21.10.2017

 

Dette er morgenstemning fra frokostplassen min. Det er nydelig vær her i Tresfjorden for tiden, og det skal visstnok vare noen dager til, så selv om mannen til venninnen min påstår at værmeldingen etter to dager ikke er til å stole på, så har vi nå bestemt oss for fottur til Måslia på Ørskogsfjellet på mandag. Det er viktig å røre på seg, og den enkleste måten å gjøre det på, er å gå og gå og gå... Og når man ikke har stolper å gå etter, får man sette seg andre mål.

I går fikk vi forresten slått blomsterenga som jeg forsøker å hjelpe i gang. Det går ikke veldig bra. Hensikten med den er for det første at jeg liker å se på en slik blomstereng, jeg synes de er vakre, dessuten liker jeg å hjelpe humler og bier litt med livet deres, og siden vi har over to mål tomt, passer det veldig godt å redusere de kvadratmeterne som må slås. Det hjelper naturligvis den som har ansvaret for plenen vår også. 

Men det er ikke så lett. Det kommer stort sett bare engsoleie, prestekrager og litt rødkløver. Det er prestekragene som dominerer. De er for så vidt litt fine, men det blir litt ensformig. Gunnar synes det er elendige saker. Naturligvis er han glad for å slippe å slå den om sommeren, men enga må jo slås til høsten. Egentlig skal den slås med ljå i august/september. Så skal gresset ligge litt for at frøene skal modnes og falle av, og så kan vi fjerne gresset. Så skal grunnen være mager, hvis jorden er for god, må man fjerne den og forflytte den til andre bed som trenger god jord, og hvis man vil så nye blomsterfrø fordi man har en for kjedelig eng, må man helst samle frø fra planter som vokser naturlig i nærheten. Man må plukke dem på de riktige tidspunktene og oppbevare dem i papirkonvolutter, ikke i plast. 

Alle som kjenner meg, skjønner at dette ikke er det arbeidet som passer meg best. Det er noe som heter å «vokse en over hodet». Akkurat slik føles dette nå. Ikke det at jeg hadde tenkt å fjerne det øverste jordlaget. Jeg trøster meg med at jorden her på Solbakken er mager nok fra før, men jeg hadde jo tenkt jeg kanskje kunne kjøpe frø og strø dem lettvint utover neste vår. Nå kan man visst til nød kjøpe, hvis man får tak i norske frø da, men de skal ikke bare «strøs» lettvint utover, nei, de skal hjelpes ned i undergrunnen også.

I går hadde vi besøk av en kjekk mann som vil påta seg å slå plen for oss til sommeren. «Skal du ha blomstereng til neste år også?» sa han og så tvilrådig på meg. Det er ikke lett å svare kjekt og overbevisende ja på noe slikt. Vi ble enige om å la det ligge litt. Det er tross alt lenge til våren.

 

Så i dag lot jeg blomstereng være blomstereng, og så gikk jeg på basar. Dvs, jeg kjørte, sammen med Gunnar og kusinene mine, vi var helt inne i fjordbunnen og vel så det. Basaren skulle være på Rypdal bedehus, og hvis man har gått på søndagsskolen i et lignende hus selv, et hus som er revet og borte, da må man bare oppleve en slik bygning en gang til, når man har anledning. 

 

?

 

Det blir naturligvis ikke helt det samme, selv om bygningene har samme arkitektur. Mitt gamle bedehus hadde umalte vegger og noe annen innredning. Dette var nok litt «modernisert», og slike moderniseringer er ikke alltid like vellykket. Stemningen var kanskje ikke helt den samme heller. På mitt gamle bedehus var det gamle Hans (som sikkert var mye yngre enn jeg er nå) som stod for programmet, og det var virkelig ikke lette bevegelsessanger og et enkelt bibelord til barna. Nei, det var en andakt på sikkert en halv time, en andakt som like gjerne kunne vært holdt til voksne, og ikke fikk vi stjerne en gang, men vi fikk Blåveisen, et barneblad fra Det Norske Misjonssamband. Verden har forandret seg mye på bedehuset. - Men galleri hadde de her også, selv om ikke noen satt der i dag.

 

 

Og  barna var strålende fornøyde, kanskje mer i dag enn i min tid. De tok lodder og vant, sang og spiste kaker, og det lille huset var stapp fullt av både barn og voksne. Dette er bygda som oldemoren min kom fra, noen fjerne slektninger var det nok også der, og en dame som banket meg i ryggen og spurte om ikke jeg var datteren til Edit, for jeg var så veldig lik henne, og Edith hadde vært hennes gode venninne. 

Slikt er jo veldig hyggelig. Sist jeg opplevde noe lignende var på Ammerud T-banestasjon for over et år siden. Da kom en ung innvandrerkvinne, kledd i sort fra topp til tå, bort til meg og spurte hvordan det stod til med Edit. Hun ble veldig lei seg da jeg måtte fortelle at moren min døde for to år siden. - Moren min kjente mange - Hun satte  pris på mange og mange satte pris på henne. Det er jo hyggelig å bli minnet om det. 

Men nå er det allerede kveld. Det blir liksom plutselig mørkt. Og her er det virkelig mørkt om kveldene. Gatelys er totalt fraværende her på Sætre. Jeg avslutter i kveld med et bilde av Solbakken «by night». 

 

 

Høsten er her for alvor.

Mannen står og nynorskkurset er bestått!

 

Mannen står, iallfall gjorde den det de minuttene vi stoppet og tok bilder da vi kjørte forbi for to dager siden. Nå har naboene fått komme hjem igjen, og vinterstillheten er i ferd med å senke seg over landskapet. 

Det var en grå tur vi hadde over landet vårt på tirsdag. Den gråe ullen forsvant ikke før vi kom ned til Romsdalsfjorden, men da lettet det også. Da tittet solen frem, Innfjordtunnelen var åpen og Tresfjorden tok imot oss med sine vakreste motiver.

 

 

Og i dag er det minusgrader på et termometer og plussgrader på et annet, men vi tror nok mest på det første, for Gunnar har allerede vært ute og skrapet is på bilrutene, samtidig var jeg ute i morgenkåpe og tøfler og fotograferte, og resultatet var at vi låste oss ute og fikk kjenne litt på temperaturen helt til min kusine forbarmet seg over oss med ekstranøkkelen sin. Godt å ha redningsmenn klare. Hun hadde tilfeldigvis en fridag. 

Katastrofen inntråtte forresten i går. Da skulle jeg servere meg og min mann en kopp the på formiddagen. Og man lærer jo alltid noe nytt, selv om man nærmer seg åtti, jeg var 75 og et halvt i går, og da skal man ikke balansere thekopper over datamaskiner og I-padder. Resultatet er i dag en død Mac. Og blogg på I-pad. Det er forferdelig tungvint, derfor liten skrift og dårlig språk i dag. Jeg orker ikke rette det opp, det bare avstedkommer enda flere utfordringer. Resultatet blir vel en mer kortfattet blogg til dette blir ordnet. Og i ventetiden sitter jeg her og sørger over min gode venn som fikk så røff behandling av det mennesket som setter mest pris på ham her i verden. Men er det ikke slik det ofte er? Er det ikke slik at vi ofte behandler dem vi setter mest pris på dårligst her i livet? - Jeg trodde forresten ikke at jeg skulle sørge så mye over en datamaskin. Det er bare så vidt jeg kan tørre å fortelle det til mine venninner. Men barnebarnet Mari forstod det med en gang. «Sett den opp-ned med åpent  lokk, Mormor!» ropte hun i telefonen. Rådet ble naturligvis fulgt, man gjør jo alt for sine kjære, men det hjalp ikke. Det kom nok for sent. « Du har vel tabbeforsikring,» sa Eli, « det har jeg på alt slikt utstyr når jeg kjøper det til barna, det har vel Pappa ordnet for deg?» Og naturligvis burde han ha tenkt på det. Når barnebarna trenger en tabbeforsikring på datautstyr, burde jo en mormor trenge minst to, men det hadde ikke Gunnar tenkt på da julegaven, Macen ble innkjøpt. Optimistisk som han som oftest er på mine vegne. Det blir nok forandringer ved neste kjøp. 

 

 

Heldigvis fant jeg en trøst utover dagen i går. Av en bokorm-venninne har jeg fått låne et lite tidsskrift som heter Språknytt. Det er visstnok Språkrådet som gir det ut på 45.året. Jeg har aldri hørt om det før, men der står det jamen mye interessant, og det beste av alt i går var at det inneholdt en opplysning om et kurs i nynorsk. Kurset var beregnet på offentlig ansatte som må besvare brev på samme «målføre» som henvendelsen er skrevet på, og det er naturligvis et problem for østlendinger og andre som aldri har vært særlig glade i nynorsken. Kurset heter «Oi, på nynorsk!», og skulle ta en time å gå igjennom. Jeg fant det på henvist nettsted og gikk i gang. Det ble forresten ganske fort klart at jeg ikke ville rekke det på én time. På I-paden tok det så lang tid å laste det ned at jeg måtte gi opp. Men Gunnar forstod min sorg over Macen og tok det inn på sin datamaskin, og jeg hadde faktisk en ganske underholdende og lærerik time på kurs. Det er lenge siden sist, og det var morsomt å oppfriske nynorsken igjen. Det er jo mitt morsmål fra barneskolen. Dessuten fikk jeg en liten påminnelse om at jeg ikke er alt for gammel til å synes at slikt kan være morsomt. - Så nå takker jeg for tidsskriftet, og forsøker å bestille det selv. Abonnementet er visstnok gratis.

 

Det har forresten vært en nydelig morgen her i Tresfjorden i dag. Det er knall blå himmel og sol over fjelltoppene, og det er rim på bakken. Gunnar har vært i butikken og forteller at biltermometeret viser to minusgrader. Han skal slå blomsterenga som jeg strever med bak huset. Han er ikke særlig glad i den, og jeg kan ikke akkurat beskrive den som helt vellykket heller. Nå skal den iallfall slås, og jeg skal rake den bort, men solskinnet må gjøre en liten jobb først.

Vi har forresten også andre planer for dagen. Det er torsdag. Det betyr potetball på Ørskogsfjellet, og i dag skal vi møte gamle gymnasvenner der. De kjører opp fra Ålesund, vi spiser ball, og etterpå kjører vi til Solbakken og drikker kaffe. Så nå skal jeg lage vaffelrøre etter Sjømannskirkens velprøvde oppskrift, og da kan jeg ikke sitte her og blogge lenger. 

 

Jeg avslutter med et bilde som er tatt for tre timer siden. Dagen var ganske ny. Naboen bygger nytt fjøs, og polakkene var allerede i gang.

17.10.2017

 

Nå er det Solbakkens tur, dvs. høstturen vår. Vannet skal stenges og huset forberedes på vinteren. Og i dag har jeg stått opp tidlig. Ikke fordi vi skal kjøre langt eller fordi jeg må pakke, men rett og slett fordi det ikke er mulig å sove når en hoster nærmest kontinuerlig, spiser halstabletter og drikker vann i ett sett. For hva skal man gjøre ellers når man ikke har noe skikkelig hostestillende å ty til? Heldigvis er det apoteker langs veien i dag, så vi kan kanskje få tak i noe som gjør neste natt litt roligere. Jeg beundrer Gunnar som sover i dette bråket mitt, men nå er klokka seks, så nå har jeg stått opp.

Jeg pleier jo ikke være syk, men i forrige uke begynte halsen og røre på seg, og etter tre timers raking under dugnaden i borettslaget på lørdag og familiebursdag på søndag, ble den ikke bedre. Og i går skjønte jeg at linedans ikke ville være særlig heldig. Men likevel tok jeg Paracet og drakk kaffe med venninner i byen, jeg kan jo ikke gå glipp av noe viktig heller, så det er jo delvis mitt eget ansvar at natten har blitt som den har blitt.

Dessuten er jeg spent på Mannen. Vi skal jo passere den i dag, og sjefsgeologen nevnte at de kanskje skulle begynne å «vanne» den nå, dersom de fikk utstyret i gang og det ikke var for kaldt. Den hadde jo også beveget seg så mye i går at den gjerne kunne ha sluppet taket i natt, men etter hva TV og nettnyheter sier, ser det ikke slik ut. Så det skal bli spennende å se hvordan det blir å komme forbi den en gang utpå dagen. Det er iallfall ikke noe fint høstvær å glede seg til. Over Møre lå det mørk sjy med flere «regnstreker»  i går kveld, så det blir vel heller en anstrengende tur oppover.

Nå skal det bli bedre senere i uka, og vi har avtale om potetball på Ørskogsfjellet og tur til Måslia med min gamle gymnasvenninne som nå kommer opp fra Ålesund. Så nå må halsen pleies, slik at dette blir gjennomførbart. Irriterende også, at denne halsen skulle dukke opp akkurat nå. - Men slikt passer jo aldri heller -

Nå er klokka sju, Gunnars vekkeklokka vil vel ringe straks, og jeg henter Daben inn på stua for å høre nyheter om Mannen. Dagen er i gang. Jeg får avslutte med et bilde av Tresfjordsfjellene. Det er tatt fra naustet vårt. Og heldigvis, disse fjellene ramler ikke ned. 

 

 

 

-og så går livet videre...

 

Dette er et bilde fra Bergemsvatnet utenfor Tingvoll på Nordmøre. Det er ikke tatt av meg, det er tatt av datteren til Anne-Karin, og det er robåten deres som ligger fortøyd utenfor hytta Nøkkero en sommerkveld. Dette bildet hadde jentene valgt som forsidebilde på programmet vi fikk utdelt da vi kom til bisettelsen i kapellet.

Og kapellet var stappfullt da vi ankom tjue minutter før bisettelsen. Vi hadde kjørt i god tid fra Oslo, men Nordbytunellen var stengt, og i tillegg var det en "hendelse" ved Vinterbro, så vi hadde snirklet oss sørøstover gjennom indre Østfold og fått med oss mye av det distriktet som Anne-Karin kjørte rundt i da hun var sjef for sykehusapoteket i Fredrikstad og samtidig hadde tilsyn med medisinbeholdningen på sykehjemmene i fylket.

Det var et sted på disse veiene at hun fant grevlingen sin. Han lå påkjørt og død i veibanen, og hun måtte naturligvis stoppe for å se nærmere på vidunderet. Det endte med at den ble lempet inn i bagasjerommet. Etterpå fikk den en periode i Anne-Karins fryser før den kunne leveres til utstopping. Siden har den stolt og fornøyd stått på skapet i hennes stue. Der står den fremdeles, og lurer sikkert på hvor det blir av "matmor". Det blir nok forandring for ham også nå. Han savner henne sikkert, men det er nok andre som kan overta ansvaret, forhåpentligvis med en like kjærlig hånd som Anne-Karin har hatt i mange år.

Valget av forside på programmet kunne neppe vært bedre. Nøkkero var hytta som Anne-Karin kjøpte, delvis for oppsparte penger av studielånet, delvis oppsparte penger fra feriejobbing. Vi ble jo forskrekket da hun fortalte at hun var skulle kjøpe hytte midt i studietiden, men det var nok gjennomtenkt som det meste der i gården, og familien har i alle år etterpå hatt stor glede av denne hytta, som ligger idyllisk til like ved hjemstedet hennes.

Det er nesten noe  uvirkelig ved å sitte og se på kisten til en person som fremdeles er så levende for deg i tankene. Jeg har vært så pass mye sammen med Anne-Karin at jeg fremdeles tar meg i å huske glimt av episoder, mange morsomme, og i tillegg korte, fyndige setninger som avslørte både humor og klokskap. Jeg tar vare på dem. 

 

 

Det var en fin avskjedsstund i kapellet, med gode minneord fremført av døtrene og Anne-Karins søster, tale av presten og den vanlige liturgien, men jeg legger ikke inn bilder av det. Jeg er veldig bevisst på at jeg har venninner på egen alder som er skeptiske til denne bloggen og sikkert redde for å bli avfotografert på den. Jeg vet ikke hva Anne-Karin ville synes om at det kom bilder av kisten hennes og alle blomstene, men jeg er ganske sikker på at hun ikke ville ha noe imot bilde av alterpartiet i kapellet.

Og under disse fargerike glassmaleriene med bibelske motiver var vi sammen med Anne-Karin for siste gang. Selv kunne jeg konstatere at øverste rad av bildet er samme motiv som Per Vigeland (Gustavs nevø) har malt  på alterveggen i Grorud kirke. Det samme finnes også på et glassmaleri i Frogner kirke i Oslo. Og motivet ble sunget som avslutning på Anne-Karins bisettelse. Det var niesen som sang dette verset skrevet av ukjent forfatter og med melodi en norsk folketone fra Tingvoll, hennes hjemsted.

Hun hadde selv valgt salmene. Og dette var nok hennes siste hilsen til oss som satt igjen i kapellet. Det er bare ett vers, jeg siterer teksten:

 

Når jeg blant englers kor engang min Jesus skue får,

da synger jeg min seierssang , bort tørrer sorgens tår.

Å, det skal bli salig, salig, salig

å få vandre hånd i hånd på Kanaans lyse strand.

Vi møtes der hos Jesus kjær,

skilles aldri der som her!"

 

 

Og i dag er det en ny dag og en ny morgen her i Tjernfaret.

I dag skal vi som fremdeles er så heldige å få være med  i livet en liten stund til, feire dobbelt familiebursdag. Eli er 44 og Sigurd er 16 og har allerede hatt sin første prøvekjøringstur her i området.  Og jeg har stekt kaker og fått en slags halsesyke, så jeg skal iallfall ikke smitte mitt lille oldebarn med den i dag. Det blir forresten nok av dem som vil kose seg med ham som er familiens yngste på bare litt over tre mndr. Livet går videre...

Jeg får legge siste hånd på kakene og komme meg i gang.

 

 

 

 

12.10.2017

 

Anne-Karin er død.

En trofast venninne gjennom 59 år er borte. Jeg kan ikke ta opp telefonen og få en prat lenger. Og vi kan ikke stikke innom når vi kjører forbi eller når vi leverer bobilen til vinteropplag.

Det skjedde så fort. I slutten av juli lånte jeg en bok av henne. Jeg skulle komme innom med den i høst. Det var vel ingen av oss som trodde at det ikke skulle bli mulig. Vi visste om plagene, men vi trodde ikke de skulle forverre seg så fort.

Det er en kjempedame som er borte. Real, uredd, arbeidssom, klok, jordnær, hjelpsom, trofast... Det er ikke måte på hvor mange gode ord som kunne sies for å beskrive henne. Og minnene om henne kommer i korte glimt, ord hun sa, ting vi snakket om, hjelpen jeg fikk, turer vi hadde sammen.

Jeg husker til og med hvor hun stod første gangen jeg så henne, på skoleplassen i Molde. Hun hadde rød kjole med hvite prikker. Og vi skulle begynne på gymnaset.

Da vi hadde funnet våre klasserom, satt plutselig den røde kjolen med prikkene på rekka ved siden av meg. Akkurat riktig plassert for å kunne sende lapper mellom pultene uten at kateteret oppdaget det. Det var første dagen i et livslangt vennskap.

Da vi begynte å studere, bodde vi på samme rom på Englehjemmet (Hospits for unge piker i Dalsbergstien i Oslo) det første året. Man blir ganske godt kjent når man står opp og legger seg på samme rom hver dag i et helt år. Enten får man nok av hverandre eller så blir det et vennskap for livet. For oss ble det det siste.

Hun studerte farmasi, hun bygde opp sykehus- apoteket i Fredrikstad, hun drev Gressvik apotek og startet Råde apotek. Hun var glad i faget sitt. Hun var ikke glad da apotekene ble butikker og overtatt av kjeder. Selv om hun fikk godt betalt, var hun lei seg for det hun mente var en ødeleggelse av faget. Anne-Karin var et levende, interessert menneske helt til det siste. Hun mistet mannen sin for et år siden og savnet ham veldig. Men hver gang vi var innom forsikret hun oss likevel om at hun kjedet seg aldri. Og det tror jeg faktisk på.

Jeg kunne ha skrevet mye om henne. Jeg avslutter likevel dette nå med å fortelle en historie hun fortalte meg fra arbeidsstedet sitt for noen år siden:

En kvinne ringte henne og beklaget seg over en dement mor som hun mente frekventerte apoteket for ofte uten at det var nødvendig eller fornuftig på noen måte. Hun ba Anne-Karin sette moren på plass og avvise henne. Men Anne-Karin var ikke helt på linje. Hun fortalte datteren at så lenge det ikke skjedde noe uforsvarlig rundt morens apotekbesøk, var det Anne-Karins plikt å oppføre seg overfor moren som hun alltid hadde gjort, og behandle henne som den fine damen moren alltid hadde vært.

En klok dame hadde talt. Nå taler hun ikke lenger. Vi får aldri høre hennes stemme mer. Men minnene  har vi, og de er mange og gode.

I morgen følger vi henne til graven.

 

 

 

Høstsemester.

 

Nå er høsten i gang. Ikke bare når det gjelder farger i naturen. Den er også i gang når det gjelder aktiviteter som vi mennesker arrangerer rundt oss for å ha et mest mulig interessant liv. Noen dager kan det bli litt mye, det kan bli vanskelig å velge. Det var det i går.

Når bokdamene skal spise lunsj og høre foredrag om Falkberget samtidig som det er "brukertreff" med middag og musikk på Seniorsenteret, hvor går man da? Falkberget har jo bodd på Grorud, så det er obligatorisk for Groruddøl å være noenlunde orientert om hans liv og skriverier. Men i går skulle det samtidig være såkalt "brukertreff" på Seniorsenteret, med middag og musikk, og det er ikke bare det at jeg bør være der for å støtte virksomheten, egentlig har jeg litt lyst til å bli kjent med flere av "brukerne" også.

 Jeg fortalte bokdamene at jeg hadde hørt foredraget om Falkberget før (det var forresten helt sant, men i min alder skader det jo ikke med repetisjon), og gikk til middagen og musikken. Og en gjeng med gamle mennesker.

Det gjør forresten ikke noe om de er gamle. Det er faktisk hyggelig å kunne være yngst i noen sammenhenger. Det er ikke så ofte jeg opplever det lenger. Når sidemannen på nitti forteller meg at jeg er "bare ungdommen", kan det være noe å ta med seg, det også. Dessuten er det som oftest interessante personer og historier som dukker opp i en slik forsamling. I går var det en nitti år gammel togfører som fortalte meg om sitt arbeid i NSB gjennom et langt liv. 

 

 

Og jeg måtte naturligvis stolt trekke frem bildet av banevokterboligen, det som jeg fant på stolpejakten, beliggende helt inn til jernbaneskinnene like ved Bryn stasjon, Trekkspillhuset. Så fikk jeg vite at banevokterboliger tidligere var plassert med jevne mellomrom langs alle toglinjer i Norge, til og med over fjellpartiene. Og at togene faktisk stanset for å plukke med seg barna til vokteren for å få dem på skolen, selv om det ikke var stasjon ved huset.

Det har ofte overrasket meg hvor mye interessant mange har å fortelle fra det livet de har levd. Men det kan sitte langt inne. På Seniorsenteret har vi en flokk menn som sitter i sin faste krok med avisen. De snakker lite med damene. Men de har mye å fortelle hvis de blir oppfordret. I går ble jeg tilfeldigvis sittende ved et bord sammen med dem. Da snakket vi litt om akkurat dette. Hvorfor blander kvinner og menn seg så lite, og hvorfor må menn oppfordres for å begynne å fortelle fra livene sine?

Jeg har iallfall oppdaget at Seniorsenteret ikke er en gjeng med senile gamle som må passes og pleies. En grå uinteressant masse. Det er en samling av levde, interessante liv - hvis vi bare kunne bli litt flinkere til å dele dem med hverandre. 

 

 

Men vi er i starten av et høstsemester. Ikke slik som da vi gikk på skolen. Det er tross alt mer valgfrihet over semesteret nå. Og av og til kan det bli litt tett. Slik som i går. Da måtte jeg haste videre fra middag og musikk og togfører for å nå avtalen med min linedansvenninne i byen. For det er helt nødvendig å drikke kaffe før dansen. Og fordi Glassmagasinets opp-pussingsperiode ikke ser ut til å gå over, har vi nå forflyttet denne seansen til Egertorvet og bakeriet der. Der er det forresten ganske hyggelig, og så er det sentralt, og de har gode kaker og mere til, hvis man er sulten. Så deler vi siste nytt på vår front siden sist, gleder og bekymringer, og er litt spente på om formen holder til en og en halv rask time denne ettermiddagen også, og så vandrer vi bort til Møllergata skole, til Kom og dans, og treffer de samme, hyggelige og blide damene, og instruktørene, de som alltid oppmuntrer oss og har tro på at bare vi får repetert dansen godt nok, så vil det sitte til slutt. - Og neste gang har vi glemt den, så da må det repeteres på nytt. Og så ler vi litt av oss selv, strever litt, og blir veldig oppmuntret når vi får det til likevel.

Etterpå er vi slitne. Men vi har dårlig tid til banen for vi vil fort hjem, og vi stresser avgårde med raske skritt, til vi endelig får plassert oss i setet på 5 Vestli, og det er godt å sitte, men tungt å reise seg med stive bein, og enda tyngre å begynne på bakkene opp til Tjernfaret.

For meg har det vært spennende å se om jeg klarer å følge med denne høsten. Og nå er det litt oppmuntrende at det ser ut til å gå bra. 

 

 

Men i dag er det en ny dag. Og i dag er det lunsj med bokdamene. For i dag skal vi snakke om Roy Jacobsens siste bok, den tredje boken om Ingrid fra Barrøy. Nå leter hun etter den russiske krigsfangen som hun kaller mannen sin, og for meg fremstår hun som en litt merkelig dame. Det skal bli spennende å høre hva de andre mener. Jeg har iallfall tatt frem kartet for å sjekke reiseruten hennes, og det går faktisk an å følge den, så det kan vel hende han vet hva han skriver om, Roy Jacobsen. Dessuten fremstår hele boken som en beskrivelse av hvordan medmenneskelig kommunikasjon kan fungere på en etterkrigs-paranoid bakgrunn.

Så nå er det bare å komme seg i gang og få høre hva bokdamene mener om denne forunderlige historien.

 

Et glimt fra Lillomarka.

 

Det måtte bli en tur til Lilloseter i går. Naturligvis måtte det bli det, nå når vi ikke har Stolpejakten å lene oss på lenger. Dessuten var det et nydelig høstvær, selv om det bare var ni grader da vi startet turen.

Så kan man jo spørre seg hvorfor man alltid velger en tur som man har gått så mange ganger før, og hvor hver sving og bakke er kjent. - Vel, noe av grunnen er sikkert manglende fantasi og kreativitet. Det er så behagelig å slippe anstrengelsen med å finne frem til nye steder. Men en vesentlig grunn er nok også at det hører med å komme seg til Lilloseter innimellom. Vi er vant til det, og vi har blitt glade i stedet. Det er så godt å komme til den siste bakken, se hytta, og vite at nå er det snart vafler med brun ost og kaffe. Naturligvis kunne vi også ha valgt en helt annen meny. Det kunne til og med vært sunnere, men det gjør vi ikke. Vi tar ikke med oss matpakke og kaffe på termos til turen heller, for vi må inn på kaféen. Vi er så glade fordi den er der, vi tenker vi må støtte den når vi kan, for tenk om den forsvinner! Det hadde vært et skikkelig minus for sånne litt bedagelige markavandrere som oss.

Bildet over er fra Breisjøen. Den skal være et av byens drikkevann. Om den virkelig er det, eller om den bare er en reserve, vet jeg faktisk ikke. Men den er iallfall forsvarlig inngjerdet, og vi skal ikke ta feil. Med jevne mellomrom er det plassert plakater som skal minne oss om at dette hverken er badevann eller fiskevann, og vil du slappe av med termosen din, må du måle opp femti meter fra vannkanten før du slår deg ned.

 

 

Det er forresten ikke synd på oss. Vi har flere vann å ta av i Lillomarka. De fleste er ikke inngjerdet, og drikkevann er jo noe av det viktigste vi har å leve av. 

 

 

 

 Egentlig synes jeg at høsten er den fineste årstiden i marka. Og det var fine farger i skogen i går. 

 

 

 

Til slutt et lite bilde av Lilloseter. Det ble dessverre ikke tatt i går. I går var det nok mange flere turgåere som hadde slått seg ned rundt hytta. For det er viktig og behagelig å ha et slikt mål å gå tur til. Det er lettere å komme seg ut da. Flere skulle ha benyttet den muligheten. Det var ikke akkurat trengsel på veien i går heller. Men det var mange familier med barn, både i vogn og på sykkel eller i sykkelvogn. Spreke og aktive foreldre som ikke er redde for litt mosjon. Veien er ikke den letteste opp til Lilloseter. Da vi kom hjem, stod det 9,8 km og 6 etasjer på telefonen min. Kanskje ikke så mye stigning, men flere tunge bakker med sykkel og vogn på slep.

 

 

 

Så har vi fått litt mosjon denne lørdagen også. Litt bedre samvittighet også kanskje...

Stolpejakten 2017 er over.

 

Stolpejakten 2017 er over. 

Nå har jeg hatt gleden av å samle 88 stolper i Groruddalen og 10 på Akershus festningsområde, og det får holde for i år...  Men det er nesten slik at jeg kommer til å savne denne jakten på de blåe, røde, grønne og sorte. De siste har vært vanskeligst å finne, og jeg må faktisk innrømme at jeg har opplevd en slags barnslig glede hver gang en slik har dukket opp, bak et hjørne eller inni et kratt kanskje. Men "jeg tok deg, du må ikke tro du kan gjemme deg for meg" - følelsen kan faktisk også oppleves i en alder av 75, og det er nesten overraskende og litt morsomt.

Siste stolpe var plassert på Årvoll, på toppen av bakken hvor hang-gliderne øver. Det var bare å ta på seg joggesko og legge kursen sørover, og i fullt driv mot målet, med oppmerksomheten festet på livet rundt meg, holdt jeg nesten på å ramle ned til denne unge mannen som arbeidet med å montere en stige ned til Oslos underverden.

 

 

Jeg beundrer jo dem som har slike eksotiske arbeidsplasser, og jeg har litt glede av å kunne kikke ned i slike hull for å få et glimt av hva som kan befinne seg der, men jeg kan ikke si jeg har særlig lyst å ta stigen ned.  Den unge mannen kunne overraskende fortelle at her er det ingen klaustrofobi å merke, dette var en ganske alminnelig arbeidsplass... Ja, ja, vi er forskjellige. 

 

 

Stolpen stod plassert på furutreet bak denne mannen. Her kunne jeg se den, men nå ble jeg så opptatt av mann og hangglider at jeg glemte hele stolpen. Jeg hadde aldri sett slikt utstyr på så nært hold før, og jeg fikk lære litt om vanskene med å komme til himmels når vinden står på fra alle kanter. Forundret måtte jeg konstatere at det hadde jeg ikke lagt merke til. Så hadde jeg heller aldri prøvd meg på slike bragder som denne karen skulle ut på nå, men jeg fikk lov til å ta bilder av han selv om han ikke trodde at hoppet ble særlig vellykket denne dagen. 

 

 

Det ble iallfall et fint bilde av blokkene på Bjerkekrysset - selv om ikke hangglideren gikk himmelhøyt.

 

 

Og når jeg fikk tatt stolpen og beveget meg nedover bakken til jeg fikk solen i ryggen, og når hopperen fikk forsøke et hopp til, ble det litt mer høyde. Vi var fornøyde, begge to.

 

 

Etter hvert fant jeg også veien hjemover. Bjerkebeboerne er greie. Her skal man tydeligvis ikke være i tvil om hva underganger skal brukes til eller hvilken side av gangveien man skal befinne seg på.

 

 

På min vei måtte jeg også beundre en av Groruddalens tidligere storheter og stoltheter, Linderud gård. Den har omsider blitt en stiftelse med omvisninger, konserter og andre kulturarrangementer, og da får man alltid servert kaffe og Mor Monsen-kake. Denne kaken kommer nemlig fra gamle fru Monsen på Linderud gård. Det er det viktig å huske. 

 

 

Jeg hadde tid til en tur i haven. I gamle dager kunne man vel si at "bakom synger skogene". Nå er det forandret til "bakom synger Linderudsenteret med høyblokker og trafikk". Jeg vet ikke hva gamle Mathiesen synes der han ligger i sin grav. Noen ganger er det godt å ikke kunne se inn i fremtiden...

Men man er jo nødt til å leve i den tiden man er født, og jeg benyttet naturligvis anledningen til en pause og en kopp kaffe på nettopp nevnte senter. Jeg skulle besøke Jordbærpikene. Men de var naturligvis borte. På deres plass var det nå plassert et spisested med et utenlandsk navn. Butikken med dameklær, som jeg også hadde tenkt å besøke, var tømt og hadde trukket ned rullegardinen.

Alt forandrer seg. Det gjelder å være fleksibel her i denne vår verden. 

 

 

Men gullfiskene var iallfall betryggende og beroligende på plass i det store bassenget på veggen.

 

Og med denne turen var stolpejakten for min del over for i år. Jeg har hatt mange fantastiske turer og sett mange morsomme og overraskende steder. Dessuten har jeg tråkket mange skritt, noen ganske slitne, men jeg er glad for hvert eneste ett av dem. Jeg har en tro på at det hjelper meg å holde denne stive kroppen i sving en stund til, og jeg håper å få oppleve stolpejakten også i 2018. Det er mange fine og spennende steder å ta av i Groruddalen.

Og så blir det spennende å se hva jeg kan finne på nå (???).

 

 

- og så kom Pelle tilbake til Grorud!

 

Bildet er ikke så godt. Det er tatt en sommerdag for over et år siden. Jeg var på vandring langs Aker brygge og stoppet opp ved dette kunstverket. Jeg måtte se nøye på det, fordi jeg visste det var skapt av en billedhugger som er kusinen til min eks-svigersønn, og henne har jeg hørt om, ikke bare henne forresten, men også om hennes far, Sverre Kokkin, som var medlem av en sabotørgruppe under krigen. Kunstneren heter Kirsten Kokin. Hun har laget mye fint, blant annet kronprinsesse Märtha i slottsparken og Kjell Magne Bondevik ved Seilet hotell i Molde. Nå har hun også produsert dette flotte minnesmerket over sin far og hans "medarbeidere" på Aker brygge.

 

Solforholdene og fotografens noe haltende evner til fotografering yter ikke minnesmerket rettferdighet. Det må sees, der det ligger like ved avgangskaien for Nesodden-båtene på Aker brygge. Kunstneren har fått med mye her, både om gruppen og det de har foretatt seg.

Det handler naturligvis om Pellegruppen, sabotørgruppen som ikke fikk omtale og takk for det de gjorde under krigen. I stedet var det Max Manus som tiltusket seg æren for Skandinavias, eller kanskje heller Europas,  største og mest vellykkede skipssabotasje under 2.verdenskrig. Den fant sted ved Aker mek. verksted 23.november 1944. Da hadde gruppen plassert to tonn stjålet dynamitt under fem båter, og klarte å sprenge disse til himmels - eller kanskje det er riktig å si til bunns - pluss ødelegge en stor kran på skipsverftet. Og Max Manus fikk minnesmerke, takk og berømmelse for innsatsen og har skrevet om den i en av sine bøker. (Men han hadde ingen ting med dette å gjøre!)

 

 

I går var det møte på Nordtvet bibliotek på Kalbakken, biblioteket som har vært truet av nedleggelse i årevis. 80 personer hadde møtt opp, for det var storfint besøk. 

 

 

Sverre Kokkin besøkte Groruddalen. Samtidig satt selveste Pelles etterkommere i salen. For Pelle, som egentlig het Ragnar Solli og var fra Rjukan, bodde på Grorud i årene etter krigen.

Og vi fikk høre om denne Pelle og om gruppene hans. For han hadde mange grupper i Oslo-området. Hver gruppe var liten, og ingen som var med, kjente til medlemmene i de andre gruppene. De gjorde mange sabotasjeaksjoner, og Pelle hadde oversikt over dem alle. Hvordan han klarte det, er uforståelig. Sverre Kokkin beskriver ham som et geni. Det er skrevet en bok om dem, men gruppen ble ellers tiet ihjel etter krigen fordi Pelle var kommunist, og det var slettes ikke bra på den tiden. Det var høyst mistenkelig i politikernes øyne.

Sverre Kokkin tilhørte en av Pelles smågrupper. Den bestod av seks unggutter fra Ullevål haveby, et område i Oslo som ikke akkurat kryr av kommunister. Og det er nokså typisk for Pellegruppen at selv om sjefen var kommunist, var de fleste medhjelperne ikke kommunister, men de ville kjempe mot tyskerne. Ikke desto mindre ble de spionert på i en lang og nesten paranoid etterkrigstid.

Men i går kveld fikk vi en opplysende og interessant, tildels ganske humoristisk, men også trist historie fra et levende tidsvitne. Sverre Kokkin fortalte om den gangen har var med på å redde unna syklene til dem som hadde ranet penger fra Oslo Sporveier for å skaffe Pellegruppen våpen, om hvordan transporten av stjålet dynamitt ble fraktet med lastebil drevet av vedgenerator fra Hønefoss til Oslo og hvordan den kjørte i grøften på Sollihøgda et sted slik at en bonde med traktor måtte vekkes midt på natten for å få bilen på veien igjen... Det var i det hele tatt ganske imponerende hva en mann på 93 år kan huske og hvor levende han fortalte om denne korte, men likevel viktige tidsperioden av sitt liv. 

 

 

Det er laget en interessant film om Pellegruppens liv, og spesielt om livet etter krigen. En av filmprodusentene var med til Nordtvet bilbiotek i går. Han heter Morten Conradi og filmen, som visstnok kan finnes både her og der hvis man er teknisk anlagt, heter "Det siste vitnet". Den handler om de siste tre gjenlevende fra Pellegruppen og deres kamp for å skaffe sine venners ettermæle den sannheten og æren de fortjener for sin krigsinnsats. Mange ble henrettet på Akershus festning og dumpet i Oslofjorden. Og noen medalje har ingen av dem fått, ikke de to gjenlevende heller. Men de har fått lunsj av den forrige regjeringen, sølvfat og fine ord av forsvarsminister Strøm-Eriksen. Og det var det. Etter en solid høring og mangeårig kamp for rettferdig omtale. 

Dessuten er støtten av Max Manus flyttet bort fra Aker brygge og erstattet av Kirsten Kokkinns fine monument over sin far og hans kamerater. Og det er ikke lite.

 

I går hadde jeg fått et oppdrag fra mitt barnebarn, Ebba. Hun ville jeg skulle overbringe en hilsen til hennes fars onkel, så jeg benyttet anledningen og fikk snakke med et medlem av Pellegruppen. Det er ikke så verst, det heller.

Litt om østers og annet småkryp...

 

 

 

Bordeauxregionen har faktisk ikke bare vinmarker, selv om det nesten kunne se slik ut fra våre bussturer fra båten. Den har nok mye annet også. Iallfall har den østers.

Det var ca seks mil mot vest fra Bordeaux by og ut til østersland. Og her forandret landskapet seg. Fra å se grønne og frodige vinplanter stå på geledd, kjørte vi nå inn i furuskog og grønnsakdyrking, særlig furuskog. Den var plantet for å holde sand på plass. For her ute bor badelivet og sandstrendene og Europas høyeste sanddyne, med en høyde på ca110 moh. For i det hele tatt å kunne dyrke noe her - og å kunne leve her - var det helt nødvendig med fururøtter som tok tak i sanden og holdt den på plass.

 

 

Ute ved Atlanterhavet trenger en smal fjord seg inn i landskapet. Vel inne utvider den seg og blir til østersland. Vannet er svært grunt. Når det er fjære sjø ligger mange sanddyner godt synlige, og innløpet er så smalt og forskjellen mellom flo og fjære så stor at det kan være svært farlig å begi seg ut av fjordmunningen. Det er til tider veldig sterk strøm der. Så her må fiskerne og østersdyrkerne lære seg å leve med flo, fjære og strøm. Og østersdyrkerne brukte båter med flat bunn, vi så dem vandre med vann til knes langt fra land, der de hadde østersanleggene sine. I denne grunne og store "dammen" blir vannet mindre salt enn i  havet, fordi det er et visst tilsig fra elver og bekker. Og her dyrker de nå en østerssort som opprinnelig kommer fra Japan, fordi de sortene som ble dyrket her tidligere, døde ut.

 

 

 

 

Vi ble tatt godt imot, og vi fikk god informasjon. Og ikke visste vi på forhånd at alle østersdyrkere i Europa får "babiene" sine fra akkurat dette stedet. Her tar de vare på "babiene" som østersen "spyr" ut og hjelper dem til å vokse på noe som for meg ligner på takstein påsmurt en hvit masse de kalte lime. 

 

En østers får 300 000 "babies". Det blir 12 østers, så her går mye til spille, blant annet til mat for fisk og andre sjødyr.  Og for oss ble dette dagen med mye sjømat, østers, fisk, reker og forskjellige sjøkryp som vi i min barndom brukte som agn eller hadde som husdyr hver gang vi lekte fjøs på fjæresteinene. Vi kalte dem kokkelurer, jeg går ut fra at de heter noe mye finere, og hadde foreldrene mine sett at jeg spiste dem, ville de fått noe bortimot sjokk, og jeg snakket med dem i smug og forklarte dem at det var ikke så aller verst heller, men jeg vet nok bestemt at hadde de vært blant oss, ville de desidert ikke spist slik uspiselig føde fra fjæra. 

 

 

Men dette var iallfall den fisken vi fikk. Jeg kan godt innrømme at vi har like god fisk på vestlandskysten. Og dessuten er jeg heller ikke av dem som lovpriser østers, men det var nok en del av turkollegaene som satte stor pris på den.

 

 

Etter båttur i østersland fikk vi lov å bestige sanddyne, dvs de som orket av oss fikk knapp og tilmålt tid til litt mosjon. Og tre av oss gjorde det. Det skulle bare mangle når vi først var i dette spesielle landskapet. Men det er sannelig ikke lett å komme fort fremover på slikt underlag. Noen fant ut at det var best å ta skoene av. Jeg beholdt mine på og kom ned igjen med et lass sand i dem. Nå har joggeskoene vært i vaskemaskinen og er fine som nye. 

 

 

Dette ble dagens trim, og det var virkelig verdt det. Fra denne toppen kunne vi virkelig se den beplantede furuskogen og i tillegg havet og det smale utløpet mellom "østerssjøen" og Atlanterhavet.

For et variert landskap vi har i dette distriktet! 

 

 

Og så forskjellige leveveier og livsvilkår vi mennesker har, til og med i Europa. Jamen har vi mye å lære av hverandre!

Vinvandring i Bordeaux.

 

 

 

Hverdagen har begynt igjen. Det er sikkert. Det regner ute og jeg strever med Sats-Elixia for å få igjen for mye betalt for trening. Det er jamen hverdag. - Men det er lysglimt. Jeg har jo vært på tur, og jeg har tatt bilder. Nå sitter jeg her og ser igjennom opplevelsene våre og sletter bilder jeg ikke vil ha, dårlige bilder og "dobbelt opp"- bilder. Og forsøker å huske riktig. For her har det vært mange opplevelser og mange opplysninger, og det er sannelig ikke lett å huske dem og huske dem riktig når du er over 75 år.

Men dette er iallfall Simon. Han viser oss veien til Château Simon, der styrer han sammen med slottets grand old lady på 89, hun som står og selger oss vin og bare smiler når jeg spør om jeg får lov å ta bilde av henne. For hun kan jo ikke engelsk. Hun er visst litt for gammel til å ha lært det. Og jeg kan naturligvis ikke fransk, og nå er jeg for gammel til å lære meg det.... Slik går det. 

 

 

 

 

Her har båten tatt oss et stykke oppover elven Garonne, lenger inn i landet i forhold til Bordeaux. Vingården ligger nærmere byen Cadillac. Og her produserer de en vidunderlig, søt vin, de produserer Sauternes, og her står hun klar til å gi oss en smak.

 

 

Du kan ikke reise på ferie i Bordeaux- distriktet i Frankrike uten å lære litt om to ting: Vindyrking og østersdyrking. For dette er to viktige leveveier her nede i sør, på kanten av Atlanterhavet. Vinmarkene var imponerende i størrelse, plantene stod der på rekke, grønne og frodige uten ugress i gangene seg i mellom. Jeg skjønner nesten ikke at det går an, man kan jo ikke luke så store områder. Sannsynligvis er det sprøytingen som også tar ugresset.

Men her legges det mye arbeid ned for at vinen skal bli best mulig. Og vi fikk høre at her er det mye som skal klaffe: vær og vind, hvordan sommeren blir, jordsmonn, drueplantenes alder, dvs. hvor dypt ned i jorden røttene når, for jordsmonnet er forskjellig i de forskjellige lagene der nede i dypet, og til slutt naturligvis druene selv.

Vest for Bordeaux ligger Medoc-halvøya. Her er det mye stein i jorden. Den varmes av solen og gir gode forhold for forskjellige rødvinsdruer, så her dyrker de ca 90 prosent rødvin, med druene Cabernet sauvignon, Cabernet franc og Merlot som hoveddruer. Disse blander de. Og de har funnet ut at vinen blir best hvis de bare tar 20 prosent Merlot og resten Cabernet i blandingen. Så kan de tilsette en liten "dasj" av noen sjeldnere druer som de dyrker mindre av, og kanskje til slutt også litt av det de får ut av drueskallet - slik at de får akkurat det lille ekstra som vinsmake-spesialistene vil ha, og som vi andre sikkert ikke har utviklet smaksløkene våre til i det hele tatt å oppfatte. Men så kan dette gi ekstra god vin, den blir jo klassifisert, og så kan prisen bli deretter. Så til slutt blir dette de mest eksklusive vinflaskene i Europa og ikke akkurat det hvermannsen drikker så ofte hjemme i Norge.  

Jeg måtte naturligvis få med meg noen bilder fra dette distriktet også.

 

 

Vi ser at druene henger lavt på vinbusken. Det er med hensikt. De plukker alle drueklaser som kommer høyere oppe på planten, for da får de nederste, de som henger nærmest bakken, bedre smak. 

 

 

Det er veldig pent på en vingård. Druene er vakre der de henger, og nå var høstingen i gang, så nå var de akkurat passe modne. Og noe som gjør det ekstra vakkert her, er alle rosebuskene som lager farger og liv i landskapet. De har naturligvis en funksjon. De tar unna for lus og lignende kryp som foretrekker rosebusker foran vinbusker. Kanskje ikke noen fordel å være rosebuske på en vingård, men fine var de, det så ikke ut som de led noen nød.

 

Det ligger mye arbeid bak et slikt resultat.

 

Kartet ovenfor viser oss at Bordeaux ligger ved elven Garonne som kommer fra Pyreneene og renne i retning nordvest. Litt nedenfor støter den sammen med elven Dordogne som kommer litt mer nordfra, og disse to blir til Gironde, som blir stor og bred og renner nordvestover og ut i Atlanterhavet. Distriktet mellom elvene, før de møtes, danner en trekant. I denne trekanten dyrkes det nesten bare hvitvin. - Og her ligger Château Simon og passer på sine dyrebare druer som lager den nydeligste, søte hvitvinen Sauternes. Den ligger på nordsiden av elven Garonne ikke langt fra byen Cadillac.

 

 

Vi fikk en lengre utlegning om klimaets betydning for å få frem denne druen. I utkanten av gården renner nemlig en elv som skaper et litt kjøligere drag i luften enn ellers i området. Dette gir gode muligheter til trivsel for en spesiell sopp som slår seg ned på druene og setter spiss på det hele. Druene får henge til de har blitt skikkelig soppinfiserte, og vi kjenner igjen historien om Tokaier, som også er søt og soppinfisert, og som dyrkes i området med samme navn i Tsjekkia.

 

 

Druene ser kanskje ikke så innbydende ut, men god vin blir det iallfall.

Og nå avslutter jeg vin-kappitelet fra turen. Jeg er ingen vinekspert, så hvis jeg husker dette om vinen fra turen vår, får jeg være fornøyd. Det holder til mitt bruk....  

Så får jeg neste gang se hva jeg kan huske om østers, for nå titter faktisk solskinnet frem her i Tjernfaret. Kanskje kan jeg ta den siste stolpen i Groruddalen i dag. Den ble satt opp på Årvoll mens vi var på tur. 

 

 

 

Når livet blir både høst og vår...

 

Det er høst i bakgården min.

Og inni meg er det litt blanding, litt høst og litt sommer. For det kan ikke være noe annet enn trist at man har en venninne som ligger på sykehus og vet at hun kommer til å dø snart. Hun er naturligvis ikke alene om det, det er flere enn meg som går rundt og føler på tristhet. Men det er bare hun som har vært min venninne siden vi begynte på gymnaset i Molde i 1958, og det er bare vi to som har vært hverandres forlovere, bare hun som har vært fadder til et av mine barn, og bare hun som har hjulpet meg med ekle analyser på kjemilabben på Blindern, for hun holdt til over gårdsplassen, i Farmasibygget, og var mye flinkere i kjemi.  

Vi har hatt kontakt hele livet. Og det er noe spesielt med venninner du har hatt så lenge. De skal ikke dø før jeg skal dø, de skal leve så lenge vi trenger hverandre. Det er slik jeg føler det. Hun er den første av mine venninner som går bort. Og hun er en av de beste og mest trofaste jeg har hatt, faktisk i 59 år!  -  Er det virkelig sant? Jeg må tenke meg om og regne over igjen, men det er riktig. Jeg har fått ha henne som venninne i femtini år. Det er lang tid. Vi har mange gode minner. Det er mye å være glad og takknemlig for. Ikke alle får ha gode venner så lenge. Jeg må se det fra den siden også.

Nå får jeg stadig meldinger fra datteren hennes om hvordan situasjonen utvikler seg. Hun sitter trofast på sykehuset og er en god støtte. Det er ikke lett å miste en god mor. Men innimellom kommer humoren frem. I slutten av juli lånte jeg en sangbok av min venninne. Nå har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke har fått levert den tilbake, så jeg har skrevet en melding til datteren om det og sagt at nå skal hun få den når vi treffes. Jeg får til svar at "Mamma sier hun snart skal synge i Englekoret, så hun trenger ingen annen sangbok". Jeg svarer at "men du skal jo både synge og danse swing enda noen år, så du kan jo trenge den." (Hun danser swing etter at jeg har danset linedans på mandagskvelder, vi treffer hverandre der innimellom.) Og hun svarer "ja, jeg har sagt til Mamma at jeg sist mandag tok noen piruetter for henne også. Vi må ha litt humor innimellom".

Og jeg tenker: Heldig er den som kan ha en slik datter ved siden av seg på sine siste dager.

 

Dette er høsten inni meg i dag. Men det finnes også en lysere årstid, kanskje ikke akkurat en sommer, men skal vi si en vår?

 

 

Dette er et overarmsbein. På fagspråket en humerus. Det er ikke ekte, det er av et plastmateriale. Gunnar har en gang for flere år siden fått det som en presang fra mennesker han har jobbet sammen med på sykehuset. En flott presang til en kirurg som både har fjernet og reparert skader og rekonstruert slike bein på grunn av svulster og andre uhumskheter. Og fredag kveld ble den tatt frem og gjort ære på igjen, for da fikk vi besøk av Frida, barnebarnet vårt. Hun satt i sofaen ved siden av meg med sin datamaskin og sa plutselig: "Farmor, en humerus er vel en rørknokkel?" 

Frida har nettopp begynt en utdannelse i fysioterapi, og jamen satt hun ikke og leste fag på en fredagskveld! For det er jo så interessant! - Og akkurat det satte Farmor pris på å oppleve. Det var som å få våren i fanget, og da kom humerus til sin rett, det fikk ikke hjelpe at den var av plast. Ortopeden kom forresten også til sin rett. Han har sansen både for humeruser og fysioterapeuter, så jeg trakk meg litt tilbake og lot de to få utdype humeruskunnskapene alene. En pensjonert psykiater vet absolutt når det er tid for å la andre, som vet bedre, ta over. Men en pensjonert psykiater kan også glede seg over barnebarn som har funnet noe å interessere seg for her i livet. Det er fremtid i det. Det er våren som kommer på besøk.

 

 

Slik ser bakgården min ut for tiden, litt blanding av høst og sommer. Det er vel et tegn på at sommeren ikke helt har sluppet taket enda. Men hverdagen er iallfall i gang. Dagene består ikke av å ligge på soldekket lenger.

Fredag var også Språkkaféen på plass, denne gang på nedre Fossum gård fordi Stovner bibliotek skal flyttes inn i senteret og er i støpeskjeen for tiden. Det var ikke mange som hadde funnet veien til nytt lokale, men noen var det, og det er alltid en oppmuntrende opplevelse å møte disse unge menneskene som er så ivrige etter å lære seg norsk. Det er også våren som bryter seg frem til tross for motstand og problemer, og med et pågangsmot som virkelig er våren verdig. Jeg er imponert hver gang jeg har deltatt der. Imponert over ungdommelig entusiasme og pågangsmot, og glad for at disse positive og velutdannede menneskene velger å bo i vårt land og lære vårt språk.

Vel, heldigvis - det er høsten som banker på, hverdagslivet tvinger seg frem etter sommerens friheter.

Men det er ikke verst, det heller. Det er nesten som å komme hjem etter en fin tur og si "borte bra, men hjemme best". 

 

 

 

 

Siste kveld i Bordeaux.

Siste kveld i Bordeaux tok Gunnar og jeg en tur på dekk. Det var stille. Lysene fra byen speilet seg i et speilblankt elveløp, og vi var helt alene på det lange dekket. 

Plutselig oppdaget vi at noe ikke var som det pleide å være i omgivelsene. Den store broen i byen hadde heist opp midtpartiet sitt slik at ingen kunne komme over. Damen i resepsjonen fortalte at da kommer det til å skje noe innen en halv time. For da er det et skip, for stort til å gå under, som skal inn på havnen. Det var bare å sette seg ned - og vente.

 

 

Og "noe" kom. Sakte, nærmere og nærmere. Det var naturligvis ingen smågutt. Den var for stor til å kunne snu i havnen, så den ble trukket baklengs, en slepebåt foran og en slepebåt bak. Den seg sakte og stille forbi oss. Og det stod mennesker langs rekkene, de vinket ikke, de bare stod der og betraktet byen og båtene og oss.

 

Da den passerte oss så vi at det stod "Peace boat" med store bokstaver på skipssiden, og vi måtte på internett for å finne ut hva slags raritet dette var. Det viste seg at den kom fra Japan og var på jordomseiling for å skape fred mellom oss mennesker. Nå skulle den over Atlanterhavet, og vi får håpe at den besøker Trump på sin vei hjem. Kanskje den kunne seile innom Nord-Korea også, så vi kan senke skuldrene litt også ellers i verden. 

 

 

I Bordeaux ble det iallfall en soloppgang, og vi kunne konstatere at "Peace boat" hadde plassert seg pent og pyntelig ved siden av den andre store cruisebåten på havnen.

 

 

Og vi takket for oss her i Bordeaux. Egentlig hadde vi fått sett litt for lite av denne vakre byen, men det tar faktisk bare to timer med tog fra Paris hit ned, så det er ikke umulig med en ny tur, hvis helsa holder da...Og så hadde vi jo fått sett og opplevd mye annet i dette distriktet. Avreisedagen var vi litt spente på om veien til flyplassen var åpen, for de streiker for tiden i Frankrike. Fagforeningene er visstnok ikke enig med den nye presidenten i at pensjonsalderen skal heves fra 62 til 65. Dette er den forenklede versjonen. Det er sikkert mye annet de er uenige med ham i også, så det blir spennende tider fremover. For oss var det spennende om vi kom oss hjem. 

Men vi var heldige. Nå sitter vi her i Tjernfaret og tenker "borte bra, men hjemme best" og sender takknemlige tanker til Frankrike for alt vi fikk oppleve. Jeg skal skrive litt mer om det etter hvert. Og så måtte jeg ha med meg et siste bilde fra båten.

 

Elvecruise er tingen!

Elvecruise er tingen! Det sier vi til oss selv hver gang vi tar en slik tur, og det gjør vi en gang i året. Det blir riktignok ikke mye blogging. Jeg har nettopp fått beskjed om at det ikke kan blogges fra dette landet (med norsk blogg), men nå fungerer det visst sånn noenlunde likevel, så jeg prøver meg igjen. 

Vi befinner oss i dag på elven Dordogne på vei nedover. (Det vil si nordvestover)Den møter Garonne om en stund, og vi skal i dag ende i Bordeaux. Dette er vel et av de "fineste" vindistriktene vi har i Europa, og nå har vi vært på forskjellige imponerende vingårder og lært litt av hvert, men jeg er redd for at det blir vanskelig å huske det, og ikke er det så sikkert at det er helt nødvendig heller. Vil vi ha vin, drikker vi dem vi vet vi liker, og de dyreste får faktisk fred for oss. Ikke har vi så velutviklede smaksløker som spesialistene har heller, og det er vel bare bra. Men dette er et cruise hvor du virkelig får god, fransk mat, og god fransk vin. Det varer (heldigvis) bare en uke. 

Det beste er likevel at vi har et vidunderlig vær, vi sitter mye på dekk, og vi starter med trim MED en liten linedans hver morgen, hver formiddag er rolig i båten, fire retters lunsj serveres kl 12, og etterpå er det guidet tur til et eller annet sted som vi lærer noe nytt av. Om kvelden er det tre retters middag, noen ganger underholdning og dans, og i kveld skal det komme ombord gjester som skal holde en konset for oss. Ellers kan du finne deg en rolig krok med en bok, eller med andre som det er hyggelig å snakke med, her kan man i grunnen gjøre som man lyster. Det er et behagelig og noe lærerikt liv som kan anbefales for alle pensjonister med stive lemmer og dårlige bein, og til alle yngre som ønsker å se nye steder og mosjonere på dekk.

Jeg føler meg veldig priviligert som kan ta en slik tur. Og veldig takknemlig for at helsen holder til denne turen, jeg har jo mistet en ukestur til Tenerife i mars og et blomstercruise med Bokormen i mai på grunn av disse operasjonene i vår, så jeg har lært at det ikke er en selvfølge at man skal ha helse til å reise ut i verden til enhver tid. Helsen er ikke akkurat det samme som den var i yngre dager, og det må man nok som eldre lære seg å ta hensyn til. Men nå er vi seks venner som har klart å ta et elvecruise årlig sikkert i over ti år, og det er ikke så verst. 

Nå skal jeg se om jeg får til å sende dette slik at bildet blir med. Det er tatt i går kveld mens båten lå i Liborne på Dordogne. 

Og nå er det en ny dag med nye opplevelser. I solskinn i dag også.

Ny dag i Bordeaux.

Så våkner vi til en morgen på elven Garonne sydvest i Frankrike, og en tur opp på toppdekket for å få frisk luft og oversikt over omgivelsene. Jeg var alene på dekket. Jeg konstaterte at temperaturen var behagelig og livet i Bordeaux allerede i gang.

 

 

Men nå er det frokost, så får vi se hve dagen bringer...

 

 

Men man må jobbe litt for "føda". Eggene må man koke selv.

 

Om å være glad i et hus...

 

Nes kommune på Romerike er heldige. De har faktisk flere hus som er tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg, både skoler og privathus. Sist søndag var to av de private eneboligene til salgs. For et sammentreff! Og for en dag! Til og med med vakkert vær. Jeg hadde tilfeldigvis sett annonsen i Aftenposten. Det hadde sønnen min også, og vi bestemte oss for at disse husene måtte vi se. I min studietid bodde jeg på hybel i et Arneberghus i Oslo. Det skulle bli spennende å få oppleve flere. Det fikk ikke hjelpe at jeg kom på "kikking" uten at jeg hadde reelle planer om kjøp.

Huset over går under navnet "Doktorhuset" på Årnes. Det har bodd en lege som drev praksis her i området både før og etter krigen, selv om huset under selve krigen ble okkupert av tyskerne og legen måtte rømme til skogs. 

 

 

Dette huset var litt mindre enn det første, men med et flott ytre og sentral og nydelig tomt var det nok et fristende kjøpsobjekt for eventuelle "fortettere" som luktet penger å tjene.

I annonsene var det gjort oppmerksom på at begge hus var opp-pussingsobjekter. Og etter visningen gjør man seg noen tanker. For det første: Det var utrolig morsomt å se dette glimtet inn i litt fordums "storhet". Mye var fint. Og mye var litt trist. For et hus må faktisk pleies. Det er nesten som et barn du blir glad i. Men det gir deg aldri helt ro, selv om det blir voksent aldri så mye, eller kanskje særlig da. Det står ute i vær og vind. Overflaten må passes på og behandles så ikke regndråpene kryper innimellom og lager råte. Gamle vinduer er flotte hvis de stelles. De må skrapes og males med jevne mellomrom. Kjelleren må dreneres så ikke fukt siver inn. For ikke å snakke om taket og taksteinene. - Ja, det er mye å passe på. Hele tiden. Og er du ung, er det kanskje bare en glede, iallfall hvis du har litt praktisk sans og arbeidslyst, eller hvis du har penger så du kan betale andre for å gjøre jobben. Men er du et eldre menneske med stive lemmer og dårlig balanse, er det ingen ønskesituasjon. 

Aldri har det godt så tydelig opp for meg at et hus må pleies, hele tiden... Og at hvis du ikke kan klare den jobben, skal du ikke bo der. Da skal du ha respekt for dette huset. Da skal du flytte ut til noe mindre, noe du kan makte å holde ved like, og så skal du levere huset ditt videre til noen som vil fortsette å være glad i det. Iallfall når du eier et hus som selveste Arneberg har tegnet og som er så flott fra starten av.

Da vi så på det minste huset, lærte jeg også noe annet. Jeg lærte det av en megler som ikke orket å følge oss inn i huset. Han satt på verandaen i inngangspartiet, forsynte oss med prospekt og sa vi måtte komme ut og spørre ham om vi lurte på noe. Det hadde kanskje vært greit dersom han kunne svare på spørsmålene våre, men det var veldig mye han ikke hadde orket å sette seg inn i. Det verste var at han viste oss tydelig at dersom du skal selge et hus, må du i det minste vise respekt for den avdøde personen som har eiet og vært glad i denne bygningen, selv om vedkommende ikke har klart å holde huset ved like. Det virket som om han visste at dette kom til å bli solgt til en som ville bruke den fine, store og sentrale tomten til å bygge rekkehus eller lignende, iallfall til å fortette. Og nå vet jeg at det er solgt for en god pris. Jeg håper bare de ikke skal rive hele huset. 

Ja, ja, kanskje det er godt at gamle Arneberg ligger i sin grav og at han slipper å se hvordan det går med alle de husene han har vært med på å skape. 

 

 

Og når det gjelder hus...ja, da går naturligvis tanken til vårt eget lille hus i Tresfjorden. Det ble ikke den samme storslåtte prakten når gamletante Anna i sin ungdom, med to smågutter, nettopp blitt enke etter at mannen døde i en ulykke på sagbruket deres, fikk hjelp til å sette opp dette huset som mannen hadde begynt å samle materialer til. Tomten fikk hun av sin far, min oldefar. Det ble Solbakken. Og for meg har det vært mye sol der. 

Det var det første stedet jeg fikk lov å gå alene til fra to-årsalder. Det var her jeg satt på pressblokken hennes (hun sydde for faren min) og hørte henne fortelle om gamle dager, eller jeg satt og bladde i den store esken hvor hun hadde samlet alle tegningene som guttene hennes hadde produsert (og tegne kunne de, en av dem ble arkitekt). Det var her  hun tok en tur ut på "spisskammerset" og fant noe godt og spennende, det var et fredens og kjærlighetens sted for en liten jente. 

Men det var ikke store, flotte inngangspartier med brede trapper til andre etasje, eller fine peiser og romslige anretninger. I stedet  knitret og brant det fra vedovner, og de fantes i alle rom. Det var heller ingen oppvaskmaskin hverken for klær eller kopper, men det var en stor, rund ovn i kjelleren, til å steke lefser på, og det var et stort bakebord som man kunne slå ned fra veggen. 

Det var ingen store og flotte stuer, men det var to små, og veggene var ubehandlet av det de bygningskyndige på stedet kalte "lafta plank", og det er de ennå. 

Husene er bygget samtidig. Det var forskjell på folk den gangen, og det er det fremdeles. Men Solbakken har ingen rå kjeller. Den er tørr og fin. Og taket er holdt i orden. Det finnes ingen lekkasje. Gunnar har til og med tatt ned hver eneste skifer-sten på taket og høytrykks-spylt dem så de ble som nye. Annas "smågutter" har sørget for at det ikke er råte i veggene og de gamle vinduene hadde kjempefint treverk i rammene da vi skrapte og malte dem for noen år siden. Men det var en jobb. Det er i det hele tatt litt av en jobb å være glad i et gammelt hus, og når du ikke klarer det lenger, må det overlates til andre som kan være glad i det og ha sansen for det, eller det må rives. Ingen ting er tristere å se på enn hus som står og dør ... du ser  mange av dem når du kjører omkring rundt i Norge.

Så selv om Solbakken ikke er et herskapshus, så er det et hus som fremdeles lever, et hus som i utgangspunktet var lite, men solid bygget av godt materiale og folk som kunne sine ting, det er godt og fint håndverk, og jeg elsker det. Men jeg vet jo ikke om det har noen fremtid, for vi som elsker det, blir også eldre. Det er et kommende spørsmål. Livet er forandring hele tiden, i store ting og små ting. Hittil, selv om det er lite og mer uanselig, har Solbakken hatt en bedre skjebne enn Arnebergs prakthus, men det kan forandre seg. For et hus trenger noen som er glad i det. 

 

Og nå må jeg slutte. For nå skal kofferten pakkes for elvecruise i Frankrike. Det blir spennende å se om jeg får blogget kommende uke.

Sesongens siste bobiltur.

 

Så er sesongen definitivt over. Årets siste tur ble en weekend i Arvika. Kanskje det høres kjedelig ut, men det finnes ingen beskrivelse på turen som passer dårligere enn det. Nå er Gunnar og jeg både glade i hverandre og i Arvika fra før, men at vi også på vår siste tur skulle bli velsignet med et strålende vær, var jo ingen selvfølge. 

 

 

For et eldre ektepar på bobiltur er det én ting som er viktig: Vi må gå. Derfor var vi på vandring rundt i byen da jeg oppdaget  portstolpen som innleder bloggen i dag. Vi var på vandring fra Arvika sentrum til Rackstadmuséet. Vi har alltid kjørt bil dit før, så vi var litt usikre på hvor lang tid det tok å komme seg dit ved å ta beina fatt. Damen bak disken på Turistkontoret mente det tok 45-50 minutter. Så betraktet hun oss litt nøyere og rettet det til en time.

"Det er som å gå til Lilloseter," sa jeg til Gunnar, "det klarer vi." Han var enig. - Vi klarte det på 45 minutter, og ikke gikk vi så fort heller.

 

 

Dette er restene av den gamle møbelfabrikken, det meste av den er nedbrent og borte, men her holder gamle Curt Eriksson til. Jeg er ikke helt sikker på hvem av brødrene Eriksson som var hans far, men den store Christian var iallfall hans onkel. Curt har vært 90 år så lenge jeg har kjent ham, hvor gammel han egentlig er, vet jeg ikke. Det er flere år siden han sluttet å ta bestillinger fordi han ikke visste hvor lenge han kom til å leve. Vi har vært innom han mange ganger. Vi har kjøpt stoler til kjøkkenet, speilrammer og lysestaker. - Nå var det lørdag. Hadde han lørdagsfri? Eller hadde han sluttet? Var han i det hele tatt i live? Det så stille ut i verkstedet hans, døren var låst og hvilestolen tom.

 

 

Ja, slik var det før. Da var det liv på denne gården, Haget. Her bodde ekteparet Eriksson med sine begavede og kunsteriske barn.

 

 

Det har naturligvis blitt et museum, for det var ikke bare deres barn som ble kunstnere, de trakk også en hel koloni av kunstnere til Arvika, Rackstadkolonien.

 

 Dette er det gamle hovedhuset som er inngangspartiet til muséet i dag.

Og damene på muséet tok godt imot oss. De kjenner oss igjen fra gang til gang, vi trenger ikke vise vennekortet vårt en gang, det som gir oss gratis adgang. Vi fikk en hyggelig prat om muséet og Finnskogslitteratur og skrädmjøl og kirkene i Arvika med deres kunstneriske utsmykning og gode råd for å komme seg inn der når det ikke var gudstjeneste - og Curt, naturligvis. Jo, han jobber hver dag, men ikke på lørdager. "Kom igjen en hverdag."

Utstillingen på muséet er delvis en fast utstilling av med de forskjellige Rackstadkunstnerne, delvis en utstilling gjestekunstnere. For én gangs skyld kan jeg jo vise frem en av de sterke, men kanskje litt glemte, damene, Maja Fjæstad. Hun drev både med tekstiler, trykk og maleri. 

 

 

 

 

Og så må jeg naturligvis ha med et bilde av Sveriges store billedkunstner, Christian Eriksson. Dette er et ungdomsbilde, og tekannen har han selv gitt form til.

 

 

Arvika by har to kirker. Trefoldighetskirken ligger midt i byen og er bygget i begynnelsen på 1900-tallet. Den skulle være moderne. Særlig tre av kunstnerne fra Rackstadkolonien var engasjert der, Bjørn Ahlgrenson med altertavlen og brødrene Ola og Christian Eriksson med utskjæringer i tre og skulpturer. Men denne kirken har ingen kirkegård. Byen har nemlig en annen kirke, en kirke fra 1600-tallet, Mikaelikirken. Der ligger byens kirkegård, og der ligger familien Erikssons graver. Denne gangen hadde jeg bestemt meg for å finne dem.

 

 

Fra vår bobilplassering midt i byen og helt ned til Kyrkviken hadde vi kort vei til sentrum, men også til Mikalelikirken. Det var flott gangvei ved stranden hele veien.

 

 

Men noen snarveier må jo vi mennesker alltid ta, vi har jo så dårlig tid bestandig.

 

 

Det er ikke så lett å finne en grav på en så stor kirkegård, men jeg hadde en følelse av at den kanskje var plassert i nærheten av kirkeveggen. Og jeg var heldig.

 

 

 

Men det fineste er nesten at en av hans skulpturer "står" på kirkeveggen og ser ned på ham. Originalen står på taket til Kiruna kirke. Der er den gullforgyldt, slik som alle de andre skupturene han har skapt som omringer dette taket. Hver skulptur skulle forestille en sinnsstemning. Dette er den mest kjente, "Ödmjukheten". Hun står her og ser ned på mesterens grav. Det er så fint at de har valgt akkurat den skulpturen.

 

 

Jeg fant forresten graven til far, mor og resten av familien også. 

Så her ligger en familie som har betydd uendelig mye for Arvika by og området rundt. Historien om dem er en usedvanlig og fantastisk historie, og vi som kommer etterpå, må bare være glade for det de har fått gitt samtiden og ettertiden og Arvika by.

Da denne siste bobilturen i 2017 var over, hadde vi gått mange km, besøkt Rackstadmuséet, butikker i byen, kirker og kirkegårder, vært på kunstutstilling i Kunsthallen, konsert i Mikaelikirken og tatt drøssevis av bilder. Det går ikke an å blogge om alt, men det går an å få med noen bilder fra en veldig hyggelig stellplass for bobiler. Her var det både svensker, nordmenn og biler fra kontinentet, så bobilsesongen er tydeligvis ikke over for alle ennå.

 

 

 

Til Gunnar, bobilen og Arvika: Takk for en uforglemmelig tur!

Om å være pasient og litt til...

 

 

 

Jeg har vært på mitt første møte i den lokale brystkreftforeningen. En noe spesiell opplevelse. Litt spent var jeg også. Ville jeg møte naboer og kjente der? Man har jo ikke full oversikt over sykehistoriene som utspiller seg i sitt nærmeste nabolag. 

Nå er det snart fem år siden jeg ble operert for brystkreft første gang, og jeg har i grunnen ikke hatt det store behovet for å gå på disse møtene selv om jeg har vært medlem. Man kan med rette kalle meg et passivt medlem. Men denne gangen fikk jeg tilfeldigvis greie på at møtet skulle holdes på vårt lokale eldresenter. Da ble det litt mer fristende å møte opp og se hvordan dette ville foregå. 

Starten ble litt annerledes enn jeg var forberedt på. Jeg ble kastet inn i en hektisk aktivitet for å få kontakt med mannen min, Gunnar. En av damene hang på telefonen, men han svarte naturligvis ikke. Jeg visste hvorfor. "Han sitter nok og koser seg med Dagsrevyen," sa jeg, "og da tenker ikke han over at telefonen sikkert ligger på kontoret hans uten mulighet til å høres."

Problemet var at foredragsholder og møteleder i felles anstrengelse ikke klarte å få datamaskinen til å vise bildene på riktig lerret, og en av møtedeltakerne visste at det kunne mannen min sannsynligvis hjelpe dem med, fordi han hadde ansvaret for at foredragene på Seniorsenteret fungerte på onsdagene. 

Så det første jeg gjorde på mitt første møte i vår lokale Brystkreftforening, var å gå hjem og hente mannen min, slik at vi fikk teknikken i orden. Som takk fikk han kaffe og kake og tillatelse til å høre på foredragsholderen, som forresten husket ham fra han jobbet på Radiumhospitalet.  Hun var en lege fra Radiumhospitalet selv. Hun hadde forsket på senskader etter brystkreft, og det var det hun skulle fortelle oss om. Hun var spesielt interessert i tretthetssymptomene som over tretti prosent av pasientene er plaget av.

Om noen av tilhørerne denne kvelden var plaget av dette, kom det iallfall ikke klart frem, selv om mange delte sine erfaringer med helse og helsevesenet. Jeg tror nok forsamlingen var et godt eksempel på at overlevelsestiden etter brystkreft øker for tiden. Behandlingen har blitt bedre med årene, og ikke minst, mange svulster oppdages tidligere. Det er svært viktig. Forsamlingen hadde nok grunn til å føle på en viss optimisme, og jeg hadde hatt en hyggelig og opplysende kveld sammen med hyggelige damer, så hvis det passer, skal jeg forsøke å møte opp neste gang også.  

 

Det er litt rart. Etter fem år med brystkreft i det ene brystet og en ny svulst i det andre i sommer, begynner jeg å forstå at "en gang brystkreft, alltid brystkreft" gjelder for mange. Hittil har jeg i grunnen ikke tenkt slik. Og jeg velsigner kirurgen som opererte meg første gangen. Jeg glemmer aldri at han sa "denne kulen er så liten at den vil du aldri komme til å dø av!" Naturligvis har jeg trodd på ham også. Den siste kulen, en ny i det andre brystet, var også liten, men nå har ingen sagt det samme. Snarere har jeg følelsen av at nå er mange i omgivelsene utrygge på meg. Kommer det ikke tegn til spredning snart? 

Hva betyr det at jeg har ryggsmerter, eller vondt i magen, kan det være metastaser? Og hvordan gikk det egentlig med den undersøkelsen din? -  Damene på brystkreftmøtet, inkludert legen, snakket om at man alltid ville føle seg utrygg etter en slik diagnose. Det er livets lodd, du er kreftpasient resten av ditt liv om du tenker det selv eller ikke. 

Kanskje jeg tenker litt annerledes, og kanskje er det for å leve på best mulig måte med denne usikkerheten: Ingen i min alder er trygge, tenker jeg. Kreftsykdom i fremtiden kan ingen gardere seg mot. Jeg har sannsynligvis større sjanse enn gjennomsnittet for å få det tilbake, men jeg kan gå fri også. Jeg vil ikke ødelegge mine gode år med depressive tanker. Jeg vil leve mens jeg ennå er frisk nok til det.

 

 

Derfor reiste Gunnar og jeg til Lillestrøm i dag, Gunnar skulle gå på bobilmesse, og jeg skulle shoppe klær for å forberede meg til  elvecruisetur i Frankrike i neste uke. 

 

 

Jeg fant en hyggelig butikk med en hjelpsom ekspeditrise og med fargerike klær. Det ble av og på med mer eller mindre vellykkede kjoler og bluser og gensere, ganske anstrengende i grunnen. I en slik situasjon er en hjelpsom ekspeditrise ubetalelig. Det var tilfelle her, og det endte naturligvis opp med at jeg gikk med på å bli registrert kunde. Det var da det skjedde. For da skulle damen ha opplysninger om meg. Adresse og e-mail og telefonnummer ble avgitt. Så tok hun en liten pause og så på meg, litt mer usikkert. "Har du noe imot å oppgi din fødselsdato?" Naturligvis hadde ikke jeg det. Det er ingen hemmelighet, og hun vil vel vite hvordan hennes kunder ligger aldersmessig, så jeg fortalte at jeg var født 18.april (flott dato forresten) 1942. Og hun skrev. Noen få sekunder. Så slapp hun tastaturet og så på meg: "Du sa ikke 1942?"  Naturligvis gjorde jeg det. Det var året jeg ble født, og det var vel det hun spurte om? Men hun ga seg ikke. "Du er ikke så gammel?! Det nekter jeg å tro!" "Vel, hvis du også lever lenge nok, blir du nok så gammel," sa jeg. Men jeg likte  naturligvis det jeg hørte, og jeg takket naturligvis for det jeg oppfattet som et kompliment. Lykkelig og fornøyd med ny kjole og ny gnser kunne jeg starte på hjemveien.

Og så kom tankene. Hvorfor er det så hyggelig å bli tatt for å være yngre enn man er? Er det fordi jeg da sannsynligvis ser frisk ut? At jeg ikke ser ut som en "en gang brystkreftpasient, alltid brystkreftpasient" ? Med opplevelsene det siste halve året i bakhodet, ser jeg ikke helt bort fra det. Men det er nok mer blandet. Kan det være fordi vi anser yngre mennesker som penere enn eldre?  - Nå har jo jeg aldri vært spesielt pen da, så det er jo en litt ny og fremmed tanke. - Eller er det noe med at yngre personer anses å ha bedre leveutsikter enn eldre?  Dvs at jeg har litt bedre leveutsikter enn jeg ville hatt dersom jeg hadde et utseende svarende til litt høyere alder? 

Jeg valgte å ta det som et hyggelig komplement. Men jeg skal snakke med Bokorm-damene om det, for det er nok mer sammensatt enn som så. Oppmuntrende var det iallfall, og nå får jeg melding om at språkkaféen som jeg er frivillig medhjelper på, avlyses for i morgen, så nå drar Gunnar og jeg på årets desidert siste bobiltur. Værvarselet er heller ikke så verst for helgen.

Og disse dagene skal jeg iallfall ikke være pasient, tror jeg iallfall...

 

Trekkspillhuset.

 

Med dette bildet avsluttes og fullføres Stolpejakten her i Groruddalen. Nå har jeg samlet 87 stolper her oppe. Det er riktignok en igjen, men den settes ikke ut før 24. september, under et arrangement på Årvoll, så den skal være lett å få med seg.

Det har vært en flott opplevelse å komme seg til de forskjellige stedene hvor stolpene er satt ut. For det første gir det god mosjon, det er ikke å forakte. For det andre gir det en fantastisk mulighet til å oppdage ukjente steder, mange morsomme, mange veldig interessante, og de fleste er steder som jeg ellers aldri ville oppdage. 

 

 

Dette trekkspillhuset for eksempel. Beliggende bortgjemt på en rotete lagertomt helt inn til jernbanelinjen på Alna. Nettsiden "Oppdag Groruddalen" forteller meg at dette har vært en banemesterbolig, og at det er oppsatt ca. 1920. Så er det snart hundre år. Det står også på listen over verneverdige bygg her i hovedstaden, men det ser ikke ut til at noen bryr seg så mye om det. Kanskje det skjer noe etter at det har hatt stolpebesøk i sommer. Det kunne i det minste vært ryddet litt på tomten, så det fikk pustet litt og kommet litt mer til syne. Med toglinjen bare et par meter unna lurer jeg jo på hvordan det har vært å bo her, og hvorfor det har fått denne spesielle formen, om det er bygget i flere etapper, eller om det er tomtens beskaffenhet som er grunnen til det. 

 

Og med dette takker jeg dem som har lagt til rette for Stolpejakten her i Groruddalen! Og det mener jeg virkelig alvorlig. For meg har dette satt en ekstra dimensjon til sommeren - både i fjor og i år. Det fine med turene her oppe, er at de også strekker innover i skogen. Jeg avslutter med et bilde som illustrerer det. Tusen, tusen takk for opplevelsene!!!

 

Utsikt fra skogen ved Romsås. 

Vi stemmer - naturligvis...

Vi stemmer, naturligvis gjør vi det. Men hvilket parti skal vi stemme på? 

For noen dager siden hadde jeg en samtale med en av gulljentene mine om nettopp dette. Mari er førstegangsvelger. Hun hadde stemt i skolevalg, men var ikke helt overbevist om at hun hadde stemt riktig. Og Mormor måtte faktisk innrømme at hun ofte hadde hatt det slik opp igjennom årene. Jeg har stemt på flere partier. Jeg vurderer hver gang ut ifra den situasjonen landet vårt er i. Og jeg er sjelden helt sikker på at jeg stemmer riktig. 

Jeg synes forresten det er oppløftende å ha et barnebarn som ikke er så skråsikker på riktig og galt når det gjelder partipolitikken. Jeg er ikke så glad i skråsikkerhet. Ikke på andre områder enn det jeg er skråsikker på selv, naturligvis... De finnes nok, de også, men det er lettere å irritere seg over dem hos andre...

Ja, jeg stemte i går. Dette er valglokalet mitt på Ammerud skole. Jeg spurte pent om å få lov å ta bilde av dem. Ingen protesterte. Den som satt nærmest kamera smilte til og med. Det var ikke stor trafikk til stemmeurnene i går formiddag, men det tok seg sikkert opp utover dagen. Vi har jo til og med hatt besøk av selveste Jonas her oppe. Han har besøkt atriumhusene og Ammerud T-banestasjon. Kanskje det var første gangen han satte sin fot her. Hva vet jeg? 

Om Erna har vært her, vet jeg faktisk ikke. Men hun ble iallfall kåret til vår  statsminister for fire nye år i går, og det forundrer meg ikke.  Og jeg la merke til en liten setning fra hennes munn innimellom alt det andre hun sa i går kveld: "Vi har trodd på at det var viktig å være blide under valgkampen." (Jeg tar forbehold om at det kanskje ikke er helt ordrett riktig, men meningen er der iallfall.) 

 

 

Denne karen sier det på en litt annen måte. "Alltid behandle folk med respekt. Vær et eksempel for andre ved å stå imot mobbing." 

Bildet er fra inngangspartiet til Ammerud skole. Fra et av integreringens hovedområde i vårt land. Like ved siden av hang neste bilde.

 

 

Men tilbake til Erna. Jeg tror at noe av grunnen til at hun har vunnet, er hennes måte å oppføre seg på i opphetede diskusjoner. Hun har vært rolig, behersket, saklig - og ofte blid, der hun gjerne kunne ha vært både sint og spydig. Jonas har, etter min mening, ikke klart dette like godt, iallfall ikke i møte med henne. Han har til tider nesten vært litt frekk, det har vært vondt å se og høre på.  Og vi vil ikke ha en sur statsminister. Om han er aldri så mye den flinkeste gutten i klassen. Hun er forresten flink, Erna også, og det er morsomt å ha en flink og kvinnelig statsminister som til og med ikke er noe slanke - og kroppsfiksert ideal. Tyskland har sin landsmoder. Norge har sin. Ikke så verst blant alle de alvorlige menn som sprader rundt i Europa og innimellom tar seg selv veldig høytidelig. 

Det er viktig å være blid og ha respekt for hverandre, ikke mobbe hverandre, sier Erna og mannen på bildet. Jeg skulle ønske at politikere for fremtiden kunne etterleve disse enkle ordene. For nå har vi vært gjennom en valgkamp som har gjort vondt mange ganger. En valgkamp hvor det har vært viktigere å finne feil i motstanderens politikk enn å være saklig politisk. Nå får vi håpe at vi får politikere som er mer opptatt av å styre landet for oss på en god måte enn å sverte hverandre. Og ikke minst programledere og journalister som er mer opptatt av å få sakene frem enn av å skape opphetede konflikter mellom intervjuobjektene sine. 

Naturligvis går det ikke sånn. Jeg må være litt realistisk.

Jeg forstår nesten ikke at noen orker å være politiker.

 

 

 

Men jeg gjorde iallfall min samfunnsplikt i går. Jeg stemte. Jeg vil ikke påstå at jeg stemte på riktig parti. For hva er et riktig parti når det riktigste kanskje er et produktivt samarbeid hvor både de store og de små må høres, og hvor kompromissene blir viktige?  

Etterpå gikk jeg på Seniorsenteret og spiste middag. Der var det stappfullt og hyggelig stemning. Til og med underholdning av "De ukule", et ukuleleorkester bestående av fem godt voksne herrer som liker å synge og spille sammen. Her har bare to av dem kommet med på bildet dessverre. 

Og så går livet videre. I dag skal Lena, Gunnar og jeg ta de siste fire stolpene i Alna bydel. Da er Groruddalen fullført, og jeg har fått 97 stolper. Men det er ingen ting mot min bordkavaler på senteret i går, han hadde over 200, han hadde utvidet sitt område til også å omfatte Nittedal og Lørenskog. For å få det til hadde han syklet, på El-sykkel riktignok, 160 mil i sommer. 

Jeg får ta mine siste fire stolper før jeg bestemmer meg for hvordan fortsettelsen skal bli. Men det er iallfall sikkert at 160 mil på sykkel blir det ikke!

For ung for Eldresenteret?

Det regnet på lørdag. Det var skikkelig dårlig vær her i Oslo, iallfall på starten av dagen. Og vi skulle på tur med Seniorsenteret. Uff og uff... Jeg kan ikke si jeg hadde mye lyst. Vi skulle til Koster. Og hva er Koster på svenskekysten i slikt vær? Men jeg var påmeldt. Da må man bare. Da er det ikke helt greit å svikte. Så det var bare å utstyre seg for regnvær og møte opp kl 08.30. Bussen var klar, og vi kjørte inn i en skikkelig regnbyge i retning sørøst. Nå var Seniorsenteret på utflukt, sin årlige sensommerutflukt. Det var nok ingen som ikke lurte på hva som ventet oss.

 

Men livet er ikke alltid forutsigbart. Himmelen ble lysere jo lengre sør vi kom, til slutt tittet solen til og med frem, og da vi kom til Koster, kunne innbyggerne der fortelle oss at det pleide å være sol der ute selv om det regnet på fastlandet. Og det stemmer sannsynligvis. Det stemte iallfall for lørdagen.... Så stemningen steg utover dagen. Det hjalp naturligvis at vi også ble traktert med frokost og middag underveis. Og med "biltur" på en bilfri øy, for vi skulle jo se oss omkring.

 

Her hadde Miljøpartiet De Grønne likt seg. Det er jo mulig at noen av dem allerede har flyttet hit ut.

 

 

Det er ca 300 fastboende her, så de trenger nok ikke alle de syklene selv, men mange lever av turistene, og dem er det mange av i sommersesongen. Syklene er naturligvis til utleie, og slike stasjoner så vi flere av.Biler er en forbudt sak på Koster. Den lille "bussen" vi kjørte rundt i, var stillegående og elektrisk. Den fraktet oss over øya Syd-Koster og plasserte oss på et museum som var beliggende ved sundet mot den andre bebodde øya, Nord-Koster. 

 

 

Hadde vi hatt bedre tid, kunne vi tatt line-ferga over sundet. Den var naturligvis gratis og selvbetjent. 

 

 

Og det kunne ha vært fristende, men det får være til en annen gang.

 

Det ble faktisk en veldig fin tur, hvor vi fikk lære litt om et lite og helt annerledes samfunn enn det vi lever i, og hvor vi fikk oppleve en hyggelig dag sammen.  Det går an å bo og leve godt på mange steder og på mange måter. Det går også an å ha det hyggelig sammen med pensjonister, tenkte jeg, og glemte at jeg hadde vært pensjonist selv i mange år. Men slik er det faktisk å bli eldre. Man føler seg i grunnen ikke gammel, man synes at dem man treffer på Seniorsenteret er gamle, men ikke jeg nei, jeg er nesten for ung til å være der. Mange ganger har jeg hørt andre si at "jeg synes jeg er for ung, jeg tror ikke dette miljøet passer for meg, jeg trenger det ikke enda, kanskje når jeg blir eldre..."   Og mens man venter på det, går man glipp av gode opplevelser, og som her, fine turer. 

Det er alt for få som benytter seg av Seniorsentrene rundt omkring. Jeg liker forresten å kalle det Eldresenteret. Det het det tidligere. Og vi må lære oss å kalle en spade for en spade. Det er et mye hyggeligere navn også, iallfall i mine ører. Og så får jeg slutte å føle meg så mye yngre enn mine jevnaldrende. Det er hyggelig at noen sier jeg virker yngre enn jeg er, men alder er alder, samme hvordan man snur og vender på det. Og vil man leve en stund, kommer man ikke utenom å bli gammel etter hvert. 

Så jeg skal fortsette å få med meg det jeg orker å få med meg, bokorm og stolpejakt og eldresenter og linedans. Og Språkkaféen naturligvis. Jeg håper det holder en stund til.

 

 

På hjemveien opplevde vi forresten de flotteste regnbuefargene jeg har sett... 

Om høststemning i Tjernfaret og litt mer om Finnskogen...

Det er ikke til å komme utenom. Det er høst i steinbruddet vårt. Og det er ikke det verste. Høsten kan være fin. Det verste er drittværet, for å si det på godt norsk. Siden vi kom hjem fra siste bobiltilværelse har det vært regn og tåke - og ikke minst vind - dag etter dag. Det var det moren min kalte sure dager, og det var noen slike på vestlandet da jeg vokste opp. Hverken moren min eller jeg var glade i vind. Den krevde god påkledning, særlig på hodet, hvis ikke håret skulle legge seg i helt umulige folder, og det likte ingen av oss. Det liker jeg fremdeles ikke. Været hittil i høst har vært "hettevær", vindjakke med hette har vært tingen. Og det er ikke så oppmuntrende når man gjerne vil nyte de siste rester av en sommer som ellers ikke har vært så strålende, den heller. 

I skrivende stund ser jeg forresten at det virker litt lysere ute. Har det tenkt å lage seg til å bli en fin dag likevel?

 

 

Jeg må jo innrømme at det har vært en og annen fin dag innimellom, og det er ikke meg imot at det letter litt i dag, for jeg skal sitte vakt i steinkirka på Grorud i ettermiddag, og frem og tilbake blir det vel omtrent tre km ute i det fri. Ikke at jeg har vondt av det. Jeg har klær. Men det kunne jo vært flott om turen kunne nytes litt oppover. 

Jeg må faktisk gjenta at det ikke er synd på meg. Det er en aldeles vidunderlig ting man kan ha samvittighet til å gjøre i dårlig vær, nemlig å sette seg ned med en god bok. Og gode bøker finnes det mange av. 

Gunnar og jeg besøkte Finnskogen i sommer. Vi var både på svensk og norsk side. Jeg har vel skrevet om dette i bloggen min tidligere. Og nå i disse valgtider må jeg jo tenke på Åsta Holth, Finnskogens forfatter. For hun var kommunist hele sitt liv. Og jeg har naturligvis ikke tenkt å stemme kommunistisk. Det er aldri helt klart for meg hva jeg bør stemme på, og jeg har stemt på flere partier i løpet av livet, men kommunist er jeg ikke. Den er helt klar. Likevel kan jeg, når jeg leser Åsta Holths trilogi fra Finnskogen, forstå at hun ble kommunist og forble det livet ut. Livet var tøft for befolkningen som skulle livberge seg i skogen, og det ble enda tøffere når det dukket opp rike herrer fra byen og bygda som påsto at det var de som eide grunnen som finnskogsfolket hadde  dyrket opp og levde av. Når det ble leie å betale for denne grunnen uten at man fikk mulighet til å kjøpe den selv, og når man ble tvangssendt ut i skogen for å gjøre skogsarbeid for disse herrene som man bare fikk møte utsendingene til. Ja, da er det forståelig at noen blir kommunister... Kanskje jeg ikke skulle si det, men i går kveld kunne nyhetene fortelle om Arbeiderpartiets leder som hadde tjent tre millioner på å selge seg ut av et "uanstendig" boligprosjekt. Og det var vennen som hadde gjort jobben for ham. Det tok bare tre kvarter, så det var ikke noe vennen syntes det var nødvendig å ta betaling for. Og jeg klarer ikke å la være å tenke på at det sannsynligvis ikke er så mange andre Arbeiderpartifolk som tjener tre millioner på en så rask og effektiv måte. Det er forskjell på folk fremdeles, selv i partier som vil utviske forskjellene. Lenger har vi ikke kommet. Og lenger kommer vi nok aldri heller, - tror jeg. Vi kan godt si dessverre. Det hjelper bare så lite.

 

 

Men tilbake til Åsta Holth. Hun har gjort en respektabel jobb med å skrive denne historien. Den gir oss andre et godt bilde av hvordan folket på Finnskogen levde sine liv. Hun var forresten en respektabel dame også, aktivt med i det sosiale og politiske liv  og arbeid i sin hjembygd helt til det siste.

 

Dette er hennes hjem, og det var der jeg fikk kjøpt denne trilogien som jeg nå hygger meg med å lese, selv om folkene jeg leser om både sulter og strever. For de gjør ikke bare det. De er hverdagshelter med sorger og bekymringer, men også med gleder og lysere dager, og med et nødvendig pågangsmot som vi kan lære mye av i dag. Forresten skriver hun på et litt merkelig nynorsk, iblandet bokmålsord og sikkert dialekt. Iallfall virker det slik på meg som er oppvokst med å lære nynorsk på en skole på vestlandet hvor det ikke var tvil om at læreren min var en skikkelig målmann.

 

 

Åsta Holth var født i 1904, og når jeg leser hennes bøker MÅ jeg tenke på en annen og yngre forfatter som også har skrevet om folket på Finnskogen. Om jeg ikke husker feil, skrev hun en romanserie på seks bøker, hvorav den første heter "Det vokser et tre i Mostamegg." Det er uten tvil noe av det fineste jeg har lest. Forfatteren heter Britt Karin Larsen og er født i 1945. Hun har et lettere språk, hun skriver et nesten lyrisk bokmål (jeg er ingen litteraturanmelder, så jeg vet ikke om uttrykket er riktig, men det passer i mitt hode akkurat nå). Hun er en mester og stor forfatter. Jeg har hatt mange fine stunder med denne romanserien hennes. 

 

 

Dette er et bilde av en av bøkene. Jeg har desverre ikke bilde av den første ("Det vokser et tre i Mostamegg"). Den har jeg nok lånt av noen, sikkert en av damene i Bokormen. Og nå sitter jeg her, og er takknemlig fordi vi har slike forfattere, som kan skrive så flott og gi oss andre fine stunder og god opplysning om forhold i vårt eget land, livsforhold som har vært ukjente for så mange av oss.

 

 

Litt til oppmuntring til slutt.

Da Gunnar og jeg besøkte Finnskogen i sommer, innvilget vi oss en tur på en skogssti ved Lekvatnet. Der møtte vi denne, litt pågående, gjengen. De var veldig nysgjerrige på hvem vi var, og kanskje også på om vi hadde med noe til dem. Etter hvert kom også matmor. Hun var en ung og smilende bonde som stelte godt med geitene sine. Hun fortalte oss at nå hadde de spist seg mette før lunsjtid, så nå skulle de hjem og hvile middagshvil. Det gjorde de best hjemme på gården, og nå stod de og ventet på at hun skulle innfinne seg og følge dem hjem. Etter hvilen skulle de tilbake til matfatet for å gjøre seg fete. Hun fortalte oss også at hun produserte hvit geitost som vi kunne kjøpe på butikken nede i bygda, så det gjorde vi naturligvis. 

Livet lever fremdeles på Finnskogen, om enn i nyere former.

Stiene er byttet ut med moderne veier - og veien til butikken er ikke en dagsreise lenger.

 

 

Det er likevel viktig å ta vare på historien. Og nasjonalretten "motti med flesk" har blitt festmat for flere enn finnskogboerne. 

Jeg spiste den første gang i Värmland i begynnelsen på åtti-tallet, og har laget den flere ganger selv. Den lages av skrädmjöl (ristet havremel) og spises sammen med stekt flesk og tyttebærsyltetøy. Det er kjempegodt. Minner noe om vår potetball som  spises med bacon og røkt lammekjøtt. 

 

Nå avslutter jeg Finnskogen for denne gang, og forflytter meg til strykebrettet. 

Det blir nok ikke sol i dag heller.

Gravstøtten ved Gamle Aker kirke.

Jeg skulle på omvisning i Gamle Aker kirke, Oslos eldste bevarte bygning som kneiser på haugen over Vår Frelsers gravlund. Været var ypperlig og forventningen absolutt til stede, for dette er et mektig byggverk. - Og så fant jeg noe annet som tok det meste av oppmerksomheten og tankene.

Jeg fant en grav. Med en høy gravsten. Korset på toppen kommer ikke med på bildet her i bloggen. Jeg vet ikke helt hvorfor. Men så kommer flagget som noen har plassert foran støtten med, og det er også viktig, for det er ikke tvil om at her ligger en mann som har gjort mye for Norge.

Dette er graven til Hans Nielsen Hauge. Han ble født på Hauge gård i Rolvsøy ved Fredrikstad i 1771 og døde i 1824. Da bodde han på Bredtvet gård i Groruddalen. Gamle Aker kirke var hovedkirken i Aker herred på den tiden, og kirken var derfor Hauges sognekirke. 

Jeg tror dette er en mann de fleste av oss har glemt, men han var en foregangsmann på så mange måter, og jeg tenker at ikke minst kvinnebevegelsen burde huske ham, og sende ham noen takknemlige tanker dit han befinner seg - i sin himmel hos Gud - iallfall etter det han selv trodde på. For ham var nemlig kvinner like verdifulle som menn, de kunne gjøre en jobb og lese sin Bibel, de kunne til og med få lov til å tenke sine egne tanker og trekke sine egne slutninger ut ifra det som stod der. De trengte ikke bare å høre på Prestenes utlegninger. Men dette var farlige tanker. Hauge ble tiltalt og fengslet i mange år, hans helse ble ødelagt under disse oppholdene i fengsel, og han døde bare 53 år gammel. Da hadde han, til tross for mange år i fengsel, skrevet 33 bøker, gått land og strand rundt, hjulpet til på gårdene han fikk bo på, og hatt møter om kveldene. I tillegg strikket han mens han gikk, man skulle bruke tiden godt, og han ble en industribygger som hjalp andre til å starte bedrifter og startet Bakke mølle her i Oslo selv. 

 

 

Etter at han kom ut av fengselet i 1813 (tror jeg det var), giftet han seg også, i januar. I desember fødte hans kone en sønn - og døde. Hun ble begravet ved Gamle Aker kirke. Etter begravelsen gikk følget inn i kirken og overvar dåpen av hans nyfødte sønn. 

I vår tid vil vi kalle det en tragedie. På Hauges tid var det kanskje ikke en sjelden opplevelse, men den var sikkert like fortvilende for det. 

Det er interessant at vi nå i moderne tid har noe som heter Haugeinstituttet. Det arbeider for å ta vare på arven etter Hauge når det gjelder industriplanlegging og etisk tenkning. For egentlig er han en moderne mann. Han levde lenge før sin tid - på mange måter. Men han fikk sette store spor etter seg i lekmannsbevegelsen.

 

Det var forresten enda mer som ble en overraskelse på omvisningen i Gamle Aker kirke. På steingulvet foran i koret, finnes denne steinen. Jeg har aldri hørt historien bak den. Det hadde seg nemlig slik at biskopen og hans menn i krigens begynnelse så for seg at Akershus festning med kirken og det kongelige gravkapell ville bli overtatt av nasiprester og - herrer. De ble engstelige for Mauds kiste som de anså som selve symbolet på det frie Norge, og de fikk faktisk flyttet henne i nattens mulm og mørke. Ingen visste om at de gjemte henne under gulvet i Gamle Aker kirke. Her lå hun helt til hun ble flyttet tilbake til Akershus i 1948. Kong Håkon skulle ha vært og sett til kisten flere ganger, men måtte da ta seg frem i lave, hemmelige ganger under kirken. 

 

 Hele korpartiet er et mektig syn som møter deg når du kommer inn i kirken. Under dette gulvet ble dronning Mauds kiste gjemt under krigen.

Og jeg faller for fristelsen å repetere litt av det jeg lærte om selve kirken også før jeg avslutter bloggen i dag: Den ble bygget på 1100-tallet, sannsynligvis først som en trekirke. Ble fort utvidet i sandstein fra tomten (altså ikke bygget i grorudgranitt, det er selvfølgelig et minus). Den var hovedkirke i Aker herred (tilhørte altså ikke byen, men omegnen, dvs også Groruddalen), den ble gitt til Nonneseter kloster i 1186 (det klosteret som Sigrid Undseth sender Kristin Lavrandsdatter til i den berømte romanen), ble eiet av Akerbønder fra 1723, av Aker kommune fra 1849 og overtatt av Christiania kommune fra 1852. Den er naturligvis restaurert og forandret, særlig er vinduene forstørret i forhold til opprinnelig størrelse. Men å komme inn der gir en merkelig følelse av virkelig å være på historisk grunn.

 

05.09.2017

I går var det kaffe på Oslo City. Det er ikke så ofte det skjer. Men dagen var litt spesiell. Jeg hadde nemlig bestemt meg for å forsøke linedansen igjen. Det siste året har jeg nemlig skulket unna. Jeg vet ikke om formen ble dårligere, eller om det var jeg som ble lat, men jeg opplevde iallfall å være veldig sliten når jeg beveget meg langsomt oppover bakkene fra T-banen i mørket på mandagskveldene. Jeg trengte en pause, men jeg hadde to klipp igjen, dvs at jeg hadde betalt for to ganger til. En stund vurderte jeg om jeg skulle gi klippene til min linedansvenninne, men et eller annet fikk meg til å holde litt igjen. Kanskje det var bra.

Iallfall møttes vi på Oslo City i går. Vi har alltid tatt en kaffekopp og en prat før linedansen. Og nå hadde jeg bestemt meg for å forsøke hvordan det var å oppta gamle vaner igjen. Linedans har jo vært en viktig del av mitt liv i ni-ti år. Jeg har egentlig vært veldig glad i det. Og det har vært litt overraskende at livet egentlig har ruslet videre og fremstått som like godt uten. Det går faktisk an å leve bra uten å bevege seg til musikk hver mandag kveld, en positiv opplevelse det også, for jeg blir eldre, og det spørs hvor lenge jeg orker dette her.

 

Oslo City er jo rene katedralen. Og det var første gangen vi hadde kaffekoppen vår her.

Kaffestunden foregikk i underetasjen med glassheisene opp og ned ved siden av og et yrende liv omkring med mennesker fra de fleste verdenshjørner, slik virket det iallfall. Noen snakket med hverandre, noen ordnet med barn og barnevogner, og mannen bak oss snakket psykotisk rett ut i luften, ivrig og gestikulerende, med imaginære personer, vi så dem iallfall ikke. 

Noen timer senere ruslet jeg igjen oppover bakkene hjemover fra T-banen og var sliten, men ganske fornøyd med livet og tilværelsen. For det går faktisk an for en dame på 75 å følge med på tre helt nye linedanser og likevel komme seg opp bakkene etterpå. Og ikke er jeg i noen særdeles strålende form heller. Flere skulle ha forsøkt dette. For det første er det morsomt å bevege seg til musikk, og for det andre er det trening for konsentrasjon og hukommelse i en og en halv time. Det er faktisk slik at hvis man skal klare å få riktige trinn på riktig plass i riktig rekkefølge, kan man ikke tenke på andre ting. Det vil si, når man er så gammel som jeg, kan man iallfall ikke det. Da blir det rot i systemet. Derfor er det hele preget av en slags skrekkblandet fryd. Jeg blir veldig fornøyd når jeg får det til, og veldig irritert og skuffet når det ikke går. Men jeg vet jo med meg selv at dette er god trening både for kropp og hode. Så takk for linedansen! Jeg håper jeg klarer å følge med enda en liten stund fremover. Det blir spennende å se hvor lenge det går. Jeg tar det som morsom trening nå når Stolpejakten snart er over.

 

 

 

 

 

Om en rusletur og en mimretur i byen.

I går var det rusletur i sentrum - i gråvær. Jeg hadde avtale om å møte barnebarn og oldebarn, og det er ganske utrolig. Tiden har iallfall gått fort, og jeg må jo ha blitt gammel, siden jeg kan møte oldebarn i byen. Han er nå forresten veldig liten foreløbig da. Han kjenner meg jo ikke. Han bare stirrer alvorlig og forundret på meg, og er mer opptatt av moren sin og av å få mat når behovet melder seg. 

Jeg skulle møte dem på Apotek 1 øverst i Hegdehaugsveien, og jeg hadde tatt T-banen til Majorstua og vandret lykkelig og forventningsfullt nedover Bogstadveien. Det var lenge siden sist, men jeg hadde jo gått her før. Dette strøket hadde huset min arbeidsplass i mange år, først i Josefinegaten. Der lå i "gamle dager" Oslo Kommunale Kvinneklinikk. Den er nå fødeavdeling og gynekologisk avdeling på Ullevål sykehus, altså er den ikke lenger slik som den en gang var. Senere jobbet jeg på familierådgivningskontor i Eilert Sundtsgate. Det er nå slått sammen med et annet kontor og flyttet, altså ikke noe mer. Og så var det alle butikkene. Bogstadveien var kjent for alle sine fine forretninger. Der kunne "skikkelige damer" få standsmessig garderobe. Det var en hyggelig gate å handle i. Men det har forandret seg. Gamle forretninger er borte, og nye har flyttet inn.

Jeg kom ikke unna tanken på at jeg er i ferd med å bli gammel. Men likevel var det ganske koselig å gå her og mimre. Lykkelig er den som har noe å mimre om, og som kan glede seg over det som var en gang. Kanskje det er et tegn på et priviligert og godt liv.

Det som gjorde mest inntrykk på meg var likevel møteplassen på Apotek1 i Hegdehaugsveien, for jeg forsto det ikke med det samme, jeg måtte sjekke det om igjen. For dette var virkelig det gamle, i min hukommelse ærverdige, Hygiea apotek. Det var der min beste venninne, provisoren, som senere ble sykehusapoteker og enda senere eier av to egne apoteker, begynte sin karriere like etter fullført studium. Jeg var mange ganger innom Hygiea apotek for å snakke med henne. Hun var ferdig med studiet et par år før meg. Det var en stor ting å komme seg i jobb på Hygiea apotek. 

Jeg sendte henne mange varme tanker. Hun er pensjonist som jeg er, hun har blitt enke, hun skranter litt med helsen, slik som så mange av oss gjør nå. Men hun har også hatt et godt liv. Jeg vet at hun nok tenker på Hygiea apotek med glede. Vi skulle hatt denne spaserturen sammen...  Det spørs bare om hun kanskje hadde blitt litt skuffet over apoteket. Det er ikke helt det samme etter at kjedene overtok. Kanskje det er like bra hun holder seg hjemme.... tenkte jeg .... 

Men jamen er livet kort. Spennende, utfordrende og interessante liv går fort over. Av tre arbeidsplasser  som var en viktige for oss, er to allerede borte og en helt forandret. Og så sitter vi her, og ser tilbake på to gode liv, dager å være takknemlige for, og så er vi allerede ubrukelige for samfunnet og på alderstrygd.

Det verste er jo at vi er så lite viktige i dette landet når vi har rundet 70. Ikke blir vi innkalt til mammografi, og ikke blir vi innkalt til undersøkelse for livmorhalskreft heller. Alt stopper ved 70 år. Så kan vi jo sitte der å lure. Er det fordi vi ikke kan få disse sykdommene etter fylte 70? Eller er det fordi det er billigere for samfunnet om vi får dem, så vi stryker med og slipper å oppta et rom på sykehjem? I disse valgtider kunne det ha vært interessant å få høre noe om hva de politiske partier har tenkt om dette. Er vi ikke litt for beskjedne, vi gamle damer - som forresten ikke er eldre enn at vi kan leve 20 år til? - Hvis vi får være noenlunde friske da.

 

 

Over til noe helt annet og mer oppmuntrende. Man kan ikke gå slik og mimre om fordums dager sammen med barnebarn og oldebarn. Barnebarnet mitt ville besøke fotballfolket uten hjem, de som nå har verdensmesterskap på Rådhusplassen, og der var stemningen god og aktiviteten i gang. Frelsesarmeen er primus moter, og hjemløse, evt. tidligere hjemløse og stoffmisbrukere, bor på hotell i Oslo disse dagene og strever for å kunne reise hjem med medalje. Det er et imponerende foretak. På neste bilde er bare halvparten av flaggene til deltakerlandene med.

 

 

Og her er målmannen for det norske laget. Mange tror visstnok at Norge har en sjanse til å komme til finalen, og at denne målmannen er viktig for utfallet.

 

 

I mellomtiden tar damene på Rådhusplassen det med stor ro, og følger med i begivenhetene på storskjerm.

Men vi ruslet rolig videre i gråværet og ga oss ikke tid til å se på hvordan det gikk i kampen mellom Russland og Irland. I dag har de iallfall bedre vær der nede. Et respektabelt arrangement fortjener det.  På tirsdag får vi sikkert høre hvem som har gått av med seieren. 

Om å elske Stolpejakten.

 

Det går an å elske Stolpejakten. Til og med for en gammel dame. Jeg ville ha gått mange mil mindre i sommer hvis det ikke hadde vært for den. Og jeg har lært noe nytt, noe som jeg vel alltid har visst i teorien, men som jeg ikke har tenkt så mye over tidligere: Motivasjon er viktig for å klare oppgaver. Jeg hadde for eksempel aldri klart å bestige Gaustatoppen eller Hoemstinden uten en sterk motivasjon og et behov for å komme på toppen. Og jeg hadde aldri gått så mye rundt omkring i Groruddalen hvis det ikke hadde vært for et slags merkelig ønske om å få alle disse stolpene inn i stolpeappen min. Så kan man jo spørre seg: Hvorfor kan jeg ikke ha et like stort behov eller en like sterk motivasjon for å vaske ned leiligheten eller pusse vinduer?

Dette har faktisk fått meg til å begynne å tenke over hva motivasjon egentlig er, og hvordan man kan bli klar over sin egen motivasjon for å se, gjøre eller oppleve ting. Hvis jeg finner ut noe glupt, skal jeg skrive om det i bloggen. Og i mellomtiden går jeg på stolpejakt, for der er iallfall motivasjonen til stede.

 

I går slo Lena og jeg oss sammen på tur igjen.  Vi skulle ta stolper i Østmarka og i Alna bydel. Der er vi lite kjent.  Vi startet inne i skogen mellom Ellingsrud og Lindeberg, og fant en sti som etterpå førte oss frem til Lutvann. Det var vått og sleipt på denne litt kronglete stien. Gamle damer må se seg for. Det er fort gjort å brekke en ankel i vår alder. Men - det er som ellers i livet - kronglete stier kan føre frem til flotte steder, og vi fant idylliske Lutvann med rester etter gammel boplass, sandstrand og til og med med en innretning som ga rullestolbrukere mulighet for å  kunne komme seg ut i vannet.

 

 

Etter at vi kom ut av skogen, gikk veien videre stort sett på gangveier gjennom bebyggelsen. Dette er skikkelige østkant-drabantbyer med dårlig rykte på vestkanten. Det vi så var en blanding av nyere og eldre blokkbebyggelse, rekkehus, småhus og større, fine eneboliger, koselige haver og ryddige omgivelser. Men ett sted var det en som hadde hengt vasken sin ut på verandaen. Da tok Lena opp fotoapparatet og mumlet "dette hadde ikke blitt akseptert i vårt borettslag". Men vi fikk da et bilde der, vi fikk til og med Romsåsbyen og høyblokkene på Ammerud som bakgrunn.

 

  

 

Kunst var det også innimellom. For ikke å snakke om blide og lekende barn.

 

 

Etter hvert som vi kom sørover i bydelen, nærmet vi oss mitt gamle arbeidssted, Trasoppklinikken. Den ligger høyt i bydelen, helt i markakanten, og i et strøk med mange fine eneboliger. Plutselig var det en stolpe ved porten på et av disse gamle husene. Huset blir kalt Kaffekverna. I min arbeidstid var det en kollega som eide det og bodde der. Men det er tretti år siden. Huset har sikkert skiftet eiere for lengst, så jeg ringte ikke på. Jeg nøyde meg å ta et bilde.

 

 

Etter ca 10 km begynte vi å kjenne på litt av hvert når det gjaldt føtter og tær. Men det er vanskelig å slutte i tide når man leter etter stolper. For hva kan vi ikke finne på vår vei? 

 

 

For eksempel en laaang hengebro i en bortgjemt dal like ved Ytre Ringvei, på en av de mest spektakulære gangveier vi har vært borti, med bakker, svinger, trapper og broer, godt gjemt inni et lite skogholt i denne dype dalen. Vi glemte nesten at vi hadde fått vonde føtter og egentlig var nokså slitne...

 

 

Etterpå MÅTTE vi ha en pust i bakken. Vi MÅTTE ta av oss skoene og få en kaffekopp. Det var godt at Alnasenteret ikke var langt unna.

Da ringte Gunnar. Han kunne ikke forstå hvor det ble av meg da jeg ikke kom hjem til "Dagsnytt atten. Jeg måtte innrømme at vi var strandet på en kafé. "Bruk Ruter-appen din", sa Gunnar, "og finn deg en buss." - Og vi var over i hverdagen. For slike apper er ikke min sterke side. Men vi fikk det faktisk til! Og jeg tror aldri vi har vært så lykkelige over å komme oss inn i en buss. Det ble oppover, forbi Ikea, og vestover, opp bakkene til Grorud. Vi var på våre trakter igjen - etter en flott tur. Telefonen min fortalte at jeg hadde gått 13,6 km, brukt 19807 skritt og gått trapper tilsvarende 34 etasjer. Jeg tror det må være den lengste stolpejaktturen jeg har tatt hittil, og nå er det bare fem stolper igjen av de 88 som er lagt ut i Groruddalen. Hva i all verden skal jeg gjøre da? 

Går det an å bli like motivert for å gjøre andre ting? 

Det er det jeg må finne ut av etter hvert som vinteren nærmer seg.

Besværlige bryster.

Det kan være ganske utfordrende å være brystkreftoperert. Ikke at jeg går og tenker på det til daglig, men hver gang det skjer en eller annen forandring med brystet mitt, tenker jeg mye på det. Slik som nå, like før "Søskenbarntreffet". Og det var ikke slik at helgen ble ødelagt for meg, men turen ble ikke helt det den skulle bli. Vi måtte avbryte litt for tidlig, før vi hadde fått besøkt søskenbarn på den andre siden av slekten, slik planen var. 

Jeg er jo opplært til å reagere på hudinndragninger når det gjelder et bryst. Det kan i noen tilfeller bety en svulst under overflaten. Det var akkurat noe slikt jeg oppdaget på det eneste brystet jeg har igjen. Det var ikke så morsomt, men jeg snakket naturligvis fornuftig til meg selv og fortalte meg at dette var et tidligere operert bryst, både for godartede svulster og en ondartet, og dessuten var det bestrålet, så inni der fantes det naturligvis mye arrvev. Jeg forsøkte å ta det med fatning. Nå skulle jeg på søskenbarntreff og sørlandstur, iallfall skulle jeg det før jeg fikk time til mammografi.

Men fastlegen tok dette alvorlig og sendte tydeligvis en hastebestilling til Radiumhospitalet, og for en gangs skyld kom jeg fort til. Jeg fikk telefon mens jeg var på treffet om at jeg skulle komme på mandagen allerede, og en slik time takker man jo ikke nei til, selv om jeg hadde skikkelig lyst til det. Plutselig følte jeg at dette tar alle andre alvorligere enn jeg gjorde selv, og det var ikke så morsomt. Men man sier ikke nei til en mammografitime når man får den fort og kanskje også trenger den, så vi forkortet turen og reiste hjem.

Naturligvis gledet jeg meg ikke til denne røntgenundersøkelsen. Én ting er at det gjør vondt, særlig med et bestrålet bryst. Det tar jeg brodden av med å ta to Paracet på forhånd. Det kjennes godt nok likevel. Men det verste er naturligvis tanken på hva som vil skje hvis det er en svulst i dette brystet for andre gang. Jeg så for meg en høst med operasjon, og da ville hele brystet blitt fjernet fordi det er nok bestrålet fra før. Så ville jeg få et nytt, stort operasjonsarr som sikkert ville produsere mye sårvæske, det ville bli mange tappinger og et stygt arr. Akkurat dette er likevel småting. Operasjonen foregår i behagelig narkose, smertene etterpå er ikke noe å klage over, ikke tappingen heller. Men et stygt arr som strammer på brystkassen er verre. Og en eventuell cellegiftkur er skrekken for en 75-åring. 

For det meste klarte jeg jo å lese Åsta Holths trilogi om folket på Finnskogen mens jeg satt på T-banen, men innimellom ble jo de forskjellige scenarioer gjennomgått, det beste, at de ikke fant noen ny kul i brystet mitt, og den verste, den som ville gjøre hele høsten til noe annet enn vi hadde planlagt. Elvecruiset i Frankrike ville ryke slik som elvecruiset med Bokormen allerede gjorde i vår. Jeg var forberedt på begge mulighetene, og håpet på den beste.

Bildet over er fra Radiumhospitalet. For når jeg kom dit, fikk jeg andre ting å tenke på enn mammografien. For der har de fått nytt hus, og dette nye huset inneholder Brystdiagnostisk avdeling, og dit skulle jeg. Den gamle resepsjonen for røntgen var ikke riktig sted lenger, damen fortalte meg at jeg måtte over gårdsplassen, men hun visste ikke hvor jeg skulle gå i det nye huset, jeg måtte bare spørre meg for. Jeg fikk en utfordring. Dette nye huset inneholder også Ullern videregående skole og mange avdelinger som har med forskning å gjøre. Her var det både gule, blåe og røde felter - eller områder - og slettes ikke lett å finne frem, ikke lett å finne noen å spørre heller. Det var godt å ha god tid...

Endelig - til slutt fant jeg ut at noen hadde klistret opp en liten ekstralapp, den var hjemmelaget, men den var nyttig, for der stod det Brystdiagnostikk og Mammografi med små bokstaver under Oslo Universitetssykehus. Jeg skulle på gult område. Men da jeg endelig fant det, hadde jeg vandret frem og tilbake og kikket inn på skoleelever som satt bak glassvegger og kunne se ned i en stor, lys hall, hvor det sikkert var fint å oppholde seg i frikvarterene på regntunge dager.

Jeg er vant til at venteværelset på Radiumhospitalet er litt lunt og hyggelig, med flere damer som er like ubekvemme med situasjonen som meg selv sannsynligvis, men som gjør så godt de kan for ikke å vise det. Her var det hvitt og tomt og ganske kaldt, med det samme skjemaet å fylle ut som jeg har fylt ut så mange ganger før, men ingen å småsnakke med. Jeg tok ikke opp Åsta Holth. Jeg hadde rotet så pass lenge med å finne frem at ventetiden ble kort. Dessuten fikk jeg et lite glimt av en radiograf som var kjent. Hun har i min tid som pasient rukket å bli gråhåret, men det er betryggende at hun er på plass.

Jeg har respekt for alle radiologene på Mammografien. De kan sine ting. Jeg tror ikke det er noen røntgenavdelinger som kan klemme et bryst så godt sammen som de gjør. Men så finner de jo også en del uhumskheter. Damen i går hadde jeg forresten ikke sett før, og kanskje hun skjønte at jeg var i behov av en oppmuntring, for hun påstå  hun aldri ville ha trodd at jeg var 75 hvis hun ikke hadde sett det i papirene. For jeg så mye yngre ut. Jeg takket naturligvis, for dette er det en stund siden jeg har hørt nå. Og jeg tror faktisk at det hjalp litt på humøret. 

Så var bildene tatt, og jeg ble plassert i et nytt venterom. Det var faktisk mye hyggeligere, bortsett fra at jeg var alene der. Men der fikk jeg iallfall kaffe, kjeks og ukeblader. Det var godt, for ventetiden ble faktisk litt lang, og hvorfor ble den det? Man funderer jo på alt, var bildene vanskelig å tyde? Var det noe galt med dem? Eller hadde radiologene mye å gjøre, kanskje satt de i lunsjpause? Det er uproduktivt og unødvendig å tenke slik - egentlig. Jeg tok frem Åsta Holth igjen isteden.

Så ble jeg kalt inn til ultralyd og lagt behagelig på benk, og så skulle radiologen komme. "Det er Hanna," sa radiografen, "kanskje du kjenner henne fra før?" "Hvis hun er blid og kvikk, har jeg vært borti henne før," sa jeg. "Ja, det var en god beskrivelse av henne, hun kan du virkelig kalle en kvikkas," svarte radiologen.

Og så kom hun, Hanna. Med et stort smil. "Men deg kjenner jeg jo, det var jo den gangen jeg var så flink og fant svulsten din som var så liten og vanskelig å se! Jeg var SÅ stolt over meg selv den gangen! Men, vet du, i dag finner vi ikke noe galt med bildet ditt, jeg ser bare arrvev her. Du kan slappe av!" 

Alle som har vært gjennom noe lignende, vet hvor lettet jeg ble. Jeg ble faktisk så lettet at jeg kastet frem en tanke for henne som jeg aldri har nevnt for noen andre og knapt tenkt helt ut før: "Vet du, jeg har nesten lyst til å fjerne dette brystet også, selv om det ikke er noe galt med det nå." "Ja, kan du ikke gjøre det da, nå har du vel egentlig hatt nok trøbbel med disse brystene dine." "Tror du noen lege vil gjøre det?" "Du kan gjøre det privat."

Ja, ja, det er kanskje noe å tenke på. Men jeg skal iallfall ikke gjøre noe før jeg har vært til kontroll i februar.

I lettelsen etterpå fant jeg ikke veien ut. Alle dører var hvite og like, og resepsjonisten fortalte meg at de hadde et merkingsproblem her, alt var så nytt og uferdig. Jeg måtte fortelle henne at det var nok alle som forsøkte å finne frem til mammografien, enige i.

Hver gang jeg har vært på Radiumhospitalet, går jeg til Smestad og tar T-banen til byen, eller trikken, som det heter på vestkanten. I går gikk jeg med lette skritt. Hvordan skrittene blir i februar, vet jeg jo ikke. Men her må man ta en ting om gangen, og så er det naturligvis størst sjanse for at det vil gå bra...

 

 

Sannsynligvis så jeg ganske normal ut da jeg kom til byen. Jeg ble iallfall kontaktet av en journalist som skulle stille meg noen spørsmål om Knut Arild Hardeide, men hva kunne jeg, gamle dame, egentlig si om ham som ikke noen visste fra før? Jeg avslo i panikk, men jeg ser jeg har fått med meg øret hennes, jeg måtte jo ta bilde av NRK´s stand foran Stortinget.

For å roe meg ned med noe kjent og kjært, trakk jeg meg tilbake til løvene på Stortingstrappen, for de er laget av skikkelig Grorudgranitt. Og nå skulle jeg hjem. 

 

 

Ekte norsk sisu.

Jeg har vært på "Søskenbarntreff". Det var en fin opplevelse. Jeg har faktisk behov for å skryte litt, og jeg tenker på en person som en eller annen gang i min fortid sa at hun kunne skryte av mannen sin fordi "jeg er ikke i slekt med ham. Jeg er bare i ekt med ham." Det er kanskje ikke så dumt sagt. Så jeg fører det litt videre: "Jeg kan skryte av familien til mannen min, for jeg er ikke i slekt med dem, jeg er bare i "ekt" med dem". 

Bildet viser tuntreet på gården som denne - etter mine begreper - flotte familien kommer fra. Gunnars onkel skrev mange fine dikt. Han har også skrevet dikt om dette lønnetreet som er utvalgt til å være tuntreet på gården. Det er bare det at jeg ikke har teksten, så det får være til en annen gang.

Fra denne gården, som heter Follerås og ligger i Vest-Agder, kan vi se helt opp til Åseralsheiene og i godt vær til Setesdalsheiene. Gården ligger høyt og fritt, adkomsten er en heller smal bygdevei som nok kan være en utfordring med stort snøfall og glatte veier, men jeg fikk høre at han som kjører snøplogen for kommunen får lov å snu på gårdsplassen, og Follerås er endestasjonen, så det er visst ikke noe stort problem.

 

Hit kom Gunnars besteforeldre med to tomme hender i 1898. De startet med nydyrking ved hjelp av tidens primitive redskaper, de hadde to kyr, Bestemor hadde gått i skredderlære og sydde dresser til bygdas folk, samtidig hjalp hun til på gården og fødte 13 barn, hvorav 8 levde opp. Kanskje er ikke dette en så veldig spesiell historie. Mange hadde lignende forhold på den tiden. Men det er veldig hyggelig å kunne fortelle at nå er det sønnesønns sønn som driver gården, og i fjøset er det femti kyr. Det går med en del høyballer i løpet av vinteren.

 

Den dagen vi kom på besøk, hadde de blitt beriket med enda liten stut. Og det var visst flere i vente. 

"Søskenbarntreffet" varte i to døgn og fant sted ved Byglandsfjorden. Det var intense timer...

Og hva gjør man egentlig på et slikt treff? Når de aller fleste er pensjonister, er det ikke mest aktuelt å snakke fag, yrker, utdanning og karrière. For nesten alle var det et tilbakelagt stadium. Man kunne naturligvis snakke om barna sine, man kunne mimre om hva man selv synes å ha fått ut av livet og tilværelsen så langt, eller kanskje vi kunne ha diskutert politikk... Og så gjorde vi nesten ikke noe av dette.

Vi hadde to lange kvelder hvor vi snakket om Follerås, om besteforeldrene, om tanter og onkler. Søskenbarna delte minner fra samværet på denne gården med oss som ikke var i familien, og vi fikk spørre om alt vi hadde behov for å få vite. Alle onkler og tanter og foreldre ble "gjennomgått", på godt og vondt, absolutt mest av det første. Alle delte sine minner om hver enkelt, og vi delte også videoer, filmer, dikt og bilder. 

Jeg visste fra før at dette er en familie som innehar en stor porsjon, om ikke finsk, så iallfall norsk sisu. Eller kanskje vi skal si Folleråsk sisu. I fjor høst var fire av oss på Madagaskar og så hva onkel Sigvall hadde bygget opp av skoler, internater og kirker som gasserne nå eier og driver selv. Vi hadde blitt mektig imponerte over denne onkelen som kjørte rundt på de gassiske, dårlige veiene med lastebil og førti-femti arbeidere for å bygge hus. Nå så vi sammen et gammelt fjernsynsintervju fra fjernsynets barndom. Da hadde de klart å oppspore og intervjue onkel Sigvall på Madagaskar. 

Men det var flere enn han som hadde satt spor etter seg. Alle ble husket og snakket om. Det ble veldig tydelig at samholdet i denne søskenflokken hadde vært sterkt. Her støttet man hverandre, her bodde man hos hverandre i vanskelige perioder, og her jobbet alle til fellesskapets gode. Søskenene var riktignok ikke alltid enige om alt, men de var viktige for hverandre, og egenskapen latskap fantes sannsynligvis ikke der i gården. Her var hodet og hjertet på riktig plass og arbeidskapasiteten stor.

Jeg tror at alle fettere og kusiner opplevde det veldig godt å få snakket om sine foreldre, onkler og tanter sammen. Og vi som er giftet inn i dette systemet, lærte også mye, selv om vi visste det vesentligste fra før. Det var mange ting der som det ikke tidligere var snakket om når alle var samlet. Jeg tror de fleste opplevde at dette ga en fellesskapsfølelse som vil styrke samholdet og vennskapet i familien fremover. 

Jeg har jo visst det. En avlegger av dette systemet har jeg fått som mann, han er en ekte Follerås. Med en stor porsjon Folleråsk sisu, en indre drivkraft og motivasjon for det han får å gjøre, en utholdenhet som er beundringsverdig, en praktisk evne til å utføre ting og et hode og hjerte på riktig sted når det gjelder. Jeg beundrer ham for det. Og det er veldig praktisk å være gift med en man beundrer. Det blir ikke så mange ubehagelige diskusjoner...

Så blir det nå vår oppgave å føre fortellingene videre til våre barn. De har en arv å ta vare på. De skal nok få høre det...

 

Byglandsfjord by night. 

Ved Fjære kirke jeg så en grav...

Dette er Fjære kirke. Vi har kjørt fra Oslo til Kristiansand i dag, og da er det bare en liten avstikker fra hovedveien bort til Fjære kirke (ved Grimstad). Vi har vært der før, men det er mange år siden. I dag tok vi avstikkeren på nytt. Var virkelig Fjære kirke og Terje Vigens grav slik vi husket det?  Naturligvis ikke helt. Hukommelsen er ikke så god lenger. Men vi fant den, og det var det viktigste.

Henrik Ibsen skrev diktet om Terje Vigen i 1861 (eller kanskje det var i 1862), og det ble utgitt ti år senere. Da han skrev det, var han assistent på apotek og han bodde ikke langt herfra. Han hadde nok hørt historier fra virkeligheten som kunne gjengis i et dikt. Og dikt ble det. Det består av over førti vers, og det er et av de fineste dikt som er skrevet på norsk (etter mine begreper). Det begynner slik:

 

"Det bodde en underlig gråsprængt en på den yderste, nøgne ø,

han gjorde visst intet menneske mén hverken på land eller sjø.

Dog stundom gnistret hans øyne stygt, helst mot urolig vær,

og da mente folk at han var forrykt, og da var det få som foruten frykt

kom Terje Vigen nær."

 

 

Så følger historien om Terje som rodde over til Danmark for å skaffe mel til mat for kone og barn som sultet i Norge under Napoleonskrigene. Han ble tatt til fange, mistet båt og last og havnet i engelsk fengsel i fem lange år. Ved hjemkomsten var kone og barn forlengst døde. 

Diktet er viktig. Og det er langt. Det beskriver en manns innsats for dem han er glad i, skuffelse og sorg, fortvilelse og hevntanker, til og med en reell sjanse til å ta hevn, en sjanse som ender i tilgivelse og forsoning: " - best var det kanskje det gikk som det gikk... Og så får du ha takk da Gud."

Det går ikke an å lese dette diktet uten å gråte.

Det går ikke an å lese det uten å takke for at vi har hatt en dikter som Henrik Ibsen i dette landet heller. Det er ikke alltid at det er de beste diktere som får Nobelprisen i litteratur...

Det finnes flere gaver...

Dette er oldebarnet mitt, lille Liam. Han sover godt under fleeceteppet som oldemor har kjøpt til ham. Han er en liten gullgutt. Akkurat i dag var det litt godt å ta frem bildene av ham og sende ham noen varme tanker - som en slags kontrast til opplevelsene resten av dagen. Jeg har nemlig feiret at en venninne har fylt åtti år i sommer. Ikke misforstå. Det var ingen trist opplevelse. Hvis fremmede treffer henne i byen, er det ingen som tar henne for å være åtti år. Med  vitalitet og hårsveis som en ungdom vil kanskje de fleste trekke fra minst ti år. Jeg ville iallfall gjort det, om jeg ikke hadde visst bedre. Feiringen var også absolutt av det oppegående slaget, først med orientering av en historieinteressert, jevnaldrende på Steinhoggermuséet på Grorud, og etterpå med taco, dessert og kaffe på kafé Steinbra. Og med diverse oppegående innslag av oppegående åttiåringer. Det er faktisk til å bli imponert av.

 

Jeg kan jo ikke henge ut mine venninner på bloggen, så dette bildet er ikke tatt i dag, men det er kafé Steinbra, fotografert under Steinhoggerfestivalen for vel et år siden. Bildet er tatt fra denne vinkelen for å få med bysten av Johan Falkberget som bodde her på Grorud i en viktig periode av sitt voksne liv. Han ble behørig minnet av min venninne i dag. Vi måtte faktisk ut og ta bilde av oss ved siden av ham før vi gikk hver til vårt.

 

 

Det er tungt å gjøre stein til brød, hørte vi i dag. Og med en liten flokk damer som har levd det meste av sitt voksne liv her på Grorud, var det ikke unaturlig å minnes hverken steinhoggerne, grorudgranitten, de gamle, lokale gårdene eller kjente personer som har levd her før oss - på en dag som denne. Her har vi bodd som naboer i 40-50 år, vi har hatt barn som har vokst opp her, vi har blitt glade i stedet og avhengige både av det og av hverandre, vi har sett hvordan dalen har forandret seg på godt og vondt, og vi har sett hvordan vi selv har blitt eldre. Livet har hatt sine vanskelige og sine gode perioder for oss som for andre. Det har sveiset oss sammen, og vi har blitt glade i denne flekken på jorden. Det er vårt hjem. Her har vi hatt vårt voksne liv. Her skal vi leve de årene vi har igjen her på jorden... Og hvordan kommer de til å bli?

Mange tanker melder seg på en slik dag. Både gode og vemodige.  Men vi er et hyggelig minne rikere etter denne dagen. Det er iallfall sikkert. Og vi er nok også takknemlige. Tenk å være så heldige - å få lov til å leve et langt liv på et så fint sted og med slike venninner. Det er ingen selvfølge. Det er en gave!

 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
hits