pause fra  bobiltilværelsen, og den må naturligvis brukes til å se familien. Samtidig vaskes det klær, og i dag skal bilen pakkes igjen, for nå blir det tur til Danmark. Om en uke kommer familien etter. Vi skal feire to femtiårsdager i et stort innleid hus på Nord-Sjælland. Det er en spesiell følelse at barna blir voksne.



På veien hjem i går tok jeg bilde av Rødtvet kirke. Jeg oppdaget plutselig at det var mulig å se litt mer av den fra veien etter at kommunen i sommer har laget en ny tursti ved siden av kirketomta. I forbindelse med det har de felt noen trær. Vi har undret oss over denne turveien som går parallellt med veien langs kirka. Jeg spurte en av arbeiderne hva som var vitsen med den. Han var så stolt over at den hadde blitt så fin. Han fortalte meg at kommunen hadde planlagt den fordi veien ved siden av, den vi har gått på i alle år, hadde en brattere bakke. Det er for så vidt riktig. Og jeg må jo være glad for at kommunen nå har begynt å bekymre seg over at vi har noen tunge bakker her i Groruddalen. Det er nokså nytt, men kommunen har det jo med å overraske inni mellom.

Ellers fikk vi litt av et sjokk da vi kom hjem og skulle finne parkeringsplass for bobilen. Den er jo for høy til å gå inn i garasjen, og vi har ikke lov å parkere på gjesteparkeringen, så den må stå langs fortauet i gaten. Men der var det helt fullt! Ikke bare forbi oss, men i alle nærliggende gater også. Vi kom jo fort på hva det var. Hinduene feirer en eller annen stor religiøs hendelse, jeg har ikke helt forstått hva, på denne tiden hver sommer. De kommer fra hele landet, og jeg skal si de har fine biler! Det er et lite skogholt mellom huset vårt og deres tilholdssted, men nå hører vi musikk hver kveld og ser mange flotte kvinner i fine kjoler gå forbi. Gunnar snakket med vaktmannen deres i går. Han fortalte at denne høytiden er stor for dem, og han så særlig frem til lørdag, for da skal gudene fraktes opp til deres hellige vann, Vesletjern. Det er høydepunktet for norske hinduer. Forresten håpte han at neste års fest ikke blir her. Nå skal de begynne å bygge sitt eget hus på Rommen. Der har de fått tomt - etter en del protester - det har tatt litt tid. Mannen Gunnar snakket med, gledet seg, men syntes det var trist å flytte fra Rødtvet, hvor de hadde så god kontakt med naboer og med Rødtvet kirke. Hyggelig å høre, men så har de også vært fredelige, hyggelige og smilende naboer. - Jeg må innrømme at jeg gjerne skulle vært turgåer rundt Vesletjern på lørdag.

Det blir nok ikke aktuelt. I dag pakkes bobilen igjen, og i morgen er vi på vei. Vi må bruke sommeren når vi har den her.

 

 

Etter Gaustatoppen.



Etter Gaustatoppen kunne det passe med litt vann. Det hadde vært nok stein for en stund. Dette er vannspruten fra båten Fjellvåken II. Været var strålende, det var speilblankt vann da vi la ut, men fra min sitteplass inne i båten kunne jeg nyte regnbuen likevel.

Møsvatn er Telemarks største innsjø, og den største i Skandinavia som befinner seg vel 900 moh. Den er oppdemmet naturligvis. Før demningen kom, bestod den visstnok av tre innsjøer. Bygdas kirke ligger nå på en øy, tidligere lå den på fastlandet.



Her har det vært fossespekulanter til stede i begynnelsen av 1900-tallet. Dette er opphavet til den fantastiske industrihistorien - og krigshistorien - som har foregått i Vestfjorddalen og som har skapt Rjukan by. Elva som forlater vannet, heter Måna. Den forsvinner snart inn i fjell og rør, og gjør jobben sin i fem kraftverk, til glede for oss som trenger strømmen. Men den titter ut i dagslyset igjen når vannet har gjort jobben sin og forsvinner inn i Tinnsjøen.



Det var service ombord. Vi kunne til og med få helt nystekte vafler - hvis vi orket å stå i vaffelkø da.


 

Båten Fjellvåken II går de fire milene på Møsvatn fra Skinnarbu til turisthytta Mogen. Dette er en av de eldste hyttene som Turistforeningen har, og den ligger strategisk til for turer på Hardangervidda. Men den som hadde trodd vi skulle bli kjørt helt frem, tok feil. På grunn av lav vannstand, måtte vi gå de siste tre kilometrene.

 



Ved den lange, smale fjordarmen lengst nordvest i Møsvatn, ligger det tre fjellgårder. Den ene driver med skotsk høylandsfe, og lunsjen på Mogen denne dagen var hjemmelagde, helt nyproduserte, pølser av lokalt høylandsfe-kjøtt. Litt annerledes, og veldig godt.





Vi hadde litt tid til en spasertur i området før vi måtte gå tilbake til båten. Vi måtte jo se om det var fisk i den lokale elva. Det så vi ikke, men det må nok være noen der. Vi fikk høre at det var en fastboende gårdbrukerkone som holdt turisthytta med fisk, og at en av spesialitetene var hjemmelagde ørretkaker som denne damen skaffet råstoffet til. Vi lurte litt på om hun hadde glemt kaffekoppen sin. For sikkerhets skyld lot vi den stå på sin plass, hun kommer nok tilbake.





Naturen var forunderlig frodig så langt inne i fjellheimen. Det kan jo ikke være lenge siden det lå snø her. 



Vi så mye av denne blå blomsten som vi ikke visste navnet på. Og fargene blir veldig konsentrerte og kraftige i denne naturen.



 

Etter Mogen ville Gunnar og jeg oppleve Vemork og utstillingene der. Det var en mektig opplevelse og tok en hel dag. Jeg skal ikke ødelegge for muséet ved å begynne å beskrive det her, men jeg kan jo si at på veien ned mot Rjukan så jeg mitt livs dypeste gjel! Her må nok Slettafossen på Verma melde pass. Og bilder klarer ikke å gjengi virkeligheten. Ved Maristigen gikk vi ut av bilen og utenfor tunnellen. 

Rjukanfossen ble spist opp av fossespekulantene. Den har et totalt fall på 238 m, og et største fritt fall på 104 m. Den er tom for vann bortsett fra når Marispelet spilles der i slutten av juli hvert år. 

Jeg forsøkte å ta bilde av den tomme fossen, men jeg skulle egentlig ikke vist det frem, for virkeligheten gir et helt annet inntrykk. 



Men jeg kan jo prøve meg med et bilde av den virkelige fossen. Det fant jeg på muséet.



Norge er virkelig et mangslungent og fantastisk land!

 

Noen refleksjoner etter turen.



Dette er Gaustatoppen, et av Norges flotteste fjell. Toppen kan til og med nås uten klatring, det klarer seg med å balansere på steiner oppover. Det er en vidunderlig utsikt fra toppen. Bilder yter aldri rettferdighet til det du ser. På godværsdager ser du 1/6 av Norges land, det er mer enn størrelsen på hele Danmark, og det er ikke småtterier. I 2010 åpnet banen inne i fjellet for å ta turister. Dette gir nå alle muligheten til å se dette panoramaet. 

Neste gang skal jeg ta banen. Jeg er godt fornøyd med å ha gått opp til den toppen én gang i mitt liv. Nå sitter jeg her og tenker over hvorfor vi gjør slike ting. Hvorfor utsetter man seg for en slik kraftanstrengelse som det er å gå opp på dette fjellet i en alder av 75? Er det fordi man er fascinert av utsikter og glad i fjellene våre, er det for å prøve kreftene sine, det lille som er igjen av dem, eller er det for å kunne skryte av det etterpå, ikke minst overfor seg selv?

Naturligvis er det litt av alt dette. For min del er jeg veldig glad i å komme opp i høyden og kunne nyte oversikter over landskapet rundt meg. På Solbakken har vi Helsetnakken, en lett tilgjengelig fjelltopp som gir et nydelig panorama innover i fjellene og utover til havet. Det er nesten obligatorisk med en tur dit hver gang vi er i Tresfjorden. Men den er bare knappe 700 meter høy. Gaustadtoppen er 1883. Så da sønnen vår, Knut, fortalte om sin tur med kamerat og barn opp til denne toppen for to år siden, fikk jeg veldig lyst til å prøve meg.  Han snakket riktignok om at det var steinete, men ikke verre enn at Frida, datteren, løp lett og ledig foran de andre oppover, så jeg tror kanskje  jeg ikke fikk det helt riktige inntrykket. Jeg tenkte mye på det på turen oppover. Tenk å ha en kropp som Frida, som kan løpe fra faren sin opp til Gaustatoppen. Jeg skal si det til henne. Hun må sette pris på den, og ta godt vare på den. 

Etter hvert som jeg har blitt eldre, er det forskjellige ting jeg må få med meg før det blir for sent. Besseggen og Preikestolen tok vi for to år siden. Gaustatoppen sto for tur. Trolltunga og denne Trollpikken som de holder på å sette sammen igjen, står ikke på lista. De er nymotens fjelloppfinnelser som ikke har fått plass i hjertet mitt, dvs jeg har ikke noe forhold til dem. Men jeg vil veldig gjerne én gang til nå toppen av Hoemstinden hjemme i Tresfjorden. Der er det forresten flere topper jeg skulle ha vært på, men jeg tror ikke jeg tør det nå. Jeg har kjent min begrensning. Noe får man nøye seg med å se fra fjæra... Men tankene kommer jo. Jeg skulle ha gjort det tidligere...

Så nå får jeg nøye meg med å skryte av at jeg har klart Gaustatoppen. Det skal jeg nok gjøre noen ganger fremover, det er ikke så mye å skryte av når du er 75.

Og neste gang jeg skal se denne vide utsikten, skal jeg ta banen opp.

En reise til Gaustatoppen.



Slik var morgenstemningen den dagen Gunnar og jeg skulle bestige Gaustatoppen. Egentlig skulle bildet ha vært større for å komme til sin rett, men programmet protesterer i dag. Hittil har det ikke hørt på meg når jeg innstiller på større bildestørrelse, så da får det bare være slik. 

Det var iallfall ikke noe å si på været da vi la i vei. Og vi var skikkelig utstyrt, med kaffe, vann og nistepakke. Til og med ekstra klær og hver vår sekk. Fjellstøvler og skikkelige turbukser hadde vi også. 

Vi fikk nesten ikke bruk for noe av dette, bortsett fra vann, kaffe og litt nistemat. Det var solskinn det meste av dagen, og det var helt vindstille. Vi kunne ha gått i shorts, men hvem kunne vite det på morgenkvisten?

Så vi la trøstig i vei, og kjente naturligvis at vi ble slitne nesten med en gang. Anorakk av, naturligvis. Enda mer å bære på. 

 



Vi skjønte fort at vi kom til å ha et nært forhold til disse røde T-ene utover dagen. Dessuten et nært forhold til stein. Her gjaldt det å se seg for, og å holde balansen hvis en stein skulle finne på å bevege seg. Trøsten var at mange hadde tråkket på disse steinene før, det hadde kanskje bevirket at de fleste lå overraskende støtt.

 



Her har vi tatt en pust i bakken. Det ble noen slike oppover. Ikke bare på oss, det fantes også noen flere godt voksne mennesker  som vi snakket med opp igjennom, og vi var enige om at pauser var helt nødvendige. (Nå kom det forresten ønsket størrelse på bildet. Programmet er ikke alltid så lett å styre.) Gunnar og jeg hadde til og med en matpause. Jeg så ingen andre som bevilget seg det. Men det hadde god virkning på oss, iallfall helt til vi nådde dette punktet. Gunnar ser ganske lut og sliten ut her, og det er kanskje ikke så rart. Bildet viser faktisk et kors. Det markerer stedet hvor en litauisk musiker falt om og døde. Det sto ikke navn eller dato på det, bare at han ikke var begravet der. 

 



Jeg må nok si jeg tenkte på det mange ganger på veien oppover. Dette er nok stedet for å få hjerteinfarkt. Gunnar og jeg ble iallfall skikkelig slitne, jeg tror jeg var mer sliten her enn på Besseggen. Og etterhvert som vi steg oppover, ble jo luften tynnere å puste i, så et alminnelig normalt hjerte og brukbare lunger tror jeg var helt nødvendig. Jeg kjente jo at jeg ikke hadde brystsmerter, men jeg tittet  på Gunnar av og til og spurte hvordan det gikk. Han synes jo alltid at det går bra, og det gjorde det visst også. Her var det bare å sette den ene foten foran den andre og huske at for hvert trinn kom vi nærmere målet.

 

 

Vi var naturligvis veldig heldige. Tenk å skulle gå opp til Gaustatoppen én gang i sitt liv, og akkurat denne dagen få det strålende været vi hadde. Dagen før blåste det ganske kraftig. På "vår" dag var det vindstille og bare noen hvite småskyer på himmelen. Det hjalp oss naturligvis til å holde motet oppe, for hver pause ble jo en beundring og glede over vår norske fjellheim. Fantastisk natur! Bare så synd at vi måtte bruke mesteparten av tiden til å stirre på steiner og vurdere hvor det var tryggest å sette foten.





 

Normaltiden opp var angitt til mellom 1,5 og 3 timer. De unge og de middelaldrende føk forbi oss som om de skulle rekke idealtid. Mange av dem gjorde det nok også. Men jeg var veldig glad og lettet da vi plutselig stod foran Gaustabanens inngangsparti og hadde klart løpet på vel 2,5 timer.

Og nå var det virkelig tid for å nyte det, både kaffe, nistepakke og ikke minst utsikten - og glede seg over at av at hjerte, lunger og undersåtter hadde klart seg så langt.

 

 


Men nå skulle vi ned. Og vi skulle ikke gå. Det var iallfall helt sikkert. Jeg så på nedstigning til fots, naturligvis med slitne føtter, som et svært risikabelt foretagende. Jeg vil ikke ha ankelbrudd, ikke kneskader eller hoftebrudd heller. Jeg vil komme uskadet ned. Og det er det som er så fint med Gaustatoppen. Her har Forsvaret og Nato med god hjelp av amerikansk forsvar bygget en adkomstvei til toppen inne i fjellet. Arbeidet var ikke lett, men det ble gjennomført til slutt. 

 



Vi tok banen fra punkt 5 til 3. Der gikk vi ombord i et lite tog som tok oss ut i friluft. 

 

 

Her hos meg har bildet snudd seg 90 grader, men det gir et lite inntrykk av togturen ned inne i fjellet. Vi ble sittende i førerkabinen og kunne få informasjon fra føreren. Han fortalte om mange skader blant fjellvandrerne, og var veldig enig i at en 75 år gammel dame burde ta banen ned.

 



Dette er fra den horisontale togturen ut i friluft.

 



Og her kan Gunnar puste ut etter en flott og anstrengende tur. Her venter vi på bussen som skal ta oss tilbake til bilen vår.

Gaustatoppen - noe for gamle damer?



Jeg kan så vidt se den, Gaustatoppen. Jeg har hatt lyst til "bestige" den i flere år, men det har bare ikke blitt slik. Men nå skal det skje, dvs. hvis det ikke er regnvær og overskyet i morgen tidlig da. For nå er vi her. Vi hadde lest oss til at den enkleste måten å nå toppen på, var å starte fra Stavsro parkeringsplass. Så vi kjørte hjemmefra i formiddag og var her i to-tiden. Og jeg skal si at det var flere enn oss som hadde lyst å nå toppen. Men for å oppnå det, er jo første trinn å finne seg en plass til bilen. Vi var heldige, selv om plassen var smal og vanskelig å plassere en bobil på, gikk det bra, vi kan stå her til i morgen for hundre kroner. Hvis vi vil ta banen inne i fjellet ned igjen, får vi også gratis buss tilbake til bilen for denne prisen. Vi syntes vi var kjempeheldige. Det var ikke mange plasser igjen her, og nå kan vi slappe av i bilen og samle krefter til morgendagen.




Men først tok vi en "smaksprøve", dvs. en liten prøvetur for å teste forholdene. Det er vel ikke så sikkert at en slik tur passer til ikke alt for veltrente kropper på 75. 

Det første vi oppdaget, var at vi hadde tatt på oss for mye klær. Av med dem. Det neste var at lysten til å ta hele turen i ettermiddag holdt på å ta overhånd. Hadde ikke Gunnar satt foten ned, hadde jeg nå sikkert ligget i løypa et sted, uttørket og utslitt og stiv i armer og bein. Jeg ble litt for ivrig. Vi gikk 2 km. Da var det tre igjen, og hvorfor kunne vi ikke like godt ta dem i kveld, og tenk om det blir overskyet i morgen, og nå var vi nesten halvveis... Det var ikke måte på argumenter som talte for å gå helt opp, til tross for at både fjellsko, niste, vannflaske og kaffetermos befant seg i bilen.



Av og til kan Gunnar være veldig bestemt, så vi snudde. Men jeg kan ikke tenke på hva som skjer hvis det blir dårlig vær i morgen. 

Det verste er at jeg kjenner godt at jeg har utsatt med for to km med gange på ujevn, steinete sti i ettermiddag. Det er ganske irriterende. Det skulle jo ikke merkes en gang at vi tok en "smaksprøve" i dag. Jeg vet at jeg kommer til å bli helt stiv før vi kommer opp i morgen, selv om veien ikke er så uhorvelig lang. De unge svever forbi oss. Slik er det bare. Skal jeg komme meg på Gaustatoppen en gang, må det bli nå. Det blir ikke lettere neste år. 

Egentlig er det en rar tanke, dette med at nå gjør jeg sikkert noe for siste gang i mitt liv. At det ikke er særlig mye tid igjen å få gjort det på. På en måte er det trist. På en annen måte er det så naturlig. Slik er det bare i min alder. Jeg hører til i oldemor-generasjonen. Da går man ikke til Gaustatoppen hvert år lenger. Da lytter man til kroppen sin og gjør andre ting. Jeg er ikke enig med dem som sier at alder bare er et tall. I et normalt liv, og det ønsker vi jo alle å leve, hører det å eldes med. Sammen med alle de forandringene det naturlig fører med seg. 



Men nå er det tid for rømmegrøt og spekemat på kaféen her oppe. Det er en kjempekoselig, liten kafé. Bildet er en illustrasjon fra taket. Og nå er det sol og vind og god stemning.

Det blir en spennende dag i morgen.

Litt om Finnskogen, veteranbiler og geiter.



Det er flott å være på bobiltur. I går kveld satt vi flere timer utenfor bilen, tok inn stemningen ved Øvre Fryken og leste hver vår roman. Jeg er for tiden opptatt av Henning Mankell, men det blir ikke mye tid for ham når man er på tur. Det er mye å se, mye å sette seg inn i, mye å oppleve. I kveld er jeg helt utslitt, men likevel er det følelsen av å ha hatt en fantastisk tur som dominerer. 

Vi har beveget oss fra Linnekleppen til Svullrya. Gjennom Värmland. I løpet av denne forflytningen er det mye å få med seg. Så kan man jo ikke få med seg alt heller. Det er så mye interessant man må kjøre forbi. Og hele tiden har jeg følelsen av at "dette må jeg se før jeg dør". Ørje, Linnekleppen og Finnemarka stod på ønskelisten. Det angrer jeg ikke på. 

Det var spesielt morsomt å kjøre fra Arvika til Torsby. For oss er dette gamle trakter. I tiden etter at vi kjøpte Torpet, var vi ofte her. Som regel sammen med barna. Her har vi Brunskog med Gammelvala i slutten av juli, vi har Mårbacka, Rottneros, Sunne med Frøya af Fryken (en restaurert båt som hadde ligget 100 år på Frykens bunn), Lensmannsgården, Tossekletten og ikke minst Frykdalshøyden. Da vi var nye i Vãrmland, var det stas både for oss og barna å bestige utsiktstårnet og kjøpe vafler, kaffe og brus. Fra tårnet så vi ned til Frykensjøen, vi så nesten helt til Sunne. I går var det stille der. Ingen solgte vafler, skiltet ved veien var fjernet, ingen biler stod på parkeringsplassen da vi svingte inn. 

 






Tårnet og hytta skranter, men vi klatret da opp, og konstaterte at utsikten iallfall er den samme. Men tidene forandrer seg. Det må større ting til for å imponere nåtidens mennesker. Ikke så rart kanskje. Vi oversvømmes jo av spektakulariteter og kommer oss mye lettere til dem etter hvert. Likevel. Det var faktisk en veldig hyggelig opplevelse for oss å komme til Frykdalshøyden igjen. Det er noe eget ved de stedene som forbindes med hyggelige minner fra turer med barna for ca førti år siden, den tiden da Vãrmland var nytt landskap for oss og vi så Frykensjøen for første gang. 



Etter dette ble det strake veien til Torsby. Der har Gunnar vikariert på kirurgisk avdeling i flere omganger da barna var småe. Det ble tid til lunsj og litt handling. For tiden er jo jeg svak for en type butikker som jeg ikke har "sett" på mange år.



Forresten forstod jeg nokså fort hvorfor vi skulle kjøre direkte hit. Det var nok morsomt å se igjen gamle trakter, men det var spesielt ett hus Gunnar hadde stort behov for å besøke, nemlig muséet for veteranbiler. En gammel herregård har gjort om låven sin til hjem for diverse eldre biler, og når Gunnar oppdager slike boliger, er det bare å følge etter. Jeg kommer ikke unna, selv om jeg godt kunne stå over. Men jeg unner ham gleden over å hygge seg med noe han synes er veldig fascinerende. Forresten fant jeg også noe som imponerte meg i går. 





De er flinke til å trekke opp transportmidler som har ligget årevis i Fryken i Värmland. Båten Frøya af Fryken har ligget hundre år, denne bilen har ligget nesten femti. Det er jo til å bli imponert av.

 

 



 

Men det egentlige målet for denne reisen vår var Finnskogen. Vi hadde aldri vært i Svullrya, men vi har naturligvis lest Brit Karin Larsens bøker om folket på Finnskogen. Nå fant vi ut at Lekvatnet, ca tre mil nord for Torsby, også hadde et muséum om finnene som inntok skogene i dette området fra 1600 - til 1800- tallet.

Bildet over er av den viktige rugen som de dyrket på svedjebrukene sine. Dette var finner som var ønsket til Sveriges skoger av den svenske kongen fordi svenskene selv ikke klarte å bosette dem eller livnære seg der. Finnene hadde erfaring med slikt. De hogde ned skog, flådde av barken, lot den ligge og tørke en vinter, brendte den fra flere kanter etter en spesiell teknikk for å forhindre skogbrann, og sådde korn, mest rug, men også havre, mens asken enda var lunken. Dette var "god jord", avlingen ble rikholdig. Problemet var bare at de stadig måtte flytte på seg, for åkeren kunne ikke brukes så mange år etter hverandre. Problemer ble det også da tømmeret etter hvert ble mer interessant for skogeierne. Da måtte de klare seg som best de kunne med små oppdyrkede åkre, husdyr, jakt og fiske. Det ble hardere tider.





Muséet på Lekvatnet var profesjonelt og flott. I tillegg hadde det innlagt et forslag om en tursti til en gammel samling av finnetorp-hus som nå brukes som bygdas hembygdsgård. Vi måtte naturligvis ha med oss den. Den ga oss vel to km tiltrengt mosjon og et hyggelig møte med en geitebonde på veien. Hun melket sine geiter morgen og kveld, laget ost som hun solgte på bygdas eneste butikk, og hadde så travle dager om sommeren at ferien alltid ble tatt en uke om vinteren. Vi traff henne da hun skulle hente hjem geitene til middagshvilen midt på dagen. De likte nemlig å hvile etter at de hadde spist seg mette om formiddagen, og da ville de helst hvile hjemme på gården. Nå stod de og ventet på henne da vi gikk forbi.





Det er jamen ikke så verst å være geit på Lekvatnet.



Her er de på vei hjem til middagshvilen. Jeg må si jeg beundrer en slik bonde-dame. Jammen velger vi forskjellige leveveier og levesett, vi mennesker. Vi måtte naturligvis rett til butikken å kjøpe ost med oss hjem.

Inntrykkene begynte å bli mange for meg, men dagens reise var enda ikke over. Vi hadde enda et muséum igjen, i Svullrya. Tilbake i Norge. Her fikk vi en utmerket orientering om folket på Finnskogen av en lokal, ung jente som virkelig kunne sine ting.



Dette er en ovn fra en ekte, gammel badstu. Nesten som en steinhvelvsbro.



Og her er en ekte finnskogsvugge. Jeg måtte ha et bilde fordi meiene og vuggingen går den andre veien enn vi ellers er vant med i Norge.



Dette er rosemaling på finnetorpvis, litt andre fargevalg og alltid med rugaksene som var så viktige for dem.




Og dette er tyristikker som skulle brukes til lamper i røykstua.

 

Til slutt:



Omvisning i Åsta Holts hjem. Hun var en viktig person i bygda. Jeg kjøpte trilogien hennes om livet på Finnskogen, men nå var jeg så stappfull av inntrykk at det var veldig naturlig å trekke seg tilbake til bobilen for en aldri så liten hvil. Inntrykkene må få sette seg litt. 

Noen sier det er "harry" å reise på bobiltur. Jeg synes det er helt fantastisk!

 

Vakre Ørje...



Jeg visste ikke at det var så vakkert i Ørje.

Egentlig visste jeg i det hele tatt veldig lite om dette tettstedet som vi bare kjører fort gjennom på E18 på våre turer til Sverige. Nå vet jeg iallfall at stedet er kommunesenter i Marker kommune, og at kommunen har ca 3600 innbyggere. Jeg vet også at det har en sjarmerende bebyggelse, det meste av kulturtilbudene som vi mennesker trenger for å leve et interessant liv, sluser som gjør at båter kan gå helt fra Rødenessjøen og ned til Halden og et interessant museum som forteller historien om tømmerfløtingen, tømmertransport, treforedling, livet og naturen i distriktet. 

Bildet viser en bro mellom to "bydeler". Jeg tror ikke vi har mange lignende broer andre steder i Norge. Vi fant denne på en av våre vandringer mellom sjarmerende eneboliger og mer eller mindre kraftige regnbyger og perioder med sol på lørdag ettermiddag. Tidligere på dagen hadde det gått opp for oss at den årlige "Gummibåtfestivalen" skulle gå av stabelen her i Ørje denne helgen, 1500 ungdommer var påmeldt og skulle avslutte festivalen med en skikkelig fest. 




 

Gummibåtfestival var noe nytt for oss.  Vi måtte naturligvis ut i regnet for å få en følelse av hva dette egentlig var. 



Til tross for periodevis heller tungt og tett regnvær, var det ingenting å si på innsatsen. 

 



Etterpå stod Kanalmuséet for tur. 

Ingen kommer ut fra dette stedet uten å ha hørt om og fått adskillig respekt for en mann ved navn Engebret Soot. Forfatteren Aasmund Olavsson Vinje var så imponert at han måtte skrive et dikt om og til mannen.


 

Engebret Soot var født Mangen (Aurtskog) i 1786, og døde i Aremark i Østfold i 1859. Han var født på en husmannsplass og fikk ingen utdannelse, men det sies at han leste fysikk på fritiden, og at han som tømmerlærling begynte å interessere seg for sagbruk, tømmerfløting, tømmer-renner og sluser. Han arbeidet med dette hele sitt liv, og er med rette blitt kalt Haldenkanalens far. Han hedres med Soot-spelet i Ørje , en flott utendørs forestilling som spilles i amfiet ved slusene hvert år.  
 

 



 

Vi var veldig fornøyde med vårt besøk på Ørje da vi i formiddag kjørte videre for å finne en parkeringsplass ved fylkesvei 124 og en sti som kunne føre oss derfra til Linnekleppen. Været var akkurat passe for en slik tur i dag. Gunnar var særlig fornøyd. Helt siden han flyttet til Sarpsborg i 1958 har han hatt lyst til å besøke dette tårnet som er det eneste bemannede varslingstårnet for skogbrann i hele Norges land. Toppen troner 325 m o h og ligger i et skogområde mellom Rakkestad og Marker. Området kalles Fjella, et ganske komisk navn for en romsdaling, men visstnok helt på sin plass her i Østfold. 





 Tårnet var 18 m høyt, og i dag var det klar sikt og flott utsikt fra toppen.



Vokteren har til og med sitt eget lille ett-romshus på toppen, slik at han kan sove der oppe. 

I 2008 feiret dette tårnet sitt hundreårs-jubileum. I over hundre år har det vært bemannet hver sommer. Vi fikk en skikkelig og interessant orientering om virksomheten av ham som var brannvakt i dag. Vi måtte naturligvis opp i toppen og nyte den vakre utsikten. Nede på bakken koste turfolket seg med vafler, kaffe og nistemat. For stedet er et yndet turmål for folk i distriktet. Turen inn er 3,5 km. 



 Her smiler Gunnar fornøyd, trygt nede igjen. Det får ikke hjelpe om han ligger litt på "skeiva". 

Turen til Linnekleppen er endelig gjennomført. " Dette har han venta på så lenge."

Gamle damer sniker ikke på T-banen!




Dette er Hebe av Ørje. Hun ble funnet som et utslitt skrog i Stockholm for noen år siden og satt i stand av en mann som hadde sansen for slikt. Vi traff ham på kaien i Ørje sentrum i går, der E18 krysser utløpet av Rødenessjøen i Indre Østfold. Mannen var blid og hyggelig og grep villig anledningen til å fortelle om båten sin til en spørrelysten og nysgjerrig Gunnar. I dag skal den gå slusetur med bevertning for et lukket selskap på Haldenkanalen. Det blir sikkert fint. Alt ligger til rette for det, alt utenom været.

Vi har tatt oss en tur for å "gjøre" Indre Østfold. På planen ligger sluse-muséet på Ørje og en "fjell-topp" kalt Linnekleppen. Den har Gunnar vært nysgjerrig på helt siden han flyttet til Sarpsborg i 1958. Vi startet i går ettermiddag, i nydelig vær og en levelig feriekø ut av byen. Vi forstod at fellesferien var i gang. Tidligere på dagen hadde jeg naturligvis vært en tur på Ullevål sykehus, både for å besøke oldebarnet mitt og for å tappe såret på brystkassen. Det kunne ha oppført seg bedre. Brystkassen min er i veldig god stand til å lage sårvæske, og det er greit å få tappet den av og til. Det kan gå et helt år før arret blir som det blir, sier sykepeierne. Jeg var vel ikke helt klar over det, men med slike velvillige hjelpere er det ikke noe stort problem heller. 

Oldebarnet var forresten enda søtere enn dagen før, en liten hjerteknuser som sover mye og kaster seg glupsk over "matfatet" når han synes det er nødvendig. En livskraftig krabat. I går hadde han fått testet hørselen sin. Den var også i orden, som alt annet har vært. 

Jeg hadde forresten en litt uvanlig, litt frustrerende og litt "småspennende", nesten litt fascinerende tur ned til Ullevål i går. På forhånd skulle jeg til Linnerud for å kjøpe body størrelse femti, med korte ermer, til Lillemann. Det skal jo liksom være sommer, vi venter jo trofast på varmen, og selv om man er liten, skal man være kledd etter forholdene. Det var forresten ikke helt enkelt. En kan ikke kalle utvalget i størrelse femti for stort, men jeg fikk nå til slutt det jeg skulle ha og satte farten opp for å rekke bussen. Det var kortere avstand til bussen enn til T-banen. 

Det satt en liten gruppe mennesker i buss-skuret, så jeg forstod at bussen var raskt rundt hjørnet og tok opp lommeboken for å finne ruterkortene mine. Jeg har to - for sikkerhets skyld. De ligger alltid i en bestemt lomme i lommeboken. Det er helt nødvendig med faste plasser for slike, når man har blitt 75 år. - I går lå de ikke der. Jeg måtte se etter flere ganger, som om det var et håp om at de plutselig skulle innfinne seg om jeg bare så godt nok etter. Men hva hjelper det, om du ser aldri så godt etter i en lommebok, når det du ønsker å se, virkelig ikke er der? Tankene arbeidet hardt i mitt noe tilårskomne hode. Og jeg skjønte jo ganske raskt at det var stolpejakten som hadde skylden. Man skal aldri ta noe ut fra sin vante plass og stikke det i en lomme, iallfall ikke to kort, det kan en til nød gjøre med ett. Men her var det min elskede ektemake som også skulle være med på stolpetur, og han måtte hjelpes med et ruterkort for å komme seg velberget hjem. Så slik kan det gå, når man ikke gjør som man skal, nemlig legger tingene på plass igjen, der de hører hjemme, etter at man har vært så modig og tankeløs og gjort noe utenom det vanlige. Det er ikke trygt å foreta seg slike uvanlige bevegelser i min alder. Jeg vet det godt, men noen ganger fungerer det jo, så jeg lærer aldri. 

 Jeg prøvde ruter-appen på mobilen. Det er lenge siden den har vært i bruk, og jeg forstår ikke hvorfor den ikke virket (til trøst, det forstod ikke datteren min heller, pust...), men det var ikke tid til å finne ut av det, for der kom bussen. Skulle jeg hoppe på og betale en dyr billett fordi jeg ikke hadde kort? Fikk jeg i det hele tatt lov å betale? - Jeg ble ganske fort enig med meg selv om at Ruter ikke fortjente en dyr billett av meg som ellers reiser for 17 kroner, så jeg gikk med faste, litt demonstrative skritt over gaten like foran bussen, i håp om at sjåføren kanskje skulle få med seg protesten. Det er vel ikke sikkert at han gjorde det... Det var vel heller personene i buss-skuret som så forundret etter en dame med en litt merkelig oppførsel. Kanskje de ristet på hodet og slo seg til ro med at slikt kan forekomme med damer i den alderen.

Jeg hadde vondt i en tå, og i unnabakkene nedover mot T-banen, når foten skled fremover i skoen, hadde jeg enda mer vondt, men jeg konsentrerte meg likevel om rask og bestemt gange, en eldre dame verdig, nedover bakkene. Kanskje var det en Narvesen på stasjonen, slik at jeg kunne kjøpe et kort der. jeg husket ikke ordentlig. Men jeg er ikke helt fortrolig med disse billett-maskinene. Det var naturligvis ingen Narvesen.  Det var billettautomat. Jeg sukket og begynte inntastingen. Da kom banen. Jeg skal ikke si at jeg ikke hadde noe valg. Jeg kunne ha tatt neste trikk. Men jeg hoppet på. Uten billett.

Vel nede på setet kikket jeg meg rundt. Særlig bakover. Men det var ingen kontrollører der foreløbig. Samvittigheten var ikke så aller verst, jeg trøstet meg med at jeg skulle skifte bane på Sinsen, og kunne betale på automaten der...  Det var bare det at der kom også banen med én gang. Det ble ikke tid til noen betaling der heller! 

Nå begynte dette å bli morsomt, tenk at jeg reiste gratis på T-banen! Eller jeg snek, for å kalle en spade en spade. Jeg var 75 år og kjørte T-bane uten billett, og det var den enkleste ting av verden, mye enklere enn å slite med disse automatene! Neste overgang var 20-bussen til Ullevål. Det var sikkert ingen kontrollør der heller. Skulle jeg kanskje la billett være billett og reise gratis helt frem? Jeg må virkelig innrømme at jeg vurderte dette helt alvorlig og moret meg med tanken. For en gangs skyld kunne jeg vel prøve? Det var både billig og spennende. 

Så kommer naturligvis motforestillingene inn i et gammelt, samvittighetsfullt hode som liker å se på seg selv som et ansvarlig og voksent menneske som "ikke gjør seg til kjeltring for 17 kroner". Og som iallfall ikke ville likt å bli fanget opp av kontrollører til underholdning og forlystelse for en hel buss. Særlig det siste fristet ikke. Ikke i min alder. Gamle damer gjør ikke slikt. Og derfor smyger tanken seg inn. Kanskje dette særlig ble morsomt og spennende nettopp fordi gamle damer ikke gjør slikt?

På Carl Berners plass bestemte jeg meg. Jeg hadde nesten sagt dessverre. Jeg gikk med bestemte skritt mot billettautomaten. Og klarte det. Gleden ved å ha mestret denne tastingen virket til en viss grad bedøvende på skuffelsen over ikke å ha mot til å løpe linjen helt ut.

Men kunne jeg egentlig komme til Ullevål og fortelle mitt nyfødte barnebarn at oldemor hadde sneket på trikken? 

 



Det ble iallfall en nydelig ettermiddag og kveld i går. Dette bildet er av Gunnar og en 91 år gammel som har bodd i dette huset ved slusene i Ørje hele sitt liv. Han hadde akkurat kommet inn etter en fisketur hvor han hadde tatt 15 ørret og litt annen fisk til katten. Hvis oldebarnet mitt oppfører seg klokt gjennom livet, og i tillegg har litt flaks, kan han tydeligvis ha mange år foran seg.

Det har regnet ganske kraftig i natt. I dag er det bedre, og det er nok mange glade for, for det skal være gummibåtfestival på Rødenessjøen. Deltakerne er 1500 ungdommer. De skal heldigvis ikke komme nedenfor slusene, hvor vi ligger fredelig for oss selv. Vi skal bare besøke muséet, se et program om bonden i sluseteatret, og ellers slappe av her i havneområdet. Dessuten skal vi se Sommertoget og programmet som sendes fra Åndalsnes i kveld. Tipper det blir noe om fjellklatring der..., og at vi får se Kylling bru og kanskje Nebba med Rampestreken.

TV-en vår er  - som skrevet før - endelig i orden. 

Alder er ikke bare et tall! Alder er en oldemor!



Det er helt sant. Alder er ikke bare et tall. 

I går ble jeg oldemor!

Ebba hadde vært våken hele natten fordi hun var uvel i magen, og tenkte det var noe hun hadde spist og ikke tålt kvelden før. På morgenkvisten hadde hun sendt en melding til moren sin og spurt om hun kunne ringe henne når hun våknet. Da var det fødsel i god gjenge og rask avgang til Ullevål. Og masse skryt til den fødende som nærmest ble kaldt profesjonell i faget. 

Det ble en gutt. Det visste vi på forhånd. Jeg har fått bilde, og han er virkelig en fin liten skapning. Det er naturligvis veldig fristende å sette bildet inn her, men med alle advarsler til ukritiske foreldre som slenger ut alle slags bilder av sine etterkommere i alle slags medier i friskt minne, lar jeg det bero. Desverre. 



I stedet blir det et morgenbilde fra Torpet. Det er tatt like før Lillemann ble født, og er et motsolsbilde av fremkomsten til en deilig dag. 

Mens vi ventet på den lille, tok Eli og jeg like godt en tur til Arvika. Det er et "must" når vi er her borte. Da handler vi litt på Kappan eller Pikant (som det etter hvert viser seg er enda bedre), er innom apoteket (alle apotekvarer er billigere her enn hjemme), og kanskje Systembolaget. I går passet jeg forresten på å IKKE kjøpe amerikansk rødvin. Jeg handler ikke med Trump! Når jeg kan unngå det. Det ble Sør-Afrikansk. Det får ikke hjelpe om den californske røde skulle være litt bedre. Dyrere var den iallfall. 



På vår vandring treffer vi alltid på denne karen. Det er Elis fra Taserud, den eldste av kunstnerbrødrene Eriksson, han som holdt orden på økonomien og hadde alle de morsomme historiene som Arvikbeboerne liker å fortelle. Han står der og liksom minner oss om at en tur til Rackstadmuséet nærmest er obligatorisk. Eli og jeg elsker å besøke det, og i går var vi heldige. For i går var det omvisning, og vi rakk akkurat suppelunsjen først. 

På veien hjem til Torpet ble jeg oldemor.

Og derfor blir ikke bloggen lengre i dag. Vi må pakke sammen og kjøre til Oslo. Vi skal møte et nytt familiemedlem på sykehotellet , der er jo Gunnar og jeg godt kjent fra før. Men denne gange er det heldigvis en gledelig begivenhet. 

Rettelse 040716





Det er ikke lett å blogge fra en bobil på et sted hvor nettet  er dårlig. Dette er det siste bildet tatt gjennom vårt "kjøkkenvindu" på morgenkvisten i dag. Det forsvant som avslutningsbilde for forrige blogg.

04.07.2017



Så var det opp Romsdalen enda en gang. Og her var det vann. Vi er heldige i Norge. Akkurat nå er det iallfall ikke snakk om å spare på vannet. Vann er en ubetalelig rikdom. Det ble vi ikke minst skikkelig minnet på under vår Madagaskartur i fjor høst.



Dette er Brudesløret. Det er bare så irriterende at bildene aldri blir like vakre som virkeligheten. Disse er i tillegg tatt fra bil i fart, gjennom en ikke helt blankpusset bilrute.  



Dette er Rauma i rolig sig mot Romsdalsfjorden. Den får stadig tilsig. Ikke snakk om å gå tørr i sommer.

 



Men landskapet forandrer seg.



Her er vi på Verma.



Og vi nærmer oss Bjorli og rasteplassen vår. Her er det som om Rauma virkelig tar fart for å klare den lange veien til fjorden.





Og etter en kaffekopp og siste rest av Turids sveler, endte vi til slutt her, på Faksfall camping mellom Dombås og Dovre. Her har det vært en rolig natt mellom tyske campingbiler og i grønn natur. Det siste bildet er tatt gjennom vår "kjøkkenrute" på morgenkvisten. Og i dag er det sol.

Oldebarnet er visst forresten litt forsinket. 

Noen bruer som imponerer.



På nynorsk heter det visst steinkvelvsbru. På bokmål heter denne steinhvelvsbro. Jeg fant den på årets stolpejakt, beliggende under den svært så trafikerte Trondheimsveien på Rommen i Groruddalen. Over denne ruller trafikken natt og dag. Det har den tydeligvis gjort i mange år. Jeg har ikke klart å finne ut av hvor gammel den egentlig er.



Dette er Kalbakkenbrua. Den er iallfall en av de eldste steinhvelvbruer vi har i Norge. Bygget i 1790. Denne har også båret den samme Trondheimsveien i mange år, men veien ble etter hvert lagt om, så nå er det Nedre Kalbakkvei som hviler på disse steinene, og trafikken er fremdeles gjevn og trofast, både med lokaltrafikk og busser. Det er Alnaelva som smyger seg rolig under steinene.






 ​Dette er steinkvelvsbru beliggende på Nerem i Tresfjorden. Den er ikke i bruk til vanlig trafikk lenger. Det er nå bygget en ny bruk litt ovenfor den gamle. Vinkelen mellom veien og brua var så krapp at det etter hvert ble vanskelig for biler av noen størrelse å komme seg over.



Dette er Mellanbron, bygget i 1846 og beliggende i Åmåls gamleby. Det er Åmålelven vi ser her, før den ender sin ferd i Vänern. Mellanbron startet sitt liv som trebru, men Åmål hadde jo bybranner flere ganger, blant annet i 1777 og i 1901, og beboerne fant vel ut at det var tryggest å bygge i stein. Huset vi skimter bak Mellanbron kalles Vågmästaregården og er fra 1714. Her ble senere svenske kong Fredrik 1. innlagt  til behandling og forpleining etter at han hadde hjulpet kong Carl 12. i forsøket på å ta Fredriksten festning i 1716. Han hadde fått et skikkelig sår i låret. Senere har nok svenskene lært seg at de ikke skal prøve seg på Norge. 



Dette er Skodje gamle bru på Sunnmøre. Egentlig er det to store bruer her, med et flott oppbygd veianlegg og tunnel tilhørende. - Vi har slått svenskene enda en gang.

I dag reiser vi hjem fra Solbakken. Da vil vi skimte Kylling bru på Verma i Romsdalen. Den konkurrerer med Skodje. Tåget til Åndalsnes går fremdeles over den, og jeg er litt stolt av at morfaren min har vært med på å bygge den. Det er noe fascinerende over disse steinbruene som de klarte å bygge for mange år siden, med begrensede hjelpemidler og sikkert mye håndkraft og en viss risiko for liv og lemmer. Og så holder de i årevis. Tidligere i sommer leste vi at det ramler deler fra Brevikbrua i hodet på de som bor under. Mens steinene i Rommen steinhvelvbro henger der, stødige og faste. Det  er imponerende. Det er til å få respekt av. 



I dag skal vi ut på veien igjen. Vi sitter og venter på at bilen skal bli ferdig. Verkstedet klarer ikke å reparere TV-antennen, men de vil gjøre et siste forsøk. Været har virkelig forandret seg de siste to dagene, men det ble en tur opp i Sakselia i går også. Nå er det dyr der. Jeg hadde hørt rykter om noen problemer med en agressiv ku med horn, så jeg var litt betenkt. Et sted i bakhodet har jeg noen minner om en sint rødkolle som ikke likte barn for vel 70 år siden, men jeg tok mot til meg og håpet på det beste. Det går ikke an å være så redd for husdyr at man ikke kan gå tur. Det er for dårlig. Og så er de jo så flotte!



Naturligvis er dyrene her på Sætre veloppdragne og nysgjerrige. I tillegg veldig selskapssyke.


 

Fredsommelige er de også. De hilste på oss og fulgte oss helt til brua over Sesselva, men der var det grind. Der kommer de ikke over. 


Like stille og fredsommelige var ikke denne gjengen her, men de har iallfall en høy, medfødt sjarmefaktor om de er aldri så bråkete.  Nysgjerrige og kontaktsøkende er de iallfall. Det var greit med et gjerde mellom oss. Jeg er forresten enig med den tidligere Rødt-politikeren som for noen år siden påstod at "sauer er ålreite dyr!"


Disse har iallfall nok mat. Og de slipper å bli revet opp av ulv. 


Og vi kan glede oss til fårikålhøsten...

 

Slekters gang.



I går var det en blanding av sosialt treff og slektsgransking på Solbakken. Bakgrunnen var at Tresfjord museum for en stund siden hadde lagt ut et gammelt bilde av en mann som en - for meg ukjent - kvinne  gjenkjente som sin tippoldefar. Det var også min oldefar, og gjennom kommentarene til bildet fikk vi kontakt og avtalte et møte på Solbakken til sommeren. Resultatet var at hun i går stilte med to sønner og jeg med kusine og fetter, og i over tre timer fløt salongbordet av bilder og gamle albumer samt diverse skriv - og mange historier ble kastet frem og tilbake over bordet. 

Det var et veldig hyggelig møte. Hun var fra en gren av familien, min oldefars søster, som jeg veldig godt husker at min gamletante Eline ofte snakket om, men som jeg aldri traff. Før i går. Så nå har familien blitt et hakk større, på en veldig positiv måte. Det er jammen ikke bare dumt med facebook. 



Her har vi mine oldeforeldre, Ole H. Sætre og Brit Rypdal, med alle sine barn. Jeg har overtatt huset til Anna. Hun er avbildet som nummer tre fra venstre i nederste rekke her. Til venstre for henne har vi Eline. Disse to var mine yndlingstanter i oppveksten. Naturligvis var de ikke mine ordentlige tanter. De var min fars, men det betød ingen ting. Gamletanter, som jeg kaller dem, er noe av det beste du har. For de har tid for deg, og de har så mange historier i hodet. De var skreddere, begge to, og jeg satt på arbeidsbordet deres, på presseblokken, og hørte på alt de fortalte. Av og til fikk jeg lov å dra ut tråkletråd. Da følte jeg meg litt større. Det var ikke så verst, det heller.

Her i albumet, over hodet på tante Eline, til høyre for sine foreldre, har vi Guri. Hun var bygdas skribent når det var snakk om prologer og andre ting som man trengte en skrivekyndig person til. Hun skrev dikt til oss barna hver gang vi hadde fødselsdag, og hun gjorde det samme da min far og hans søsken hadde fødselsdager. Jeg har kopier av hennes skriverier, en hel bunke. Og fredag hadde jeg en morsom opplevelse. Da satt Gunnar og jeg på et bilverksted på Vestnes og ventet på den bobilen de aldri blir ferdig med. I en sådan stund må man jo få tiden til å gå, så jeg grep til det nærmeste som lå på bordet ved siden av meg, en årbok for Vestnes historielag for 2016. Der hadde en sambygding (som nå er professor i medisin i Oslo, men som har en gård han stadig vender tilbake til her oppe) fått i oppgave å skrive om helsetilstanden gjennom tidene, og der hadde han lagt inn en rapport om Tresfjord Helselags 25 første år. Den var skrevet av gamletante Guri i 1947. Det var interessant lesning, og morsomt. Det var som å treffe gamletanten igjen i et lite glimt. Litt vemodig også. Ikke verst skrevet, og ikke verst jobbet av alle helsedamene heller, de som laget basarer og samlet inn penger for å avhjelpe helsetilstanden i bygda, og som strevde seg gjennom nødtørftige kår, en fem år lang krigstid og en brann der de mistet alt utstyret de hadde klart å skaffe seg gjennom sin iherdige jobbing. Det var Tresfjord Meieri som brant ned. Og det huset både helsesøster og alt utstyret som Helselaget eide. Vel,  helsesøsteren overlevde. Det gjorde tydeligvis Helselaget også.

Men gårdagen har lært meg noe. Den har minnet meg om uttrykket "slekters gang", og jeg har lært at slektene jammen kommer fort etter hverandre, at avstanden mellom dem ikke er så stor som vi tror i yngre år. Da er en oldefar langt borte. Når de selv er 75 og ser alt i et annet perspektiv, kommer han adskillig nærmere. Et liv er kort, det har gått fort, når du ser det i ettertid. Det blir enda viktigere å ta vare på den tiden vi har.

"Ta vare på dagen," sa Vilhelm Moberg, " for dette er din tid på jorden."

 



Men over til noe helt annet. Nå er våronna over! Gunnar har levert slåmaskinen tilbake til fetteren min (det er forresten bare vi som bruker den, de andre klipper plenene sine på skikkelig vis), og vi har plassert plenklipperen vår tilbake på hvileplassen. Plenene ser ikke veldig pene ut, det er en del mose. Dessuten forsøker jeg meg med en blomstereng bakerst på tomten. Og jeg har sett penere blomsterenger, men den gjør så godt den kan. 









Egentlig er det meningen at vi reiser i morgen. Vi venter jo oldebarn! Men det har blitt noen problemer med TV-en i bobilen som dette fine, moderne bobilverkstedet ikke forstår seg på, så nå vurderer vi å reise selv om ikke alt er i orden. Vi kan jo klare oss uten Dagsrevyen, selv om det alltid er fint å bli oppdatert. Vi har jo nettet...

Forresten er det over med det fine været for denne gang. I dag henger det hvitgråe ulldotter langt ned i fjellsidene og temperaturen har falt til 15 grader. Jeg har vært tidlig oppe, kokt kaffe og fyrt i ovnen. Det knitrer så fint. Gunnar har funnet ut at han kan jobbe med en rettsak han skal være sakkyndig vitne i allerede i august, så han er opptatt bak datamaskinen, men jeg kan jo kle på meg og gå meg en tur etter hvert. Hvis jeg ikke heller skal gi meg over til Henning Mankell og hans skriverier igjen da. Det er fristende.

Forresten vet jeg at fetteren min kommer innom og skal ha data om noen bilder. Vi blir visst ikke ferdig med denne slektsgranskingen... og nå kommer sannelig solskinnet også! Det er ikke til å tro!

 

Alt har sin tid.



I dag var det frokost på baktrappa, litt før de andre stod opp. Været var strålende. Når du først våkner, kan du ikke sove i slikt vær. Dessuten var jeg veldig spent på hvordan en gammel støl kropp etter vedstablingen i går, skulle oppføre seg i dag. Og der ble jeg ganske optimistisk. Kroppen var i grunnen som den pleier å være, så jeg var glad og fornøyd på morgenkvisten.

Det tok heller ikke lang tid før neste palle med ved var på plass. "Jeg så du var så rask i går, så jeg skjønte du trengte påfyll," sa naboen, og plasserte minst like mye ved som dagen i forveien. Jeg gikk naturligvis ivrig i gang, og det holdt lenge.

Men det er nok dessverre noe i det at kroppen er mindre utholdende når du blir eldre. Det må jeg innrømme, om det sitter litt langt inne. Til slutt mente Gunnar at jeg hadde behov for hjelp, tenk det! Han sa han så at jeg var sliten, og det var jo ikke akkurat meningen. Gikk det virkelig an å se det? Jeg som stadig får høre at jeg er en sprek 75-åring, og som sier kjekt tilbake at det ikke stemmer, men som likevel liker å høre akkurat det - naturligvis. Og som forsøker å tro på det, på en måte... Det er like godt å innrømme det.  Jeg blir iallfall fortere sliten enn før. Jeg er rett og slett en eldre dame, om jeg vil være det eller ikke.

Noen sier at alderen bare er et tall. Det er naturligvis tull! Ja, den er et tall også, men den er jammen mye mer. Blant annet det at en blir fortere støl, fortere sliten i ryggen av stadig å skulle bøye seg, slik som jeg opplevde i dag. Jeg kunne ha forlenget listen adskillig, hvis jeg ville. Men det vil jeg ikke nå. Nå er veden i hus, jeg fikk hjelp av Gunnar på slutten, og nå har jeg tatt meg inn, ryggen er grei og jeg er ikke støl som i går. Det er naturligvis irriterende at jeg ikke kan skryte av at jeg har stablet inn all veden helt alene, men det får jeg tåle. Og nå har vi iallfall ved for lange tider på Solbakken. Gjett om jeg skal stå opp og fyre godt før de andre står opp også neste påske! Jeg skal fyre. Og Gunnar skal svette. Men det er en god varme. 



I dag er det torsdag, dvs. balldag hos nederlenderne på Ørskogsfjellet. For oss har det nærmest blitt obligatorisk å spise middag der på torsdager. Her er middagen fortært, vi er gode og mette, og vi tok kaffen utendørs i dag. 



Dette bildet er tatt fra bilen på veien ned fra Ørskogsfjellet. Vi ser mitt hjemsteds fjell på den andre siden av fjorden. Naturligvis er det egentlig mine fjell. Jeg har gått turer i de fleste av dem. Jeg har betraktet dem fra fjæra fra jeg var barn. Noen steder ser jeg troll, andre steder dyr. Lars og jeg har hatt det morsomt med å sitte ute og registrere at vi ser veldig forskjellige figurer i disse fjellformasjonene. Fjellet lengst til høyre er Hoemstinden, 1000 moh. Jeg har besteget toppen bare én gang i mitt liv. Jeg har et sterkt ønske om å gjøre det igjen i år. "Kan vi ikke gjøre det sammen?" spurte jeg min kusine i kveld. "Jeg kommer til å sinke deg," svarer hun. "Da sinker vi hverandre," sier jeg, "vi starter tidlig en finværsdag, kjører bil det første stykket, og tar med oss Gunnar for sikkerhets skyld." Han kommer også til å sinke oss, forresten, men han er seig, og trygg å ha med seg. Så vi får se. Sommeren er langt fra over. 



På hjemveien i dag tok vi en liten ekstratur gjennom bygdene innerst i fjorden. Vi fant dette, og vi måtte naturligvis ta en stopp.



Det er faktisk ikke bare Groruddalen eller Verma som har flotte, gamle steinbruer.
Ikke for å skryte, men dette er også Tresfjorden. Vi lever i et vakkert land.



 

Etterpå satt vi en stund ute og nøt kveldssolen og stemningen. Det var en fin kveld, og nå kunne vi slappe av etter tre intense arbeidsdager på tomta. Veden er inne, plenene slått, selv om de ikke akkurat er vakre. Naboen har hentet det meste av gresset til sine inne-kyr. De får nå ekte økologisk gress fra Solbakken, og de liker det.  Lars har gjort en innsats for sine besteforeldre. Han kan reise hjem med god samvittighet i morgen. Kusinen min kom over veien en tur. Vi planlegger et litt spesielt slektsbesøk på lørdag.

Tidligere i dag satt vi også ute og tok en pause i arbeidet. Da kom postmannen i sin røde bil. Det viste seg å være en postkvinne, og hun hadde sett oss. Hun kom resolutt ut av bilen og bortover plenen mot oss, bare for å fortelle at det er veldig fint her på Sætre, Solbakken var fin, Helsetnakken var fin, man trengte ikke syden når man hadde dette. Og jeg er helt enig, iallfall i det været vi har hatt de siste dagene. 

Men jeg tenker jo videre. Hvor lenge sitter jeg her? Her satt min fars tante fra 1925, ung enke med to smågutter. Hun ble påkjørt og drept av en bil på hovedveien som 80-åring, på vei hjem. Jeg vet hun ville likt at vi tar vare på huset, men hvor lenge kan vi gjøre det nå? Vi må iallfall få tak i en vaktmester som kan ta gresset for oss, det er den praktiske siden. Viktigere er at alt har sin tid. Det kommer også en tid hvor det vil være andre eiere enn oss på Solbakken.

Processed with VSCO with a5 preset

Men nå er det vi som får glede av gamletante Annas hus. Nå er det vi som kan glede oss over de ubehandlede treveggene som arbeidsfolkene på saga kaller "lafta plank". Nå er det jeg som har gleden av å stå opp om morgenen, fyre i ovnen og koke kaffe, og sende takknemlige tanker tilbake til en kvinne som betydde så mye for meg i oppveksten. Det er en gave som jeg og familiehar til låns for en stakket stund. Og vi skal glede oss over den så lenge vi kan...

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
hits