Om tabletter og giftig melk.



Hva gjør man når man har bestemt seg for å blogge om å være en gammel dame i Groruddalen og ikke har så lyst til å skrive lenger? Her er et bilde av pensjonisten med havnen i Strømstad som bakgrunn, så skal jeg skrive litt om Strømstad? Det er ikke akkurat noe jeg forventer at andre skal være så interesserte i å lese.

Hele mitt liv har jeg hatt lyst til å skrive, og det har iallfall blitt fire ungdomsbøker og en bok med intervjuer av barn til rusmisbrukere. Det er nok jeg selv som har hatt mest glede av disse skriveriene, jeg hygger meg med det, og hittil har jeg hatt det veldig koselig med bloggen også. Men de siste dagene har hodet vært merkelig tungt. Jeg har vel ikke reelt sett tenkt på å slutte med dette, men jeg har vært på kanten av det. 

Det er mulig at de siste månedene med sykdom virker inn. Dessuten har jeg begynt med noen nye tabletter som har drøssevis av bivirkninger. Naturligvis får jeg ikke alle. Når man som eldre dame tar medisiner, er det ofte umulig å si hva som er bivirkninger av dem og hva som er normal aldring. Jeg liker det ikke. Jeg skal ikke si at jeg hater medisiner, men jeg kan si at jeg hater at jeg må ta dem. Forresten er "hater" et for sterkt ord (tenker jeg når jeg tar meg sammen), "misliker" er kanskje mer passende. Men jeg må jo innrømme at tablettene hjelper meg, og at de alle på en eller annen måte gir meg et bedre - og forhåpentligvis lengre liv. Og et noe mer innviklet liv. 

For noen tabletter skal tas en halv time før frokost. Én tablett skal tas etter frokost. Én er så stor at jeg bare får den ned med kulturmelk. Det er for såvidt bra, for gamle damer som stort sett er beinskjøre, bør drikke litt melk hver dag. Det har de siste årene vært et problem for meg som aldri har likt melk, og som hadde en kontinuerlig kamp med min mor i barndommen - om dette. For hun likte heller ikke melk. Hun drakk aldri melk, og jeg syntes det var urettferdig at jeg MÅTTE, mens hun slapp. "Tenk på tennene dine," sa hun. (Hun var veldig opptatt av å passe på tennene, det hadde hun lært av sin mor.) Og jeg tvang melk i meg. Men min store opplevelse fra skoletiden var da en helsesøster kom på besøk og fortalte oss at "dere skal drikke melk hver dag, men IKKE for mye. For husk at det er helse i hver dråpe, men det er GIFT i hver liter." Gjett om moren min fikk høre det noen ganger i sitt liv! 

Og jeg tror at hvis jeg blir så gammel at jeg har glemt alt fra skolen, vil jeg fremdeles huske dette visdomsordet fra en helsesøster. 

Så den store tabletten (jeg liker ikke store tabletter, jeg er redd de setter seg fast i halsen eller tar galt løp nedover i brystkassen) hjelper meg i hvert fall med samvittigheten, for skal jeg være helt ærlig, har jeg nok hele mitt liv hatt dårlig samvittighet fordi jeg drikker for lite melk. 

Det er like ille med en medisin som er en seig, forferdelig væske, skikkelig ekkel å få ned. I omtalen av preparatet står det at man skal blande stoffet med noe flytende, varmt, så jeg har brukt oppvarmet solbærsaft samtidig som jeg har holdt pusten. Da går det bra. Men hva gjør du på bobiltur når du ikke har husket å ta solbærsaften med (det er jammen nok å huske på likevel)? 

Det løste seg. Om enn på en litt utradisjonell måte som jeg ikke syntes det var så nødvendig å orientere Gunnar om. Jeg tok noe annet flytende som vi hadde i bagasjerommet, noe som hadde fyldig smak, nemlig rødvin. En liten skvett med seig og ekkel morgenmedisin ble ikke så aller verst likevel. Jeg fikk den ned. Med god samvittighet. Det var jo ikke jeg som skulle kjøre bilen.

 



Her måtte jeg sette inn et mer oppmuntrende bilde fra Strømstad. Byen lever jo av handlingsgale nordmenn. Dette er en godteri-traktor i en stor hall med bare godterier. Jeg gikk ikke inn der. 

Men svenskene overrasker stadig. For eksempel på transportsektoren. Naturligvis har de mye bedre veier enn oss. Det har jeg forklart meg selv med at de har mye bedre tilrettelagt natur å bygge vei i. Så har de så godt som ingen bomveier (det finnes visst noen  rundt Stockholm). Dessuten har de gratis ferje når den er en del av riksveien. Og jammen har de ikke også gratis ringbuss i Strømstad. En i nord og en sør i byen. De har naturligvis funnet ut at de må styre sine handlingsglade naboer. Det er nok helt nødvendig hvis de selv skal få et levelig liv. Derfor har de store parkeringsplasser, stellplass for bobiler og campingplasser sør og nord for sentrum, i tillegg til ringbusser både i sør og nord, de går tre ganger i timen og frakter både lokalbefolkningen og tilreisende helt gratis inn til sentrum. Slikt opplever vi ikke i Norge. Ikke den gamle Ringbussen i Molde var gratis en gang, og den fikk jeg bekjentskap med så tidlig som på femti-tallet. 

 



Men nå har Gunnar og jeg kommet hjem. Dette er et forsøk på å ta bilde av den gamle Svinesundsbrua fra den nye. Det ble ikke bedre, selv om det er en flott bru fra 1946. Den nye er fra 2005. 

Etter en flott morgen med frokost i solveggen og det faste besøket av våre venner småfuglene som elsker brødsmuler, kom vi hjem til litt sen lunsj, og fikk faktisk en stolpetur før middagen.

 



Dette er bilde av den gamle hovedporten til Standard Telefon og Kabel på Økern. Nå har Toyota overtatt regien her. 

 





Og dette er faktisk noen gamle gravhauger som ikke ligger så langt fra Økern T-banestasjon. 

Slike turer frisker opp en eldre dame. Så kanskje det kan bli noe mer enn brysomme tabletter å skrive om fremover også. Jeg må vel holde ut en stund til...

Østfold for tur.



Dette er fra avslutningen på Tryllefløyten, operaen som ble satt opp på Fredriksten festning i helgen. Vi trosset småkjølig vær med tepper og boblejakker og holdt ut fra 22.30 til 00.30, mens sangere og skuespillere så ut til å ha det både livlig og morsomt på scenen. Og i kampen mellom det gode og det onde var det for en gangs skyld det gode som vant, så vi kunne gå beroliget hjem. Teksten var forresten oversatt til norsk. Det bedrer jo forståelsen av innholdet, men kan være ubehagelig avslørende hva innhold og tekst gjelder også. Sangerne, som ikke bare sang, men også snakket innimellom, brukte sine dialekter. Vi hørte både en trønder og en møring. Riktig hjemmekoselig. Musikerne var Vãstra Vārmlands operaorkester og Norsk Blåseensemble, og alt var godt ivaretatt av Østfolds operakor, amatører som stiller opp og gjør en innsats for å få dette arrangementet i havn annethvert år. Ganske imponerende. 

Jeg har en kusine som bor i Halden. Hun og mannen hennes er de egentige ansvarlige for at vi har fått henge oss på en familietradisjon med bobiltreff og opera på festningen annenhvert år. Og vi kommer så gjerne. For det første er dette et veldig fint og interessant sted å møtes, for det andre er det ikke så dumt å få med seg en operaforestilling, og det viktigste av alt: det er veldig hyggelig, særlig for meg som ikke har søstre, å treffe kusiner og fettere med tilbehør i en slik sammenheng. Jeg tror vi totalt var 14 stykker. Naturligvis skulle jeg ha lagt ut denne fine forsamlingen i bildeformat, men for at ingen skal føle seg engstelig for hva jeg finner på med bloggen min, velger jeg heller en liten kveldsstemning fra aftenstunden etter operaen. 

 



Forresten kommer ikke jeg tomhendt tilbake etter turen. Jeg har fått bursdagspresang. Og det er ikke en hvilken som helst presang heller, men slik er det når man kommer fra en skredderfamilie hvor iallfall noen av etterkommerne har lært seg sykunsten og gleder oss andre med den.

 



Den er så fin at jeg nesten ikke tør å bruke den, selv om min kusine påstår at den kan vaskes. Og den er minst like fin inni som utenpå. Det er bur for både penner, kammer, pudder, leppestift, 7-sans og naturligvis I-phone, men jeg oppdaget jo at alt dette ikke var så lett å få det frem på bilde. Forresten har jeg gjort produsenten klar over at den ikke har plass til min I-pad, så kanskje det blir en ny presang når jeg blir åtti.



Så i mangel av å kunne legge ut blide ansikter, legger jeg ut bilder av presangen min. (Naturligvis tenker jeg at hvis det kommer bestillinger, får jeg gode prosenter.)

 

 



Nå er det mandag, og Gunnar og jeg har tatt en tur innom Strømstad når vi først var her nede. Vi ankom i går ettermiddag til en hyggelig campingplass hvor vi bare kunne velge og vrake i gode plasser. Vi valgte naturligvis kveldssol og utsikt, ingen fortalte oss at vi fikk vind med på kjøpet. Naboene trengte ingen tørketrommel for vasken sin, og det var heller en blandet opplevelse å sitte ute - til tross for både solskinn og utsikt. Våre to vindskjermer ligger i låven på Solbakken. Det skal vi gjøre noe med etterhvert. En spasertur på plassen fikk vi iallfall med oss, og da traff vi et hyggelig par fra Møre. De skulle helt til Italia og hadde både sykler og ski med seg. Men de var ikke 75 år. Derimot var de fra Bud, og vi hadde flere felles kjente. Det er stadig overraskelser på bobiltur.

 

 

Forreten er det ikke bare bobiler som er på tur. Denne doningen her reiste med telt. Det går an å være campingturist på flere måter...



 



Dette er bilder fra senga mi i går kveld.

I dag har vi flyttet oss til en stellplass i nærheten - i et forsøk på å finne mindre vind. En stund var det vellykket, jeg har til og med gjort et lite forsøk på å sole meg. Det er lenge siden sist. Men det innga faktisk en følelse av at det ikke går an å ha det bedre her i verden. En stund. Nå har det blåst opp igjen. Gunnar og jeg har trukket i hus og funnet frem bøker og I-pad, men mange sitter ute fremdeles. De soler seg, de er allerede skikkelig brune, og det ser ut som at de liker å sitte slik i vinden, at de synes de har det behagelig. Kanskje lidenskapelige soltilbedere er et hardbarket folkeferd...

I morgen reiser vi hjem. Da er det Vestfold neste. Da feirer en av Gunnars kusiner 70 år.

Det er ikke til å komme forbi. Vi blir eldre og eldre, men det er jo i grunnen godt at vi ikke blir det helt alene.  

 

 

Om å ta et valg og gjøre det til det riktige...



 

Inngangshallen på Rikshospitalet er forholdsvis lys og trivelig. Jeg måtte ta et bilde av sydveggen i går. Jeg var jo oppe der for å ta en hjerteundersøkelse, og jeg blir stadig imponert over hvor enkle og smerteløse, men likevel avanserte de nyere undersøkelsesmetodene har blitt. Det er stor forskjell fra den tiden jeg studerte, og det er store fremskritt som vi nyter mer og mer godt av jo eldre og sykere vi blir. 

Jeg har hatt en uke hvor det har vært viktig å ta et vanskelig valg, cellegift eller ikke cellegift. Innimellom har jeg tenkt på Søren Kierkegård som skal ha sagt noe slikt som at "man må ta et valg, og så gjøre det til det riktige". Det kan nok være mulig noen ganger, men jeg følte ikke at det var så aktuelt her. For hvis kroppen slår seg vrang med en alvorlig kreftsvulst, er det ikke alltid lett å ha kommandoen over livet, det har mange erfart. 

Og denne gangen har vi virkelig tenkt og vurdert frem og tilbake. Vi har gått gjennom Nasjonal behandlingsplan for brystkreft enda en gang. For meg var det en stor hjelp at Gunnar også nå satte seg ned og virkelig studerte det som står i den. Han har jo erfaring fra kreftbehandling, men da fra en annen og ofte enda mer alvorlig kreftform.  I min opplevelse forandret han seg nå fra å være støttende ektemann til å bli vurderende doktor. Det var betryggende å oppleve det, og til uvurderlig hjelp for meg.

I tillegg hadde jeg kontrolltime hos brystkirurgen og sykepleier på Ullevål. Der hadde de jo allerede i slutten av april vurdert at jeg ikke skulle ha cellegift. Nå tok de seg god tid til å snakke med meg, og det var oppmuntrende å oppdage at vi tenkte nokså likt om dette valget. Likevel var det helt klart av avgjørelsen måtte komme hos onkologen på Radiumhospitalet, og der hadde jeg time i går. 

For å gjøre en lengre historie kort: Jeg skal ikke ha cellegift. Og begrunnelsen er noenlunde slik: Det er umulig å si om den vil virke på min kreftsvulst som er forholdsvis liten og ikke av de slemmeste. Kuren er tøff for en dame i min alder. Av de som tar kuren, får 30% plagsomme senvirkninger. Dessuten kan jeg skifte over til en annen type beskyttende medisin enn den jeg har hatt til nå. Og den vet vi jo virker. Om den virker godt nok hvis det skulle ligge en liten kreftcelle i min benmarg, vet vi jo ikke. Slikt vet man aldri. Forresten er det ikke sikkert det ligger noen kreftcelle der en gang. Brystet er borte, og det er ingen lymfeknutespredning. Vel, ingen kan si om en celle har lurt seg ut via blodbanen. Det vet man aldri med kreft. Og hvis den har det, kan den naturligvis dukke opp en gang. Da finnes det medisiner som kan holde den i sjakk en stund.... Og hvor lenge skal jeg leve? Hvor gammel skal jeg bli? Får jeg ti år til? 

Da er det viktig å leve de årene uten senbivirkninger. 

Det virket som onkologen også hadde tenkt seg om siden sist. Han hadde lagt bort tanken om at jeg skulle ha cellegift. Han er helt klar. Han støtter meg på ikke å ta det. Men han skal heldigvis følge meg opp med kontroller. Det er betryggende. 

 



For meg var dette en gledens og lettelsens dag, selv om jeg vet at jeg aldri kan føle meg helt sikker. Men hvem kan det, i min alder? Det som er helt sikkert, er at vi har en begrenset livslengde igjen. Den kan vi gjøre det beste ut av. Perspektivet blir litt annerledes. Det som er viktig, forandrer seg litt. Hver dag blir viktig. Takknemligheten over å våkne og føle seg sånn noenlunde i form, blir tydeligere. Det blir viktigere å ta kontakt med venner du kanskje ikke har sett på en stund. Det blir viktigere å pleie kontakten med familien. Og fremfor alt blir det viktigere å passe på at du er en noenlunde grei kone som det er godt å leve sammen med. For er det noe jeg føler på for tiden, er det en stor takknemlighet overfor Gunnar. Han har vært stø som fjellet, og jeg har ingen grunn til å tvile på ham når han sier at han elsker meg like mye med ett bryst som med to. 

 



Han har blitt grå i håret, og han er like gammel som meg. (Bildet er fra stolpejakten for to dager siden.) Nå får vi passe på hverandre så godt som vi kan, og ta en dag om gangen.

 



Jeg avslutter denne kreftbehandlingsperioden med bildet fra sykehotellet på Ullevål. Tittelen er "Målvakt med englevakt". For nå er det veldig naturlig å føle en sterk takknemlighet overfor alle de smilende og tålmodige "englene" som har fulgt meg gjennom denne våren, gjennom all min vakling når det gjelder valg av behandling og gjennom tre operasjoner. De har vært profesjonelle, og de har vært gode samtalepartnere. Og de gjør en fantastisk jobb i til dels kummerlige lokaler. (På dagkirurgien er sitteplassene på venterommet for pasientene en vinduskarm og ryggstøtten selve vindusruten.)  Og så har jeg oppdaget én viktig  og positiv ting: Det finnes ikke noe bedre å ligge på enn et operasjonsbord. Du får varmeteppe over og under deg, støtte under knærne, grop til å legge hodet i, og avslappende medisiner. Og du har blåkledde "engler" som passer på deg til du våkner igjen. 

Naturligvis skulle jeg gjerne vært uten denne kreftsvulsten. Men jamen har jeg lært noe denne våren...

Bobiltreff.





Kveldsstemning fra bobiltreff på Høytorp fort i Askim, eller kanskje det er riktigere å si Mysen. Akkurat nå skulle vi egentlig vært på omvisning i fortet. Her er det visstnok veldig mye å se inne i fjellet. Men omviseren hadde misforstått, så nå er turen utsatt en time. Vi får håpe han innfinner seg da. Han skulle visstnok  være et syn i sin flotte militæruniform.  -  Bildene er tatt i går kveld, da vi kom tilbake til bilen etter en samling. Gunnar og jeg er debutanter i slikt lag. Det var spennende å se hvordan dette ville bli. Og det ble faktisk en hyggelig kveld sammen med hyggelige mennesker. Vi fikk til og med danset sving, og det er jo noe vi liker, men som vi nesten aldri gjør, så bare det var nok for å få god karakter på kvelden.





Tidligere på kvelden hadde vi vandret rundt på området for å oppdage hvor vi egentlig var hen, og det var vakkert her. Vi kom ganske høyt. De sier vi kan se fortet i Trøgstad i klart vær. Det var det ikke i går. Ikke i natt heller. Vi ble angrepet av en skikkelig regnbyge blandet med ganske sterk vind. Det ble litt bråk av det, og det var jo ikke så rart, for det var markisen vår som hadde brutt sammen. Gunnar måtte vekkes og stå opp igjen, stakkar, og akkurat da han var på vei ut, kom det to andre karer og banket på fordi de ville hjelpe. 

 




Jeg har tenkt å skrive litt mer om fortet når jeg har fått med meg omvisningen. Foreløbig bare noen tanker om bobiltreff. I følge min tannleges kone er det "harry" å kjøre bobil. Det er ikke noe problem for meg, men det er et problem for tannlegen min. Nå har han imidlertid bestemt seg for at han likevel skal kjøpe bobil når han blir pensjonist, så får kona selv bestemme om hun vil være med eller ikke. "Hun blir nok med," sa jeg trøstende, og fortalte om alle våre fine turer. 

Hittil har jo vi kjørt turer bare for oss selv, og vi har aldri vært på et slikt treff som dette. Vi hadde ikke vært her denne helgen heller, hadde det vært opp til meg. Men Gunnar er litt modigere. Han ville prøve dette, og da er det jo bare å henge med. Men  hva er det som er "harry"? Er det det at man kan slappe av sammen med vanlige, litt sporty mennesker som har reist mye med bil omkring i Europa og Norden? Her blir det mye snakk om steder og opplevelser i eget og andre land, og en del tips og deling av erfaringer fra landeveien. 

Her ble jeg avbrutt på grunn av omvisningen. Den kjekke soldaten var endelig her. Han hadde forresten stokk på grunn av gikt, men var ellers en habil guide som var lidenskapelig opptatt av militærvesenet.

 


 



 

Dette er inngangen til fortet. Bare noen få facts: Det er bygd i 1912 - 1913. Prisen var like stor som regjeringens årsbudsjett for resten av landet. Det har vært mye militær aktivitet her, men fortet har vært i strid bare én dag, i april 1940. Det var mot tyskerne. Én norsk soldat og ti tyske soldater ble drept.

Hele fortet er et imponerende byggverk inne i fjellet. Det er kjøkken, oppholdsrom, soverom, lager og 1100 meter med korridorer og gangveier. Det var rått og vått og ganske mørkt. Kaldt var det også. Vi ble bedt om å ta med lommelykt i tilfelle lyset skulle gå, og oppmuntret til å ta nok klær på oss.





Disse to bildene er kjøkkenet og et soverom. Stakkars soldater. Det var 800 av dem her inne - samtidig. Av dagens matrasjon, var det blant annet et glass brennevin. Kanskje det varmet litt. Det var det jo ikke så mye annet som gjorde i disse lokalene.

 



Via understellet til disse kanonene kom vi ut på taket. Det gjorde godt, selv om ikke været var noe særlig varmende. Taket er oppbygget for å se ut som et fjell, og det blåste mye på toppen, selv om den ikke var høyere enn 125 m.o.h. 

 





I kveld har vi blitt servert spekemat med tilbehør ved det lengste langbordet jeg har sett siden sildebordet i Florø i fjor sommer. Og her har humøret vært på topp. Mange hyggelige mennesker. Jeg har lært mye av å høre på andres erfaringer med å ta ferien på fire hjul rundt omkring i Europa. Det er faktisk veldig morsomt å dele slike erfaringer. Og jeg er imponert over hvor tøffe de fleste er til å tilbringe tiden ute selv om det ikke er særlig varmt. Jeg ga meg litt før Gunnar. Jeg frøs, tross ullteppe og boblejakke, og syntes ikke det var særlig lurt i min situasjon akkurat nå. Men nå kom Gunnar også inn. "Det er veldig mange hyggelige mennesker her," var det første han sa. "Det er faktisk mye mindre "harry" enn det inntrykket du kan få på enkelte campingplasser." 

Jeg er så enig. Det blir nok ikke siste gangen vi reiser på bobiltreff. 

Elleve stolper, ti km og en dame.



Jeg har aldri visst om denne lille brua. Den heter Holen steinhvelvsbru, og alle som har kjørt inn i Oslo gjennom Trondheimsveien, har kjørt over denne. Her går store lastebiler og busser sammen med personbiler og andre kjøretøy i ett hele døgnet, og denne brua er jamen ikke ny. Jeg vet ikke hvor lenge den har ligget der, men det er lenge, sammenlignet med Brevikbrua som det nå faller deler av ned på de som bor under,og som er mye yngre,  virker denne trygg og stabil fremdeles.

Det var naturligvis på stolpejakttur i går at denne dukket opp. Jeg måtte jo ut for å få andre ting enn cellegiftkur å tenke på, og der er stolpejakten en god hjelp. Jeg begynte så langt nord i Oslo som det er mulig å komme, og gikk sørøstover. Da måtte jeg naturligvis også gå forbi golfbanen. Der så det ut til å være innføringskurs.

 





Jeg fant også Vestli gård, som har blitt kvalt mellom store blokker. Men jamen var det ikke noen som holdt på med oppussing av dette lille, gamle huset som ligger der i en have som kan bli koselig, selv om blokkene dominerer på flere kanter. Etterpå bestemte jeg meg for å ta de to postene som ligger i åsen over Vestli, opp mot selveste Gjelleråsen og Pilegrimsveien.

Det var godt jeg ikke visste hvor strabasiøst det skulle bli. Først skulle jeg finne en sti opp til Liastua, som er et serveringssted for ski - og turgåere, og jeg skulle gå på stier som var veldig dårlig merket på kartet mitt. Jeg måtte krysse slalombakken og begynne på stigningen. Det er ikke det jeg er mest glad i, men foreløbig var det forholdsvis greit. Det skulle bli verre.

På Liastue fant jeg forresten den ene stolpen, og var lykkelig for det. Men det var en til, og det begynte å regne. I tillegg var det dårlig kart til neste stolpe, men jeg skjønte retningen, det var utrolig bratt. Det så ut som en nedlagt hoppbakke hvor hele bakken var forandret til en ur, sleipt og glatt var det også. Men jeg syntes det glimtet i en stolpe på toppen, så jeg måtte jo dit. 

Først ringte jeg til Gunnar for å fortelle hvor jeg var, for sikkerhets skyld... Han tok det med stor ro. Han vet at jeg er forsiktig. Så la jeg ut på klatringsekspedisjon. Etterhvert som jeg kom høyere, så jeg naturligvis at stolpen ikke var stolpen, den var en flaske med en farget etikett. Skuffelse. Det var tungt. Jeg er ikke flink i bratte bakker. Måtte ta meg en pause for å ta meg inn noen ganger. Måtte jo også snu meg for å fotografere. Beklager at bakken ikke vises på bildet, den bare stuper ned bak kanten. Men Liastua tittet iallfall frem i gråværet.

 



Så skjer det merkelige. Hittil har det vært helt folketomt her oppe, men plutselig ser jeg en dame med en liten hund på den andre siden av "ovarennet". Jeg ser forresten restene av en trapp der også, og begynner å angre på at jeg ikke hadde gått opp på den andre siden. Vel på toppen møter jeg hunden og damen. Hun er på min alder. Hun er ikke på stolpejakt, men hun er ingen nybegynner på turfronten, hun har vært turleder i Turistforeningen i yngre år, og hun er godt kjent i marka. Hun skal finne en gapahuk nærmere toppen av åsen. Jeg henger meg litt på henne, men det blir større og større avstand mellom oss oppover. Hun er nok sprekere i stigning enn jeg er. Hun satt i gapahuken da jeg kom opp. Der var forresten stolpen! Lykke!!!

 



Dette er utsikten vår fra gapahuken. Til tross for gråværet var det ganske fin utsikt over Romsås. Det var forresten utsikt helt ned til Oslofjorden, men det forsvant litt i tåke i går. 

Resten av veien gikk vi sammen, og vi hadde en veldig hyggelig tur mens vi forsøkte å finne den gamle pilegrimsveien over Gjelleråsen. Jeg fortalte om denne pilegrimsveien som jeg har tenkt å forsøke å gå til Hamar, men at jeg ikke har kommet lenger enn til Eidsvoll. Hun kunne tenke seg å slå følge. Hun savnet noen å gå tur sammen med. Hun ville ha mitt telefonnummer. "Det er noe kjent med navnet ditt," sa hun plutselig, "hvor har du jobbet?"  Så viste det seg at hun også var pensjonert lege. Jeg måtte fortelle om min forestående cellegiftkur. "Jeg vet ikke hvor frisk jeg blir til å gå tur i sommer," sa jeg. Og så delte vi noen bekymringer, før vi gikk hver til oss, med et slags mål om felles turer hvis vi fikk det til.

Et hyggelig og uventet møte. Jeg gikk oppløftet ned til Stovner senter, fant ut at jeg ikke kunne gå innom biblioteket for å hilse på Eli slik som jeg så ut, nærmest som en druknet katt, men ringte henne fra kaféen og skrøt av turen, elleve stolper og ti km, samt en dame. Litt av en fangst!!! Og Eli var enig.

 



Det var likevel veldig godt å være tilbake i sin egen bakgård. Nå begynner det å bli frodig der. Og Grorudgranitten beskytter godt mot nordavinden.

 

Litt om vanskelige valg.



For første gang har jeg forsøkt den nye kaféen på Grorudsenteret. Den har blitt et ganske hyggelig sted. I går møtte jeg en venninne der til lunsj. Da hadde jeg travet rundt i en og en halv time for å finne stolper. Resultatet var fire nye stolper og en våt lunsjgjest. Det hadde blitt kraftigere regn under min jakt etter stolpene. Men det ble en hyggelig lunsj, og akkurat da hadde jeg behov for et fornuftig menneske å snakke med, for nå har jeg vært hos den onkologen jeg skal gå hos på Radiumhospitalet, og han er tydeligvis ikke helt enig med onkologene på Ullevål. De har jo kommet til - i et tverrfaglig møte - at jeg ikke skulle ha cellegift. Legen på Radiumhospitalet er i tvil, og det er nå min oppgave å bestemme meg for om jeg skal ta den kuren eller ikke. Det må skje denne uken. Akkurat nå trodde jeg faktisk at jeg var ferdig med vanskelige valg for en stund, men det var jeg da ikke. Og dette er faktisk mye vanskeligere enn å velge mellom brystbevarende kirurgi eller å fjerne brystet. 

Det hadde vært så mye lettere om han hadde sagt: "Denne kuren vil du helt klart dra nytte av. Denne skal du ta."  Men det sier han ikke. Han sier noe bortimot: "Vi vet ikke om det er nødvendig at du tar denne kuren, men det kan være fornuftig. For selv om du har en liten svulst uten spredning til lymfeknutene, kan man ikke vite om den kan ha gitt fra seg en liten celle som kan ligge og godgjøre seg i benmargen din. Det er slett ikke sikkert det gjør det. Da er kuren unødvendig. Men hvis det skulle gjøre det, er kuren nyttig."

Jeg spurte ham hva han ville ha rådet sin kone til. Han lo litt og dro på det før svaret kom: Det kom an på hva slags forhold de hadde... En eks-familieterapeut gjør seg mange tanker om et slikt svar, men jeg kom forholdsvis fort tilbake til situasjonen. Det er min helse det gjelder nå. Hva slags forhold onkologen har til sin kone er ikke relevant her. Det må han passe på selv.

Jeg begynner å forstå at det å få brystkreft for andre gang, og dette er ikke en spredning fra min første kul i det andre brystet, det er en ny svulst, kanskje blir sett på som alvorligere enn å bare få kreft én gang. Selv om svulsten er liten og av de forholdsvis snille. Og selv om de ikke har funnet spredning til lymfeknutene. 

Så er det da bare å velge. Tar jeg sjansen på at den ikke har lagt fra seg noen celle i benmargen, det er mye mulig, - eller orker jeg ikke ta den sjansen, så jeg skal velge å sikre meg med en cellegiftkur? 

Jeg ble utstyrt med papirer som forteller om alle bivirkninger, onkologen hadde mye å gjøre. Han fant en time for meg hos en kreftsykepleier som ville gi meg flere opplysninger - i neste uke. Jeg kunne kanskje få en kur samme dag hvis jeg bestemte meg. Han skrev ut tabletter mot kvalme og rekvisisjon til parykk. Tablettene skal tas om morgenen før behandling, så nå lurer jeg jo litt på om jeg skal ta dem før jeg går og snakker med sykepleieren selv om jeg ikke har fått klar beskjed om jeg ha noen kur den dagen. Dessuten har onkologen bestilt en hjerteundersøkelse. Den skulle jeg nærmest få på dagen, så nå går jeg med telefonen på meg, men jeg har ikke hørt noe enda. Jeg går jo ut fra at jeg får beskjed over telefonen, postgangen her hos oss er jo slik at beskjeden om timen vil komme flere dager etter at timen skulle ha vært. 

Så her er det mye som er usikkert. For meg er det mest usikre hvordan jeg vil klare en slik kur i min alder. Alle sier at jeg er sprek, men jeg kjenner at jeg ikke er så sprek som før. Og det er en tøff kur, hvor noen glir lett gjennom og andre kan få alvorlige bivirkninger. For ikke å snakke om tiden etterpå. Vil jeg være plaget av senvirkninger resten av mitt liv? Og hvor lenge kommer jeg til å leve? Er jeg i ferd med å si ja til en kur som kanskje vil forlenge livet mitt med noen plagsomme år med senplager, i stedet for å velge et litt kortere liv uten disse plagene? Og det vanskeligste av alt: Denne kuren er kanskje helt unødvendig.

Vel, jeg har fått parykk. Den koster over fem tusen kroner, og NAV betaler.  Jeg oppfører meg som om kuren er bestemt allerede. Kanskje er det slik. Iallfall vet jeg at jeg for fremtiden alltid kommer til å tenke på onkologens lille setning: "Det kan jo tenkes at denne lille tumoren har lagt igjen en liten celle i benmargen din." Jeg vil jo aldri kunne føle meg trygg etter noe slikt. Da er det så mye hyggeligere å tenke på han som opererte meg første gang, for fire og et halvt år siden. Han hilste meg med ordene: "Denne lille svulsten vil du aldri komme til å dø av."

Det er rart hvordan enkle setninger kan sette seg fast og få en stor betydning for personen de blir sagt til. Det sier iallfall noe om hvor mottakelig man er i en sårbar situasjon, og hvor viktig legens ord kan være, kanskje mange ganger viktigere enn de bør være og viktigere enn de egentlig var ment. 

 



Men livet kan jo ikke bare bestå av vanskelige valg, dagene må gå, på den minst besværlige måten, og noe av løsningen er å forsøke å få med seg alle stolpene i Grorud bydel før jeg skal inn i det uforutsigbare. Nå har jeg femten, men det er seks til før kvoten er oppfylt. I dag skal det bli regn, men det har ikke kommet ennå, så jeg skal komme meg ut, ta banen til Vesti, og spasere sørover for å ta med meg alle de stolper jeg finner på veien. 

Bildet over er fra porten til Haugerud går. Jeg har aldri lagt merke til den før, langt mindre at det er et lite skogholt med gamle tufter innimellom bebyggelsen på Ammerud. Det morsomste var postkassen i portstolpen. Med ødelagt dør, riktignok. Vi kunne se gjennom den.

 



Og dette er fra Monsebråten. En liten plass som har ligget i skogen mellom bussholdeplassen ved Grorud senter og villabebyggelsen langs Bergensveien. Jeg har aldri hørt om den før.

 



Og så var jeg en tur innom Romsås.

 



 

Og i dag er det femten grader og et gløtt av sol øst i dalen, så lenge det varer. Det er viktig å komme seg ut i det fri før regnet er over oss.

04.06.2017

a
 

Men strunt är strunt och snus är snus

om och i gyllne dosor,

och rosor i et sprucket krus

är ändå alltid rosor.

 

Så godt kan det sies. Dette er Gustaf Fröding, og i går hadde jeg mange Fröding-timer. Han var Sveriges store dikter, han var journalist og forfatter, imitator og komiker. Men han var alvorlig psykisk sjuk i lange perioder av sitt liv, og han var en tung rusmisbruker, han var plaget av angst og depresjon, og han måtte passes på av sine søstre og venner hele sitt liv. Det meste av dette var ukjent for meg. Riktignok visste jeg at han var født på Alsters herregård i Värmland, jeg har vært der, og man tror jo gjerne at mennesker som er født i så gode kår, må være priviligerte og lykkelige resten av sitt liv. 

Men slik var det iallfall ikke her. Selv festet og drakk han bort formuen sin tidlig i studietiden, og ble avhengig av hjelp fra sine søsken noen år, helt til pengene fra forfatterskapet begynte å komme inn de siste årene av hans liv. Når jeg leser om ham, må jeg tenke på diskusjonen rundt Aksel Brånen Sterri (han er visstnok filosof) som har vært fremme i media de siste ukene. Han har jo vært  "intelligent" nok til å påstå at mennesker med Downs syndrom ikke har et fullverdig liv. Det må bli uro av slikt. Og det er en stor debatt. For hva er egentlig et fullverdig liv? Har noen noengang funnet en "fullverdig" definisjon på dette begrepet? Jeg forstår jo at mange har forsøkt, og mange har sagt mye fornuftig. Jeg har forsøkt selv, mange ganger, i tankene, og jeg kommer til at det er umulig å finne en skikkelig, riktig og - for å bruke selve uttrykket - fullverdig definisjon. 

Jeg tror ikke noen kan si om en annen at han har et fullverdig, eller ikke fullverdig liv. Det har ingen rett til. Og slett ikke kunnskap til. For det er opplevelsen av livet som teller for den enkelte, og den er ganske privat.

 





Den som har sagt dette best av alle, er for meg Vetle Lid Larsen, og utsagnet lyder: 

" For så paradoksalt er livet at en kjernesunn, fremadstormende kommentator i Dagbladet kan leve et helvetes liv. Mens en jente med Downs kan ha det helt fantastisk." (Aftenposten 19.mai 2017)

Den satt. Iallfall for meg. Han trekker forresten frem en del berømte personligheter som han mener ikke ville ha livets rett hvis de skulle måles etter Brånen Sterris målestokk. Han nevner ikke Fröding, men for meg er det klart at han ville stille i samme klasse som Lid Larsens berømtheter. 

Så kan vi jo tenke: Hva ville han ikke ha prestert dersom han hadde en bedre helse? 

Det er bare det at slik er ikke livet. Livet er en utfordring til å gjøre det beste ut av de forutsetninger man har. Det er sammensatt og fylt av store kontraster. Fröding skiftet mellom dype depresjoner, fyll og spetakkel, og morsomme sammenkomster hvor han imiterte de fleste og særlig sitt alter ego Agust Kallsonn på ekte vãrmlandsdialekt, til stor forlystelse for venner og familie. 

Forresten synes jeg at det mest spennende i hele boken var beskrivelsen av hans møte med Hamsun. Den gjorde godt for en som nettopp har strevd litt med å like Hamsun selv.

 




 

Dette er et bilde av en annen forfatter, Orhan Pamuk, som nå har tunge og vanskelige dager i Tyrkia. Jeg hadde jo bestemt meg for å besøke Historisk museum i går, og der henger en utstilling som har med hans forfatterskap å gjøre. Jeg forstod ganske fort at jeg måtte lese mer av han for å få skikkelig utbytte av dette, og så gikk jeg ut og kjøpte hans nyeste roman, "Kvinnen med rødt hår". Jeg har bestemt meg for å lese den selv, og så kommer jeg til å forsøke å overbevise Bokormen om at dette er noe for oss. Så får vi jo se hva som ellers kommer frem av forslag. Vi skal møtes på tirsdag. 

 



Men dette bildet måtte jeg bare ha med. Det er fra utstillingen hans. Det dreier seg her om saker og ting som har hatt betydning i hans forfatterskap. Jeg må lese mer for å finne ut av det. Men en Singer symaskin gir også bestemte assosiasjoner for en som har vokst opp på et skredderverksted.

 



Dette er den egentlige årsaken til at jeg gikk til Historisk museum i går. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle se det korset som angivelig huser en trebit fra Kristi kors. Jeg måtte ha hjelp for å finne det. Det er så lite, under ti cm langt, og var ikke markert på en spesiell måte. En hyggelig ansatt ringte til en annen hyggelig ansatt for å hjelpe meg, og hun visste godt hvilket kors det var. Hun syntes også at dette skulle ha vært bedre markert. 

Jeg ble litt skuffet. Riktignok er ikke brillene mine helt på topp for tiden (eller kanskje det heller er øynene), men det var umulig for meg å se noen trebit inni dette lille korset. Gunnar har alltid sagt at hvis alle trebiter som angivelig skal komme fra Kristi kors og som finnes som relikvier rundt om i verden, skulle samles, ville det bli nok treverk til mange kors. Og jeg har trodd på det, helt til i går. For det må mange trefliser til for å få et helt kors hvis alle er like små som denne. 

Så får jeg avslutte bloggen i dag med at jeg ikke er tilhenger av relikvier, hverken store eller små. Dessuten har visst denne trebiten levd en så omflakkende tilværelse før den kom dit den er nå, at jeg tror det er tvilsomt om det er den originale. Men slik er det med mange relikvier. Hvis noen vil lese mer om det, kan de jo bare låne Øystein Mortens bok om Sigurd Jordsalfarer. 

Da forstår alle som leser dette, at neste stopp for meg er kongegravene (hvor ikke alle huser ekte kongeskaller, desverre) i  velvet under Akershus slottskirke.

 

 

 

 

 

Fra en morgenstund med I-pad og blogg.



Dette er et bilde fra gårdagens stolpejakt. Det har ikke blitt så mye av det som jeg egentlig har ønsket denne våren. Det har ikke vært så fristende å bevege seg mye med en sårhule på brystet. Men nå begynner situasjonen å bli litt mer normal, og i går ettermiddag var det egentlig vær for en liten spasertur. Vi skulle ta stolpene i Sandåsområdet på Rødtvet. Bildet er fra Hestejordene. Vi så ingen hester i går, men kyrne så ut til å like seg. Ikke så rart kanskje. De har iallfall mye mat og frie forhold, og de lot seg ikke affisere av at vi stod på stien og fotograferte dem. 

Runden i går ble på 5,5 km, en passe strekning for en ettermiddagstur. I dag blir det vel ingen stolpe. Vi har tenkt å ta en bytur. Det er så lenge siden vi har vært på Historisk museum (eller er det Naturhistorisk museum det heter?), og nå har jeg jo lest om Sigurd Jorsalfare og om den trebiten han fikk med seg hjem fra Jerusalem, den som skulle være en bit av Kristi kors, og den skal befinne seg der. Da må vi jo se om det stemmer. Forresten har jeg ingen tro på at biten kommer fra riktig kors. Det har jo vært mye "styr" rundt denne trebiten. Den har visst hatt en omflakkende historie. Sannsynligvis er det ikke den Sigurd Jorsalfare kom hjem med en gang. Vel, det kan jo være morsomt å se den likevel.

I dag er det ti varmegrader, ikke akkurat den store sommeren, litt grått, men forhåpentligvis blir det nok litt varmere utover dagen. Det har iallfall blitt frodig og grønt rundt oss, ikke bare grønt forresten, det er mye som blomstrer nå. I bakgården er det tydeligvis godt klima for rhododendron og mange andre vekster. Det er lunt der, og det er mye sol, til tross for den høye granittveggen, restene fra steinbruddet.



Syriner har vi også. Denne kan ikke være av de mest vanlige.

 

Det er en fantastisk tid her opp i skogkanten, og stolpejakten er noe av det mest fornuftige noen turglade sjeler har funnet på. Den er et godt insitament for å komme seg ut og bli kjent på de merkeligste steder i sitt nabolag.

 

Ellers har det blitt lite blogging noen dager. Jeg vet ikke riktig hva det kommer av. Kanskje er det alle disse sykehusbesøkene som har tatt luven fra meg. Jeg føler at de har gjort meg litt eldre, litt mer trøtt og litt mer ensporet. Jeg håper det er en overgang, forhåpentligvis til det bedre etter hvert som tiden går. Det er forresten én ting som har vært en god hjelp denne tiden. Jeg har hatt god tid til å lese bøker. Og bøker er en gave. I en slik periode trenger man dem virkelig. Men jeg har blitt litt mer kritisk til hva jeg bruker tid på. For det er så mye som skrives og som har blitt skrevet gjennom alle tider, men jeg har ikke all verdens tid igjen for å få lest det. Hvor mange år har jeg? Fem, ti, kanskje femten? Hvis jeg blir like gammel som min mor, har jeg nitten, men jeg tror ikke jeg blir så gammel, selv om jeg er mye lik henne. Jeg har til og med de samme sykdommene. Jeg fulgte henne inn i alderdommen, og hun hadde ikke mye glede av lesing de siste årene av sitt liv.

Så jeg har blitt nokså bevisst på hva jeg leser. Jeg merker det nå, for jeg har den første boken til Elena Ferrante om disse jentene i Napoli liggende foran meg. Jeg kjøpte den på salg for et par år siden. Alle snakket om hvor fantastiske de var. Jeg har begynt på den før. Og lagt den bort. Nå har jeg begynt igjen. Det er bare det at personene i historien ikke blir troverdige for meg. De engasjerer og interesserer lite. Skal jeg bruke tid på dem? Og mens jeg gikk og lurte på dette, kom Eli her med en bok om Gustaf Frøding til meg. Hun mente jeg måtte være interessert i en Vãrmlands-forfatter. Bokens forfatter er ukjent for meg, men han er norsk (Arne Bergersen). Vi har jo besøkt Alster herregård hvor Frödingfamilien holdt til, så det ble mer nært (selv om jeg langt fra er oppvokst på en herregård, så har jeg jo hatt soldattorp i Värmland siden 1980), det måtte bli mer troverdig, og nå har jeg akkurat lest om hans første studieår hvor han bruker opp farsarven til sus og dus, virkelig kvinner, vin og sang, dikt og imitasjonskunst, i løpet av den første høsten i Uppsala. Han startet med 17000 kroner i en boks. Og familien måtte sende ham penger slik at han kom seg hjem til jul. 

Jeg kommer ikke unna å tenke på min første studiehøst. Jeg brukte 2000 kroner. Studielånet var 5000 kroner i året i 1961. Frõding begynte å studere ca.1880. Det går an å gjøre seg mange tanker om det...

Nå er han på vei hjem - til en familie som ikke er så imponert over hans første studiesemester. Dette er adskillig mer interessant for meg enn noen merkelige, oppdiktede jenter i Napoli akkurat nå. Forresten minner Fröding meg litt om Hamsun. Jeg har nettopp lest Sult. Og jeg tror nok denne upraktiske, sultne og blakke personen som virrer rundt i gatene i Kristiania, har mye av Hamsun selv i seg. Det skal iallfall bli spennende å følge Fröding videre. Ferrante får vente litt denne gangen også.



Dette får bli det siste bildet på bloggen min i dag. Det er Rødtvet gård vi ser et glimt av i bakgrunnen. Nå planlegger bystyret, i sin fortetningsiver, å bygge en tretten-etasjes blokk rett foran gården. Tomten ligger så laglig til for at de som bor der får kort vei til T-banen. De nærmeste naboer er i harnisk. Og den som lever får se hvordan det går. 

Nå må jeg nok slutte å blogge for i dag. Vi skal nå Historisk museum, og Gunnar sitter her og forer meg med dagens nyheter, så det er ikke lett å holde tråden. Men han har forresten funnet ut at Historisk museum også har en utstilling om den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk, og den skal det bli virkelig interessant å se. Pamuk har også kommet med en ny roman nettopp, noe om en rødhåret dame, jeg husker ikke tittelen, men den skal iallfall leses. 

Ellers har Gunnar funnet ut at Levanger sykehus har operert feil kne på en pasient. Det fører tankene tilbake til Mankells bok om ortopeden som amputerte feil arm på en ung jente. For en ortoped er det skrekken, men også noe som er tilnærmet utenkelig at går an. Og som aldri skal skje. Riktig side merkes med blått, skikkelig. Det så jeg også når jeg fjernet brystet. Og det har jeg hørt gjentagne ganger opp igjennom årene... Helt naturlig, når man er gift med en ortopedisk kirurg... I tillegg får jeg nå beskjed på min I-pad om at vår tidligere nabo, Hans Olav, har lagt ut noe på fb for første gang på en stund. Hva har nå fb med å minne meg det? Slike beskjeder forstyrrer en gammel dame, og jeg skal nok finne hva Hans Olav er opptatt av likevel, (Det er allerede gjort, nysgjerrigheten var naturligvis for sterk. Det handlet om at Hennes og Maurits ikke betaler skredderne sine skikkelig. Og jeg er veldig enig! Bra, Hans Olav!). 

Akkurat nå er det litt mye som distraherer en gammel dame. Det får være nok for i dag. Nå må vi ut i verden.

 

 

Mammografi etter 70?



Slik?



Eller slik?

Jeg er helt fortrolig med at jeg fra nå av skal leve litt flatbrystet på venstre side. Og egentlig sitter jeg her og tar hensyn til min sårhule, eller kanskje riktigere "slikker mine sår", og tar det med ro for å irritere brystkassen minst mulig. For det er tydeligvis ikke bare å la seg operere, det er å la seg gro også, og det tar mye lengre tid enn å ligge på operasjonsbordet. Litt ubehagelig er det også. For selv om du slipper både blødning og infeksjon, danner det seg mye sårvæske i et stort sår, og den bruker tid på å forsvinne igjen.

Jeg er veldig glad for å ha telefonisk tilgang til kreftsykepleierne på Ullevål. De gir råd, og de tapper sår, om det er nødvendig. Sånn sett er jeg heldig plassert i forhold til helsevesenet. Ikke alle er det her i vårt langstrakte land.

Jeg er takknemlig for den hjelpen jeg har fått, og jeg har lest Nasjonal handlingsplan for brystkreft flere ganger. Det er ikke SÅ lett i min alder. Og det er én ting jeg ikke forstår: Hvorfor må mammografiprogrammet som hele den norske kvinnebefolkning kan benytte seg av mens man er mellom 50 og 70 år, avsluttes ved 70? Man kan jo naturligvis spørre hvorfor det ikke kan startes ved 40 år også. Men det forholdet kommenteres iallfall i planen. Det står at man ikke mener det vil ha noen betydning. Antall krefttilfeller er vel så lavt i den perioden. Om oss over 70 står det ingenting. Taust. Og når man ser på grafisk fremstilling av antall tilfeller hvert år, stiger det årlig fra 50 til 70. Så kommer en bratt nedadgående kurve til 75, en tilnærmet flat fra 75 til 80 og en ny stigende kurve etter det. 

Så kan man jo fundere på hva som skjer, for det er ikke sannsynlig at en sykdom som øker med alder fra 50 til 70, plutselig skal få en slik nedadgående kurve. Jeg husker at jeg måtte diskutere med fastlegen min når det gjaldt å få rekvisisjon til mammografi etter 70. Jeg var 71 og hadde fulgt programmet. Nå var det ikke "så farlig" lenger, uvisst av hvilken grunn. Det var da jeg hadde min første lille svulst i høyre bryst. Så siden har jeg blitt kontrollert hvert år, og nå hadde jeg én i mitt venstre. Den var så liten at den var vanskelig å se på mammografien. Jeg tror faktisk røntgenlegen var svært flink som reagerte på den, og dessuten er radiografene kjempeflinke på Radiumhospitalet. Jeg tror ikke alle undersøkere ville ha oppdaget dette. Og det ville sannsynligvis tatt en tid før jeg hadde kjent en kul.

Så det jeg lurer på, er: Den fallende kurven mellom 70 og 75, skyldes den at svært få går til mammografi da, fordi de tenker det er unødvendig når programmet er avsluttet? 

Og videre: Hvorfor er programmet avsluttet? Er det fordi det ikke er så farlig med gamle damer? Har man da tenkt over at en 70-åring nå kan ha et godt liv mange flere år enn våre oldemødre kunne? Og er ikke et liv over 70 et fullverdig liv?

Det som er viktig her, er jo at små svulster har en mye bedre prognose enn større svulster. Hadde min svulst som ble oppdaget for fire år siden, fått lov å godgjøre seg noen år til, hadde mine utsikter for å bli frisk vært adskillig dårligere. Og jeg mistenker at det er det som skjer: I mange bryst mellom 70 og 75 kan det ligge slik kuler og vokse uten at eieren er klar over det. Mammografiprogrammet er jo avsluttet. Da er det vel ikke så farlig lenger.

I Nasjonalt handlingsprogram er ikke dette nevnt med ett ord. 

Er det så farlig?

Ja, det er så farlig! Jeg referer fra Handlingsprogrammet: " Ved utgangen av 2013 var det i Norge 41224 kvinner med diagnosen brystkreft. Prognosen ved brystkreft er sterkt avhengig av stadium, som igjen kan påvirkes av tidlig diagnostikk. Resultater fra det norske mammografiscreeningprogrammet viser at de som møtte til screening hadde en 43 % lavere brystkreftdødelighet enn de som ikke møtte. Fem års relativ overlevelse hvor sykdommen er begrenset til brystet (stadium I), er for årene 2009- 2013

98,9 %, mot 25,1 % hvis det foreligger fjernspredning på diagnosetidspunktet (stadium IV)".

Så langt sitatet. Stadium II og III ligger naturligvis mellom disse ytterpunktene. 

Dette sier meg at det må være mye bedre å oppdage en svulst mellom 70 og 75 enn å vente til den har fått godgjort seg enda en fem-seks år. 

Naturligvis er dette et økonomisk spørsmål. Kanskje er det også et kvinnespørsmål. Men om samfunnet ikke vil betale, kan vi jo mase oss til å få betale det selv. Det vil være en god investering for mange gode år etter fyllte 70. 

Egentlig skulle det ha vært interessant å høre hva Kreftforeningen mener om dette.

Årets første bobiltur er over.



Slik kan utsikten gjennom en frontrute være hvis man våkner om natten og husker på at man har en mobil. Dette er fra vår siste natt i Åmål for denne gang. Vi våknet opp til en søndag med litt overskyet himmel, men tok likevel både frokost og en kopp kaffe ute i friluft før vi startet retretten.



Gunnar elsker småveier, kronglete, svingete og smale veier inni de dype skoger og mellom de meget små husklynger, og på tilbakeveien fra Åmål hadde han jo sett på kartet og funnet ut at svenskene kan by på mer enn motorveier. Det var slik vi fant Fengersfors bruk.





Og her hadde vi aldri vært før. Det dukket plutselig opp som en lysning i landskapet og fortalte oss at det var aktive bygder her inne i skogene. Dette har vært et jernbruk opprinnelig. Etter at det ikke lønte seg lenger, har det vært papirproduksjon her, dvs. nesten på hele 1900-tallet. Nå er også det nedlagt. Men stedet huser en veldig interessant utstilling og beskrivelse av hvordan papirproduksjonen foregikk, og her ble det fremstilt papir av alle slag og alle farger.



Mange av de gamle maskinene var fremdeles på plass.





Men nå var stedet overtatt av kunstnere av diverse slag, keramikere, smeder, fotografer, trekunstnere - og sikkert flere, men i går virket det ikke som alle hadde stått opp enda. Vi var der forholdsvis tidlig på formiddagen. 



Denne bjørnen var til å gå inn i, men ikke for en stiv dame med delvis såret brystkasse og en høyde på 160 cm, og slettes ikke for hennes bedre halvdel.



Da var det enklere med et besøk hos fotografen som selv var tilstede og kunne fortelle om bildene sine.



Og denne - i jern - gjorde iallfall inntrykk på meg. 



Bakeriet var åpent, og det hadde mye å tilby. Ekspeditrisen tok seg også tid til å vise oss hvordan den store bakerovnen virket.



Vi måtte kjøpe nystekte rundstykker, og så måtte vi naturligvis inn i butikken.



Og der fikk jeg faktisk en presang. Gunnar hadde funnet ut at fotografen gjorde mer enn å fotografere, hun laget fine esker for presanger og øreanheng med miniatyrfotografier inne. Og i går var Gunnar i spanderbukse, så jeg kom ut med denne.



 

Så var dette besøket over, og vi hadde enda noen mil igjen gjennom skogene. På vår vei mot Østfold måtte vi også over den lange innsjøen Stora-Le. Der går det en gratis ferje hele dagen. Da vi ankom ferjekaia gikk bommen akkurat ned, men da den så oss, gikk den opp igjen, så vi kom raskt og greit over. Dette er en ferje som trekkes av en wire og som regnes som en del av riksveien. Den går når det kommer biler. Greit og effektivt. 

Jeg kan ikke påstå at svingete, bakkete veier med tildels dårlig og lappete asfalt er det beste å kjøre på når du har en skadet brystkasse med sårvæske som kryper bakover mot ryggen, men vi kom oss da inn på bedre vei gjennom Aremark og opp til Ørje. Til slutt satt vi i kø på E18 på grunn av trafikkuhell ved Klemetsrud og forundret oss over alle usolidariske sjåfører som sniker i bussfeltet uten at de har lov til det. Her gjelder det å være "smart". Vel, det kan vel tenkes at noen hadde en syk mor de trengte å komme fort hjem til. Man skal være forsiktig med å dømme andre... (men det er jo litt merkelig at det finnes SÅ mange syke mødre).





Så var vår første bobiltur i 2017 over. Den har "bare" gått til Åmål, men jamen har det vært fine dager. Mye skyldes naturligvis været. Etter noen måneder som pasient, var det helt fantastisk å sitte ute i sol og vind hele dagen, og kunne konstatere at nå er faktisk sommeren her. Og som alltid på bobiltur lærer du deg noe nytt om de stedene du besøker.

I dag blir det stolpejakt. Nå håper jeg kroppen er moden for det igjen.

Om en rusletur i Åmåls gamleby.



Dette er helt fantastisk! For tredje dag på rad har vi sol og sommer i Åmål. I dag har vi flyttet fra campingplassen og inn i havnen. Vi har slått oss til på en stellplass med god utsikt og kort avstand til sentrum. Det er drømmeplassen. Vi ser rett inn til kaféen på brygga, der neste person (på bildet) hilste oss velkommen i går da vi spiste lunsj. 



I går hadde  vi en spasertur rundt i byen, etter først å ha vært innom Turistkontoret og forhørt oss om hva som er verd å se her i byen. Vi traff en entusiastisk ung mann som tok oppgaven sin alvorlig. Han orienterte oss både om utsiktshøyder, gamleby, nye og gamle kirker, muséer og ikke å forglemme Konstrundan. I noen dager går det nemlig an å besøke noen av byens kunstnere til fots. Og vi startet med det.





Kunstneren var selv til stede. Han var en hyggelig mann som hadde vært bistandsarbeider i Afrika i 4 år, og kunsten hans var noe preget av det. Han bodde egentlig på Gotland, men han hadde kjøpt denne eiendommen midt i Gamlebyen. Det er et stort, gammelt herskapshus fra 1700-tallet, fasaden er hvitmalt og resten rødmalt,  det er  stall i bakgården, der har han sitt atilié og sin utstilling.





Åmål er en by som har brent mange ganger på 17- og 1800-tallet. Den siste brannen var i 1901. Da var det en del av den gamle trehusbebyggelsen som klarte seg. Dette har blitt en sjarmerende bydel.



Her ser vi grensen mellom gammelt og nytt. Det gamle holder seg på sydsiden av Åmålelven. Vi holdt oss i den gamle delen på vår tur i går. 



Det er en flott park sentralt i bydelen. Dessuten er det en høyde man kan bestige hvis man orker å gå noen trappetrinn, og det er jo alltid spennende når man er glad i utsikt. Vel, det var ikke akkurat Helsetnakken, men vi så utover byen og Vänern. Dessuten hadde jo kong Oskar 2. Vært på besøk, og det måtte naturligvis markeres.



Men her var det også andre merkesteiner.



Til og med en stein med Mammas yndlingssang som oldebarna Frida og Mari sang i hennes begravelse.



Begge sangforfatterne er forresten svenske.

Tilbake i Gamlebyen kom vi over dette huset. 



Huset heter Vågmästaregården og er bygget i 1714. Det overlevde brannen i 1777 og i 1901. De tror mye av grunnen var at det har skifertak. Men det morsomste med huset ( for oss nordmenn?) er historien om arveprinsen som holdt til her i fire uker og fikk forpleining og behandling for en skade i sitt høyre lår. Denne hadde han pådratt seg da han skulle hjelpe kong Carl 12. å ta Norge i 1716. Etterpå tror jeg svenskene har lært at det er lurere å holde fingrene av fatet. Prinsen overlevde, han ble senere kong Fredrik 1.Dette huset ligger like ved den fineste, gamle steinbrua over Åmålelven. Den kaller de Mellanbron, og den stod ferdig i 1846, men hadde tidligere eksistert som trebro. 

 




Dette er et bilde jeg bare MÅTTE ta. Jeg lurer på om dette virkelig inneholder det som plakaten på veggen sier, nemlig et legesenter. I tilfelle synes jeg nok at disse legene kunne ta et par fridager og pusset litt opp både i fasade og have. I en brosjyre jeg fant etterpå, står det at dette huset er veldig typisk for gammel trehusbebyggelse i gamle Åmål. Det står også at det står på den gamle bygrensen, og det har faktisk et navn, det heter Bergska huset. Det har skifertak og er omtrent 200 år gammelt. Det står at det er i privat eie, men det står ingenting om hva slags aktivitet det bedrives der inne nå. 

Vel, dette får vel være nok om Åmål for i dag. Vi har heldigvis enda et døgn igjen å være her, og med dette været og denne plasseringen kan vi ikke ønske oss noe bedre akkurat nå. Gunnar har til og med begynt å barbere seg, for han vil på restaurant i kveld. Det er en veldig hyggelig en i havnen, tvers over for bobilplassen. Den korteste veien er å svømme dit. 

 

25.05.2017



I dag har vi innledet bobilsesongen. Endelig. Dette bildet er tatt like etter start, og vi skal hverken til Rødtvet eller Oslo sentrum, men til Åmål. Det tok oss knapt tre og en halv time å kjøre hit, veiene var tørre og fine og trafikken oppførte seg helt greit. Åmål er en viktig småby i Dalsland i Sverige. Den ligger ved Vänern, og blir delt i to av Åmålelven som renner ned i innsjøen fra vest.  Det er i grunnen en interessant by, den har brent mange ganger, sist i 1901. Da brant det meste av bebyggelsen nord for elven mens bebyggelsen på sørsiden klarte seg. Byen har derfor en gamleby med hvite trehus i sør og en mer moderne funkisby i nord. I midten ligger havnen, godt forsynt med flotte båter, og her kan man ta båttur både sørover og nordover i Vänern, iallfall i den mest aktive turisttiden. 



Vi har hatt en strålende, avslappende sommerdag. Vi har spist både lunsj og middag ute, og vi har hatt besøk av mange venner som likte både skorper og eplekake. På vår vandring til sentrum var det også mye fugleliv.



Men da hadde jeg desverre ikke med meg hverken eplekake eller skalker, så de var ikke like nærgående. 



I morgen vil vi flytte oss til en stellplass nærmere sentrum. Vi vil se mer av byen, kanskje finne et eller annet museum, noen butikker og iallfall besøke en av de koselige restaurantene i havneområdet. Det er meldt like fint vær som i dag, så noe av tiden skal nok gå med til bare å sitte i solen. Det har vært aldeles herlig i dag. Jeg har nesten ikke fått lest noenting, og det er jo litt uvanlig. Jeg er utstyrt med både Mankell, Hamsun og Ferrante. Kanskje ikke så dumt å bare slappe  av heller...



Kveldshimmelen her på plassen tyder iallfall på en fin dag i morgen også.

Ikke så dumt å være to her i livet...



Det har vært en aldeles nydelig morgen. Gunnar gikk på jobb kl sju, og vanligvis er jeg alltid oppe, får en klem og låser ham ut. Men ikke i dag. I dag ble jeg liggende, våknet halv ni og kjente at kroppen var aldeles rolig, jeg kjente ikke et pulsslag, hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg tro jeg nesten var død, for i min kropp er det stort sett alltid noe som skjer, et hjerte som banker, gjerne med en del ekstraslag, det gir en uro og et behov for å stå opp. I dag var det annerledes. Det var en av disse dagene hvor du bare har lyst å ligge og kjenne på den store roen. 

Jeg kjente naturligvis at operasjonssåret var der. Det gjorde litt mer av seg enn det har gjort før. Sannsynligvis har det å gjøre med at jeg var på Ullevål og fikk tappet ut litt sårvæske i går. Det var blitt så pass mye der at vi syntes det var greit å vise det frem for noen som har greie på slikt. "Du kunne nok ha ventet litt", sa sykepleieren, "men siden du er her, tapper jeg det." Jeg følte meg ikke som verdens tapreste pasient akkurat, men jeg var glad hun ville tappe ut noe av dette som trykker på brystkassen min. 

Vi pratet om løst og fast mens hun holdt på. Men så sier hun plutselig: "Hva synes mannen din om dette her da? Har du vist ham hvordan du ser ut?" Jeg ble litt forundret, lo litt og fortalte henne at han sier han elsker meg like mye med ett bryst som med to, så det er iallfall ikke noe problem. "Det er bra", sier hun, "du skulle bare ha visst hvor mange det er som kommer hit og som aldri har vist seg frem for noen etter en slik operasjon." Jeg blir forundret. "Ja, slik er det," sier hun, "det er i grunnen veldig trist."

Hun tapper videre. "Hva jobber mannen din med?" sier hun plutselig. " Han har vært sarcomkirurg på Radiumhospitalet så han har sett sår og kirurgisk skamferte kropper før," sier jeg og ler litt. Hun tenker seg om. "Ja, han var en av de dyktige," sier hun, "jeg vet godt hvem det er. Jeg har også jobbet der borte. Vi var så imponerte over den sarcomgjengen. De var de første som fikk til å arbeide i et skikkelig, velfungerende tverrfaglig team. Vi forsøker å få til det samme. men det er ikke lett når avdelingen ikke kan være samlet på ett sykehus."

Det er ikke første gangen jeg hører skryt om "sarcomgjengen", men det er like hyggelig hver gang. Jeg var ikke den som oppmuntret Gunnar til å bli kirurg, men da han begynte med sarcomer, fikk jeg likevel være tilskuer til et faglig veldig vellykket prosjekt som gjorde at mange år med mye vakter og hardt arbeid virkelig betalte seg. 

"Da skjønner jeg at du har en mann som støtter deg," sier hun, og jeg er så enig, så enig. Kanskje jeg går rundt og tror at den støtten jeg får er helt vanlig, men at jeg tar litt feil? Jeg setter iallfall stor pris på den. Kanskje Brystkreftforeningen har større betydning for mange enn jeg har forstått? For hvor kan man få støtte hvis man ikke får den hjemme? Og hvis man ikke tør å snakke med venner heller? 

Jeg er heldig. Jeg har både en mann og venninner det går an å snakke med, til og med noen som har gått gjennom det samme selv. Det er ikke noe unormalt som har skjedd meg. Det er noe som skjer mange på sin vandring gjennom livet. Så her må man bare vandre videre og håpe på det beste. Og det gjelder faktisk så mange av oss. Vi er ikke alene. 

"Du får komme tilbake når det begynner å presse på igjen," sier sykepleieren, og jeg kunne ha velsignet henne hvis jeg hadde hatt noen myndighet til det. Iallfall kunne jeg takke henne, og jeg kunne også sette pris på vårt gode helsevesen, det som fungerer av det, da jeg satt på T-banen hjem.

 



For å friske opp her, og for å få slutt på dette sykdomspratet, finner jeg frem et bilde jeg har tatt fra verandaen min. For nå er det vår her i Tjernfaret også , og i morgen er jeg så heldig å få besøk av en gymnasvenninne som jeg skal få lov å vise rundt her i Groruddalen. Det gleder jeg meg til. Det er meldt fint vær.

Men tilbake til morgenstunden, som begynte med "gull i munn". Det varte ikke så lenge, dvs det varte til ti på ni, for jeg er jo en nyhetsfreak, og da måtte jeg skru på TV for å forberede nyhetene. Og da veltet en tragedie fra Manchester, et nytt terrordrama, inn i stua. Jeg blir helt lamslått av det, og ble sittende å se på det hele til nyhetsfolkene hadde gjentatt seg selv så pass mange ganger at jeg måtte skru av. Nå kjenner jeg at jeg har et sterkt behov for å skru på igjen, for nå er klokka snart elleve. Da får blogg være blogg for en stund. Jeg må høre hva Teresa May sier om dette, selv om jeg skjønner omtrent hva det blir før hun er på skjermen, og selv om jeg nok synes den damen er mange hakk for sikker på seg selv og England. I dag er det igjen synd på England. Det får ikke hjelpe at de er usolidariske med resten av Europa. I dag må resten av Europa være solidariske med dem.

Englevakt?



De to siste gangene jeg har overnattet på sykehotellet har jeg havnet på samme rom. Der henger dette bildet. Man kan jo ikke la være å bli oppmerksom på det. I første omgang er det ikke noe særlig pent, heller et litt merkelig moderne uttrykk for ett eller annet, hva det nå kan være. Etter hvert må du se nærmere på det. Hva kan det symbolisere? Hva har kunstneren hatt i tankene her? Jeg ser jo et nett. Er det et redningsnett? Et nett som fanger opp en person som er i ferd med å falle eller forsvinne, slå seg eller gå til grunne? Jeg overnattet jo i 8.etg. Alle vet at det er kreftavdelingen. Det er nok mange her som kunne tenke seg å ha et redningsnett å klamre seg til. Er det en mening i at bilde skal henge akkurat her?

Men så er det noe mer på bildet, en lyseblå figur med vinger som svever over den stakkars personen i fritt fall. "Skal det forestille en engel?" sa jeg til Gunnar. "Merkelig bilde," mente jeg. Gunnar er lite opptatt av kunst og hadde ikke noen mening, han skulle lese avisen og se nyheter og brydde seg mindre med fasiliteter på rommet. Dette var forresten det eneste bildet. "Det må skulle forestille en engel," sier jeg. "Kanskje noen vil si meg at jeg har englevakt?"

Ved nærmere ettersyn har bildet en tittel og en kunstner. Kunstneren heter Eli Hovdenakk. Temaet er "Målvakt med englevakt".

Dette oppdaget jeg samme dag som Sylvi Listhaug ble skarpt kritisert i Vårt Land fordi hun uttalte at faren hennes hadde englevakt da han kom uskadet fra en bilulykke med totalhavarert bil. Både psykiater og prest uttalte seg. Å snakke om englevakt var ikke bra. Tenk da på alle de andre som blir skadet og kanskje drept. Hvor blir det av engelen deres? Er det bare noen utvalgte som har englevakt? 

Nå kan man jo tenke at dersom Sylvi Listhaug hadde tilhørt KrF ville kritikken vært noe mildere. Slik er vi bare. Men her tro jamen Trine Skei Grande til og forsvarte Listhaug for en gangs skyld. Hun syntes nok det heller var andre ord i Listhaugs vokabular som hun fortjente å kritiseres for, men ikke akkurat dette. 

Egentlig er jeg enig i at ordet englevakt kan være et vanskelig ord. Det er så mange situasjoner i livet, og mennesker rundt oss, som ser ut til å være glemt av disse englene som skulle holde sine vinger over oss. Likevel er det ikke til å komme forbi av vi innimellom opplever store og gode ting, hvor mye usikkert har ordnet seg, hvor bekymringer mister taket, og etterlater oss med en ro, en glede eller lettelse, som gjør at det er helt naturlig å føle, tenke eller til og med si at "nå hadde jeg englevakt". Og jeg tenker at dette er en personlig opplevelse som ingen andre har rett til å ta fra noen, selv om det ikke er "korrekt" språkbruk. Og kanskje er det ikke engler som har passet på heller. Kanskje er det noen andre? For kort tid siden så jeg et intervju med vår tidligere store fotballsparker (han med målet som ingen glemmer) Kjetil Rekdal. Han ble spurt om han trodde på Gud. "Ja," sa han, "det må være noen som passer på meg".

Så er vi forskjellige. Noen opplever å ha englevakt, andre er heldige. Noen synes det er trygt å ha "en som passer på", andre foretrekker å ta ansvaret helt og fullt selv. Men når noen virkelig takker fordi de hadde englevakt, synes jeg ikke det er en opplevelse som andre har rett til å ødelegge. 

Så kan jo jeg spørre meg selv etter tre narkoser og operasjoner på Ullevål sykehus, som har gått bra, som jeg har våknet opp av, som har vært helt ukompliserte så langt, som ser ut til å ha satt meg i en tilstand med god prognose, - har jeg hatt englevakt? 

Sikkert er det iallfall at det var mange engler rundt meg. De var til og med blåkledde, de hadde ikke vinger, men de hadde hender og hoder og kunne sine ting. Jeg sier som Kjetil Rekdal. "Det må være noen som passer på meg."

 

 

18.05.2017



Dette er ikke akkurat noe oppmuntrende vårbilde, men dette var utsikten fra rommet vårt på sykehotellet natt til 17.mai. Det regnet hele tiden. Himmelen var mørk og grå. På gravlunden, som vi har god utsikt  til fra hotellet, var det litt flere lys å se denne natten enn de andre nettene vi har vært her. Noen hadde nok forsøkt å pynte på gravene til sine kjære til 17.mai. 

Vinduet stod halvåpent hele natten, og luften var frisk og fin, fra sykehuset var det mange lyder, jeg vet ikke om det var luftesystem eller varmesystem eller fra kjøkkenet, men denne gangen var det stille fra byen. Ingen helikoptere, og bare et par sirenebiler i løpet av hele natten. Ingen stemmer heller. Kanskje stemmene var hjemme og sov ut og ladet opp til 17.mai, eller kanskje det var det nitriste været som sørget for stillheten.

Jeg lå der og lyttet og sov ikke så mye, men var lettet over at dagens hendelser hadde forløpt uten komplikasjoner, så jeg hadde det i grunnen bra. 

Det verste med slike dager er all ventingen. Jeg forstår jo at den er nødvendig. Dette er dagkirurgi, de må ha oss der, liggende klare, for å få oss unna når de har tid til det. Tiden må alltid utnyttes på en kirurgisk avdeling. Jeg skulle tas som nr 2 på en operasjonsstue, de har to stuer der og kjører to løp etter det jeg forstår. Jeg skulle komme kl 10 og holde meg parat. Jeg fikk som vanlig høre at jeg ser ut til å være i god form, fikk mine smertestillende tabletter, seng og sykehusklær. Og der lå jeg. Det var ikke fullt. De fleste ville helst ikke opereres 16.mai. Derfor var det heller ikke mange sykepleiere på vakt. Men jeg forstod fort at de pasientene som var rundt meg, trengte litt mer omtanke og hjelp enn meg, så her var det bare å finne frem lesestoff og tålmodighet. Etter to timer kom legen og sa at "nå blir det snart". Da tror jeg operasjonsstua hadde sin sikkert sårt tiltrengte lunsjpause. Jeg ble rastløs, klatret ut av senga, tok på meg sykehusets morgenkåpe og sa jeg måtte bevege meg litt. Og etter en tre kvarters spasertur rundt omkring på gangen, dukket det opp en blåkledd "engel" og sa hun skulle hente meg. 

Og da var det verste over. Operasjonsbordet er i grunnen veldig godt å ligge på. Du får pute under knærne, "skål" for å legge hodet i, varmeteppe både over og under deg. Det går ikke an å ligge bedre. Og når de til og med sier de gir deg noe å sove og slappe av på, er det jo bare å la det stå til. Da vet jeg at min opplevelse blir at jeg våkner om en liten stund, noen står bak eller over meg eller ved siden av meg og sier at "nå er du er ferdig, nå kan du komme over i senga igjen", og jeg er lettet og glad og flytter meg over mens noen sier at "det må hun vel ha hjelp til", mens andre mener jeg er så sprek så dette klarer jeg godt alene. En liten trøst å høre, men akkurat det er jo sant, selv om jeg ikke er så sprek ellers. 

Naturligvis er det alltid spenning med en operasjon, men nå var jeg så moden for den, og hadde slik tillit til at de som var rundt meg, både anestesien og kirurgen kunne sine ting, at jeg bare var glad ventetiden var over. Jeg følte meg ganske trygg der jeg lå. Så var det bare å bli kjørt tilbake gjennom ganger og korridorer, tilbake til plassen sin og få høre at "du er jo så sprek, du er jo helt våken med en gang". Og etter det følte jeg meg ganske glemt, for det var mye å gjøre bak de andre forhengene, og jeg skjønte at jeg nok var den mest ukompliserte på dette rommet denne dagen. Til slutt fikk jeg sagt fra at de måtte befri meg fra dryppet som forresten var tomt for lenge siden, for jeg måtte på toilettet. Da kom noen på at jeg skulle jo hatt smertestillende for en stund siden, og dessuten skulle jeg spise et rundstykke før jeg forlot dem, så da ble det fart på alt, for da oppdaget vi at jeg måtte skynde meg hvis jeg skulle få middag mens det enda var servering på sykehotellet. 

I mellomtiden hadde Gunnar hatt litt problemer med sykehotellet som ikke hadde forstått at vi skulle være to på rommet, men nå var det kommet ekstraseng på plass, og beskjed fra avdelingen om at jeg ikke skulle være alene, så alt var greit, utenom telefonen som skulle hjelpe oss om vi måtte ha tak i sykepleier om natten. Den hadde personalet bare trukket ut og satt på et skap, for kontakten var under ekstrasengen, og kanskje regnet de med at alle har mobil likevel. Det var ikke vakthavende sykepleier glad for. Hun ville ikke risikere at pasientene hennes stod og ringte med en telefon som ikke hadde kontakt, og hun var en energisk og hyggelig svenske som ordnet opp. Gunnar spurte hvor hun var fra i Vãrmland, og hun var jamen fra Koppom, der vi har torpet vårt. Hun hadde til og med kjøpt eget hus der og var der borte ofte i helgene. 

Hun kom tilbake dagen etter og befridde meg for en stor bandasje. Etterpå så hun alvorlig på meg, og spurte hvordan kroppen min føltes nå. Jeg måtte faktisk innrømme at den føltes omtrent som før. Jeg vet ikke om hun trodde meg.

 



Jeg hadde bestemt meg for at vi i det minste måtte ha 17.mai - sløyfer når vi skulle spise frokost på sykehotellet på en slik dag. Restauranten, som jeg heller synes passer navnet kafeteriaen, var ellers preget av nybakte foreldre med hver sin lille bylt i en glass-seng på hjul. Det er umulig å gå forbi alle. De må gratuleres, iallfall noen av dem. "Du blir akkurat som moren din", sier Gunnar. Og det kan det nok være noe i.

 



Dette var utsikten før vi dro hjem. Været hadde lettet noe. Det regnet ikke lenger, himmelen var lysere. Nå har vi vært her tre netter i løpet av to måneder. Nå får vi håpe det blir en stund til neste gang. 

 



Her har Gunnar hentet bilen. Det er 17.mai og vi skal hjem. 

Tenk å være så heldige!

Fra italienske sko til svenske støvler.



Jeg kan ikke skryte av å ha lest mye av Henning Mankell. Det skyldes nok for en stor del at han har skrevet mye krim, og det appellerer ikke til meg. Men jeg har jo skjønt at han må være en bra mann, han har jo bodd på Ona og vært engasjert i Teatret vårt i Molde, og i følge Wikipedia har han også hatt norsk kjæreste. Det vet jeg ingenting om, og ikke imponerer det så veldig, for han har jo også hatt fire koner, hva nå det sier om hans forhold til kvinner. Det vet jeg heller ikke noe om, men man gjør seg jo noen tanker.

En god forfatter har han iallfall vært, og Gunnar har lest mye av ham. I fjor døde han. Samme år kom hans roman "Svenske gummistøvler" ut. Gunnar forstod nok at denne siste helgen før operasjonen kom til å bli litt lang for meg. Jeg begynte å bli forkjølet og turde ikke å gå i bursdagsselskap, ikke ville jeg gå til Lilloseter i dette hustrige været heller, så vi så for oss en innendørshelg med lite sosial aktivitet. Det var da Gunnar kom til å tenke på at han nettopp har kjøpt disse to bøkene av Mankell på salg. Den første, "Italienske sko" er fra 2006, mens den siste er fra 2015, og den er en direkte fortsettelse av den første. Og Gunnar var fascinert. 

Jeg var helt enig i at jeg hadde behov for noe som kunne holde meg i ånde, og kastet meg over dem. Det var en stor og uforglemmelig opplevelse. Jeg har bodd i sofaen og lest Mankell hele helgen. Riktignok var været slik at jeg kunne ta noen stolper på lørdag, og dessuten kom Eli og Sigurd innom og spiste vafler en stund på søndag ettermiddag, men ellers satt jeg med nesen i bøkene, og har nå for alltid lært meg at det er noen svenske støvler som heter Tretorn, og som er grønne med gul såle. 

Det må vel gå an å si at dette er burlesk litteratur, at det skjer mye uforutsigbart, og at særlig den siste boken handlet mye om å bli gammel og gå ut av tiden, men kjedelig var det ikke! Jeg anbefaler bøkene for alle som trenger noe annet enn sykdom eller lignende bekymringer å tenke på. Dessuten for dem som ikke alltid må lese om heltene, for du kan vel ikke akkurat kalle denne hovedpersonen, ortopeden som gikk i stå etter å ha amputert feil arm på en ung dame, for en helt...  Jeg tror nok jeg skal våge meg på litt mer Mankell etter hvert...

 



Men det viktigste for meg i dag har vært konsultasjonen på Ullevål hvor jeg har blitt enig med legen min om at hun fjerner mitt venstre bryst i morgen. "Du har gjort veldig fint arbeid," sa jeg til henne. "Det går jo nesten ikke an å se at du har skåret i meg to ganger. Det er nesten synd å ta det bort..." Hun så på meg og var helt enig. "Du kan ombestemme deg enda... Men for deg er begge metoder like gode på sikt, og jeg respekterer avgjørelsen du tar. Den siste prøven var forresten helt fin."

 Nå har jeg bestemt meg. Det eneste jeg er redd for, er at jeg skal bli forkjølet til i morgen. Jeg kjenner nok at jeg er borti noe, men satser på at det gir seg. Kanskje det bare er "nerver". Ingen ting er sikkert før jeg er hjemme igjen med ett bryst mindre. Men da har jeg også tatt den vanskeligste avgjørelsen i mitt hittil nokså problemløse liv. Mange kan riste på hodet av det. Det finnes nok vanskeligere valg å ta, men dette er mitt akkurat nå, og det har vært ganske slitsomt. Men så slipper jeg stråling...

Det blir nok ingen blogg i morgen. Det er ikke slike ting man driver mest med på sykehotellet, og der skal Gunnar og jeg være til vi har spist 17.mai - frokost i år. 

Det er kanskje bare én gang i livet at man får oppleve noe slikt.

Stolpejakten har startet!



Det høres kanskje uvesentlig ut for andre, men for meg er det ganske fantastisk. Stolpejakten har begynt, og jeg hadde tenkt å legge ut min første stolpe på bloggen i dag. Det er nr 20 i Grorud bydel. Den er plassert i skogen et lite stykke nordvest for Vesletjern, og det var morsomt å finne den i går ettermiddag. Den hadde sort farge, noe som betyr at den er vanskelig å finne, men det stemmer nå ikke helt, for kartet er ganske lett å lese der, og stiene er tydelige og gode å gå. Grunnen til at den ikke fikk innlede bloggen i dag, er at bildet ligger på kant i albumet, 90 grader vridd, det skjer av og til uten at jeg forstår hvorfor det blir sånn. 

I går hadde jeg bare tenkt å ta stolpe nr 20. Den ligger liksom så laglig til i forhold til der vi bor. Men nå er det jo alltid sånn at jo flere stolper du tar, jo flere får du lyst til å ta, så selv om det var litt sent på ettermiddagen, falt jeg for fristelsen å ta med nr11 i samme slengen. Den ligger innerst i Tjernveien. Dette er en vei som ikke må forveksles med Tjernfaret, hvor vi bor. Tjernveien er en blindvei på toppen av åsen nordøst for oss, og stolpen er vel plassert på den vakreste tomten jeg har sett på lenge. Den ligger høyt. Stolpen kan se langt opp på Romerike. Tomten er flat og fin og stor. Det står et hus der. Det så nesten tomt ut, men en bil var parkert utenfor, så noen skal sikkert flytte inn snart. Ikke mange er heldige å ha en så flott tomt. Det eneste som ikke ville passe for en gammel dame, er veien dit opp. Det blir ganske mange høydemeter i forhold til buss og bane.

Men dette er noe av det morsomste med stolpejakt: Du får sett så mange steder som du ikke visste fantes. Både i ditt eget nabolag og litt lengre unna. Nå er det først bydel Grorud som står på programmet. 

 



Her tar jeg med et bilde av min første stolpe i år også, selv om den ligger galt på min skjerm. Jeg synes den fortjener det.

I dag er det et strålende vær. Jeg vet om en stolpe ved Nordtvet bibliotek, og i dag jobber Eli der. Kanskje det blir en liten tur og en liten prat. Jeg må ellers passe på å ikke bli forkjølet til tirsdag. Derfor har jeg takket nei til en bursdag med 19 innbudte damer nå i denne forkjølelsestiden, selv om jeg gjerne skulle ha vært der. Jeg får bli forkjølet når alt dette er over. 

Og så er det sikkert noen flere stolper å ta med seg på veien til Nordtvet.

Om lykkefølelse og snøvær i mai.



Det har vært noen forunderlige dager nå. Vi er ferdige med første tredjedel av mai, og de siste dagene har vi hatt snø. På verandaen hadde vi ti-femten cm nysnø i går. Bildet fra bakgården min er bare den spede begynnelsen. Etterpå tok jeg ikke bilder, for det skal ikke være slik i mai.

Og midt oppi dette skulle naturligvis kongeparet feire sine åttiårsdager. Ingen kan påstå at de var heldige med været.

De startet 9.mai. Da var jeg hos tannlegen igjen. Ikke fordi det hadde løsnet eller falt ut noe fra tennene mine, denne gangen var det den faste, årlige kontrollen. Det ble heldigvis bare røntgenbilder og pussing. Og den faste praten om bobilen. Den kommer alltid på denne tiden av året. For tannlegen har lyst på bobil. Men kona synes det er så "harry", så hun vil ikke være med. Han har likevel bestemt seg: Når han blir pensjonist, blir det bobil, så får kona bestemme selv, vil hun være med eller vil hun være hjemme? Han skal iallfall ut på veien.

"Hun blir nok med," sier jeg, og forteller at vi hadde tre fantastiske turer i fjor sommer. 

 



Etterpå går jeg på Lunsj og Lyrikk. Der opptrer en ung og for meg ukjent skuespiller som hoster seg gjennom noen dikt av en like ukjent nålevende lyriker. Men jeg får mitt rekesmørbrød og den store kaffekoppen, og spiser og koser meg med nypussede tenner.  Jeg må naturligvis også en tur ned til Karl Johan for å se om det er ferdigpyntet før den store festen.

 



Gunnar Sønsteby er også innom på sykkelen sin, men han er visstnok mest interessert i universitetsbygningene.

Det var kaldt. Jeg orket ikke gå helt opp til slottet. Jeg gikk i stedet stikk motsatt vei og "havnet" på en butikk med fargerike og fine dameklær, naturligvis. Etterpå satt jeg på T-banen hjemover og var fornøyd, en bluse og to langbukser rikere, noen kroner fattigere, og med min aktuelle bok for tiden, "Italienske sko" av Henning Mankell. Det er Gunnar som har anbefalt den. Han var fascinert. Kanskje ikke så rart, når hovedpersonen er en ortoped som har blitt eneboer på egen øy i Stockholms skjærgård etter å ha amputert feil arm på en ung dame. Kirurgenes store angst og skrekk har slått til og etterlatt seg en "ødelagt" mann, men livet hans er tydeligvis ikke helt over. Her skjer det ting, og dagene er ikke kjedelige så lenge jeg kan være opptatt av ham. Det er heldigvis også skrevet en fortsettelse. Den har en tittel som ligner på noe med "svenske støvler". Det kommer til å bli helt nødvendig å få med seg den også. 

 



Kvelden etter satt jeg hjemme og fulgte kongemiddagen på TV. Det er ganske fantastisk at man kan sitte hjemme i sin varme stue og betrakte alle de fine personene i fine kjoler komme anstigende på "løper" med vestlandsk vegetasjon i kaldt og surt vestlandsvær. Jeg vil tro at kongeparet noen ganger i løpet av dagen hadde prøvd seg med "dere skulle ha vært her forrige uke, da hadde vi strålende vær og sommer", akkurat det samme som noen påstår at vestlendingene alltid sier når de får østlendinger på besøk i regnværet sitt. 

Men middag ble det iallfall, fyrverkeri også. Jeg måtte naturligvis ta bilde av det. Det var fantastisk flott, og padlerne i fronten satte prikken over I-en. Jeg må forresten være enig med alle som uttalte seg, om at vi har et flott kongepar. Republikken får vente - iallfall foreløbig...

 


 

Naturligvis er dagene mine fremdeles preget av forestående operasjon og tvil om hva jeg velge. Men det finnes lyspunkter: Jeg har faktisk klart å logge meg inn på Stolpejakten, og det HELT uten hjelp av Eli eller Gunnar! Sistnevnte strever fremdeles forresten, og det er en ny opplevelse her i familien at jeg får til noe som Gunnar strever med. Det er nesten litt morsomt, men jeg misunner ham det ikke forresten. Jeg vet inderlig godt hvor irriterende det er. 

Men nå har jeg forstått hva jeg gjorde galt. Jeg hadde glemt passordet fra i fjor. Hadde naturligvis ikke skrevet det opp i passordboka mi.  (Nå har jeg gjort det.) Og det er funksjonen med "Glemt passord" som ikke fungerer. Derfor er det fristende å prøve seg på å logge inn som ny bruker, men det går naturligvis ikke, for jeg er jo registrert fra før. Hva gjør man da? Når man ikke kan huske passordet og ikke får "glemt passord" til å fungere? 

Jo, man forsøker naturligvis alle de vanlige passordene som man bruker på andre ting, for det er lite sannsynlig at man har funnet på noe helt spesielt for Stolpejakten. Men i stedet for å stresse seg frem og bli mer og mer frustrert, begynte jeg i går å tenke. Av og til hjelper det Jeg traff! Underet skjedde! Det var rene lykkefølelsen, og jeg kan hente den frem igjen hver gang jeg tenker på det nå etterpå. Jeg kunne laste ned alle kartene og finne min plassering på Grorud. Alt er klart og ferdig.  Passordet er nedskrevet, og det skal bli bedre vær. Det er bare å legge i vei! 

Men foreløbig er det viktig å ikke bli forkjølet eller foreta seg noe som kan endre planene for 16.mai. Og det går. En dag om gangen...

Endelig Stolpejakt!



Dette har jeg ventet på lenge, hele vinteren. Stolpejakten er en spennende og fin trim for eldre damer. I fjor tok jeg 53 poster, men det var ikke noe å skryte av. En datter av meg tok hele Groruddalen og utvidet til Drammen og andre områder av Oslo. Vi får se hvordan det går i år. Nå har Eli startet. På søndag tok hun alle de tjue postene i Grorud bydel og gikk 20 km. Men da var hun også støl etterpå. Jeg har ikke tenkt å kopiere slike hardkjør. Men Eli hadde også en god start. Hun klarte å logge seg inn på Appen. Det klarte ikke jeg i går. Så for meg fikk Stolpejakten 2017 en skrekkelig deprimerende start. Jeg trodde jo nå at jeg hadde lært nok til å klare dette selv. Selvtilliten sank og frustrasjonen steg. Så kom Gunnar hjem. Han fikk det heller ikke til. Det hjalp noe. Han fant ut at det var feil med programmet. Jeg trodde naturligvis det var en feil med meg.

Nå på morgenkvisten lar jeg det ligge. Jeg vil ikke starte dagen med en ny frustrasjon. Jeg skal være hos tannlegen  om en og en halv time. 

Men jeg gleder meg virkelig til å få dette i orden.

 

 

De siste dagene har vært hektiske, vi har hatt dugnad i borettslaget og konfirmasjon hos familie i Østfold, og jeg har naturligvis lest om brystkreftbehandling og tenkt både tidlig og sent. I går ringte legen fra Ullevål også. Det er en mild og sympatisk kirurg som jeg helst ville tro var barnelege, men i stedet har hun da valgt å skjære i folk. Hun har forresten gjort veldig fint arbeid så langt, iallfall hvis den siste prøven hun tok ut er i orden. Det vet vi jo ikke enda. Ting tar tid på Ullevål sykehus. 

Jeg forstod godt at hun i går ville ha anbefalt brystbevarende kirurgi. Men hvis jeg ville fjerne hele brystet, kom hun heller ikke med sterke protester. Vi ble enige om 16.mai. "Du må si fra hvis du ombestemmer deg," sa hun. Og så vil hun se meg dagen før. 

Jeg tenker at uansett hva jeg velger, vil jeg angre, sannsynligvis. 

Men akkurat nå er det ikke tid for å tenke på slikt. Nå må jeg rekke tannlegen, kanskje rekker jeg også Lunsj og Lyrikk etterpå og får et lite glimt av 80-årsfeiringen i byen (Kongeparet). Det er viktig å ta med seg det man kan - når man har behov for at tiden skal gå...

06.05.2017



Dette er kveldsstemning fra Vesletjern i går kveld. Her var badesesongen i full gang, grillsesongen også. Gunnar og jeg tok oss en tur rundt vannet. Dette er faktisk vårt nærmeste nabolag. Det er noe av forklaringen på at vi ikke flytter fra Groruddalen.







Det hadde vært en anstrengende dag i går. Kveldsturen gjorde godt både for kropp og sjel, selv om den ikke var lang. Det tar ikke mer enn ti- femten minutter for oss å gå rundt hele vannet, med vanlig fart da. I går tok vi det med ro, tok bilder og dro det litt ut. Det er ikke hver kveld at været er like vakkert her på østlandet heller. 

Jeg hadde telefondag og ryddedag i går. Noe nytte må man jo gjøre for seg, og nå er det mer orden på votter og luer og skjerf og vintersko. Det holder vel noen måneder, for vinteren er vel her igjen før vi vet ordet av det. Nå skal jeg forresten ikke være så pessimistisk. Vi skal ha sommer først.

Og jeg skal ta en avgjørelse først, og det sliter meg nesten ut. For skal jeg velge brystbevarende behandling med stråling etterpå eller skal jeg ta bort hele brystet og slippe strålingen? Det er et kjempevanskelig valg. Jeg forstår jo at de som har behandlingsansvar for meg anbefaler brystbevaring og stråler. De mener at strålingen ikke skader meg noe vesentlig og at svulsten er så liten at det skulle være unødvendig å ta hele brystet. Og så sitter jeg og leser Nasjonal behandlingsplan for brystkreft og det jeg ellers kommer over, særlig om stråling og stråleskader, og tenker at jeg har jo fått bestrålet mitt høyre bryst og lungen før, jeg har faktisk vært mer sliten og anpusten når jeg går i fjellet etter det, men kanskje er det bare alderen? Eller kan det være strålingen? Og selv om svulsten ikke er stor, så var den litt større enn radiografen trodde, og det var også noen såkalte DCIS- celler der. Det betyr celler som ikke har blitt kreft enda, men de kan bli det med tiden, og slike kan det kanskje være flere av andre steder i dette brystet. De forsvinner vel med strålingen, men de forsvinner også hvis jeg fjerner hele brystet.

Jeg håper å kunne gå fjellturer når jeg er hjemme i Tresfjorden enda ti år til. Det er kanskje optimistisk, men det er sterkt ønskelig. Hvis helsa ellers holder da...

Hva trenger jeg da mest? Brystet mitt eller lunge- og hjertefunksjon i noenlunde god form i forhold til alderen?

Tar jeg nå et valg om hvordan livet skal bli de neste fem - ti årene?

Jeg leser handlingsplanen om og om igjen. Jeg kan vel ikke si jeg kan den utenat, for det har jeg ikke hukommelse til, men noe har iallfall satt seg fast.

"Ring til sykehuset og be om å få snakke med en onkolog", sier Gunnar. Og jeg ringer, men det er ikke enkelt. Onkologen skal bestilles når kirurgen er ferdig. Ikke får jeg snakke med min kontaktsykepleier heller, for hun er bortreist. Det blir litt stille rundt meg. Hvem kan jeg da snakke med? Finnes det en fornuftig person som har litt greie på dette og som kan høre på meg i det minste?

Naturligvis finnes det. Jeg ringer en - for mange år siden -  medstudent som har vært anestesilege på Radiumhospitalet i årevis. Jeg traff henne sist jeg var innlagt. Hun har gitt narkose til hundrevis av pasienter, mange brystbevarende og mange brystfjernende. Problemet er bare at hun er sjåfør på vei til en VVS - butikk, for hun har vannskade i huset sitt. Men hun kommer uskadet frem, parkerer bilen, og tar seg faktisk tid til å snakke med meg. Jeg velsigner henne og ønsker henne lykke til med reparering av vannskaden. Det hjelper... Så ringer en venninne. Jeg velsigner henne også. Vi snakker grundig og lenge. Og jeg legger på. Da oppdager jeg at Ullevål sykehus har forsøkt å ringe meg to ganger. Jeg kaster meg på telefonen. Men nå er det telefonsvarer og lunsjpause. Tålmodighetsprøve igjen. For hva kan dette være? Er det flytting av kontrolltimen min? Er det svar på siste prøve som har kommet? Eller er det legen som endelig, etter tre dager, har funnet ut at hun skal ringe tilbake likevel?

Jeg ser forresten at en annen venninne også har ringt. Hun er lege selv, og til tross for at hun er psykiater, er hun en meget jordnær og fornuftig sådan, så jeg kaster meg over telefonen til henne. 

"Jeg tror jeg hadde tatt hele brystet, Randi", er hennes konklusjon. Ikke så dum den damen. Tror jeg. 

Men så er lunsjpausen på Ullevål sykehus over, og da skjer det utrolige. Da ringer oversykepleier på Dagkirurgi for brystoperasjoner og sier de har hørt at jeg vurderer å fjerne brystet. Og dette er faktisk en dame det går an å snakke med, og som har greie på det vi snakker om. Hun sier de kan operere meg 16.mai dersom det virkelig er det jeg vil. Men hun mener det er viktig at jeg tar valget selv. Hun vil ikke legge føringer. Jeg sier at jeg ikke trenger at hun bestemmer for meg, men at jeg trenger en som kan høre på meg og gi tilbakemeldinger på mine egne tanker rundt dette. For det er ikke lett å gjøre noe som behandlingsapparatet ikke anbefaler. 

Etter en lang samtale skal hun se på operasjonsprogrammet fremover, snakke med legen og ringe meg opp igjen. Og det gjør hun. Da har legen bedt henne si at jeg må tenke meg om, og at jeg må vite at jeg kommer til å ha en del vondt etter en slik operasjon, i ca seks ukers tid fremover. Legen vil forresten snakke med meg. Hun vil ringe på mandag, og oversykepleier vil holde av en operasjonsplass til meg 16.mai ut mandagen. Men da MÅ jeg holde med ved telefonen HELE MANDAGEN!

Etterpå er jeg HELT utslitt! Går det an å bli så sliten bare etter telefonsamtaler. Jeg legger meg på sofaen og sovner.

Etter et  par timer kommer Gunnar hjem og får referat. "Vi har smertestillende", sier han. Dessuten tror han det blir spennende å spise 17.mai - frokost på sykehotellet. Og han forsikrer meg at han vil elske meg like mye med ett bryst som med to. 

Og det tror jeg faktisk på. Hva skulle jeg gjort uten ham?

 

Det jeg er redd for nå, er at legen likevel vil overtale meg til brystbevaring og stråling når hun ringer på mandag. Siste ord er kanskje ikke sagt i denne saken.

Om å få tiden til å gå....



Jeg er ikke tålmodig og flink til å vente. Det har iallfall denne våren lært meg. I går var jeg veldig lei av å vente på telefon fra Ullevål. Derfor fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe hyggelig, så jeg gjorde unna husarbeid, tok en dusj og vasket håret og satte ne-  sen mot Ammerud T-banesatasjon. Jeg skulle på Lunsj og Lyrikk på Det Norske Teatret. Der er det alltid hyggelig, og dit kan man gå både sammen med noen og alene. De har gode rekesmørbrød og store kaffekopper, og en lun og hyggelig stemning. I går var det en pensjonist som fortalte om Evert Taube. Han hadde også med seg gitar og sang noen av disse sangene som de fleste av oss er så glade i. Og vi fikk lov til å synge med. 



Jeg var jo alene i går, så jeg hadde for sikkerhets skyld med meg lesestoff for den halvtimen vi måtte vente på kunstneren. Sulten var jeg også, så både rekesmørbrød og kaffe var fortært før alt kom i gang. Forresten  er det stor sjanse for å treffe kjente der nede. Det gjorde jeg i går også, og det er alltid hyggelig.

 



Etterpå passet det godt med en runde i byen. Nå har forretningene virkelig mye fint i vår- og sommerklær i alle slags farger. Det er hyggelig bare å gå rundt og titte, for selv om man ikke akkurat har planlagt å handle, så vet man jo aldri hva som kan komme i ens vei. 

Men byen er virkelig i forandring. Nå er den forretningen som hadde mest brukbare klær for godt voksne damer, der jeg pleide å gå sammen med min mor, nedlagt og borte. Glassmagasinet er slettes ikke hva det var. Forretningen har flyttet inn i mye mindre lokaler i Lillegrensen, og de fleste av de andre forretningene som var der, er heller ikke der lenger. Jeg vet ikke hvor det har blitt av dem. Det er riktignok igjen to butikker i kjelleren og et par i 1.etasje, men kaféene, alle tre, er forsvunnet og arbeidere går omkring i en støvsky med trillebår og munnbind. Og jamen skal ikke Hansen og Dysvik også bort. Ikke flytte, men slutte forretningen. Og Steen og Strøm har blitt en samling mindre butikker.... Nei, det er mye som ikke er som det var. Det krever en nyorientering. I går fikk jeg med meg litt av den.

 



Så er det godt at ikke alt har forandret seg. Spikersuppa ligger der som før, og nå har det også kommet vann i fontenene. Garden med gardemusikken marsjerer oppover Karl Johan til vaktskifte på Slottet, og stemningen på fortausrestaurantene er det ingen ting å si på.

 



Forresten var jeg veldig heldig. Jeg gikk over universitetsområdet, og når jeg går der, må jeg alltid bort for å se på inngangsdøren til det som før var Anatomisk Institutt. Der har vi studert i to og et halvt år, det er over femti år siden, og jeg har ofte hatt lyst til å titte inn igjen, men det er ikke så enkelt. I vår tid slapp vi heller ikke inn uten adgangstegn. Vi måtte vise kortet vårt for en kvinnelig kontrollør som vi kalte Pylorica. Hun var oppkalt etter muskelen Pylorus, den som slipper maten videre fra magesekken og ut i tarmsystemet. Hun satt til høyre innenfor denne døren, og vi hadde respekt for henne.

Nå er lokalene overtatt av juristene, og de har fått kodelås som de taster for å få døren til å åpne seg. I går kom det stadig studenter tilbake fra lunsj og skulle inn, og jeg var faktisk så heldig at jeg satte foten raskt innenfor og fikk konstatert at der var det som før, og der var det også mulig å knipse et bilde før døren smekket igjen.

 



I dag har det vært telefondag. Innimellom har jeg forsøkt å gjøre en del nyttige ting i leiligheten, for ikke å få alt for dårlig samvittighet. Egentlig skjedde det ganske mye. Jeg fikk en veldig nyttig samtale med sjefen for sykepleierne på dagavdelingen for brystkirurgi. 

Jeg tror jeg må skrive om det i morgen. 

Ta vare på solstrålene!



Det er ikke til å komme forbi. I det siste har jeg innimellom følt meg som en ordentlig gammel dame. Kanskje ikke riktig så gammel som hun på bildet. Jeg klarer meg heldigvis uten rullator foreløbig. Det er jeg forresten veldig glad for. Jeg liker å gå tur. Men jeg liker ikke motbakker lenger, og her oppe i skogkanten har vi nok av dem. 

Før kunne jeg "slenge meg" i bilen og kjøre ut og handle. Nå er førerkortet i trygg forvaring hos politiet, så nå må jeg gå. Motbakker til tross. Jeg utstyrer meg med trillebag og legger i vei. I dag var det forresten bare ryggsekk. Riktignok Fjãllreven. Det er plass til mye i den, men det gjør ikke bakkene mer innbydende akkurat. Jeg puster og peser og kjenner at jeg er sliten, og tenker at "nå har jeg virkelig blitt gammel", for jeg tenkte aldri på bakkene før. Så trøster jeg meg med at det er god trim, men det hjelper bare litt.

Søndag matet jeg ender. Er det ikke det gamle damer også gjør? Jeg utstyrte meg til og med med plasteske full av brødbiter. Men ingen av endene var interesserte i maten min. Sannsynligvis var de mette av andre gamle damers gjestfrihet. Det var skuffende. På slutten kom det en hel hurv med måker. De hylte og skrek på måkers vis. De ville gjerne ha mat, men de fikk ikke noe av meg. Måker kan holde seg der de hører hjemme, langs kysten, og ikke her i skogkanten. 

 



Det var nå forresten en del andre ting å oppdage på min vandring og litt kjentsfolk å støte på, og det hjelper alltid. Jeg føler meg litt yngre når jeg har slått av en hyggelig prat med noen. Og så blir man jo litt opptatt av å se seg for, både hvor man setter bena og hvor man plasserer hodet er ganske viktig for en gammel dame på spasertur. Jeg kom hjem med alt i behold.

I går var det "studiedag". I går tok jeg for meg "Behandlingsplan for brystkreft" en gang til. Jeg sammenlignet med mine egne operasjonsbeskrivelser og fant sånn noenlunde ut hvor jeg befinner meg i landskapet. Med ganske god prognose, riktignok, ellers ville jeg vel ikke orket å lese dette, men likevel med en ubehagelig realitet, en alvorlig tilstand i kroppen. Noe som må 
og det er to hovedmåter å gjøre det på, brystbevarende kirurgi med strålebehandling eller å fjerne hele brystet. I går kunne jeg sitte i fred og ro og la dette synke inn over meg, notere meg prosenter for overlevelse eller tilbakefall, tall jeg likevel ikke husker, men som jeg sitter igjen med en "følelse" av. 

I dag ringte jeg kreftsykepleier og sa jeg ønsket time for å fjerne hele brystet. Det likte ikke den unge stemmen i telefonen. Det syntes hun helt klart var dumt av meg, og hun argumenterte ganske godt for sitt syn. Da merket jeg det igjen: Nå har jeg blitt en gammel dame. Jeg eier ikke lenger en ung, frisk sykepleiers entusiasme for å bevare sitt bryst. Jeg er 75 år. Jeg trenger mine lunger og hjertet mitt. Jeg er redd for at disse organene skal få skader etter strålebehandling. Det er viktigere for meg enn å beholde et bryst. Hun mente jeg overdrev. Og det kan godt være, men det har noe med følelse av trygghet å gjøre, og med opplevelsen av å slite med motbakker. Og med lysten til å gå i fjellet enda noen år fremover. Akkurat det var litt oppmuntrende. Jeg begynte faktisk å tenke at jeg ikke er helt utgammel likevel, så lenge jeg har lyst å gå i fjellet. 

Vel, sykepleieren mente til slutt at jeg måtte snakke med legen min. Og det er ikke meg imot. Jeg har bare funnet ut at det er best å "gå tjenestevei". Så skulle hun gi beskjed om at legen skulle ringe meg. Det er vel tvilsomt om jeg får noen telefon, det er langt på ettermiddagen allerede. Kanskje synes de jeg maser for mye. Kanskje gjør jeg det også. Jeg får vel vente til jeg har avtale. Det er bare det at når jeg har bestemt meg, vil jeg gjerne ha ting gjort. Gamle damer har ikke all verdens tid lenger....

 



Men nå er det iallfall vår. Det er sommervarme på verandaen og et håp om  å slippe boblejakker for en stund. Man får ta med seg de solstrålene man får...

Malerier som hjelper deg å huske??



For noen uker siden kom jeg over dette bildet på nettet. (Adolf Tidemand og Morten Müller: "Sinclairs landgang i Romsdalen.")

Og jeg tenkte med en gang: Dette stemmer ikke. Det var ikke her skottene gikk i land. Det var på den andre siden av fjorden, på Klungneset, som vi ser midt imot. Jeg var helt sikker. Det var som om jeg skulle ha vært der den gangen i 1612.

Noen dager senere var vi på vei til Tresfjorden for å være der i påsken. Da kjørte vi, i tåke og dårlig vær riktignok, forbi det stedet på Veblungsnes, der du ser over til de samme fjellformasjoner som maleriet fremstiller. Det ble ikke noe praktbilde av det, men det er nå en gang slik at "dei gamle fjell i syningom er like eins å sjå", så her kommer min 2017-versjon.

 


I dag, 1.mai, sitter jeg hjemme i min stue og leser Aftenposten. På kultursidene oppdager jeg at det åpnes en maleriutstilling av en person som heter Kira Wager på Galleri K. Hun fascinerer anmelderen med bilder fra London.  Men det jeg legger mest merke til, er overskriften: "Malerier som hjelper deg å huske." Kunstneren forteller at hun på 90-tallet var på Londontur med noen venner, og at hun nå, flere år etter, hadde fått tilsendt et bilde fra den samme turen av en venninne. Og kunstneren blir forundret, for hun husker ikke scenen slik bildet gjengir den. Lyver bildet, eller? Dette er tydeligvis tema for hele utstillingen, og anmelderen kommenterer: " Det er en pussig erfaring, når det vi husker kommer i konflikt med dokumentasjonen av historien...... Det er noe essensielt menneskelig ved det hele, for vi husker selektivt.."

 


Og dette er litt morsomt, for det er akkurat noe slikt jeg har vært opptatt av de siste dagene. Adolf Tidemands bilde oppmuntret meg nemlig til å lese historien om skotteferden fra Romsdalen til Kringen én gang til. Det passet bra, for jeg visste jeg hadde denne boken på Solbakken.

 

Historien om Sinclair og hans menn var noe av det mest spennende jeg leste som barn. Da jeg var 11-12 år gikk denne som føljetong i vår lokalavis, Romsdals Budstikke. I den perioden var det ikke vanskelig å få meg til å hente posten. Jeg kastet meg over fortellingen og gledet meg til neste nummer. Men hva jeg leste der, og hva som ble fortalt som vandrehistorier jeg hadde hørt tidligere, er helt uklart for meg. 

Noe av det jeg husker, er fortellingen om mannen som sammen med sin datter var ute i sin robåt for å dra inn fisk til middag. Datteren rodde. Dette var utenfor Vestnes. Så kom Sinclair, og i min fortelling hadde han med seg sin gravide kone som satt og broderte på dekk. Fiskerens datter fikk en brodérsaks av henne. Tenk det! Tenk å få en brodersaks av selveste fru Sinclair! Og dette var helt sant. For min mors venninne var nå den lykkelige eier av denne saksen. Hun hadde arvet den av sine formødre. 

Det var jo ikke rart at jeg da tok alt jeg hørte om skotteferden for sant. Og et viktig poeng i hele historien, var jo at skottene ble lurt til å gå i land på Klungneset fordi de lokalkjente visste at da ble ferden lengre, og da fikk bøndene bedre tid til å varsle med vardene sine på de forskjellige fjelltopper oppover i Romsdalen. 

Men det var i Kringen, like sør for Otta, at det skjedde. Det var der tømmervelten kom og feide skottehæren ut i Gudbrandsdalslågen slik at elvevannet ble rødfarget av blod. Det var her Prillar-Guri stod på nuten sin og spilte i lur for å distrahere skottene og gi nordmennene beskjed når skottene nærmet seg.

 


Toppen heter visstnok Seljordskampen. Jeg håper jeg har tatt bilde av riktig topp. Den ser i grunnen veldig prosaisk ut der den står med en eller annen mast på toppen. Ikke samme svungen over den som i 1612. 

Men på den andre siden av E6 står Prillar-Guri-støtten. Den er i grunnen ganske flott, og den skulle jeg gjerne hatt et skikkelig bilde av, men dette er en trafikkert vei, og det er helt umulig å stoppe der, så ingen av bildene som jeg forsøker å knipse fra bilen i fart blir særlig gode.


Vi er vant til å høre om bøndenes heroiske innsats ved Kringen. Nå har jeg tatt frem Rolf Rasch-Enghs bok og lest historien én gang til. Og han skuffer meg. For det var visst ingen tømmervelte som tok skottene. Det er vel også tvilsomt om Lågen ble rød av blod. Dessuten var visst skottene nærmest ubevæpnet og lite i stand til å forsvare seg. De skulle jo til Sverige og slåss mot Danmark-Norge, og svenkene skulle utstyre dem med det de trengte i kampen....  Og verst av alt. Da de overgav seg, ble de likevel likvidert av aggressive, mer eller mindre edrue bønder fra et fengsel av en låve dagen derpå. Ikke så veldig ærerik adferd fra nordmennenes side.

Likevel får lensmann og bondehøvdinger skryt for god planlegging og gjennomføring av selve slaget. Men de brukte våpen. Ikke tømmervelte.

Det er altså en del sider av saken som blir annerledes i mitt hode i dag enn det var for 65 år siden. Lyver bildet, eller? Det vi iallfall kan slå fast, er at Adolf Tidemands bilde lyver. Men det visste jeg jo fra før...

Sikkert er det iallfall at jeg sitter igjen med et litt mer ambivalent forhold til denne for meg tidligere rene heltehistorien om Gudbrandsdalens bønder. Og en påminnelse om at sannheten har mange sider, og at vi husker selektivt, som dagens anmelder i Aftenposten skriver. 

Likevel er det fristende huske og gjemme på mine helte - og vandrehistorier om skotteturen. Den satte farge på min barndom og stimulerte historieinteressen, selv om den nå etterhvert, heldigvis og dessverre har fått inn en blanding av mer balanse og forbehold. Litt av glansen er borte.

Men så tar jeg meg sammen. For hva skulle de egentlig her i Romsdalen og Gudbrandsdalen, disse skottene? Tenkte de det var helt i orden å provosere et annet land, et land de skulle kjempe imot, ved å spasere våpenløse gjennom fredelige landsskap og skremme vettet av alle som bodde der fra før? Syntes de det var naturlig at de skulle få gratis overnatting og oppvartning når de hadde behov for det på sin vandring mot Sverige? Kunne de ikke ha holdt seg hjemme, der de kom fra, og latt oss få lov å leve i fred? 

Det blir nok vanskelig for meg å viske ut bildet av tømmervelta og Lågen rødfarget av blod. Jeg vet ikke helt om jeg vil jobbe for det heller. Det er noen "sannheter"  det er fristende å gjemme innerst inne, selv om du vet at det ikke akkurat er noe du skal snakke om. 

 

 

 

 

Nå kommer våren, tror jeg...





Dette er Tjernfaret i dag. Det ser da vitterlig vårlig ut. Nå begynner jeg nesten å tro at det skjer noe snart. Vi har jo hatt det så kaldt og surt lenge. I dag tror jeg jeg kan si at Gunnar og jeg har gått vår første vårtur. Det var ti grader og sol da vi gikk ut. Det nærmet seg lunsjtid, så vi la kursen mot kafé Steinbra.

 

Den holder til i en av de restaurerte arbeiderboligene på Grorud. I den andre har vi Steinhoggermuséet. I dag var det faktisk så fint vær at vi kunne sitte ute.

 



Og da hadde vi faktisk godt selskap av en av våre store, norske forfattere. Vi er flinke til å trekke fram alle kjendiser som har bodd her oppe. Dette er en av dem, Johan Falkberget. Vi har ham på sokkel utenfor kaféen.

 



 

Det begynner å grønnes langs Alnaelva også nå. Og ikke minst begynner det å bli fargerikt liv og røre i og langs vannet. Det var rene velkomstkomitéen som møtte oss, og det var tydelig at de var vant til å få noe godt av turfolket når de kommer forbi. 

 



 

 
 

Det var nesten umulig å komme seg unna dem. De virket helt tamme. Jeg måtte skuffe dem i dag, men jeg skal nok ta meg en tur til med litt utstyr en av de første dagene.

 



 

 
 

Vi var på hjemvei. Her krysser vi Trondheimsveien, det vil si, den krysser over oss. 

Vi ser etter blomster på vår vei hjemover, og finner litt bekkeblom, hestehov og hvitveis. Så mye er det ikke å skryte av enda, men nå er det meldt fint vær noen dager, og det vil nok hjelpe.

 



 

Gulfargen er det iallfall ingen ting i veien med. 

 

I kveld sitter jeg i sofaen og følger med på meldinger fra bokormene. I dag har de sett vindmøller. Jeg tror de har det bra. Værvarselet viser 18 grader på deres kanter i morgen. Jeg må jo følge med. Jeg unner dem en strålende tur, og været har mye å si når du er på elvecruise.

Hjemme igjen.





Dette er venterommet på dagkirurgisk avdeling for brystkirurgi ved Oslo Universitetssykehus. Vi blir plasserte i en at to vinduskarmer. Riktignok er de brede, og vi får noen firkantede puter å sitte på, men ryggstøtten er bare et vindu. Det holder, for vi er jo damer som oppfører oss høflig og er smilende fornøyde med den hjelpen vi får. 

Du er jo ikke akkurat høy i hatten når du skal opereres for brystkreft, selv om kulen kan være liten og prognosen god. Det er like fullt en alvorlig sykdom du har havnet inn i. Den ble ikke mindre alvorlig for meg da jeg leste gjennom alle retningslinjer som helsevesenet har å følge når det gjelder denne sykdommen, eller tilstanden, om du vil, for du føler deg jo egentlrig ikke syk, selv om du har en alvorlig sykdom.

Her venter jeg på å bli tatt imot. Gunnar er moralsk støtte og fotograf. Etter hvert ligger jeg i en seng, og der blir jeg liggende vel tre timer, for jeg er sistemann på lista i dag. Det gjør ingenting, bare jeg ikke blir sendt hjem igjen. Jeg stabler meg opp med puter bak ryggen, sittende i senga og leser historien om Sinclair. Det passer godt med en sykepleier fra Gudbrandsdalen svevende rundt meg som en hjelpende engel. Og jeg blir ikke sendt hjem. Selv om det blir forandringer i programmet. De er forresten til min fordel. Jeg får den samme kirurgen som jeg hadde sist. Jeg får tatt bort det som skal bort for å bli godkjent som kvalifisert til stråling. Tror jeg... Jeg vet det ikke sikkert før jeg kommer til kontroll 15.mai. Og jeg er fremdeles usikker på om jeg da i alle fall skal velge å ta bort hele brystet. Selv om jeg ikke må det. Selv om de sier at resultatene er like gode ved brystbevarende kirurgi og stråling. Det er noe med å slippe stråling og kontroll med kanskje nye maligne celler som skal dukke opp år etter år. Jeg overdriver litt. Men det er en viktig vurdering og en viktig beslutning. Ganske radikalt å kvitte seg med et bryst dersom du ikke må. Kanskje likevel godt å slippe å stråle området over hjerte og lunger selv om man på Ullevål har det beste utstyret for å klare å gjøre dette med minst mulig skade.

Men jeg tenker litt på at en dame på 75 år som er glad i fjellturer, trenger all den hjerte- og lungekapasitet hun kan oppdrive. For å kunne gå i fjellet, fem til ti år til. Lenger frem tror jeg ikke vi skal snakke om slike aktiviteter. 




Etter operasjonen vil de ha meg en natt på sykehotellet. Jeg kunne kanskje like gjerne blitt sendt hjem. Jeg har hatt en aldeles nydelig narkose, gitt av noen engler av anestesiarbeidere, og jeg er fornøyd og glad når jeg kommer opp på hotellet og finner bildet av meg selv, svevende på et redningsnett med en engel over hodet. Nå viser det seg at kunstneren (som visstnok heter Eli Hovdenakk) ikke har tenkt på meg. Tittelen på bildet er "Målvakt med englevakt". (Og vi får håpe at kunstneren ikke har fått like mye kritikk for å bruke ordet "englevakt" som Sylvi Listhaug har fått i det siste.)

Å sove på et sykehotell er greit nok, men det gir en anledning til å bli liggene å høre på alle lyder som fremkommer selv nattestider i en by som Oslo. Plutselig skjønner man at det er stille og rolig i Tjernfaret. Her var det et mangfoldig lydbilde da jeg våknet i 4-tiden. Sirenebiler, helikoptere, stemmer, vanlig trafikk i en gjevn blanding. Jeg måtte stå opp og kikke på livet.

 



Og jamen var ikke dagen i ferd med å titte frem over Groruddalen. I byen var det mer grått. Min nærmeste nabo var en kirkegård. Og jamen var det ikke lys i en grav der midt på natten. Men bare i en. De andre sov visst. Og resten av byen hadde ikke dagen nådd enda.

 




Men helikopteret var likevel ute på jobb.

Det er alltid godt å komme hjem etter slike strabaser. Så nå sitter vi her. Gunnar har skjemt meg bort med god sjømat i kveld, barna har det bra og bokormene er vel plassert i cruisebåten. Vi har allerede hatt meldingskontakt. Jeg håper de får en fin tur. Selv er jeg fornøyd med å bedrive egenpleie, slik at jeg unngår komplikasjoner etter operasjonen.  

Jeg tror jeg er ganske god på den slags.  

 



 

 

 

På´n igjen!



Egentlig er jeg ikke helt fortrolig med Ullevål sykehus. Det er vårt nedlagte Aker og Radiumhospitalet som har vært det trygge for meg når jeg har trengt medisinsk ekspertise. Men i morgen skal jeg altså til Ullevål. Nå er brystkreftavdelingen der slått sammen med den de har på Radiumhospitalet, og det kan ikke jeg gjøre noe med. 

Det er ingen ønskesituasjon å måtte opereres to ganger, selv om jeg hadde fått klar beskjed om at det kunne skje. Det skjedde forresten forrige gang med meg også, på Radiumhospitalet, men da hadde de ny time for neste operasjon to dager senere, jeg fikk knapt tenkt meg om. Denne gangen ble det litt lengre tenke- og venteperiode. 

Det er venteperiodene som er mest enerverende. Derfor har jeg prøvd å leve et helt normalt liv siden jeg fikk vite om denne nye svulsten 28.februar. Stort sett har det gått bra. Det var hardest sist. Da ble jeg både skuffet og irritert. Svulsten var jo så liten, og jeg hadde bedt henne om å ta nok.... Vel, jeg bebreider ingen... men av og til må man likevel få lov å være skuffet. Etter kaffe med venninner og tenkepause på T-banen hjem, la jeg meg på sofaen, ergret meg og slappet av resten av kvelden. Men jeg visste jeg måtte være i form til helgen. Jeg skulle bake kaker til Maris bursdag, og jeg skulle, ikke minst, holde tale. 

Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle få det til. Kakebaking har jo aldri vært lystbetont heller, men det hadde jeg sagt jeg skulle gjøre. Skrive tale er mer givende. Det kan jo være morsomt, så det så jeg frem til. Dessuten visste jeg at familien er så vant til at jeg ytrer meg i slike situasjoner, at de nesten ville tro jeg var dødssyk hvis jeg ikke sa noe. 

Og vi klarte det. Alle sammen. Mari var svært så fornøyd med dagen. Vi andre også.

For min del ble det en ny opplevelse av at det gjelder å gjøre dagene så normale som mulig, selv om du føler at de ikke er helt normale innerst inne.

 





Det blir litt mye sykehusprat. Jeg håper den kan avsluttes etter hvert, våren må vel gå over i en mer normal sommer. Dette er en liten oppmuntring fra Torpet, bildet er tatt for ca. fire uker siden.Denne blåveisen kommer hvert eneste år på samme sted og er et sant vårtegn. Når denne operasjonen er over, planlegger vi å ta en ny tur dit bort. I solskinn, naturligvis.

Men i dag er det hjemmesitting og forberedelse til operasjon. Hjemmesittingen skyldes at jeg nå ikke vil ta sjansen på hverken forkjølelse eller hoste eller lignende plager. Nå vil jeg bli ferdig med dette. Egentlig skulle jeg vært på seniorsenteret og hørt på foredrag i dag, men det er så mange som klager over halser og lungebetennelser at jeg har mistet lysten på å delta i en forsamling. 

Dessuten har jeg en detaljert liste fra sytkehuset om hva som skal gjøres av forberedelser. Jeg skal skifte sengetøy slik at jeg har en ren seng å legge meg i når jeg kommer hjem. Jeg skal dusje og vaske håret. Jeg skal fylle ut et blått skjema, det samme som jeg fylte ut for seks uker siden, og jeg må huske på ikke å drikke eller spise etter kl.12 i kveld. Forresten kan jeg drikke to glass vann, te eller lignende (jeg må sjekke) før jeg skal møte kl.11 i morgen formiddag, og så får jeg lov å ta min blodtrykkstablett, men ingen andre medisiner. Stoffskiftet får hvile seg litt utover dagen i morgen. Det går sikkert bra. 

Det er sikkert noe jeg glemmer, så nå skal jeg snart ta frem "huskelappen" og repetere, slik at jeg gjør alt riktig. Det ville ikke være morsomt å måtte reise hjem fordi jeg hadde glemt et eller annet. 

 Jeg har aldri fått så mange opplysninger hverken om forberedelser eller evt. komplikasjoner som de har gitt meg denne gangen på Ullevål. Jeg hørte til og med legen si - ved siste kontroll - at noen må opereres tre ganger. Jeg hørte, men jeg lot som jeg ikke la merke til det. Det må være måte på... Men det fikk meg til å tenke litt. Og det fikk meg til å lese de norske retningslinjene for diagnostisering og behandling av brystkreft. Jeg hadde ikke gjort det før, for jeg trodde jeg kanskje bare ville bli nervøs av det. Men det var interessant lesing. Og nå har jeg bestemt meg for at hvis det blir snakk om en tredje gang for meg, blir det iallfall ikke brystbevarende, da går hele brystet! Og da vet jeg at jeg ikke kommer til å angre på det heller. Da kommer det til å føles helt riktig.

Nå har jeg bestemt meg for å be om at de ringer meg med svaret på prøven så fort den kommer, og at de setter meg opp til operasjon for å fjerne brystet så fort som mulig etterpå, dersom svaret ikke er greit. Det er faktisk en lettelse bare å ha bestemt seg. Det gir litt mer følelse over å bestemme over eget liv... Men jeg håper naturligvis jeg slipper det...

Så nå skal dagen begynne. Jeg skal gå gjennom listen min og fylle ut blått skjema. Det gjelder å komme i gang.

Og ute skinner solen. Kanskje det kan bli en tur i frisk luft også...

 

Unnskyld, Bjørnson...



Det er fremdeles april. Det har snødd i dag også, men nå ser jeg et lite gløtt av sol.

Jeg var litt flåsete i går. Jeg skrev at Bjørnson hadde sagt mye rart. Men jeg skrev også at jeg skulle finne frem diktet han skrev om april. Det var en svært så hyggelig opplevelse. Og ganske tidkrevende. Jeg har jo hans samlede verker. Der er mange dikt samlet i det ene bindet. Der var det ikke. Men der var mange andre dikt.

Som han kunne skrive! Jeg synes jo ikke alt er like bra, og noe er ganske pompøst, men mye er glitrende, iallfall for min hjerne. Og så er det så mange sitater som dukker frem fra barndommen. Jeg hadde lærer fra Eresfjorden, ikke langt fra Bjørnsons hjemsted. Vi hadde skoletur innover til de traktene. Senere gikk jeg på videregående skole i Molde, den hadde Bjørnson også gått på. Riktignok rømte han visst. Han var iallfall ikke noen mønsterelev. Han elsket å samle medelever på hybelen sin utover kveld og natt og fortelle historier som visstnok var så skumle at ingen turde å gå hjem etterpå. Og da han reiste, skrev han et dikt om skolen. Jeg har hørt det begynner slik: "Farvel, du skitne fangehull!" Det diktet har jeg ikke funnet noe sted enda, men jeg skal lete mer.



Her har vi mannen. Han blir naturligvis rodd. En slik storkar kunne vel ikke ro selv. Hvem rokaren er, vet jeg ikke, men kanskje noen kjenner ham igjen? Bildet er fra Romsdalsmuséet i Molde. 

Det var mange kjente og kjære sitater som kom til meg da jeg satt og bladde i går kveld. Jeg fant for eksempel diktet om Einar Tambarskjelves fall. Diktet heter Bergljot, for det er hun, hans enke, som fører sin avdøde ektemann
hjem. Det er hennes stemme vi hører, og jeg glemmer aldri slutten:

"De store stuer vil jeg stenge; 

folkene vil jeg sende bort;

kveg og hester vil jeg selge,

flytte ut og leve ene.

Kjør langsomt!

ti vi kommer tidsnok hjem."

Særlig de to siste linjene satte seg fast i en barnehjerne.

 



Så har vi naturligvis Arne. Han hadde det nok mye trangere enn Frida på bildet her. Han som vokste opp i den trange Eikesdalen. Ingen som har vært der, tviler på at Arne kunne lengte ut, for der er det virkelig trangt. 

Romanen, eller kanskje skal vi heller kalle det bondefortellingen, begynner slik:

"Der var et dypt stup nede mellom to fjell; igjennom det stup dro en vannrik elv tungt hen over sten og ur. Høyt var der opp på begge sider og bratt, hvorfor den ene side sto bar..."

og etterhvert kommer det kjente sitatet: "Enn om vi kledde fjellet?" sa eneren til den utenlandske ek...

Det er Eikesdalen. Det er trangt. Arne lengtet ut. Kanskje hadde han også ungdommens nysgjerrighet på hva som fantes der ute, i tillegg til at han nesten kveltes mellom disse høye, trange fjellene. Men det er ikke lett å rive seg løs. Han har gård og mennesker som binder seg, til og med en kjæreste.

"Skal jeg da aldri, aldri nå

over de høye fjelle?

Skal denne mur mine tanker slå,

sådan med sne-is og redsel stå,

stengende der til det siste,-

blive min dødningkiste?"

og videre:

"Ut, vil jeg! UT - å så langt, langt, langt

over de høye fjelle!

Her er så knugende, tærende trangt,

og mitt mot er så ungt og rankt, -"

og til slutt, når han må begynne å forsone seg med hvordan livet blir:

"En gang, jeg vet, vil det rekke frem

over de høye fjelle!

Kanskje du alt har din dør på klem?

Herre, min Gud! godt er ditt hjem,

la det dog ennå stenges,

og jeg få lov til å lenges!"

Lengselen er også en del av livet. 

 

Diktet "Romsdalen" er naturligvis toppen. Jeg elsket det i min skoletid. Bjørnson kommer med båt fra kysten og reiser innover Romsdalsfjorden, min fjord... og sier:

"Dette er Romsdalens strie land! 

Nå er jeg hjemme.

Alt som jeg ser, har øye og stemme.

Og folket? Jeg kjenner hver eneste mann,

om aldri jeg så ham. Her er han tolket:

kjenner du fjorden, kjener du folket."

Og til slutt:

"Det koster, innunder så høye velv,

en langsom kamp for å føle seg herre;

ei alle det maktet ennå desverre.

Det koster å løfte fjordenes arv

fra vellystig favn til kraft i sin tarv.

Det koster; men den som kan det, blir mann.

Jeg vet det, det går an."

 



Dette er april på Solbakken. April behøver jo ikke være bare snø, jeg må være enig med Bjørnson i det. Og så kan vi jo ta med hele aprildiktet, for det er slettes ikke dårlig:

"Jeg velger meg april

I den det gamle faller,

I den det ny får feste;

Det volder litt rabalder,-

Dog fred er ei det beste,

men at man noe vil.

 

Jeg velger meg april,

fordi den stormer, feier,

fordi den smiler, smelter,

fordi den evner eier,

fordi den krefter velter,-

i den blir somren til!"

 

Så har han vel rett likevel, Bjørnson, i april blir somren til. Det er faktisk fremdeles gløtt av sol utenfor vinduet mitt. 

Et gløtt av optimisme. 

Og så må jeg jo lete litt mer. Jeg må finne ut om han virkelig skrev det stygge diktet om skolen vår. Og imens er jeg faktisk takknemlig fordi denne dikteren fikk prege min barndom og skolegang. 

Takk, Bjørnstjerne Bjørnson!

 

 

 

"Jeg velger meg april"



Jeg tror det var Bjørnson som det. Men han sa jo så mye rart... og det må være måte på! 

Bildet er tatt fra min veranda for en liten stund siden. Jeg har ingen utsikt i dag, ser mest tunge flokser med snø som seiler stille ned. Og så er det siste uke i april. 



Dette er fra bakgården. Ikke bedre der. Ikke at jeg hadde ventet det heller, men jeg måtte liksom se etter - for å være sikker. For dette synes jeg ikke går an! 

Men det er jo så mye jeg ikke kan styre. Det har jeg lært utover denne våren. Og været kan inkluderes i det. Vi får ta det vi får, og håpe på vår etterhvert. Jeg skal iallfall finne frem Bjørnsons dikt og repetere hva det er han finner så besnærende ved denne måneden.



Ellers har det vært en hektisk helg. Jeg starter med Nes storband. Dette er ny daglig leder på kaféen som inviterer og ønsker velkommen til konsert. Her ser vi bare orkesteret, og jeg må jo gjøre oppmerksom på at jeg har en bass-spillende sønn som jeg etterhvert er veldig stolt av i bakerste rekke. Hvis vi hadde snudd oss og sett den andre veien, ville vi sett et stappfullt lokale med tapas på alle bord og mange tilhørere på ekstra stoler. Og slik er det alltid. Skal man på kafékonsert med Nes storband, er det bare å stille seg i kø i god tid. Det blir fullt av glade mennesker med én gang, og alle holder ut til siste tone. 

Det er flere grunner til at jeg stiller, for det første liker jeg musikken. Blåseinstrumenter skaper flott musikk, og jeg er vant til å trekkes med som tilhører fra barnsben, da faren min spilte kornet og særlig tuba i korpset hjemme. Derfor har jeg også god trening i å lytte på bassen, for den er viktig i et orkester. Og den som spiller bass, spiller stort sett hele tiden, det er svært få pauser, det gjelder å følge med, det skal helst ikke spilles feil toner og iallfall skal det ikke "jabbes i takten", som faren min kalte det når noen kom ut av den faste rytmen. 

Og det er den andre grunnen til at jeg stiller. Jeg må naturligvis følge med min bassist-sønn og hans utvikling. Jeg vet jo at han har fått mye ros oppover, og nå forstår jeg også selv at det er fortjent. Det må gå an å skryte litt. Jeg tror han har arvet sin bestefars grep om rytmene, og jeg vet at denne bestefaren ville ha vært veldig glad og fornøyd om han hadde hatt anledning til å være med på konsert nå. Men sånn er det jo ikke lenger.... Så får jeg stille i stedet. Glede meg over en respektabel utvikling av spilleferdigheter og spilleglede, og være stolt og fornøyd i to timer og lenge etterpå...

Jeg har en kjøleskapsmagnet på kjøkkenet mitt. Med et visdomsord fra en eller annen Sancta Birgitta:  "Blåsväder tänder ingen ved om inte gnistan kommer til." Og jeg tenker, det er gnisten som gjør forskjellen. Vi kan se mange talenter rundt oss, men det er den lille ekstra "driven" som gjør forskjellen. Den MÅ være på plass. Det er den som er ansvarlig for timevis med øving og hardt arbeid. Og det er det som gir de beste resultatene. 

Har du talenter, og i tillegg "gnistan", er du heldig. Da har du en rikdom å ta vare på. Jeg er utrolig glad fordi jeg har en sønn som beriker livet sitt med denne gnisten.

Den tredje grunnen til at jeg går på konsert, er naturligvis at jeg alltid møter svigerdatteren min og ofte barnebarna der. Siden de bor litt unna, er det veldig hyggelig. Før han døde, traff jeg også Knuts svigerfar. Han var en musikkelsker som hadde sunget mye i kor. Han gledet seg og var stolt av svigersønnen sin, og det er alltid flott å møte noen som er stolt sammen med deg over dine egne barn.

 



Dette er Mari, og hun var ansvarlig for helgens neste høydepunkt, feiring av 18-årsdag.  På dette bildet er hun akkurat ferdig med å spille hovedrollen i "West Side Story" for gruppen 12Volt ved Oslo teatersenter på Tøyen. Det er fra Black Box teater.



Og her er hun i gang med å male rommet sitt på Torpet. 

Hun er en allsidig dame med mange jern i ilden. I sommer blir hun å finne på Tusenfyd. Denne gang som senior fordi hun er over atten og har jobbet der to sommere allerede. Hun er stolt over opprykket. Det gir mer penger og rett til å kjøre større karuseller. Nå har hun allerede vært på kurs for å forberede seg, og til helgen er det allerede jobb. Denne helgen har det vært to fester, en "hjemme alene"-fest som forårsaket at mor og bror måtte søke tilflukt hos gamle foreldre/besteforeldre, og en familiefest. Begge var hun strålende fornøyd med. Det er viktig å ha gode minner med i bagasjen. Det er flott for en mormor å vite at hun har fått med seg det.

 



Jeg har sjekket. Det snør fremdeles ute. Det er fremdeles april. Men nå begynner jeg iallfall å se bebyggelsen nede på Rødtvet litt bedre. Det betyr kanskje at det letter litt. Det vil passe meg bra, for jeg skal en tur til Unni (frisøren min) om et par timer. Det gjelder jo å være fin på håret når man skal legge seg på operasjonsbordet igjen om et par dager. 

Ellers konsentrerer jeg meg nå om ikke å bli syk, f.eks. forkjølet, før torsdag, for nå er motivasjonen for å bli ferdig med dette på topp. Og naturligvis må det være hyggelig orienteringskveld for nye bøker på biblioteket og foredrag på seniorsenteret akkurat disse dagene. Slike ting som passer for meg. Midt i en forkjølelsesperiode for mange som sikkert også har lyst å gå. Jeg får se hva jeg gjør. Det er mulig jeg sier som Trump, bare bytter ut Amerika. Det er "Randi først" (som om det skulle være noe nytt), fri for forkjølelse disse dagene. 

Håper jeg klarer det...

 

Fra påskeferie til hverdagen hjemme.


Dette var avslutningen på en hyggelig påskeferie, 2.påskedags gudstjeneste i Tresfjord kirke. Jeg har til og med fått med lesepulten som faren min har laget. 



Været var strålende. Det var nesten trist å reise hjem. Vi hadde en nydelig tur innover langs Romsdalsfjorden og oppover i Romsdalen. Jeg får lyst å ta bilder hele tiden, men det blir naturligvis ikke så vellykket resultat når man skal fotografere fra bilen. Gunnar kan jo ikke stoppe hver gang jeg ser et fint motiv. Da hadde vi aldri kommet frem.



Dette motivet, tatt i litt motlys, viser inngangen til Romsdalens første sidedal. Fjelltoppene vi ser i dalen kalles Kongen, Dronningen og Bispen. Dalen er Isterdalen. Den ender i Trollstigen, og kjører man litt lengre, kommer man igjen i Valldalen og videre i Geiranger. Trollstigen var naturligvis stengt, men med de sparsomme snømengder vi har hatt i vinter, åpner den vel snart.



Her har vi kjørt noen kilometer videre, vi nærmer oss Trollveggen. Her ser vi Romsdalshorn til høyre, og det må jeg naturligvis fotografere hver gang jeg kjører forbi. I dag fikk jeg likevel med Vengetindene til venstre. Fine og hvite i solskinnet. 



Og så er det kongen selv, Trollveggen, Nord-Europas høyeste frie heng, som tiltrekker seg klatrere hele sommeren. I dag var det ingen som hang i veggen. Det var nok for tidlig. Men vi stoppet og tok matpakken vår og en kaffekopp.



Her har vi også noen som ikke tok kaffe, riktignok, men de tok iallfall bilder. Jeg kan sikkert røpe at det var en buss med Vålerengafans som skulle på fotballkamp i Molde. Det gjør jo heller ingen ting at jeg nevner resultatet sånn i forbifarten. Molde vant naturligvis 4-0. 

Etter dette var det ikke så veldig mye å ta bilde av nedover. Iallfall ikke i sol. Da vi nærmet oss Dombås var det gråe luftmasser som tok imot oss, og vi hadde byger med store snøflokser innimellom. Men da hadde vi forlengst forstått at nå var påskeferien over, det gode været hadde gjort sin plikt for denne gang, og vi skulle hjem til hverdagen igjen.



Naturligvis var det noen som fant ut at jeg skulle feire bursdag før hverdagen kom, så det ble både roser og besøk og hilsener selv om jeg ikke hadde tenkt å gjøre noe særlig ut av det. Men hyggelig var det. Jeg sier tusen takk til alle som husket på meg. Det var helt rørende. Jeg hadde egentlig en fin dag, selv om jeg var nokså spent på den dagen som fulgte, for da skulle jeg til kontroll på Ullevål.

Det er like godt å innrømme det: Besøket var både en opptur og en nedtur. Det første jeg fikk vite var jo at jeg måtte opereres en gang til. Slik var det sist også. Jeg trodde ikke jeg behøvde å gjenta den opplevelsen. I brystbevarende kirurgi er det tydeligvis små marginer, og hvis patologen ikke er fornøyd med stor nok kreftfri sone i preparatet, må kirurgen til igjen. Jeg hadde gitt beskjed om at min toppløse periode for alltid var over, og oppmuntret kirurgen, som til og med var en kvinne, om å ta nok. Jeg hadde ikke lyst å opereres to ganger denne gangen også. Hun lovet å gjøre så godt hun kunne. Det gjorde hun sikkert også. Det går nesten ikke an å se at hun har skåret i meg... Så nå skal det skjæres en gang til, på førstkommende torsdag. Da skal en annen kvinnelig kirurg i gang. Det ser ut til at kvinner spesialiserer seg på brystkirurgi. Hun skal få beskjed om at jeg tåler å få et arr. Jeg er en gammel dame. 

Forresten fortalte jeg kirurgen og sykepleieren at dette ville medføre at jeg ikke kunne være med på Bokormens 25-års-jubileumstur. Den går 28. april - 5. mai, og er en elvecruisetur i Nederland og Belgia. Damene ble da veldig ivrige på at jeg måtte reise på tur, og satte meg opp til operasjon etter at turen var over.... Og så kom de med de gode nyhetene: Jeg trenger ikke cellegiftkur. Dessuten skal strålingen avsluttes etter tre uker i stedet for fem. Kanskje håp om å bli ferdig med dette mens det enda er litt sommer igjen.

Etterpå traff jeg venninner i byen til en kaffekopp, før jeg tok T-banen hjem. Men da fikk jeg tenkt meg om. Hva hadde jeg egentlig på elvecruise å gjøre når jeg skulle rett hjem til operasjonsbordet? Og vi som skulle til vindfulle Holland og være mye ute og se oss omkring, oppmuntret til å ta med varme klær på denne årstiden. Jeg kom med stor sannsynlighet til å komme hjem med forkjølelse eller andre plager. Dessuten er jo sykehusvesenet livende redd for resistente, utenlandske bakterier. Jeg fikk jo klar beskjed om ikke å havne på sykehus.... Plutselig hadde jeg ikke lyst på elvecruise i det hele tatt. Iallfall ikke nå. Nå vil jeg forsøke å holde meg frisk og bli ferdig med denne kirurgen, ja, ikke misforstå, jeg mener ikke den jeg har hjemme, men den jeg skal møte på sykehuset, naturligvis.

Det ble telefon til sykehus og nye planer lagt dagen etter. Hjemmekirurgen var enig, og jeg er fornøyd med den avgjørelsen. Det er bare å hoppe i det. Jeg skal jo gjennom dette her.... Bokormene forstod meg. Hadde gjort det samme selv.... Fornuftige damer, de der. De forsikret til og med at det ikke hadde noe å gjøre med mine innfall og idéer som lett kan dukke opp når vi er på tur. Høflige er de også....

Jeg skulle gjerne ha vært flua på veggen når de nå skal dra av gårde uten meg...

 

16.04.2017



Dette er en 1.påskedagshilsen fra Solbakken. Det har ikke blitt så mye blogg i påsken. Det er så mye annet som skjer. På mange måter blir det godt å komme tilbake til hverdagen, i den grad det blir hverdag... Jeg har jo time på Ullevål allerede 19.april, og det blir litt spennende.



Det er flere ting som er tradisjon å gjøre på Solbakken i påsken. Den ene har jeg allerede skrevet om, det er å spise potetball på Ørskogsfjellet. Denne gangen har vi til og med rukket å gjøre det to ganger. Men vi har en "mattradisjon" til, vi kjører til Ålesund og spiser lunsj på nordgående hurtigrute. Den ligger ved kai i Ålesund tre timer, og mens de reisende er rundt omkring og beser distriktet, kan vi vanlige fra omegnen få studere båten og den lunsjen de serverer, eller ta en kopp kaffe i kaféen. I går trodde vi nesten ikke at båten hadde ankommet. Den var så liten at den hadde klart å gjemme seg bort der den lå ved kai. Forklaringen var at båten i går var Lofoten fra 1964, en av de skikkelig gamle og trofaste. Den var nå satt inn i vanlig trafikk.

 



Båten ser slik ut. Dette er et maleri. Den var fullbooket i går. Noen liker tydeligvis de nye og store båtene, mens andre holder seg til de mindre, gamle med eikepanel og messingbeslag.

 

 

Ålesund er en helt annen by enn Molde. Denne byen ble ikke bombet under krigen. I stedet brant den så godt som helt ned i 1904. Kanskje ikke så rart, når en by i vinden og blesten på Møre stort sett består av trehus som er plassert tett i tett.



Det var naturligvis en tragedie, men Ålesund var heldig. Byen hadde en venn, og det var ingen hvilken som helst mann. Han het Keiser Vilhelm av Tyskland. Han var ofte i Ålesund, og han sørget for at byen ble bygget opp igjen etter brannen, i et mindre brennbart materiale og en helt annen stil, jugendstil. 



Vi har naturligvis vært på Fjellstua for å få denne oversikten over byen. Vi måtte også ta med litt av veien (dvs trappene) opp fra Byparken



Og når båten la fra kai, la vi kjøreturen inn og ut langs fjordene, og nådde den igjen rett som det var.



Men det er mer av fine, gamle ting på Sunnmøre enn gamle båter. I går kjørte vi hjem igjen vis Skodje, over den nye og moderne  brua. Det er ikke ofte vi kjører den veien nå, men i min barndom måtte vi kjøre her, og vi måtte kjøre gjennom en trang tunnel, ut på en flott steinbru, via en smal stabbesteinvei til en ny bru. Naturligvis var ingen ting asfaltert. Heller ikke var det lys i tunnelen. 

Dette er lenge siden. Når jeg opplev er sike ting, forstår jeg at jeg har levd noen år. Men nå er hele anlegget fra 1922 fredet. Ingen biler kan kjøre der, men man kan ta en tur med båt under bruene, fiske i strømmen forbi dem  - og spasere naturligvis. 



Etter å ha kljørt gjennom tunnelen, kom vi ut på denne brua.





Dette bildet viser litt av veien mellom bruene.



Og dette er bru nr to. Den høyeste steinbru i Nord-Europa da den ble bygget i 1922. 

Ja, ja, de kunne det på Sunnmøre. De kan forresten mye enda der sør.

 

 

 

 

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017
hits