hits

Hva skjer med medisinene våre?

 

I dag våknet jeg med en urinveisinfeksjon. Alle som har opplevd det samme vet omtrent hvor behagelig det er. Og jeg som hadde program for hele dagen, - et veldig hyggelig program til og med! Først skulle jeg trimme med noen damer på Seniorsenteret, så skulle vi drikke kaffe, og så skulle jeg besøke oldebarnet mitt, han som bare er et halvt år, og som allerede har fått to tenner og funnet ut at han kan krype bortover gulvet når det er noe interessant han vil studere. En fremmelig og oppvakt liten kar, med andre ord. Men hvordan skulle dette gjennomføres i dag?

 Den første halvtimen etter at jeg hadde stått opp, forstod jeg etterhvert at planene måtte forandres en smule. Urinveisinfeksjonen måtte prioriteres, jeg måtte komme meg til fastlegen med en prøve som hun fikk sende inn til Fürst for resistensbestemmelse, og så måtte jeg få en foreløbig resept på Furadantin. Det pleier å hjelpe. Gunnar forbarmet seg over meg med bilen. Legen var raskt på pletten, og alt så lyst ut. Kanskje kunne jeg rekke trimmen likevel, og kanskje ville jeg klare å delta, - kanskje, jeg skulle iallfall forsøke.

Det var da de virkelige problemene begynte. "Jeg skal se om vi har Furadantin inne," sa den unge, søte praktikanten på apoteket. Jeg ble litt forundret. Men hun var jo ung og uerfaren, visste vel ikke bedre. Rolig og litt overbærende bemerket jeg at "et så vanlig medikament har dere nok inne..."

Hun var taus. Hun tastet. Ristet på hodet. Dessverre, de var helt tomme. De hadde solgt den siste pakken i går. "Ergelig," tenkte jeg , "nå må jeg finne et annet apotek. Da rekker jeg iallfall ikke trimmen." - Den unge praktikanten tastet videre. "Jeg skal se om det er andre apoteker som har det," sa hun. "Det er leveringsproblemer på dette preparatet."

Det ble bare mer hoderisting, men hun ga ikke opp. Hun tok telefonen sin og ringte. Hun fant et apotek lengst nord i Groruddalen som hadde ni tabletter og et apotek på Ski som visstnok hadde noe mer, hun undersøkte Vituskjeden, Boots, Apotek 1 og flere. Kollegaen, en ung hijab-jente hengte seg på, de gjorde virkelig en innsats for meg og medisinene mine. De snakket om å ringe legen min og om at jeg kanskje kunne bruke andre medikamenter. Det tok lang tid. Imens satt Gunnar ute i bilen uten å skjønne noen ting. SÅ lang kø var det vel ikke på apoteket.

Etter at mine hjelpere hadde funnet ut at Oslos apoteker var frie for Furadantin, hvis de så bort fra de ni tablettene som befant seg på det nordligste apoteket i Groruddalen, og som ikke var nok for meg, og som jeg da fikk høre at jeg ikke måtte ta, for med slik ufullstendig behandling ville jeg bare ende opp med resistente bakterier, de unge jentene kunne sine ting og jeg måtte jo bare være enig med dem, - etter alt dette - skjedde underet med stor U, for da kom det opp på skjermen at et apotek på Frogner hadde en pakke til meg. Den unge praktikanten ordnet det hele over telefonen, nå var det bare for meg å komme meg til dette apoteket. Der lå det nå en pakke med tretti tabletter og ventet!

Jeg sa de skulle hatt premie, begge to. Og jeg mente det virkelig! De hadde gjort en innsats.

Men samtidig kom tankene. Hva skyldes dette "leveringsproblemet" ? Det er jo litt merkelig at en så stor by som Oslo ikke kan skaffe innbyggerne sine en så vanlig medisin som Furadantin på grunn av leveringsproblemer ??!! Jeg var så opptatt av å komme meg videre at jeg ikke fikk spurt om grunnen til dette. Er det produksjonsstopp ? Og samtidig kom jeg jo på at det samme skjer nå med Levaxin, som mange er avhengige av for å holde sitt stoffskifte i gang. Der er det også noe rart som skjer. Der er det også "leveringsstopp".

Noen vil kanskje si at dette har vi godt av. Det hjelper oss å forstå hvor godt vi har hatt det i årevis, alle disse årene hvor vi har tatt medisiner som en selvfølge. Mens andre, i andre land, de som ikke er så heldige som oss, måtte klare seg uten. Det som har vært en selvfølge for oss, har kanskje ikke vært å tenke på for dem.

Så får vi se om det kanskje blir andre forhold for oss fremover også. Resistens-problemene henger jo allerede over hodene våre som en tung og truende sky. Faren min, som var født i 1915, sa ofte at han hadde levd sitt liv i "den beste tiden". Kanskje vi også kommer til å si det en dag...

Denne gangen fikk jeg tablettene mine. "Men det er en utenlandspakke," sa damen på Frogner. Hva hun nå mente med det. "Det er det samme for meg bare virkestoffet er det samme," sa jeg, "har dere flere pakker?"

"Vi har fire igjen," sa hun. Jeg håper inderlig at de som får dem, vet å sette pris på dem...

Stormanns-galskap?

 

Dette er en velkjent plakat for Groruddøler. Denne er det første som møter oss når vi kommer innenfor porten til Aker sykehus. Nå er det riktignok ikke slik at vi kommer så ofte innenfor denne porten lenger. Det som i mange år var vårt velfungerende lokalsykehus, er borte og ødelagt, og hvis vi trenger  innleggelse eller en poliklinisk time for en eller annen plage, er det ikke dit vi henvises nå lenger. Det er til Akershus fylke, til A-hus på Løreskog.  Det sykehuset vi mistet, var et av Norges mest velfungerende sykehus, det hadde tillit i befolkningen og godt fagmiljø. Økonomien gikk til og med med overskudd! Men politikerne visste ikke å sette pris på slike ting. De forstår seg ikke på at det tar tid å bygge opp kompetanse, både faglig og menneskelig. De har svært god råd - når de kan ødelegge en slik rikdom.

Bildet over er headingen på en kronikk som står i Aftenposten i dag. Den minnet meg om hele denne trøstesløse sykehus-historien  som vi har levd med her i Groruddalen i mange år. Vi er skuffet, og vi er sinte, - og tilliten til at det finnes fornuftige personer i Helse SørØst og i styret for Oslo Universitetssykehus, er tynnslitt. 

Det har vært vanskelig for "oss vanlige" å skjønne fornuften i denne prosessen. Men vi har prøvd. Politikerne er jo som oftest ikke dumme, hva mente de egentlig? - Jo, - Aker sykehus lå på en meget verdifull tomt like ved Sinsenkrysset i Oslo. Den var stor. Så her kunne det selges mange tomter, dyre tomter. Det kunne gi penger i kassen, penger som kunne brukes til å betale gjeld og dekke underskudd for A-hus, som hadde blitt dyrere enn beregnet. Her var det Helse SørØst som bestemte. Kanskje kunne noe brukes til å betale storsykehus på Gaustadjordene også, når Rikshospitalet skulle flytte dit. Ikke vet jeg, men der kunne de samle det meste av det som Oslos innbyggere hadde bruk for av helsetjeneste, og de kunne koble det sammen med Radiumhospitalet, selv om sistnevnte egentlig hadde en landsdekkende funksjon.  Så slo de alt sammen, ikke på den måten at alle avdelingene ble samlet, men det gikk godt an å være én avdeling som var spredt rundt omkring til å begynne med, med litt på Ullevål, litt på Radiumhospitalet, og jammen litt på Aker også, når man trengte plassen - foreløbig. For - som nåværende direktør visstnok har sagt: "Coca Cola er også en storbedrift, selv om brusen produseres på flere steder."  (Nå har det nok vist seg at det er lettere å få cola på flasker enn mennesker gjennom tuten, og personlig synes jeg nok at vi som er levende pasienter, iallfall foreløbig, godt kunne sammenlignes med noe mer verdifullt enn cola, hvis det nå først skulle være en drikk da...)

Den første direktøren for det nye storsykehuset, OUS (Oslo Universitetssykehus), Siri Hatlen, forstod etter hvert at dette ikke gikk. Hun så at tomten på Gaustadjordene ble for liten og at hele opplegget ble dyrt. Hun måtte be om mer penger hvis dette skulle gå. Det fikk hun ikke. Så gikk hun selv i stedet.

Etterfølgeren, Erikstein, var kanskje ikke lei seg for det, for han hadde visstnok drømt om et storsykehus på Gaustad lenge. Og han må ha argumentert godt for seg,- eller er det heller styremedlemmene hans som ikke har vært godt nok informert? Den nye direktøren fikk iallfall både dem og oss som hørte ryktene til å tro at nå skulle gigant-sykehuset komme. Det var bare å legge Ring 3 under sykehustomten først. Det var visst ikke noen sak å bygge sykehus oppå den. Problemet var bare at han ikke hadde sjekket ut dette med Veivesenet, så da de fikk greie på planene, fikk han beskjed om at dette var praktisk umulig. Men sykehus ble det iallfall. Det gamle Rikshospitalet forsvant og ble til blokker med leiligheter. Det nye Rikshospitalet reiste seg på Gaustad. Men Radiumhospitalet holdt stand. Det ville være hvor det var. Og det står fremdeles. Det bygges til og med nytt der ute på Montebello nå.

 

 

Men Erikstein har visst ikke gitt opp drømmen sin om storsykehus enda. Nå har vi en stund hørt at det andre store lokalsykehuset i Oslo, Ullevål sykehus, også skal legges ned. Den fine, nye akutt/traumeavdelingen kan like gjerne flyttes - var det til Aker? Det er ikke lett å følge med, men man får en ubehagelig følelse av at noe lignende har skjedd før, - og hvordan gikk nå det?

Så ble vi alle glade i fjor da det likevel ble besluttet at Aker sykehus måtte bygges opp igjen. Det var visst ikke så lurt å legge det ned likevel. Beboere i Oslo Øst kunne ikke bare sendes til A-hus i det uendelige. De har visst bruk for plassene sine selv. Dessuten vokser  befolkningen i Oslo Øst så kraftig at mange mener det er behov både for Aker og enda et lokalsykehus til om noen år. 

Men hvor blir det av planene? Det har vært ganske stille lenge nå.  Og ingen har sett noen gravemaskin på Aker foreløbig.  Nå er det til og med noen som sier de begynner å ane at styret for OUS planlegger at storsykehuset skal bygges i etapper, og at dette skal prioriteres før Aker lokalsykehus. Og her kommer sannsynligvis planene om å legge ned Ullevål sykehus inn. For her er det fine tomter. Her kan det bygges mange boliger for Oslos befolkning. Dette blir mye penger. Nå kan det bli storsykehus på Gaustadjordene først - og kanskje kan Aker reise seg av asken også - om en generasjon eller tre? 

Og imens kan befolkningen i Oslo Øst stå på venteliste - for innleggelse og for polikliniske timer. De kan vente på skyss hjem etter undersøkelsen, på drosjer - i timevis, de kan dø fordi de ikke kommer fort nok inn, tåle smerter lenger enn nødvendig, og leve med usikkerhet og angst som skulle være unødvendig i et land som sier det har gode helsetjenester. Og man blir fristet til å tenke: Bryr de som styrer dette kaoset seg egentlig om oss?  

Nå er det tatt mange ufornuftige beslutninger. Vi kan nesten ikke tro at dette er gjort av fornuftige og ansvarlige personer som har befolkningens beste for øye. Og det er brukt masse penger, noe til nytte og mange helt bortkastet.

Jeg håper vi får en ny helseminister (og det er ikke fordi jeg misliker regjeringen eller Høie). Men nå trenger vi en som kan si stopp til en stormanns-galskap som ingen nyter godt av. Og en som ser at Oslo Øst må ha hjelp. Fort.

Men er det noe vi andre kan gjøre, vi som bare føler oss maktesløse og sinte?

Vi kan naturligvis heie på og støtte "Aker sykehus´ venner" som har nedlagt et trofast arbeid gjennom flere år. For jobben er ikke gjort enda. Det begynner vi å forstå nå. Det blir nok kommende generasjoner som må fullføre den.

Men jeg får av og til en ubehagelig følelse.

For det er kanskje ikke så farlig med oss som bor i Oslo Øst?   

 

(les Rune Slagstads kronikk i Aftenposten i dag)  

Tusenkunstnere i almetre.

 

Dette er en innhul, men ekte trestamme. Det er et almetre som har stått i Tøyenparken. Nå skal den "leve" videre på Stovner bibliotek. Der står den og holder oppe flere fuglebur med ubevegelige småfugler. Burene fungerer som lamper. Det er ikke grenser for fantasi i hodene på de personene som har utformet dette biblioteket. Men de har også lyst å bli husket, så de har lagt igjen en liten hilsen, de har gjenskapt seg selv i et lite hull, ca 10 cm langt, og der vil de stå, som ca 1 cm høye figurer,  og minne oss om de personene som gjorde dette arbeidet, og som eide den arbeidsgleden og ikke minst den kunstnerevnen og skapergleden som ligger bak dette biblioteket. Og som er en gave til befolkningen på Stovner, en gave jeg håper de forstår betydningen av og klarer å benytte seg av og ta vare på.

Dette hullet er så lite at jeg tror en vanlig bibliotekbruker kanskje ikke vil oppdage det. Det var Eli som gjorde meg oppmerksom på det, og jeg tror nok både hun og alle som jobber der vil se på det innimellom, og samtidig sende takknemlige tanker til en liten flokk  arbeidsomme og entusiastiske unge menn som kanskje holder seg litt for mye i bakgrunnen og får litt for lite oppmerksomhet og takk for det de gjør.

For meg har de siste dagene iallfall vært hektiske, ikke minst på grunn av dette biblioteket som jeg har fulgt oppover i prosessen, men også på grunn av "julegjester", litt forsinket riktignok, og fordi jeg har begynt på seniortrim. Den foregår hver torsdag formiddag, og består av en gjeng godt voksne damer som møtes på Seniorsenteret og beveger seg sammen - for å se om stive muskler kan mykes litt opp. Etterpå er det forresten kaffe, og det er kanskje like viktig. Jeg har tenkt at dette skulle jeg ha startet med for lenge siden, for kroppen min trenger det. Og jeg ble veldig godt mottatt. Men først etterpå har det gått opp for meg at nå har jeg faste avtaler på tre av ukens sju dager, mandag er det kaffe og linedans, torsdag er det kaffe og seniortrim og fredag er det språkkafé - med innbakt kaffe. Kanskje det er noe i det Mari sa, at pensjonister jammen har mye å gjøre. Men nå får jeg være litt bevisst på at det ikke må bli for mye heller.  

Gunnar og jeg har forresten også vært statister i en film som en utenlandsk fotograf skulle lage fra Stovner bibliotek. Det tok også noen timer. Vi skulle bare sitte stille og lese avisen. De unge skulle sitte foran datamaskinene. Jeg oppdaget forskjellen i farten da jeg var ferdig og skulle forlate lokalet. Men hvorfor fikk ikke jeg en datamaskin å sitte ved? - "Fordommer," sa Eli, "du vet vel at det er ingen som tror at eldre damer blogger?"

Så sant som det er sagt...

 

 

 

Dette er hovedinngangen til biblioteket. Det er flettet, og består av helt ekte piletre-grener. Møblene er gjenbruk. Dette ligger inne i senteret, så hvis man blir alt for sliten av å gå på salg, kan man jo slå seg ned her og lese avisen. 

Og nå blir jeg helt nødt til å ta med noen bilder fra åpningen av denne Deichmanske filialen. Men først siterer jeg fra Wikipedia:

"Deichmanske bibliotek er Oslo kommunes bibliotek, Norges største folkebibliotek og et av de eldste bibliotekene i Norge. Det ble grunnlagt i 1785 i Oslo. Grunnlaget var Carl Deichmans boksamling på 7000 bøker og 150 manuskripter, gitt som testamentarisk gave. Biblioteket åpnet 12.januar 1785."

Det var derfor ikke helt tilfeldig at Stovner bibliotek åpnet 12.januar, på dagen 233 år etter selve hoved-åpningen. Jeg var der for å få med meg alt som skulle skje, men måtte jo vandre litt omkring først, så jeg var ikke helt oppmerksom på hvor mange som hadde møtt opp, og oppdaget litt for sent at her måtte man kjempe om plassen, iallfall hvis man skulle finne seg et strategisk godt utgangspunkt for fotografering. 

 

 

 

Dette er byrådslederen, Raymond Johansen, iallfall den øverste delen av ham. Han hadde forberedt seg godt og hadde mye å si. I løpet av denne talen forsøkte jeg å smyge litt fremover. Det var ikke lett uten å virke - eller kanskje riktigere, være, litt frekk, men det gikk på et vis. 

 

 

Han skulle ikke klippe snor. Han skulle åpne en gave, fordi biblioteket er en gave.  Her er han i ferd med å knyte opp sløyfen. Båndet holdes oppe av to jenter fra den gruppen av ungdommer som høster (gratis) epler fra Groruddalens hager hver høst, blant annet fra hagen til byrådslederen. (Eplene blir forresten etterpå til eplemost og inntektene går til asylsøkende ungdom.) På dette bildet har jeg også vært litt heldig og fått med selveste sjefen for hele Deichman, Knut Skansen, til høyre. 

For meg var noe av det hyggeligste i programmet at Zeshan Shakar  kom og leste fra boken sin, "Tante Ulrikkes vei". Samtidig fortalte han litt om arbeidet med den, noe er jo skrevet på Stovner bibliotek. Han "glemte" heller ikke en sluttbemerkning om at dette biblioteket nok ville være minst like viktig og (kanskje) nyttigere for Groruddalens befolkning enn utsiktstårn på Stovner og kostbar stålampe på Haugenstua. Han møtte i Mariusgenser. Kanskje ikke helt tilfeldig, tenkte jeg.

 

 

Så skulle det takkes.

 

 

Og så skulle de ansatte presenteres, men da skjedde det noe rart med telefonen min, og tross hektisk aktivitet for å rette opp feilen i innstillingen, fikk jeg dessverre bare med halvparten på noen av dem. Alt gikk så fort. Jeg får trøste meg med at den halvparten jeg fikk, ikke er helt uviktig da, i dette store lokalet. 

 

 

Og så oppdaget Eli at selveste ordføreren var tilstede selv om hun ikke hadde noen offisiell rolle der. Men kanskje det ikke var så rart, for hun er jo selv fra Groruddalen. Og hvem kan la være - iallfall forsøke - å ta et bilde av datteren sin i passiar med en ordfører?

 

 

Og nå kommer hverdagen.

"Det var en veldig rar følelse å forlate dette lokalet og vite at det nå var meråpent og stod der alene", sa  Eli dagen derpå. Det føltes naturligvis ikke helt trygt. Nå blir det spennende å se om dette blir lokaler til glede også helt frem til kl 23 om kvelden, eller om det kan bli en arena for hærverk. "Jeg var ikke glad for å ha kaffemaskin og vannkran i lokalet", sa Eli, "vannkran er en oppfordring til vannkrig." 

Hun har arbeidet på bibliotek i Groruddalen noen år.

 

Men nå har jeg skrevet nok om biblioteket for en stund. Nå er jeg spent på hvordan bokkaféens gjester vil ta imot dette nye lokalet førstkommende fredag. 

"Pensjonister har det jammen travelt!"

 

I går var jeg lei av å være gammel. Jeg skulle til byen, for eldre personer må jo også ha klær, og nå er det salg. Det måtte jeg benytte meg av. Riktignok skulle jeg ha middagsgjester. Det var Mari som hadde ytret ønske om pannekaker. Men middagen var ordnet ferdig på forhånd, så dette var nøye planlagt. Jeg hadde til og et besøk på Lunsj og Lyrikk innbakt i planen min. For det var lenge siden sist.

Så bildet over er fra Det Norske Teatret. Det var tydeligvis noen som hadde vært gamle der også, selv om det ikke var så stor trøst i det. For er det ikke slik, at noen dager tynger alderen mer enn andre dager?

Jeg tror det startet med denne konferansen for arbeidslivet og disse samfunnstoppene og politikerne som "maser" om at alle må stå lengre i jobb på grunn av at vi blir så mange gamle. Plutselig fikk jeg dårlig samvittighet fordi jeg hadde gått av med AFP. Jeg var jo så heldig. Den gangen hadde politikerne lagt til rette for at vi kunne gjøre slike ting, og det var flere enn meg på min arbeidsplass som gledet seg til noen år uten jobben - et nytt liv før vi ble alt for gamle. Slikt er ikke helt bra for tiden. Egentlig er det ikke helt bra å leve for lenge heller, for tenk så dyre vi blir for samfunnet.

Så humøret var ikke på topp da jeg satt på T-banen på vei til byen for å bruke penger. Egentlig skulle jeg vel ikke gjort det heller. Jeg skulle nok i stedet ha betalt dem inn i skatt. Dessuten var jeg umulig på håret, frisøren min mener jeg skal ha lengre hår, og jeg strever med å holde orden på det. Slik var det ikke i yngre år. Og i tillegg har jeg lagt på meg i julen, da er det aldri hyggelig å se på nye klær, - og så var det alle disse medisinene som jeg må bruke, og som hver dag forteller meg at kroppen ikke er ung lenger, og så skal jeg til kirurgen på Ullevål neste uke fordi hun mener hun må operere meg én gang til fordi "såret" - eller riktigere "operasjonsarret" ikke oppfører seg som det skal, og så har jeg fått innkalling til mammografi igjen til den årlige kontrollen, for det blir jo aldri slutt på kontrollene. Det eneste gode med det, er jo at nå har jeg bare ett bryst å ta bilde av. Det finnes jo lyspunkt oppi det hele, men tenk på hvor mye livet egentlig kan gi når du er i form til å ta imot det, - jeg skulle så gjerne hatt  mange flere år foran meg!  

Jeg visste at slike tanker må tenkes innimellom, fordi de er en del av livet mitt, men jeg visste også at det går an å snu dem. Så plutselig satt jeg der på T-banen og sa til meg selv at "nå må du huske at du iallfall har gode ben! Du kan danse linedans hver mandag og du kan gå tur til Lilloseter - uten problemer. Ikke alle kan det i en alder av snart 76!" Det er sant, det også. Og videre "du må være glad fordi den gallestenen du har ikke rører på seg, fordi brystkreftkulene dine ikke har vært av de aller farligste - iallfall ikke foreløbig - og fordi du foreløbig husker rimelig bra. Du kan være glad fordi Gunnar er frisk og fordi økonomien er slik at du kan gå på salg - egentlig med god samvittighet - og fordi du har gjennomlevd et arbeidsliv uten sykemeldinger...Du skulle i grunnen skamme deg ... "

Og det skulle jeg sikkert. Men problemet er at jeg synes livet er så interessant at vi helst ikke skulle ha blitt gamle eller syke, og vi skulle iallfall ikke dø fra det. Helst skulle vi ha vært friske og spreke bestandig. Alle sammen.

Så jeg kjøpte en kjole til halv pris, jeg fant en med fasong som ikke viser at jeg har lagt på meg, og gikk på Lunsj og Lyrikk. 

 

 

 

Der feiret de at det er hundre år siden André Bjerke ble født. Og ikke var de helt unge, de som feiret ham heller. Jeg har funnet ut at pianisten, Kåre Grøttum er 84, tekstleseren Barthold Halle er 92 og gitaristen/sangeren Lars Klevstrand er 68 år. Mitt i blinken for meg på en dag som i går. Ikke har jeg vært så opptatt av André Bjerke heller, men Klevstrand synger jo bra, og dessuten er det alltid veldig hyggelig å komme inn på teatret og spise sitt rekesmørbrød til lunsj, få med seg programmet og se at de fleste i forsamlingen er minst like gamle som meg selv. 

 

 

Dessuten fikk jeg fortsatt min serie med bilder av kjente kvinner før jeg forlot huset. Denne gangen var det Hulda Garborg. Hun var viktig for "fødselen" til dette teatret, og hun ble jo virkelig beviset på hvordan det går med oss etterhvert. For hun døde i 1934.

 

 

Det stod en plakat med "Røyking forbudt" over hodet hennes. Jeg tok den ikke med på bildet. Men hun hadde sikkert ikke hatt noe imot at den var plassert akkurat der - tenkte jeg - og tok med meg litt mer av salget før jeg reiste hjem.

Etterpå hadde vi en hyggelig ettermiddag hjemme med pannekaker og tomatsuppe for fem, og så snakket vi blant annet litt om programmet for torsdag og fredag. Det var da Mari, barnebarnet vårt på snart 19, som satt henslengt i sofaen og var sliten etter en skoledag, plutselig sa:

 " Og jeg som trodde at dere hadde så god tid, men nå forstår jeg at pensjonister jammen har det travelt!" 

Det kan kanskje være noe i det...

 

Fra damp til dab.

 

Ikke alle morgener er like. Noen er tyngre å komme i gang med enn andre. Dagen i dag er tung. Jeg er sliten og skulle kanskje ikke ha skrevet noen blogg, men dette er jo egentlig dagboken min som jeg skal mimre med når hukommelsen blir enda dårligere enn den allerede er, og da skal jeg jammen minnes på alle slags dager, ikke bare de jeg var opplagt og i form. - Men - damene på bildet er iallfall ikke utslitte. Dette er fra revyen på Stovner eldresenter i går, og der var formen og humøret i orden. De tok oss med gjennom radioens historie fra sin egen barndom, eller enda tidligere, og helt frem til i dag. Noen sukk ble det også om dataalderen og han som til slutt fant ligningsattesten sin inni datamaskinen. For ikke å snakke om radioens historie gjennom alle de gamle, kjente og kjære sangene og programmene som var så viktige for oss som barn. 

 

  

 

Men ikke alt var bare herlighet da vi var barn heller. Tuppen og Lillemor var naturligvis til stede. Det samme var katta mi.

 

 

Gitaristen var meget habil. Det samme var pianist Marit, alltid trygg bak pianoet (og forresten farmor til to av mine barnebarn).

 

Det beste av alt var at de hadde lagt toneleiet slik at vi andre, med våre aldrende stemmer, kunne synge med. Og det er jo ikke så ofte man kan nå til dags, iallfall ikke jeg, som selv i mine beste tider aldri kom høyere enn at det passet å synge alt.

Jeg skal naturligvis jobbe for å få revyen til Rødtvet eldresenter. Så får vi se hvordan det går.

Etterpå var det hyggelig servering og utlodning, jeg vant faktisk en krysantemum. Så var det tur til byen. Det var kaffe før linedansen, og så var det linedans i full fart, to nye danser, veldig morsomme, jeg ble faktisk varm og svett, og det tror jeg ikke jeg var alene om, - og så var det rask tur til T-banen og til slutt bakkene opp til skogen.

 Jeg må kanskje innrømme det. Det kan bli mye for en gammel kropp selv om telefonen ikke viste mer enn 5,1 km. Da var jo ikke alle linedanstrinnene med i regnskapet. Jeg skulle ønske jeg kunne skru kroppen noe tilbake, iallfall ti år. Det hadde vært noe! Men slik er ikke livet, ikke for andre og ikke for meg.

 

Men i dag er det aktiviteter av litt roligere slag. I dag er det Bokorm, og det er alltid en oase oppi alt det andre. Det blir Falkberget i vår. Det er det bare å se frem til...

Fra Thon til Meyers palé.

 

 

Denne karen kjenner de fleste. Her sitter han og passer på utenfor hotellet sitt ved Oslo S. Hvis man ser godt etter på neste bilde, kan man se ham på benken til venstre for inngangspartiet (sett fra fotografens ståsted, eller riktigere, sittested, for her har fotografen kommet seg inn i bussen som skal føre frem til Børter gård i Enebakk).

 

 

Dette var innledningen til en uforglemmelig kveld, både fordi selskapet var hyggelig, og ikke minst fordi bestemmelsesstedet var så spesielt. Dessuten var bussturen også en ny opplevelse for meg. Jeg har aldri kjørt veien gjennom Nordstrand for å komme til Enebakk før, men Nordstrand skal jo være et såkalt bedre strøk av Oslo. Det var derfor nesten litt merkelig å oppdage at dette strøket også har rotete bebyggelse og kronglete veier. Jeg får nok holde meg til Groruddalen i fremtiden også. Det er lettere å beholde oversikten her, iallfall for meg...

Vi endte opp på østsiden av Østmarka, nærmere bestemt på Børter gård. Den eies av en kombinert bonde, skogeier og E-verks- eier, det er i alt tre elektrisitetsverk på gården. De selger strøm og har rettighetene til vannfallet i en elv som heter Igna og ser nærmest vannrett ut. Jeg kunne ikke unngå å tenke på fetteren min som har bygget E-verk med rettigheter fra den høye og kraftfulle Liafossen i Tresfjorden. Naturen er forskjellig, men menneskene kan tydeligvis få til mye av så mangt. Børter gård er iallfall en storgård. Den har mange husmannsplasser som er oppgradert og tatt vare på, fint våningshus på selve gården, og så dette paléet som vi skulle få oppdage på denne litt kjølige lørdagskvelden.

 

 

De som ønsket det, kunne få siste del av turen med hester som var pyntet for anledningen. 

 

 

Og nå kunne vi skimte dette Meyers palé, nydelig plassert på en høyde innenfor gården, og med et vann, nå isbelagt i forkant. Naturligvis ble vi kjørt nesten helt til døren.

 

 

 

Og inngangshallen bar virkelig preg av en tidligere storhetstid, selv om vi som hadde lest historien visste at den hadde blitt bedrøvelig kort. En kort repetisjon: Myntmester Meyer i Kongsberg bygde dette huset som sin private bolig, men han hadde tusket til seg penger på uærlig vis, han hadde tynnet ut sølvet i myntene med for mye kobber og tatt overskuddet selv. Dette ble oppdaget, han fikk sin dom og døde kort tid etter i fengselet. Huset har derfor fungert som kornlager på Kongsberg, deretter blitt flyttet til Gardermoen og fungert som lager der i mange år. Helt til bonden på Børter gård forbarmet seg over det i 2010.

 

 

 

Ved siden av inngangspartiet er det mange mindre, koselige rom samt et større som var pyntet til selve festmåltidet.

 

 

 

 

Det er naturligvis ikke vanskelig å få en hyggelig aften i slike omgivelser. Men bonden, Oppegård, var selv tilstede og kunne fortelle og vise bilder fra hele prosessen, fra han oppdaget huset, som skulle rives, og frem til i dag. Det var en imponerende historie. Og jeg som er glad i gamle hus, synes naturligvis at det er både flott og imponerende at noen påtar seg et slikt arbeid, for det ligger mange arbeidstimer bak et slikt prosjekt.

 

 

For dette var inngangspartiet som lager. Og her kommer flere bilder fra rivningsprosessen. 

 

 

 

 

 

Det kan ikke være så lett å holde rede på hvor alle bjelker og stokker skal plasseres i en slik prosess, det ble noen lass i retning nytt hjemsted på Børter gård, og resultatet ble slik - til slutt:

 

 

Så nå kan det stå der, til glede for andre som vil feire sine store dager i et nydelig gammelt hus med en interessant og dramatisk historie. Gjerne til musikk, både tidstypisk og mer moderne.

Jeg fikk lov å ta bilde av ham.

 

 

Og helt til slutt: En takk til jubilanten og hans kone - som lot oss få oppleve en flott kveld i en flott bygning. Nå står den der, for å gi andre samme sjanse. Hvis man vil gripe den.

Bunader krymper.

Bunader krymper. Iallfall har min bunad begynt med det. Den har riktignok holdt seg stabil i mange år, for den er langt fra ny. Men nå har det skjedd noe. Jeg tror ikke det er julen. Jeg tror det er noen medisiner som jeg må ta på grunn av den brystkreftssvulsten som jeg forhåpentligvis ble kvitt i fjor vår. Jeg er ikke bare glad for den lille pillen. Den ser så uskyldig ut. Men den gjør meg stiv i hele kroppen hver natt, og nå tror jeg sannelig at den også får bunaden min til å krympe.

Heldigvis har skredderen vært forutseende. Det er en del stoff å ta av, men jeg skulle jo ha den på i dag, og da blir det litt dårlig tid for å gjøre noe med det. Jeg må ringe venninnen min. Hun var så glad for at jeg også skulle ha bunad i kveld, "så blir jeg ikke alene om det", sa hun. Hun hadde sjekket ut at det passer med bunad. Den "står til" det huset vi skal inn i. Men hun var ikke så sikker på at det blir så mange andre bunader der. - Jeg skal for sikkerhets skyld prøve den én gang til, for jeg får den jo på meg, men det er noe med å kunne puste også, og det er noe med å ha det litt behagelig når man feirer at en venn gjennom mange år blir 80. Det er jo en respektabel alder for en ung mann.

Vi har vært sammen i en såkalt, eller den-gangen-kalt, Unge-hjem-gruppe, i vel 40 år. Vi har kommet ut av tellingen, men barna var iallfall ikke så store, og nå er de over femti, flere av dem, så vi har en lang fartstid sammen, og datoen for neste sammenkomst står alltid oppført i vår syvende sans.

For første dag på lenge, det virker iallfall slik, har også tåken lettet. Jeg forstod det i går kveld, for da så jeg at de hadde tent lysene i en slalombakke på Nesodden, og i dag er utsikten tilnærmet normal fra vinduene mine. Dessuten har visstnok værmeldingene sagt noe om sol, og det passer bra, for i dag skal vi hentes med buss og kjøres til Enebakk. Det er ikke et sted vi er lommekjent i, så vi er takknemlige for å bli hentet og fraktet til døren. Det er litt av en service. Det har vi aldri opplevd til et bursdagsselskap før, men vår venn hadde vel funnet ut at det var viktig at vi fant veien, alle sammen, for det er ikke noe helt vanlig sted han har invitert oss til.

 

Dette er huset. Bildet er "sakset" fra Aftenpostens historiemagasin nr.9 i 2017. Dette huset har en helt spesiell historie. Det ble satt opp som privatbolig til myntmester Meyer ved Kongsberg sølvverk i 1720. Men han fikk ikke hygget seg så lenge med det. For sannsynligvis var det satt opp med penger han hadde tiltusket seg på ulovlig vis. Han hadde nemlig blandet for mye kobber i sølvmyntene og tatt overskuddet selv. Det straffet seg. Selv om han visstnok var en populær mann på Kongsberg, var ikke rettsvesenet av samme oppfatning. Han ble dømt og døde under fengselsoppholdet, og huset fikk en omskiftelig tilværelse som lagerhus, først i Kongsberg, senere på Gardermoen. Der reddet Norsk Folkemuséum ut en del av det fine interiøret, noe skal fremvises der i løpet av 2018 eller 2019, og noe er faktisk tilbakeført til huset, så det får vi nok se i kveld.

Nå er huset tatt vare på av en privat bonde og skogeier i Enebakk og plassert på hans gård, Børter gård, og det er der vi skal feire  80-årsdag i kveld. Jeg skal prøve å få tatt noen bilder av huset. Bilder av feiring med hovedperson og gjester blir det nok ikke. Jeg kan ikke gå omkring og spørre alle tilstedeværende om de har noe imot å komme på blogg. Slike spørsmål er mine venner spart for. Jeg skjønner at mange ikke er begeistret for slike merkverdigheter. Gamle damer skal holde seg unna slike nymotens aktiviteter.

Men jeg setter stor pris på alt som ikke kan protestere, alt som bare står der, eller ligger der, rett foran øynene på meg, og gir meg den gaven det er å kunne studere det i fred og ro, fotografere, og gjemme det som et kjært eller morsomt minne. Gamle hus er takknemlige venner slik. Naturen likeså. Og Enebakk er et nytt og ukjent område for meg. Men det blir nok fort mørkt når vi ankommer, så naturen får vel vente til en annen gang.  

Men nå ser  jeg plutselig mot østhimmelen, og jammen ser det ikke ut til å være en liten lysning selv om det er tidlig morgen. Kanskje det stemmer, det som "værmannen" har fortalt oss. Kanskje det kommer litt sol i dag. Da er det vel best å pakke sammen datamaskinen og komme seg i gang.

Tåketur til nytt bibliotek på Stovner senter!

 

Det blir ikke slutt på gråfargene i starten på dette nye året. Dette er utsikten mot Stovner senter under min spasertur dit opp i går. Jeg hadde hatt en hyggelig lunsj på Seniorsenteret på forhånd. Damene ved det faste bordet var blide og fornøyde etter julefeiringen, glade for å "være i gang" igjen etter helgedagene, og det var veldig hyggelig å treffe dem. Men jeg skulle jo mosjonere, så det var bare å komme seg videre. På Seniorsenteret hadde jeg også oppdaget Dagsavisens oppslag om Deichmans nye avdeling på Stovner, og jeg hadde et håp om at jeg kanskje kunne få kontakt med Eli og at hun ville slippe meg inn for en titt. - Og jeg var heldig. Jeg slapp inn i noen helt spesielle lokaler hvor de ansatte var ivrige og hardt arbeidende, for det er ingen spøk å flytte inn i nye lokaler med alt som hører til i et bibliotek.

 

Dette er et sted hvor Stovnerbarna skal sitte å høre eventyr eller oppleve andre forestillinger om vel en uke. Og dette er spesielt, det er vel ikke et eneste bibliotek i verden som ligner. Her har arkitekt, kunstnere og designere virkelig boltret seg, og nå blir det spennende å se om det er plass til alle bøkene. Materialene som er brukt her, er mye gjenbruk, her er det møbler både fra gamle, norske bedehus og antikvariat i London, her er det mye farger og mye grønt.

 

 

Dette er inngangspartiet. Møblene er brukte. De er visstnok gode å sitte i, men jeg prøvde dem ikke, av angst for å ikke komme meg opp igjen.

 

 

Da var nok denne lille kroken mer fristende for meg. Her kan man trekke seg tilbake og lese avisen eller finne ut hvilken bok man vil låne. Og naturligvis var jeg spent på hvor Språkkaféen skal være. Det var visstnok ikke bestemt ennå, men Shelly finner nok et sted for oss.

 

 

Her er det både små avlukker og større, åpne rom, og det blir fleksibelt med forheng som kan brukes etter som man trenger det.

 

@

 

 

Og alfabetet hører naturligvis hjemme på et bibliotek. 

 

 

Det skal bli spennende å se hvordan denne avdelingen av Deichman blir mottatt. Noen vil bli begeistret, andre vil sikkert ikke synes at dette er som biblioteker skal være. Jeg tror det blir et stort pluss for Stovner senter. Det er fristende å stikke innom biblioteket når det ligger så lettvint til - inne på senteret - og når det inviteres, ikke bare til boklån, men også en pust i bakken, hvor man kan slå seg ned med avisen for dagen.

Åpningen skjer neste fredag. Og minstejenta mi, Eli, er spent. Hun føler nok at hun har hovedansvaret for at alt er i orden. Og det er jo selveste byrådslederen som skal åpne dette, så her kommer både den ene og den andre. Men Eli sier jo at hun har verdens beste jobb, og det får vi håpe hun også kan si når dette forhåpentligvis er vel i havn.  Da begynner jo selve hverdagen i disse nye lokalene, og det er jo den som er viktigst - heldigvis. 

 

 

Det tar tid å se seg om i et nytt bibliotek. Det var begynt å mørkne da jeg kom hjem i går.

Og i dag vil Gunnar gå til Lilloseter. Og riktignok er det mindre tåkete i dag, og riktignok har de gode vafler der oppe, men jeg kjenner nok på at jeg kanskje må ta meg litt sammen for å komme meg av gårde.

Vi får se hvordan det går. 

Tåketurer i det nye året.

 

 

Det nye året har vartet opp med tåke hver eneste dag her i Groruddalen. Nyttårsaften inkludert. Bildet viser min venninne, Lena, som vasser i nyfallen snø for å forsøke å få et godt bilde av rakettene nyttårsaften. Jeg ga opp hele prosjektet og stolte på at det kom et nytt år likevel, at det ble bedre etter hvert. Men i dag er vi inne i den tredje dagen i det nye året, og utsikten er den samme. Dvs... det er ikke utsikt i det hele tatt fra verandaen min. Det er bare tåke.

Nå har vi trosset gråværet, tatt på oss piggsko og gått ut likevel, Gunnar og jeg. Vi bor jo ved markagrensen, så veien er ikke lang ut i naturen. Det tar oss et par-tre minutter å komme oss opp til Vesletjern, og der er det liv, til tross for gråvær.

 

 

Der var det også noen som våget seg ut på isen, og det ser ut til at den holder nå. Noen hadde til og med forsøkt å lage en liten skøytebane, og flere hadde gått på ski over vannet.

 

 

Og vi, som ikke syntes "skiføret" fristet, tok oss like gjerne frem til neste vann, Alunsjøen, ti minutter innover i skogen.

 

 

Da fikk vi selve signalet om trygg is, for der var porten åpen.

 

 

Alunsjøen er nemlig drikkevann med skikkelig gjerde omkring resten av året. Vannet er demmet opp. Tidligere var det mange hytter her, naturligvis et fint rekreasjonsområde for folk fra byen da dette var på landet. Det var Aker kommune, ikke innlemmet i Oslo før 1948. Jeg vet ikke riktig hvor hyttene har blitt av. Noen er kanskje revet og flyttet, noen ligger vel under vann, og én av dem ligger tett inntil stien. Den har overlevd, og er fremdeles i bruk. 

 

 

Det var jo egentlig ikke føreforhold for piggsko så mye lengre innover i skogen, men her er det ikke langt til villabebyggelsen. Her har folk bygget, så nær inn til marka og skogen som myndighetene tillater. Her er man glad i stillheten og marka. Her er det fint å bo og et eldorado for barn å vokse opp i.

 

 

Var det lysthus eller lekestue? Jeg måtte ta et bilde av det. Like etterpå kjørte en bil forbi oss og stoppet. En blid sjåfør rullet ned vinduet: "Hei! Godt nytt år! Jeg måtte bare hilse på deg! Jeg så du tok bilde! Jeg bor her oppe, tvers over veien!"... Det går faktisk an å være stolt av å bo i Groruddalen også! 

 

 

Og dette er veien til byen. Den går hvert sjuende minutt. I går hadde jeg valget. Jeg skulle bytte min andre Hoem-bok på Linderud. Skulle jeg ta banen, bussen eller undersåttene? Det siste var det sunneste. Jeg valgte den. På dette føret, ikledd mine elskede piggsko, tar det 35 minutter å gå til Linderudsenteret. Det går bra. Selv i tåke. Etterpå la jeg inn en liten rundtur. Jeg skulle rydde opp etter meg ved minnesmerket til Hans Nielsen Hauge. Jeg plasserte jo en rose og et lys der på Allehelgens-søndag, og for noen dager siden leste jeg et intervju i Akers Avis, et intervju med oldebarnet til Hauge. Han var avbildet ved støtten, og der kunne jeg tydelig se mine etterladenskaper. Naturligvis er det ingen som fjerner dem hvis jeg ikke gjør det selv, så jeg gikk turveien mellom Veitvet og Bredtvet og fikk fjernet det halvt nedbrente lyset foran minnesmerket. Rosen var frosset fast. Den får ligge til en senere tur, når det blir mildere i været.

Etterpå gikk veien til Nordtvet bibliotek. Bokormen skal lese Falkberget i vårsemesteret, og jeg ville låne Christianus Sextus for å se om det var en bok å starte med. - Nå begynte spaserturen på islagte stier med piggsko å bli litt lang, nesten ubehagelig, og jeg gledet meg til å få av meg skoene inne på biblioteket. Men først måtte jeg få av meg lua og gre håret. For å se sånn noenlunde normal ut. Det var heldigvis speil på toilettet i gangen. Men hva hjalp det, når jeg ikke hadde med meg kam og heller ikke hårbørste? Jeg rusket irritert i håret mitt og måtte våge meg inn likevel. Damene på biblioteket er ikke de farligste, og ellers var det mest skoleelever der. Jeg listet meg inn bak hyllene, fant ikke Falkbergets bøker, men fikk satt meg i en sofa og tok av meg skoene. Det var heldigvis noen aviser der. Det passet godt, for nå var jeg sliten.

Det var da denne unge, kjekke mannen med fotografiapparat dukket opp. Han hilste blitt og nærmet seg meg med raske skritt, det var faktisk meg han hilste på, og han ville ha et bilde av meg! Han forklarte at han tok bilder til en nettside for Deichmann, og nå skulle han fotografere meg! Jeg var ikke glad, men jeg må innrømme at jeg så det komiske i situasjonen. Jeg forklarte ham at jeg akkurat hadde oppdaget at jeg var helt umulig på håret og at jeg ikke hadde hårbørste med meg, så dette syntes jeg var en dårlig idé. Men det var han naturligvis ikke enig i. Han hadde sett meg da jeg kom inn og sagt til seg selv at "henne må jeg ha bilde av!"  Han var sikker på at jeg ville gjøre meg fint på bildet!

Etterpå var han fornøyd. Han sa iallfall det. Og etterpå gikk jeg hjem. Telefonen min fortalte meg at jeg hadde gått 9,5 km.

I dag er det tanken å gå til Stovner senter for å se om jeg finner noen støvletter. Men jeg bør jo også stikke innom eldresenteret for å se om damene er på plass i det nye året.

Vi får se hva dagen bringer når jeg kommer i gang.

 

02.01.2018

For meg har denne julen vært dominert av Edvard Hoems siste bok. Den kom en gang i høst, og jeg visste jeg ville få den i julegave. Jeg fikk to. Den ene er lest. Den andre skal byttes i dag.

Boken er den siste av fire: "Slåttekar i himmelen" (om oldefaren Knut Nesje som var slåttekar ved Reknes gård i Molde samtidig som han drev sin egen jordlapp på Kringsjå), "Bror min på prærien" (om oldefarens sønn, Eilert, som emigrerte til Canada via USA), "Land ingen har sett" (som fortsetter historien om Eilerts liv) og denne siste, "Liv andre har levd" - som avslutter historien om Eilert og på en måte binder hans liv sammen med resten av familiens, også de som ble igjen i gamlelandet og broren som rømte til Danmark for å slippe militærtjenesten på Setnesmoen ved Åndalsnes.   

Det er ikke en "hver dags hendelse" at noen setter seg ned og skriver slektshistorien sin på denne måten. Det er ganske imponerende. Jeg klarte bare med store vansker å legge boken fra meg. Vi måtte jo ha litt mat innimellom. Vi skulle jo også ha noen gjester. Det var jul. Jeg måtte ta meg sammen. Innimellom. Men for det meste kunne jeg bare nyte hele historien, alt som var gjenkjennbart, og alt som var nytt.

Etterpå sitter jeg med mange tanker. For hva synes resten av slekten? De har sikkert lest hele verket med minst like stor interesse som meg. Synes de at det er greit å lese om sine foreldre, tanter og onkler og beste- og oldeforeldre på denne måten? Eller synes de at dette skulle de vært spart for? Og hva er sant og hva er Edvard Hoems eget tankespinn oppi det hele?

Han sier litt om det i sitt etterord. Jeg siterer: Kva er dikt og kva er sanning? Alle årstal, datoar og andre faktiske opplysningar er dokumentariske. Andre ting, som at Eileen arbeidde på kafé i Camrose, er berre sannsynlege. Til sjuande og sist er "Liv andre har levd" ein fiksjonsroman, men "based on a true story".  Sitat slutt.

Og hva har dette vært for meg? Først og fremst en opplevelse. En a-ha-opplevelse. En gjenkjenning av den tiden jeg selv har vokst opp i, av det landsskapet jeg har vokst opp i, av medelever fra min egen skoletid, av foreldrene deres som slo seg ned på mitt hjemsted i Tresfjorden, av medelever fra gymnastiden i Molde, og mange minner fra mitt voksne liv i Molde. Jeg har bodd på Sellanrå, og i Moldeliveien, Gunnar og jeg kjenner godt til både Opdøl sykehus, kirurgien, Rø og Broch-Utne. Vi har ofte gått tur i Reknesparken, vi har ofte sett over til fjellrekken på den andre siden. Vi har et kjærlighetsforhold til distriktet.

Men det var enda mer. Min farmor hadde to brødre som utvandret til Amerika. Bare én av dem kom hjem på besøk etter en mannsalder, da foreldrene var døde. Min far kjørte ham rundt i landet for at han skulle få besøkt slektninger. Min farfar hadde også en bror som reiste over Atlanterhavet, hele to ganger, men som kom hjem igjen og overtok sin farsgård. Jeg har Amerikakofferten hans på Solbakken. I dag er det duker i den. Jeg tror ikke det er noen andre i familien som setter slik pris på den som meg. For meg er den et uttrykk for en del av livet, en leting etter lykke og opplevelser, som samtidig konkluderer med at det kanskje var best hjemme likevel.

Det er min fetters sønn som har overtatt gården nå. I fjor stakk jeg innom mens han ryddet i det gamle stabburet. Og da så jeg det igjen, og måtte få sagt det: "Ser du hva du har der? Ser du merket på den kofferten? Dette er en av onkel Hans sine kofferter. Den har vært i Amerika. Du må ta vare på den!" - Han smilte. Kanskje han synes jeg er litt merkelig. For man kan ikke ta vare på all slags skrot heller. - For noen år siden var jeg i Seattle. Der besøkte jeg det skandinaviske muséet og så mange slike kofferter. Der har de iallfall forsøkt å ta vare på historien.

Det er nokså vanlig å ha slekt som har utvandret til USA og Canada der jeg kommer fra. Byer som Edmonton og Vancouver har jeg hørt om fra jeg var barn.

Edvard Hoem skildrer et liv som mange vil kjenne seg igjen i. Og han tar med begge sider av Atlanterhavet. Han har gjort et imponerende grundig arbeid med faktasjekking, og han har både en realisme og en kjærlighet til stoffet og personene sine. Det er hans egne slektsrøtter og hans eget oppvekstsdistrikt. Jeg deler den samme kjærligheten til distriktet - selv om vi ikke er i slekt.

Vi har forresten et treffpunkt til. Jeg husker jo omtalen av hans predikantfar fra min barndom. I mitt voksne liv har jeg giftet meg inn i en annen predikantfamilie, en søskenflokk fra en gård på Sørlandet. Én av brødrene bygde hus på Madagaskar, én ble predikant i Finnmark, én ble min svigerfar, kretssekretær i misjonsselskap og generalsekretær i Blå Kors. Gunnar er oppvokst med predikanter, selv om det ikke fristet ham å gå i deres fotspor. Jeg synes Hoems skildring av hvordan har får vite at hans søster har tysk far, og hvordan han konfronterer sin far med det, er kostelig. Jeg ser situasjonen for meg. Jeg skulle gjerne hatt fortsettelsen.

Men det verserer en annen historie i familien Follerås. Det har seg nemlig slik at Gunnars onkel Sverre gikk på Indremisjonens bibelskole samtidig med Edvard Hoems far, og noen mener at disse to var opptatt av samme dame, tante Rakel. Og at - i konkurransen om henne - drakk Edvard Hoems far opp en halv flaske tran for å imponere damen. Ja, ja, slikt gjør kanskje ikke så sterkt inntrykk som sjekketriks....  Jeg forstår jo forresten godt at hun valgte en Follerås...

Jeg kunne nok ha skrevet en mye lengre "avhandling" om denne leseopplevelsen som jeg har hatt de siste dagene. Jeg er imponert og takknemlig. Det er viktig at noen tar vare på vår nærmeste historie. Jeg er allerede så gammel at jeg ofte tar meg i å tenke at "dette skulle jeg ha spurt om".

Jeg skulle ønske at mine barn og barnebarn slapp å tenke slik.  

 

Til slutt et bilde av Tresfjorden, sett fra Hoemstinden. Hit flyttet flere av Hoems slektninger. Den som er kjent, kan skimte Molde gjennom tåken. De vet også av Hoem, som forfatteren skriver om, her blir liggende bak fjellkjeden i det fjerne. Om jeg ikke husker helt feil, har Edvard Hoem også - for flere år siden - skrevet en bok som har tittelen "Heimlandet Barndom". Jeg husker ikke innholdet i den. Men dette er iallfall "heimlandet barndom" for meg.

30.12.2017

 

I dag er det bare grått ute. Men egentlig gjør det ingen ting. I dag blir det støvsuging, for nå er vel julen straks over, og det må gjøres rent til det nye året. Dessuten har de fleste i familien forlatt byen for å feire nyttår andre steder, noen er i Alta, andre er i Sverige, og de unge som nekter å forlate byen for en nyttårsfeiring er vel ikke så avhengig av strålende vær.

Vi er ferdige med det store familie-juleselskapet for et par dager siden. Vi var 17 personer i år. For meg var det julens høydepunkt selv om det var alt for mye å tenke på, mye som skulle klaffe i en gammel hjerne. Men jeg har jo lært noe gjennom 75 år, blant annet vet jeg at hvis du skal ha 17 personer til middag, bør du lage en suppe, en gryterett og dessert som er ferdig dagen i forveien. Da fungerer det som regel bra, og vertinnen kan også delta i selskapet.

Men juleselskaper nå til dags er jo ikke akkurat det samme som det var i min barndom. Vi har for eksempel sluttet å gå rundt juletreet i det moderne Norge. I år var vi forresten så mange at vi kunne ha fått det til, og jeg hadde planer om å foreslå det, men så tok "Shelly-leken" hele selskapet, så det ble ikke juletregang i år heller. Jeg fikk nå likevel gjennomført at vi kunne synge min yndlings-julesang. Det var jeg veldig fornøyd med, for vi har jo nesten sluttet å synge julesanger også, iallfall de gamle og gode. Forresten er ikke min yndlings-julesang så gammel. Den er skrevet en varm sommerdag i 1931, i en prestegårdshage i Sunnfjord. Der bodde foreldrene til Jakob Sande, og han var vel hjemme på ferie. Han hadde fått en bestilling på et juledikt som Lars Søraas senere satte melodi til. Men det var ikke før i 1948, så denne sangen er for "ny"  til at jeg husker den fra min barndom. Sangen er "Det lyser i stille grender". Den gir assosiasjoner tilbake til stille julekvelder i Tresfjorden, da vi gikk ut og lyttet til kirkeklokkene som ringte julen inn klokka fem på julaften. Gudstjeneste var det aldri i Tresfjord kirke da jeg vokste opp, for vi hadde én prest, han var alltid i hovedkirka den kvelden, og den var på Vestnes. 

Så 4.juledag satt vi, en blandet gjeng med forskjellige bånd til Folleråsfamilien  - i Oslo - og sang om stille grender på nynorsk. Det er til å bli varm om hjertet av for en gammel Groruddame oppvokst på vestlandet. For egentlig er det vel slik: Er du oppvokst på vestlandet, blir du aldri noe annet enn vestlending. Og har du hatt nynorsk på skolen fra starten av, er det ingenting som er finere enn diktning på nynorsk. (Forresten må jeg vel nå begynne å se meg som nordvest-lending, siden Hordaland og Sogn og Fjordane  vil være Vestlandet helt alene i fremtiden. Jeg har ennå ikke forstått at det går an, men det er en annen sak.)

Det var forresten god stemning i juleselskapet mitt selv om det måtte synges på nynorsk, og det måtte synges alle fem vers. Så det hadde ikke vært nødvendig å ta "Shelly-leken" for å få opp stemningen, men vi hadde lyst å prøve den i denne forsamlingen. Jeg har jo sett hvordan den fungerer på Språkkaféen som Shelly er leder for, og den setter alltid praten i gang, gjerne om ting som det aldri hadde blitt snakket om ellers. Så vi laget en stor ring og tok oppgaven alvorlig. Alle tenkte ut to ting som var sanne og en som var løgn om seg selv, og vi la det frem etter tur. Oppgaven for de andre var å finne ut hva som var løgnen i fortellingen. Det fungerer på Språkkafé, og jammen fungerer det ikke i et juleselskap med helnorske deltakere i forskjellige aldre også. Det kan anbefales.

Nå skal jeg på en noe annen type selskap nyttårsaften. Jeg tror kanskje ikke jeg skal foreslå det der...

 

 

I går hadde Gunnar og jeg en bydag. Det var gråvær, som i dag, men det var ikke særlig kaldt, og det var godt med litt frisk luft igjen, og med en bytur hvor vi ikke måtte gjøre noe spesielt. Så her er slottet, fotografert i grått lys og med glatte omgivelser, strødd med rød sand. Flagget signaliserte at kongeparet var hjemme, og jammen hadde de ikke lys på juletreet på balkongen også. Men jeg var mest opptatt av at jeg måtte finne Turistforeningens dronning Sonja, den som kom til 80-årsdagen hennes og som jeg ikke har sett på mine tidligere forbipasseringer. Kanskje ikke så rart, for hun sitter bak slottet, ved en av de små dammene, nesten oppe ved Parkveien.

Men dette er vel dronningen i sitt rette element iallfall. Og hun er skapt av Kirsten Kokkin, som er datter av Sverre Kokkin fra Pellegruppen, og dessuten kusinen til min ekssvigersønn og far til to av mine barnebarn. Hun har forresten også skapt bysten av Kjell Magne Bondevik ved Seilet hotell (eller kanskje riktigere kulturhuset bak) i Molde. Og hun er ansvarlig for kronprinsesse Märtha som er mer sentralt plassert i Slottsparken, der hun kommer vinkende, spaserende fra Sverige til Norge.

Jeg skulle vel ha fortsatt å ta bilde av de kongelige i går, for jeg passerte jo både kong Håkon og kong Olav på min vandring, men de får vente til neste tur. I går ble jeg mer opptatt av damene, og det var kanskje ikke så rart, for i Slottsparken kan man nesten ikke unngå å oppdage Camilla Collett, der hun står og svinger på skjørtet.

Og jeg tenker, tenk om vi slapp å dø, tenk om vi fikk fortsette å leve i det uendelige uten å bli gamle, men leve vårt liv i "vår beste alder", da hadde vi fremdeles hatt Camilla samman med oss, og hun hadde skrevet mange flotte, interessante bøker og vært kvinne-foregangsmenneske - og kanskje fremdeles ulykkelig forelsket i Welhaven. Forresten, det hadde vel gått over. Forelskelser pleier vel ikke vare i det uendelige. 

Etterpå gikk jeg forbi dronning Maud. Hun var faktisk Norges dronning i over tretti år, men det er vel ingen av disse damene som har gjort så lite inntrykk på meg som henne. Kanskje det skyldes at hun døde før jeg ble født, kanskje det skyldes at hun "forble" engelsk gjennom hele sitt liv (iallfall har jeg inntrykk av det). Jeg vet ikke om hun hadde likt å høre det, men for meg huskes hun best for sin smale midje. Jeg har sett kjolene hennes. Jeg skjønner ikke at hun fikk plass til lever og milt og en magesekk mellom dem. Noen sier at hun hadde operert bort noen ribbein. Jeg vet ikke om det stemmer, men det kan jo virke slik. - Vel, nå er kjolene fjernet, de skal over på det nye nasjonalmuséet. Når det åpner, kan vi se dem igjen. Og åpner, gjør det nok. Vi kunne konstatere at byggingen er veldig godt i gang da vi gikk forbi i går.

 

 

 

Den siste damen jeg foreviget i går, traff jeg på Aker Brygge. Da hadde Gunnar og jeg vært inne på et hyggelig og varmt spisested og spist klippfisk til lunsj. Etterpå gikk vi oss på henne. Dette er Åsta Hansteen, modellen til tante Ulrikke, som har en vei oppkalt etter seg på Stovner. Hun var maler, skribent og kvinnesakskvinne. Jeg leser også at hun var nynorsk-forkjemper. Det var jo slettes ikke så vanlig at kvinner i Oslo hadde slike interesser. Men så var hun nok heller ikke noen vanlig kvinne.

Vi har nok hatt mange "uvanlige" og interessante kvinneskikkelser her i Norge. Jeg vet at det ville ha vært interessant å sette seg bedre inn i deres liv og levnet. Kanskje det får bli et nyttårs-forsett. 

 

Vi avsluttet turen vår her. Nå hadde til og med solen tittet frem. Dette er den ene siden av minnestøtten etter Pellegruppen på Aker brygge. Det var her de gjorde en av de viktigste sabotasjeaksjonene under krigen, den som Max Manus først fikk æren for. Løgnen ble oppdaget, Max Manus ble flyttet til den andre siden av Akershus festning, og Kirsten Kokkin fikk laget et flott monument over sin far og hans kompanjonger. Alle har sitt navn på støttens forside.

Eller kanskje er det dette som er forsiden. Den er iallfall litt morsom. For her ser vi to unge menn i full fart på sykkel. Jeg husker jo at Sverre Kokkin, da han besøkte Nordtvet bibliotek, fortalte om den gangen to unge menn fra Pellegruppen "røvet" penger fra Oslo Sporveier. Da var to sykler strategisk plassert utenfor, og de syklet med pengene over til Theresegate hvor en bil plukket dem opp. Der ble syklene etterlatt, og Sverre Kokkin og en kamerat stod parat til å sykle dem bort for å fjerne alle spor. Her kan vi se dem.

 

Dette var det siste bildet fra byturen i går. Dette er også fra Pellegruppen. Jeg måtte ha det med på grunn av diktet. Det er bare slutten av første vers som siteres her, men jeg tar med hele første vers av Nordahl Griegs dikt "I dag står flaggstangen naken". Kanskje vi skal huske det når vi går inn i et nytt år. Friheten er ingen selvfølge, og den er heller ikke til stede for mange rundt omkring i verden. Det triste var jo at Nordahl Grieg ikke selv fikk oppleve at vi fikk den tilbake, ikke alle i Pellegruppen heller. Flere av dem ble skutt og kastet i Oslofjorden. Nordahl Grieg døde i flytokt over Tyskland. Men vi som lever nå, fikk oppleve det. Og nå går det mange forbi minnesmerket på Aker Brygge hver dag uten i det hele tatt å legge merke til det, kanskje uten å vite noe om Pellegruppens aktivitet i det hele tatt...

Men her kommer iallfall diktets første vers:

 

I dag står flaggstangen naken

blant Eidsvolls grønnende trær.

Men nettopp i denne timen

vet vi hva frihet er.

Der stiger en sang over landet,

seirende i sitt språk,

skjønt hvisket med lukkede leber

under de fremmedes åk.

 

Han kunne få sagt det, Nordahl Grieg. Dette skrev han til 17.mai 1940. Tenk hva han kunne ha fått skrevet hvis han hadde fått bli mer enn 41 år...

Litt om pinnekjøtt og Edvard Hoems nye bok...

2.juledag har vi våknet til snø og julestemning og litt mindre tåke enn i går. Til og med i bakgården forsøker snøen å klore seg fast.

Så spørs det bare om vi får beholde dette hvite laget som gjør omgivelsene så lyse og rene. Temperaturen er rundt null, så det er kanskje ikke lenge til regnet kommer. Dessuten blir det vel ikke snakk om å gå tur i dag. I dag skal det kokes pinnekjøtt, og alt skal være klart før gjestene kommer.

Og naturligvis er jeg delvis i en litt annen verden. For i går kveld begynte jeg på Edvard Hoems fjerde bok om slektningene i Molde, Fræna og Canada.

Og slikt er egentlig litt farlig, for dette stoffet blir så hjemlig. For det første har vi (Gunnar, jeg og barna) som familie, den gangen vi jobbet på Molde sjukehus, bodd på Sellanrå, der familien samles i starten av boken. Dette er også like ved Kringsjå, hvor Eilert vokste opp. Men en av sønnene blir sendt til en onkel og tante i Fræna, og han får flere barn. I sine voksne liv kom tre av disse barna til å bosette seg i min hjembygd i Tresfjorden. Jeg kjenner igjen både Marta, Solveig og Edvin, og ikke minst flere av barna deres, som jeg gikk på skolen sammen med. Det er så morsomt når noen setter seg ned og skriver om et distrikt og et miljø som du kjenner så godt. Og det er så flott at noen som kan skrive, orker å gå inn i familiehistorien sin på en slik måte. Det er så interessant lesning for så mange av oss, for det var ikke så uvanlig å ha et eller flere familiemedlemmer som utvandret over Atlanteren på begge sider av  århundreskiftet. Vi hadde dem i vår familie også. Noen ble og noen kom tilbake. På loftet på Solbakken har jeg "amerikakofferten" til min fars onkel Hans. Han var over to ganger, men han kom tilbake og overtok gården sin etterhvert. Da jeg - for noen år siden - var en tur i Seattle, gikk jeg i det nordiske muséet. Der stod det flere slike kofferter. Kofferter som hadde blitt der borte. Noen var sikkert et minne som kalte frem gode følelser, men mange var nok det motsatte. Ikke alle var så heldige i sitt nye liv. Jeg har ikke lest mye i Hoems nye bok ennå, men jeg har allerede en følelse av at unge Lars, som følger sin onkel Eilert over havet, kanskje kommer til å angre. Vi får se... Jeg kan ta feil. Det er slike ting som gjør det så spennende å lese bøker.

Men nå regner det utenfor vinduet mitt. Var det ikke det jeg hadde en mistanke om? Og skal ikke jeg ha gjester i dag? Jeg kan ikke bli sittende og kose meg med bloggen.

Pinnekjøttet kaller.

Ikke juledags frokost uten smørhus!

 

Dette er smørhuset mitt. Når det kommer på bordet, er det 1.juledag her i familien. Smørformen har jeg overtatt etter faren min som har arvet den av en av sine forfedre fra den gården jeg er født på. Den er laget en gang på 1800-tallet, vi vet ikke hvem av forfedrene det er som har skåret den ut. Den gangen var det vanlig i familien å være aktiv på treskjærerfronten, og alt var naturligvis håndarbeid. Formen rommer 1,5 kg smør, så det blir mye når vi bare er to igjen i familien. Men det er ikke skikkelig 1.juledags frokost uten smør fra smørformen. Iallfall ikke for meg.

I dag har Gunnar og jeg en rolig 1.juledag. Alle barn hadde andre familier å ta hensyn til. Det er ikke så verst, det heller. Vi har fyrt opp i peisen og tatt frem bøker, julepresanger som barna visste vi ønsket oss, og vi nyter stillheten. Innimellom titter vi ut og lurer på om vi skulle ha gått en tur, men ute er det bare grå tåke. Jeg ser bare så vidt huset til nærmeste nabo. Så følger jeg med på facebook, for på mitt opprinnelige hjemsted, som bl.a. huser Solbakken, har det vært dårlig værvarsel med storm og regn i flere dager. Men i dag er det fint! Det er skikkelig hvit julestemning. Jeg unner dem det av hele mitt hjerte!

 

 

 

Dette er Udnes kirke på Romerike. I går var vi på julegudstjeneste der. Kirken ligger fint til på en høyde over Glomma, og der har den ligget siden den ble bygget i 1708, men den var ikke den første kirken på stedet. Du føler derfor at du går på historisk grunn når du kommer dit. Kirkehuset er en korskirke. Det er dekorert av en nordmann som heter noe så originalt som Domenico Erdmann.

 

 

Dekorasjonene må jo være av nyere dato, for i følge nettet levde denne mannen fra 1879 til 1940. Han dekorerte og restaurerte gammel dekor i mange kirker i Norge. Ullern kirke i Oslo er nevnt flere ganger, men det står også at han arbeidet sammen med arkitekt Arnstein Arneberg, og Arneberg har jo tegnet mye i distriktet rundt Hvam og Årnes på Romerike, så kanskje dette kan ha vært et av deres felles arbeider. (Bare min egen fantasi.) I det store og hele fremstår kirken som ganske enkel, men i går hadde de iallfall fått på plass en flott julekrybbe i oliventre (tror jeg), og ellers var den stappfull av folk både i salen og på galleriene. God sang og musikk hadde de også ordnet i stand. - Det var en fin stund i Udnes kirke - og det var flott å komme ut og se ned på en speilende blank Glomma etterpå.

 

Og endelig kunne jeg feire jul med et flott juletre. Svigerdatteren min hadde virkelig funnet et grantre som var tett og fint og nådde nesten til taket. Vårt lille torpetre faller litt igjennom. Men det er så rart med det. Nå begynner jeg å venne meg til det og få et forhold til det. Det står jo her i min stue og gjør så godt det kan. I grunnen passer det ikke så aller verst til to aldrende personer.

I dag har jeg ellers husket på å legge pinnekjøtt i vann, for i morgen kommer barn, svigerbarn og barnebarn på skikkelig vestlandsk julemiddag. For meg kan ikke det være noe annet enn pinnekjøtt. Og det er heldigvis flere enn meg i familien som er glade i det.

Og i dag skal jeg også åpne Edvard Hoems siste bok om slektningene som utvandret til Amerika og Canada. Den stod naturligvis på ønskelisten, og nå har jeg fått to eksemplarer, og nå frister det virkelig å la Guillou hvile litt. For han kan umulig vinne i konkurransen med Eilert og de andre som dro over havet fra Hoem i Fræna til Amerika for hundre år siden.

Det er mye å glede seg til...

 

Julaften morgen 2017.

 

Dette er utsikten fra verandaen kl 07.40 i dag. Stille sus fra byen - som er i ferd med å våkne. Rester av snø og ny ishinne på verandaen. I dag er det viktig å kjøre fornuftig. Mine tanker går med én gang til den store bilulykken på Fursethfjellet (E39) i går hvor en fem år gammel jente omkom. En jente som sikkert gledet seg til jul. - Etter å ha mistet tre unge fettere i tre forskjellige trafikkulykker vet jeg litt om hva slike ting gjør med en familie. Med friske barnebarn, til og med et oldebarn, som våkner opp til en ny dag i dag, en julaften, og gleder seg, klarer jeg nesten ikke å tenke på denne familien - som får en helt spesiell og trist jul, og som sikkert får alle kommende julefeiringer som en påminnelse til dette som hendte i går. Og i dag skal mange av oss ut og kjøre bil. Så det gjelder å kjøre fornuftig. Her i Groruddalen er det iallfall glatt foreløbig, så det gjelder å passe på og ta hensyn.

Gunnar og jeg slapper av med kaffe og avis på morgenkvisten. Vi skal til sønn og svigerdatter og barnebarn, og vi blir tolv personer der, så vi gleder oss til det. Vi skal gå i Udnes kirke på Romerike først. Den ligger fredelig plassert, litt høyt, på et nes ut i Glåma - med virkelig ekte bondebygd og flotte gårder omkring. Du har nesten følelsen av å være på historisk grunn der oppe. Her er det så annerledes enn det vi ser fra verandaen hjemme på Rødtvet. Her er det gårder og åkrer og innimellom byggefelt med ganske store og fine eneboliger, som nå i kveld er pyntet til jul naturligvis. Og dette er den første julen barnebarn begynner å komme "hjem til jul" fra forskjellige studier. Det er litt spesielt, hyggelig fordi de trives og klarer seg bra, samtidig som det blir en påminnelse om at nå er det noen som begynner å komme opp i årene her. Det er bare å innse det. Slik går det, når man holder seg i live lenge nok.

Mens jeg sitter her og skriver, begynner dagen rundt meg å lysne. Gunnar har kikket ut på verandaen og tror det blir glatt i dag, og jeg husker plutselig på at dagen må begynne, jeg må fylle Kvæfjordkake og pakke ned karamellpuddinger. Vi må komme oss i gang. Pakkene skal ned i bilen og vi skal en tur til gravlunden med krans og lys til foreldrene mine før vi kan starte på turen til Romerike. Det er litt av hvert å huske på på en slik dag.

 

 

Jeg får avslutte med et bilde av vismennene mine. De har også noe å gjøre. De er også på vei. Hver eneste jul står de på peishylla  og minner om at nå er det jul.

23.12.2017

 

Det er lille julaften, og jeg brenner ned restene av adventskransen med tre lys. Dessuten fotograferer jeg juletreet som jeg har et ambivalent forhold til. Det er lite i år, og det er fra Torpet vårt i Värmland. Det vil si at det er av en spesiell spinkel type gran. Gunnar liker det. Han har klart å få meg med på å hente juletre der borte nå i flere år, men egentlig ønsker jeg meg edelgran eller et fint furutre. Det var det noen som hadde da jeg var barn i Tresfjorden. Og det kan være flotte trær.

Men nå har jeg det juletreet jeg har. Og nå må jeg sette pris på det og stelle fint med det. Fordelen med det er at det er friskt. Det drysser ikke, og så har det en overkommelig størrelse. Når huset ikke lenger er fullt av barn, er det ikke nødvendig med så stort tre. Jeg husker min farmor og "gamletantene" på Reiten. Alle hadde små trær som stod på bord. Det er vel den veien det går med meg også. Men akkurat det synes jeg er litt for tidlig foreløbig.

Nå er det stille morgen, det er mørkt ute, Gunnar sover ennå, men kaffen er kokt og jeg har spist frokost. Jeg har satt på komfyren, for nå skal jeg steke karamellpudding til 12 personer og ta med til Knut & co i morgen. Etterpå skal jeg lage en Kvæfjordkake, så her skal det skje spennende ting på morgenkvisten. Så gleder jeg meg til Siri og John kommer innom. Det er rart å ha voksne barnebarn som kommer hjem til jul. Dessuten har jeg fått nyss om at det har gått svært bra med nylig avlagt eksamen. Og det er også veldig betryggende og hyggelig for en mormor. 

 

Slik kan en morgen se ut fra vinduet mitt. Dette er riktignok tatt for noen dager siden. Dagen i dag er bare tåke. Ikke noe særlig å ta bilde av. Utsikten er aldri lik. Det varierer stadig. I forgårs var jeg en tur i byen. Da kom jeg hjem på ettermiddagen, og himmelen på veien fra T-banen og hjem til Tjernfaret var ganske fascinerende. Da blir det helt nødvendig å stanse opp og ta bilder med telefonen, min venn.

 

 

Og rødere ble det jo nærmere hjem jeg kom.

 

Det er helt utrolig hvor mye naturen har å by på bare vi legger merke til det og har en telefon i lommen. Jeg kan glede meg om og om igjen over slike bilder. 

Dette var på veien hjem fra tannlegen. Naturligvis måtte jeg bite i stykker en tann i julestria. Karamell er ikke ufarlig. Nå kan man kanskje si at den tannen ville ha gått snart likevel, og heldigvis har jeg en effektiv tannlege. Det viste seg naturligvis å være en stor, gammel fylling. Neste gang blir det krone, tror tannlegen. Bare å glede seg til det.

På veien hjem fikk jeg med meg julekrybbene hos Bok og Media og juletreet foran Picassos og Carl Nesjars kunst i regjeringskvartalet. Vakkert - til tross for alle sperringer som gjør det trafikale vanskelig og minner oss om en dag vi helst vil glemme.

 

Da er det trygt og godt å komme seg på 5 Vestli og opp til skogen og Groruddalen igjen.

 

Og nå sitter jeg her i min stue på en stille lille julaftens morgen og hygger meg med julenummeret av Akers Avis - Groruddalens budstikke. Der skrives det om mange interessante temaer denne gangen, for eksempel er det et stort intervju med tippoldebarnet til Hans Nielsen Hauge. Han er 85 år og driver en antikvitetsbutikk i Storgata. Nå er han avbildet foran minnesteinen til tippoldefaren her nede på Bredtvet. Jeg ser forresten at ingen har tatt bort den rosen som jeg plasserte der på Allehelgenssøndag, så jeg må nok ta meg en spasertur ned og rydde opp etter meg. Jeg tror jeg må ta meg en tur ned og hilse på oldebarnet også, til neste år da, jeg skal bare lese litt mer om Han Nielsen Hauge først. Han var en interessant person, og han levde sine siste år her oppe i Groruddalen.

Men nå kaller hverdagen på meg.

Nå kommer Gunnar ruslende og konstaterer at det er tre plussgrader og tåke ute. Jeg får vel slippe inn verden og høre om uværet på Vestlandet og Arbeiderpartiets nestformann som er så ulykkelig fordi oppførselen hans overfor kvinner i partiet har blitt kjent, slik at han har blitt syk av det til jul. Og alt det andre som romsterer der ute.  Slike rolige og stille morgenstunder med bloggen varer aldri så lenge. Desto viktigere å ta vare på dem. Det er mine beste stunder.

Men heldigvis lever jeg ikke alene i verden heller. Det ville nok blitt vel stille og kjedelig i lengden. 

Juletrehogst og førjulstur.

 

Er nå dette et skikkelig juletre? Jeg er sterkt i tvil. Hver eneste barnål er alt for tynn, men slik er bartrærne på Torpet. Det er mange grantrær i skogen, men det er så godt som ingen fine. Gunnar er naturligvis ikke enig med meg. Han må på juletrehogst hvert år. Jeg hadde nok satt pris på å være hjemme og kjøpe edelgran nede på Kalbakken. Noen år har jeg klart å få gehør for det, men ikke de fleste, og ikke i år. Så i dag har vi hatt vår juletrehogst-tur til soldattorpet i Vãrmland. Der var det snø. Det hadde til og med gått takras fra låvetaket. Vi vandret rundt i skogen. Til og med jeg hadde et lite håp om at det kunne finnes et vakkert tre innimellom, men jeg ble nokså skuffet i dag. Resultatet var heller labert, men vi fant nå til slutt et "brukbart" tre,  fikk pakket det inn i en plastsekk og plassert det i bilen. Så var husfreden reddet for en stund iallfall. 

 

 

Været i dag var heller litt tungt. Det var grått og tåkete hele dagen. Vi var bare en snartur innomhus og konstaterte at alt var i orden. Til og med den senga som min far snekret til meg som nyfødt under krigen, var kommet til heder og verdighet igjen. Nå er den seng for min fars tippoldebarn, lille Liam. Og det er en skikkelig seng, så han kan sove godt i den.

Gunnar og jeg måtte imidlertid videre, for vi skulle få med oss litt hygge og litt nytte. Vi tok hyggen først, lunsj på Rackstadmuséets kafé, og vandring omkring i muséet etterpå.

 

 

Dette er et av snømotivene til Gustav Fjæstad, den norske kunstneren som ble en viktig person i Rackstadkolonien i Värmland. Han er en viktig kunstner som er representert i den faste utstillingen.

 

 

Dette er også et av hans bilder. Jeg har aldri forstått hvordan det går an å gjengi snø på lerretet slik som han gjør. 

 

 

Men så har vi trekustnerne, Erikssonbrødrene. Dette er arbeider som har vært på verdensutstillingen i New York. Jeg husker ikke årstallet.

 

 

Skapet forestiller håndverkere, og dette er skredderen. Jeg har en forkjærlighet for ham - naturligvis. Skapet er et klesskap, og over døren står inskripsjonen: "Som man ar klädd så blir man hädd", om jeg ikke husker helt feil.

Brøderna Eriksson hadde mange premierte arbeider på Verdensutstillingen, respektabelt av en gruppe brødre fra en liten gård i Värmland i Sverige. Men så kom det mye fint på møbelfronten fra denne lille fabrikken. 

 

 

Muséet har forresten alltid "vandreutstillinger" ved siden av sin faste utstilling. I dag var dette viet en kvinne som arbeidet med ikoner, kanskje i anledning jul? Jeg vet ikke. Fint var det iallfall.

 

 

 

 

Jeg syntes nå forresten at denne var best. Det var Jesus som stiller stormen. Det kan nå være nødvendig både her og der for tiden, så jeg syntes det var betryggende å ha dette motivet med.

 

Da vi forlot muséet måtte jeg stanse opp og ta et bilde av tante Karen. Hun var kunstnerbrødrene Erikssons eneste søster. Hun var svært skarp på skolen, og lærerne tok kontakt med foreldrene hennes for å legge inn et godt ord slik at hun fikk seg en utdannelse. Det syntes ikke faren var nødvendig. Dessuten trengtes hun hjemme på gården, for å holde greie på alt det praktiske arbeidet. Men en av Sveriges største billedhuggere, Liss Eriksson, satte tydeligvis pris på sin tante. Han har skulpturert henne og plassert henne ved inngangen til sin fars barndomshjem, det som nå er muséum. Her sitter "faster Karin" og samler på respekt - den dag i dag.

 

 

 

Etter hyggen kom nytten. Det er greit å handle litt matvarer i Arvika førjul. Men nå har vi kommet hjem. Nå gjenstår det bare å se hvordan vi kan få liv i dette spinkle juletreet fra egen tomt der borte i Sverige. Foreløbig er det trygt plassert på verandaen. Det er vel best å ha det der ute så lenge som mulig...

 

Snart jul...

 

Nå er det tid for julekonsertene. Jeg pleier ikke få med meg så mange.

Det blir så hektisk før jul. Jeg skjønner ikke helt hvorfor det må bli slik heller. Nå er Gunnar og jeg bare to voksne mennesker i "heimen", og disse to menneskene går ikke på jobb engang, og likevel blir det hektisk før jul. Før var det tre barn og jobb hver dag, og likevel gjennomførte  jeg programmet mitt før jul, de faste tingene som skulle gjøres, og det var mulig å gjennomføre alt hvert eneste år. Jeg burde ha mye bedre tid nå, men det virker jammen ikke slik. - Vel, jeg hadde vel ingen førjulstur da barna bodde hjemme. Jeg holdt meg hjemme i førjulstiden. Det var Lena som begynte å invitere meg med på julemarkedstur nedover i Europa. Hun ble invitert med av noen i Brystkreftforeningen og hadde anledning til å ta noen med seg. Da hadde vi allerede blitt pensjonister, så hvorfor skulle vi ikke dra? Det har blitt mange hyggelige turer, flere til Tyskland, til København, i fjor til Krakow og i år til Riga. Det er hyggelig. De tar naturligvis noen dager av førjulstiden, men slikt bør man ha tid til i en pensjonisttilværelse. Denne gangen synes jeg imidlertid det har blitt litt dårlig tid til juleforberedeleser etter at vi kom hjem igjen. Kanskje jeg har blitt litt dårligere til å planlegge.

Og så er det disse julegavene. Det er så vanskelig å finne gaver som er skikkelige og som de unge vil sette pris på, og å gi bort penger er liksom ikke helt julegave heller. Det er aldeles forunderlig. Her bugner butikkene av all verdens ting, og så finner jeg ikke noe som er verd å gi bort, og nå er det ikke lenger mange dager å ta av. Naturligvis har jeg legetime i dag, frisørtime om et par dager, så skal jeg være med Gunnar til Sverige for å hente juletre på Torpet og handle i Arvika én dag, og jammen spiste jeg ikke karameller og mistet et skall av en tann også! Så blir det tannlegetime én dag. ..Dessuten må vi ha rørlegger i dag, for det er noe som først var for tett, og som nå ikke er tett i det hele tatt - på badet, så i dag kommer Rørleggervakta. Vi håper bare de kommer før jeg skal ha timen på Ullevål...

Men det ble konsert oppi alt dette. Og det er drøssevis av julekonserter å gå på, men jeg prioriterer én, konserten til Oslo Gospelkor i Oslo Konserthus. Den har nesten blitt tradisjon. Koret har visstnok 30-årsjubileum i år. Det har vært flott å følge dem fra jul til jul. Noen færre sangere har det nok blitt, men de kan synge, og de synger de julesangene jeg liker, på den måten jeg elsker at de synger dem. I år skulle jeg ha med Mari og Frida. Dvs. Frida hadde glemt hele konserten og tatt seg vakt i Hjemmesykepleien på hjemstedet, men Mari, Gunnar og jeg troppet opp og hadde to herlige timer med kor og band.

 

 

 

 

Men i går var det tilbake til den vanlige førjulstralten. Noen av de vanlige tingene må gjennomføres selv om det blir i mindre skala. Men jeg legger merke til at pyntingen, som tidligere skulle gjøres like før, man skulle ikke ta julen på forskudd, kan komme litt etter litt nå. Det er godt med alt som er gjort. Julekrybba er allerede på plass. Da barna bodde hjemme, kom den aldri opp før lille julaften. Prinsippene er visst ikke så viktige lenger, og det er godt med alt som er gjort.

Ja, ja, det blir vel jul i år også, og nå ringte rørleggeren. Det er bare å komme seg i gang...

 

16.12.2017

 

Det er advent. Førjulsturen er vel overstått. Nå er det snart jul.

Det meste tar en pause. Linedansen og Språkkaféen har hatt høytidelige avslutninger med servering. I går kveld hadde Seniorsenteret middag for sine frivillige, med ny kokk riktignok, fra Sri Lanka denne gang, italieneren har sluttet. I går ble det mexikansk aften, musikk og god stemning.

Og nå er det tidlig morgen neste dag, og jeg sitter her i min stue og ser på adventsstjerner og adventslys, og tenker på alt jeg har fått vite og høre fra andre som skal reise både hit og dit i julen, noen for å feriere, andre for å kunne være sammen med familien. Og vi stresser og strever for å bli ferdige med alt som må være i orden først, og midt oppi alt dette falt et sitat ned på facebooksiden min i dag med noen hjertens gode ord:

 

Treet

kva eg ønsker meg under juletreet... 

aller mest ønsker eg meg vel sjølve treet

og skogen og lufta og

havet og elvene

i tusenvis av år framover

(Øystein Hauge)

 

 

Det står et tre på verandaen min også. Noe prakttre er det ikke. Jeg tror det er en slags art av tuja, jeg har ikke så god greie på slikt. Men den har faktisk overlevd på vår veranda i de 15 årene vi har bodd her i høyden, i all slags vær og vind, og det er ganske godt gjort, for vi er ikke de verter som er spesialister på slike skapninger. Hver jul får den lys på seg, men i år er de blinkende, og det er mer enn jeg orker å se på, så meningen er å skifte ut belysningen når butikkene åpner. Det er nok å henge fingrene i i disse tider. Det hjelper ikke å være pensjonist nå. De faste tingene som MÅ gjøres før jul, er veldig godt innarbeidet i en pensjonist-hjerne, men nå er det meste i boks. Bare det største problemet gjenstår. Julegavene. For det er vel ikke så enkelt at de fleste ønsker seg treet og havet og elvene og tusenvis av år... Det finnes nok noen i familien som har godt om år fremdeles og som kanskje ønsker seg noe mer av de nære ting, iallfall de butikknære. - - Ja, vel, det er ikke verre for oss enn for andre, men vanskelig er det iallfall. For du ønsker jo at det du gir bort skal være noe som er ønsket og som kan komme til nytte. 

 

 

Og så er det så alt for koselig å holde seg inne i sin stue på denne tiden av året. Ute er det gjerne så surt og kjølig og glatt (gode unnskyldninger). Inne kan du tenne adventslys, nå er det snart tre, åpne en bok og sette deg godt til rette med en kaffekopp. Og i dag er jeg visst i det poetiske hjørnet, for jammen har jeg ikke fått et dikt om det også. Se bare her:

 

 

Dette står så godt til et kjøleskapsmagnet jeg ofte ser på. Den har inskripsjonen:

"En bokälskare går aldrig till sängs ensam."

De har forstått det, svenskene også. Forfatteren av dette gullkornet er ukjent. Og akkurat nå er det mange nye, spennende bøker som har kommet ut. I Bokormen har vi lest Roy Jacobsen. Nå leser vi Saabye Christensen. Ellers leser jeg den siste til Guillou, 1968, og har ikke særlig tro på at den kan hamle opp med de andre i serien. Men så har Herbjørg Vassmo kommet med ny bok, organisten Harald Herrestahl har skrevet bok om sin mor som valgte ham og Hilde French har skrevet om hvordan det oppleves å ha en dødsdømt sønn i Kongo, så  det skal vel ikke bli kjedelig utover vinteren.

Dessuten har jeg også andre, mer prosaiske ting, som må ordnes neste uke. Det ene er Unni, frisøren. Et besøk hos henne er bare hyggelig og avslappende, noe jeg gleder meg til. Så er det kirurgen som opererte meg i mai. Hun ville se meg igjen før jul fordi hun mener hun må operere operasjonsarret mitt. Det har ikke oppført seg som det skal. I stedet for å gro, har det dannet en cyste med væske som har kapslet seg inn, og dette blir visst aldri i orden uten en operasjon og kanskje ikke da heller, men det er visst verdt å gjøre et forsøk. Og til slutt er det tannlegen, for jeg har nok registrert at den halve kransekakeringen tok et skall av en tann i går, så jeg må nok ta en telefon på mandag, selv om jeg ikke forventer time før jul.

Slik er det å bli en eldre dame. Ikke alt går etter timeplanen. Det er bare å henge med så godt en kan og forsøke å gjøre det beste ut av det.

 

Mari, Frida og jeg skal iallfall på konsert i Oslo Konserthus i morgen. Det er julekonserten til Oslo Gospelkor, og den er det alltid verdt å få med seg. 

13.12.2017

 

Årets julemarkedstur sammen med damer som kjenner hverandre gjennom Brystkreftforeningen, gikk denne gangen til Riga. Dette er Domkirkeplassen. I bakgrunnen ser vi den gamle domkirken, fra 1200-tallet opprinnelig. Den er kjent for et mektig orgel, et av de største i verden, med nesten 7000 stemmer. Vi måtte naturligvis få med oss dette og stilte opp på gudstjeneste søndag. Det som møtte oss da, var en kirke under restaurering, et flott utseende kirkeorgel som ikke var i bruk for tiden, et mindre kororgel, og en gjeng med ti-femten unge messingblåsere som absolutt ikke gjorde skam på den musikalske opplevelsen. Det var bare ikke helt som vi hadde ventet oss.  

 

Vi får komme tilbake når restaureringen er fullført, iallfall hvis vi vil oppleve byens mektige orgel.

 

 

Riga er en by på størrelse med Oslo. Her bor en tredjedel av Latvias innbyggere. Historien er turbulent i denne delen av Europa. landet har hatt mange herrer, tyskerne har okkupert det, det samme har Sverige og ikke minst Russland. Historien er vond, latviere har mistet sine hjem og blitt sendt til Sibir, mens russere har overtatt boligene og byen. Nå er omtrent halvparten av innbyggerne i landet russere og halvparten latviere. I Riga er latvisk hovedspråket. Man finner ingen gatenavn på russisk, som vi har i Kirkenes, folkegruppene lever side om side, men det er ikke alltid helt enkelt, i følge vår latviske, norsktalende guide.

Naturligvis opplevde ikke vi noe av dette. Vi hadde interessante dager i en interessant by. Det var spesielt koselig å rusle rundt i gamlebyen, gå innom muséer, som det var mange av, eller drikke glühwein og handle på julemarkedet. Her var det et fargerikt liv.

 

 

Denne damen deler ut smaksprøver på brente mandler. 

 

 

Det grilles og kokes, og midt i gudstjenestetiden på søndag går det viktige nisseløpet av stabelen. Det ble ikke slutt på løpende nisser. Hva premien var, forstod jeg aldri, men den måtte vel være attraktiv, hvis man skulle bedømme det ut fra deltakerantallet. 

 

 

Mest stemningsfullt var det naturligvis å gå her når skumringen falt på og belysningen kom til sin rett. Dette er inngangsporten til markedet.

 

Og naturligvis kunne jeg ha plassert bilder fra de mange muséene her, men man må jo forsøke å begrense seg litt. Noe må likevel med. 

 

Byen har vært en viktig Hansaby, og dette er Hanseatenes nydelige hus i gamlebyen, også kalt Svarthodenes hus. Vakkert både inni og utenpå.

Og siden Gunnar hadde slått seg med denne gangen, måtte vi naturligvis besøke Motormuséet. her var det ikke bare rabanter, selv om vi fant det også. Her var det mange flotte, sjeldne biler fra alle årsklasser og andre klasser. Blant annet en bil som hadde tilhørt Stalin, og en som Bresjnev hadde eid. 

 

 

Stalin måtte naturligvis kjøre standsmessig. Mens Trabanten var mer for de "vanlige" innbyggerne, Øst-Europas "folkevogn" er den vel også kalt.

 

Dessuten hadde byen et utvalg av originale juletrær. Her har vi to utgaver.

 

 

 

Til slutt tar vi med Peterskirken. Den har et over hundre meter høyt tårn med heis. Den måtte vi prøve. Utsikten var upåklagelig. 

 

 

Her ser vi elven Daugava som renner gjennom byen, og vi ser byens TV-tårn på ca 360 meter.

Det er ikke akkurat avslappende med en fem dagers tur som skal fylles med så mange opplevelser som mulig. Med muséer og kunst byvandringer, handling og restauranter. Dessuten skal man jo finne seg til rette på flyplasser og vente på forsinkede fly. I går fikk vi høre - av flykapteinen - at flyet fra Oslo, det som skulle hente oss hjem igjen, var en halv time forsinket fra Gardermoen på grunn av noen passasjerer som "ikke kunne oppføre seg". Men hjem kom vi iallfall, med bilder og minner i bagasjen, og reiselederen hadde allerede forslag til neste tur, så det er bare å "henge i stroppen".

Men først skal det jo være jul her hjemme, og akkurat nå ringte de fra Seniorsenteret og fortalte at jeg har vunnet en pakke på juleutlodningen, så nå får jeg vel gire meg opp og lande i hjemlige trakter igjen, selv om jeg føler meg litt "mørbanket". Det passer derfor å avslutte med et bilde jeg kom over på Latvias historiske muséum. 

 

Jeg lurte jo en stund på hvordan den disippelen som befinner seg ved siden av Jesus og som ligger ut over bordet, egentlig følte seg, og hvorfor han ikke kunne oppføre seg ordentlig og normalt. I dag tror jeg at jeg forstår akkurat hvordan han har det.

Men det er jo ingen blivende posisjon, iallfall ikke for meg, og antagelig ikke for ham heller. 

07.12.2017

 

Det er ikke så lett å skrive blogg i en førjulstid. Det er så mange andre ting å tenke på. Men noe tar heldigvis ferie. Det ene er linedansen. Den tok juleferie på mandag, med kaffe og kaker og tid til en kollektiv prat. Det er hyggelig, to ganger i året, å kunne gjøre noe annet sammen enn bare å konsentrere seg om å flytte bena i riktige posisjoner.

 Det var på veien hjem jeg kom over denne kunstopplevelsen som akkurat nå er kombinert med litt julestemning. Kanskje det var lettere å få øye på den i mørket, fordi den var flombelyst. Her har Carl Nesjar vært ute og gjenskapt Picasso. Kunsten heter "Fiskene". Det er ikke verst at vi har en ekte Picasso i Oslos gater. Problemet er bare at den er plassert på Y-blokken i Regjeringskvartalet, og den skal jo bort, så hva skal skje med Picasso? Det er visst foreløbig litt uklart, men kunsten må vel bli tatt vare på på en eller annen måte. Det blir spennende å se. 

 

 

Det andre som har tatt juleferie, er språkkaféen. Der var det også "avslutningsselskap" med mat fra mange land og stor stemning. Og Shelly, sjefen, var ikke redd for å snakke om norske juletradisjoner i et innvandrermiljø. Her skulle tydeligvis ingen være i tvil om hvor de befant seg. Hun la til og med inn en quiz om saken. Jeg må beskjemmet innrømme at det var mye der som jeg ikke hadde hørt om, nyere julesanger sunget av våre unge artister og julenissens reinsdyr er ikke mitt spesialfelt, men Deichmankopp fikk jeg iallfall. Det skulle være en julegave, men jeg klarte naturligvis ikke å vente til julaften. Jeg har allerede innviet den. Jeg har en forkjærlighet for krus, jeg har alt for mange av dem, kjøpt i forskjellige land når vi har vært ute på reise. I høst har jeg vært heldig og fått to, litt spesielle, og begge fra Norge. Så nå konkurrerer de om frokostkaffen min, Stolpejakt-kruset og Deichman-kruset fra språkkaféen på Stovner. Litt barnslig glede må man ta vare på i min alder.

 

 

Denne uken har jeg også vært en tur på Radiumhospitalet for min halvårlige infusjon med Zometa. Det er et stoff jeg er pålagt i pakkeforløpet etter brystkreftoperasjonene. Det skal forhindre at jeg blir alt for benskjør på grunn av medisinene, så det tar jeg gjerne imot. Og et besøk på Radiumhospitalet er vel verdt å få med seg. Her blir man iallfall minnet om livets skjørhet og at helse ikke er noe selvsagt, samtidig som man kan konstatere at pasientene her ute stort sett ser ut som folk flest og at mange blir friske av behandlingen.

På veien hjem gikk jeg forbi dette lunsjmøtet. Servitøren hadde slått seg ned ved siden av en sterk og stor svane. Etter at Gunnar ble angrepet av en lignende skapning en gang i Frognerparken - for mange år siden riktignok - ville jeg aldri ha satt meg så avslappet ned med så mange svaner i nærheten, men her så alt ut til å foregå i fred og fordragelighet. Servitøren klaget bare litt over at svanen hakket etter duene innimellom, men han delte rolig ut maten sin, og duer, ender og svaner så ut til å kose seg i fredelig fellesskap. - Ja, ja, de får det til på Vestkanten...

Men jeg var fornøyd med å få tatt et bilde, for jeg skulle jo hjem til juleforberedelsene... Så nå er alle julebrev ferdig produserte og klare til å puttes i postkassen. Men det var jamen en jobb. Først skulle de skrives, på et program som var nytt for meg. Det viste seg imidlertid at det var den enkleste delen av produksjonen. For etterpå skulle alle "sendes" skriveren for å skrives ut, og det tar tid når man skal ha med bilder. Og da vi trodde at alle eksemplarer vellykket hadde havnet i konvoluttene, oppdaget jeg heldigvis - noen ville kanskje sagt uheldigvis - at slutten på teksten hadde falt ut, så alt måtte gjøres om igjen. (Man kan aldri være nøyaktig nok med korrekturen.) Hadde jeg kunnet et godt uttrykk som var kraftig nok og ikke banning, skulle det stått her. Men jeg finner ikke noe som er sterkt nok. I dag kan jeg likevel puste ut og lettet konstatere at det ligger 46 røde konvolutter på bordet, de er limt igjen og forsvarlig lukket, og nå skal de ikke åpnes mer i dette huset. I dag skal de i postkassen, og jeg håper mottakerne åpner dem med andakt (det gjør de naturligvis ikke), for bak dette produktet ligger det - om ikke tårer - så iallfall svette.

Ellers tegner dette til å bli en travel dag. Jeg skal pakke til Riga-tur med brystkreftdamer i morgen. Vi er en gjeng som pleier å ta en førjulstur hvert år for å se på julemarkedene (med mer) rundt omkring i Europa. Dette året blir det Latvia og Riga. Og det slår ikke feil. Det er alltid slik at når jeg skal ut og reise, har jeg mest lyst til å være hjemme. Men jeg vet jo at det blir bra når jeg først er i gang, så her er det bare å gire seg opp.

 Kofferten  står allerede og roper på meg i gangen.

Julebrev-tider.

 

Det er tid for julebrev. Det er en aktivitet jeg alltid har likt, men det er også en aktivitet som tar tid. I år gikk det utrolig fort å få skrevet dette arket, kanskje litt for fort. Det skulle jo skrives på Mac, for første gang, og det var ingen person å spørre om råd i nærheten, så jeg var kanskje mer opptatt av å få til det tekniske enn å tenke på innholdet under prosessen.  

Og når jeg skriver julebrev nå, tenker jeg uvegerlig på at dette kanskje blir siste gangen. Har ikke folk sluttet med slikt? Går det ikke på facebook og messinger og tekstmeldinger nå for tiden? Er jeg ikke håpløst gammeldags når jeg setter meg ned og skriver et brev for å ønske slekt og venner god jul? - Jeg er nok det. - Samtidig er det noe inni meg som sier at det blir trist når julebrevene forsvinner. Jeg koser meg med dem vi får ned i postkassen hvert eneste år, og det er jo andre enn meg som skriver julebrev ennå, merkelig nok. Det må være flere enn meg som setter pris på denne skikken.

Så kan man jo komme med kritiske innvendinger også. Blir det ikke ofte et skrytebrev? Et brev hvor man siler ut alt man ikke er så glad for og tar med alt det gode man kan si om livet og familien sin? Er det ønsket om at mottageren skal ha en fin jul og lysten til å beholde kontakten som er det vesentlige her, eller er det å fremstå som vellykket selv midt i en vellykket familie?

Det er vel blandede motiver oppi dette. Men kanskje ikke det gjør så mye? Er det så farlig om man skryter litt? Det blir vel gjennomskuet og tolerert sammen med resten av innholdet og det viktigste, nemlig at noen har husket meg denne julen også. Det er noen som ønsker å beholde kontakten med meg, som synes det er hyggelig at jeg blir oppdatert på hovedtilstanden i personens eller familiens liv. Som ønsker meg god jul og gir meg et livstegn en gang i året. Jeg synes det er fantastisk.

"Vi har julebrev-kontakt," hører jeg av og til noen si når de forteller om felles kjente. Ja, det er jo mye bedre enn ingen kontakt. Og så er det heldigvis opp til en selv hva man vil ta med av generelle opplysninger, skryt eller bedrøveligheter. Vi er mennesker, alle sammen. Og det er et privilegium å få ønske hverandre god jul enda en gang. Iallfall i vår alder.

Så nå er Julebrev 2017 skrevet, konvolutter med frimerker er innkjøpt, og hvis jeg nå klarer å få ut adresselistene fra i fjor, og få dem oppdatert til dagens standard, så er det hele snart i boks. Enda ett skritt nærmere jul. Nå er det snart bare litt småkaker og noen julegaver igjen, så kommer vi vel i mål i år også. 

 

 

Og i dag er det igjen en strålende morgen. Vi har hatt mange av dem i det siste. Men i dag er det mandag og avslutning med kake på linedansen, så i dag blir det kaffe både før og etter. Og fredag var det kaffe og gløgg og mat fra flere verdenshjørner på språkkaféen, juleavslutning der også, og det var pinnekjøtt-middag på eldresenteret i går, helt fullt av blide spisere, god mat med smilende kokk fra Sri Lanka. Det smakte helt norsk, men så har kokken visstnok erfaring fra mange sesonger på hurtigruta. 

 

 

Dette er en stor pepperkake-kirke, en modell av Grorud kirke. Ingen vet hvem som har bakt den. Det er et mysterium. Da personene som forberedte julemarkedet i Rødtvet kirke gikk hjem, sent en fredags kveld, stod den ikke der. Da de kom tilbake tidlig  neste morgen, stod den der, og har stått der siden. Ingen vet hvem som har kommet med den. Og ingen vet visst riktig hvordan den skal behandles heller. Foreløbig står den i våpenhuset og blir beundret av alle som går forbi, men antallet seigmenn som er plassert på og rundt den, blir visst stadig mindre. Vi får se om det er noen igjen til jul.

Det er godt vi har våre tradisjoner, og godt at noen tar vare på dem. Jeg skal snike meg ned til byen litt før linedans-kaffen i dag og se på julepyntingen i sentrum. Rundt Steen og Strøm skal de visst ha forsøkt å rekonstruere pynten tilbake til "gamle dager", det vil vel si fra 50-60-tallet.

Kanskje det blir noen bilder også.

Litt om en gammel kropp - og litt om Gann.

 

I dag starter jeg med et bilde av soloppgangen - tatt fra bakverandaen min tidligere i høst. Det er morgensolen som er i ferd med å bryte gjennom. Jeg gjør det til ære for sykehuset og kroppen min, for i går ringte de meg og fortalte at det ikke var kreftceller i det de hadde fått ut av dette problematiske arret mitt. Det var bare blod. Jeg ble mange kilo lettere, faktisk så lett at jeg begynte å vaske dette glass-skapet som jeg ikke har fått tatt på kjøkkenet mitt ennå. For nå får det stå til. Nå må jeg kunne bevege meg normalt igjen. Nå er dette bare et noe besværlig arr som er grundig undersøkt, og ingen forstår helt hvorfor det skulle begynne å samle seg opp blod inni der et halvt år etter operasjonen. Så lenge det ikke er noe farlig, må jeg kunne oppføre meg normalt. Operatøren min skal forresten se nærmere på det om en uke.  

Jeg er veldig lettet og glad og ikke så lite takknemlig for svaret. Og jeg tenker på dem av oss som nå går rundt og venter på noe lignende. Like før jul. Men vi setter vår lit til helsevesenet og håper de kan gjøre underverker, noen ganger gjør de det også, og så lever vi videre - enda en stund, så godt vi kan. Denne gangen var det min tur å være heldig. Nå vet jeg ikke om noe annet som er skummelt i kroppen min. Naturligvis tenker jeg av og til på onkologens ord om at "vi vet jo ikke om det kan ligge en liten kreftcelle et sted i beinmargen din". Men det tror jeg han kunne ha sagt om mange kropper i min alder. Og det er ikke nødvendig å vite alt... 

 

 

Så nå fortsetter jeg på linedansen med godt mot. Sist var det ordentlig gøy. Jeg begynner kanskje å komme litt bedre i gang igjen etter avbrekket i fjor. Det er min eneste form for trim - bortsett fra turgåing da. Men det er ingen hyggelig aktivitet med de føreforholdene vi har rundt oss akkurat nå. Og Sats Elixia er det ikke mer snakk om for min del. Nå har jeg strevet i nesten et halvt år for å få igjen pengene de skyldte meg, så nå er jeg bare glad for at de har mottatt og akseptert min utmelding.

 

 

Over til noe helt annet. I går kveld lå skoleskipet Gann ved kai i Oslo, og vi fikk komme på besøk. Ikke fordi vi kjente noen der, men fordi de gjerne ville fortelle om turene sine. Dette er jo egentlig en skolebåt. De har 120 elever som går VG1 Teknikk og industriell produksjon eller VG2 Maritime fag (dekk eller maskin). Og det må være en populær skole, for de har mange flere søkere enn de har plass til å ta inn og nesten ikke fravær eller elever som slutter. Alle elever bor på skipet og er med på seilinger i inn- og utland. Skolen er ikke ny. Den har vært drevet i 70 år. Den båten de har nå, gikk tidligere som hurtigruteskipet Narvik - helt inntil 2007. Vi fikk se oss om på båten, snakke med elevene, vi drakk kaffe og fikk opplysninger om turer. De har noen fine turer både i Østersjøen og i vesterled, til Hebridene, Orkenøyene og Skottland. 

 

 

Dette er fra restauranten, hvor vi forsyner oss med kaffe og sjokoladekake. Vi var litt forundret over at ikke flere Osloboere hadde funnet veien til Vippetangen i går.

 

 

Men jeg er jo en pyse når det gjelder sjø og storm. Jeg har veldig lyst på turen, men bare i fint vær, og ingen kan garantere meg det. Dessverre. Nå fikk jeg jo i går høre at Nordsjøen ikke er det verste havstykket du kan reise over.  Når det blåser, blir visstnok bølgene der litt mer "langstrakte" enn nærmere land. Sjefen for reisene fortalte meg at de hadde det verre i kuling langs kysten. Der ble visst bølgene av det noe mer "krappe" slaget. Og jeg tror ikke han sa det for å få solgt flere reiser, for de solgte godt allerede, men jeg husker jo godt min ferjetur fra Bergen til Færøyene i 1996. Da lå jeg over toilettet og kastet opp på hele overfarten. Det er derfor mulig at elvecruise er et tryggere valg for en gammel dame. - Vi får seg. Vi kom iallfall hjem med turbrosjyrer...

I dag er det forresten foredrag på eldresenteret, og i dag har jeg en tilleggsoppgave. Jeg skal se etter om det er noen nye der, noen som trenger litt omvisning og orientering om senteret, så det er bare å gjøre seg i stand og komme seg avgårde.

 

Litt om en 50-årsdag i en førjulstid.

 

Det var pyntet til 50-årsfest i Fagforbundet Helse og Omsorgs lokaler på lørdag. Selveste Siri, forkvinnen, skulle feires, og det var ikke måte på forberedelser. Nå hadde ikke jeg så mye med det å gjøre. Jeg skulle bare bake noen kaker og skrive en tale. Det siste var det morsomste. Men de har flinke folk i dette forbundet, og de var tydeligvis glade i sin sjef, de hadde laget den nydeligste maten, og sammen med Siris barn og samboer hadde de pyntet og forberedt etter de fleste av kunstens regler. Lokalet var fint og utsikten fra verandaen upåklagelig da vi ankom lørdag ettermiddag.

 

 

Og jeg har jo forstått at jeg må ha en datter med lederegenskaper, men at de var så gode som hennes kolleger beskrev, hadde jeg faktisk ingen anelse om, og det var veldig hyggelig for en gammel mor å sitte og høre på alle gode ord og morsomme historier. Jeg forstod vel litt bedre enn jeg tidligere har gjort, at det ikke har vært en 9-16-jobb å smelte sammen mange mindre fagforeninger til en stor, og lykkes med det.

Egentlig kunne jeg naturligvis ha lyst til å legge ut mange fine bilder, for her var det en fargerik forsamling av kolleger, venner, familie - og naturligvis minstemann på snart fem måneder, men jeg må være edruelig. Jeg har ikke spurt alle om lov, og jeg nøyer meg med et ikke helt vellykket, men ganske bra bilde av toastmasterne (de gjorde forresten en overraskende god jobb, jeg visste ikke at jeg hadde så voksne og flinke barnebarn), for jeg vet at de tåler det. Og de likte å gjøre litt stas på sin mor.

 

 

For meg var dette en hyggelig dag, samtidig som det vemodig nok minner meg om at jeg selv begynner å komme opp i årene. Har man barn som fyller femti, er man en eldre dame, med alt det kan bety både når det gjelder funksjon og resterende leveår. Men slik er det, og man får bare nyte dagene etter hvert som de kommer, så lenge det går an.

 

Og mens 50-årsdagen får sige inn i hukommelsen som et hyggelig minne, har helgen gått videre med slike ting som alltid kommer på denne siden av jul. Dette er sangkoret Voks fra Rødtvet som underholder på årets julemesse. Selv hadde jeg jobb med å selge lodder og holde orden på loddbøker en liten stund på ettermiddagen. Og eldre, voksne, unge og barn gjorde sitt beste for å kjøpe håndarbeider, hjemmelagde lys, julekaker, lodder og årer helt til trekningen kom med skuffelser og gleder som det pleier å gjøre hvert eneste år.

 Jeg kom hjem uten gevinster og med to innkjøpte honninglys, så nå blir det vel honninglukt i huset mens de siste juleforberedelsene gjennomføres.

 

 

Til slutt i går kveld åpnet Grorud kirke dørene for kammerkorets årlige adventskonsert. Da var tonen og musikken litt mer av det klassiske slaget. Da var det solide sangstemmer med kor og solister som hadde lagt mange timers arbeid og øvelser bak seg for å kunne gi seg selv, hverandre og alle som ville høre på en fin førjulsopplevelse.

 

 

Det mest imponerende - etter min smak da - var verket for kor og to orgler, med to organistveteraner/professorer ( Terje Winge og Harald Herrestahl) på hvert sitt orgel, ett fremme i koret og ett på galleriet - i en kirke som er kjent for sitt gode kor og sin gode akustikk.

Julen er på vei til Groruddalen i år også. 

 

 

Det er bare en legetime på Ullevål, noen julegaveinnkjøp, litt som gjenstår når det gjelder kjøkken - nedvask og en del andre arrangementer igjen først....

Og akkurat nå avbryter Gunnar meg. Han sitter med avisen og leser at Harald Herrestahl, en av organistene fra i går kveld, kommer med en selvbiografi nå til jul. Den heter "Min mor valgte meg", og forteller historien om hans mor som fikk barn (dvs. en vordende organist og professor i kirkemusikk) med en tysk soldat som hun møtte i Narvik under krigen. Kanskje det er en julegaveidé for julen 2017? 

Gagns mennesker.

 

I går var en av mine største opplevelser gjennom livet femti år gammel. I dag ser den ikke akkurat slik ut. Dette bildet er tatt av fotograf Aslaug Løseth i Molde. Hun var meget fornøyd med resultatet. Det var derimot ikke sønnen min. Hver gang det skulle være bursdagsselskap for barna i familien var han borte på veggen og snudde dette bildet. Det var forferdelig flaut hvis noen av kameratene skulle få øye på det. I går la han det ut på facebook sammen med bursdagsgratulasjoner til sin tvillingsøster. Nå innrømmet han at han ikke var flau over det lenger. Slik må man vel si at han reagerte nokså normalt både som barn og som voksen. 

Han var født 06.57 på morgenen. I går var jeg oppe og ringte ham nøyaktig på dette tidspunktet. Han hadde stått opp. Han var på jobb i Madrid for å sørge for skikkelige flylanding-systemer i landet. Etterpå ringte jeg datteren min. Hun er født 07.00. Hun var allerede på jobb. Hun er formann i Fagforbundets Oslo-avdeling for Helse og Omsorg.

Slik kan man vel si at de har blitt det vi i

skolens formålsparagraf - iallfall i gamle dager, da jeg gikk på skolen - kalte "gagns menneske". Det var dit barna skulle. De skulle bli seriøse samfunnsborgere som kunne gjøre nytte for seg og oppføre seg skikkelig. Og her er det snakk om to små mennesker som var født fem og en halv uke for tidlig. Sånn sett var det ikke noen selvfølge at alt skulle gå bra med dem. Og derfor er det en ekstra glede å konstatere, på deres femtiårsdag, at de har blitt gagns mennesker, lever, er friske og fornøyde med livet og tilværelsen. Det skal vi feire i morgen.

 

 

Men i går ble det ingen femtiårsfest. I går ble det i stedet julesalg-fest i noe som heter Irene-foreningen. Det er en underavdelig av Odd Fellow- bevegelsen. De holder til i bevegelsens hus like ved Nasjonalteatret stasjon, og har det standsmessig og fint i lokalene sine. Jeg ble invitert med av en venninne som igjen har en venninne som er med i bevegelsen. Og her var det mye å studere, håndarbeid i massevis, god mat og fine damer, alle i svarte kjoler med forskjellige merker hengende på brystkassen, noen også med store, røde hjerter som vel skulle fortelle oss at her er hjertelaget til stede.

Vi konsentrerte oss om smørbrød og hvitvin med derpå følgene kaffe, og tok lodder til inntekt for tilskudd til ny båt i Redningsselskapet. Jeg går iallfall ut fra at pengene skulle gå dit, noen som burde vite det, mente iallfall det, og Redningsselskapet trenger sikkert ny båt. Det som forundret meg, var at ingen ga skikkelige opplysninger hverken om dette eller det arbeidet de driver.  

Med så mange tilsynelatende oppegående damer burde jo det ha vært mulig. Men vi var jo litt heldige. En stund ble vi sittende sammen med en medlemsdame som kunne orientere oss litt om disse - for meg - litt underlige og finere former for veldedighets-foreninger, om de så kaller seg Rebekka- eller Irene- eller Mariasøstre. Noe er visst litt hemmelig. Noe har kanskje med selvutvikling å gjøre. Mariasøstrene er visstnok de mest "kristelige". Ellers er det ikke så mye du får vite. Det er greit for meg. Jeg blir nok aldri medlem i noe slikt. Men det er sikkert bra for mange.

 

 

Vi skulle ta 31 Grorud- bussen hjem, men den lot vente på seg. Det ga en fin anledning til å ta bilde av det flotte rådhuset vårt, til og med flott i mørket. Her kan vi faktisk skimte Anne Grimdalens kunst, den flotte skulpturen av Harald Hardråde til hest oppe på veggen og Tømmerfløterne på veggen nederst til høyre. Jeg må ned igjen og ta bilde av dem i dagslys. Jeg liker så godt Anne Grimdalens kunst. Hun imponerer meg. Tenk å komme fra en liten gård i Dalen i Telemark og bli en stor billedhogger som har verkene sine plassert, ikke bare i Norge, men i flere land i Europa. Men hun hadde dårlig hjerte. Det var grunnen til at hun døde så tidlig, knapt 62 år gammel. 

Det sies at verkene er hogget i granitt. Da lurer jo jeg på om det kan være Grorud-granitt. Jeg må ned igjen og se etter om den har et rødskjær. Da kan den være fra Grorud.

 

 

Til slutt et bilde av blomsten som jeg tok med hjem fra kirkegården i høst. Da hadde den blomstret fra seg. Jeg klipte den litt ned og  ga den en plass i vinduet mitt. Nå har den blomstret i flere omganger. Det virker som om den ikke vil slutte. Jeg velger å se det som en hilsen fra foreldrene mine, en litt for tidlig julehilsen kanskje. Men hva er riktig behandling av denne nå? Har noen et forslag? For den skal vel også gå inn i en slags dvaletilstand snart? Foreløbig står den her og liver opp i vinduskarmen. Jeg ser på den mange ganger om dagen og tenker på dem som levde i generasjonen foran meg. I morgen skal vi feire de som kommer i generasjonen bak meg.

Menneskelivet er jamen ikke så langt. Det er viktig å ta vare på hver eneste dag. Jeg tror jeg skal avslutte med et dikt som Gunnar fant i en bok da han ryddet på "kontoret" sitt her om dagen. Det går an å få sagt mye fint med ord.

 

Kjære hundreårige tre;

jeg gledes ved å se deg

fylt av knopper og friske skudd

som var du ennå ung.

Lær meg hemmeligheten

ved å eldes slik,

åpen for livet, ungdommen, drømmene,

lik en som vet

at ungdom og alderdom

bare er etapper

på veien mot det evige. 

 

(Dom Helder Câmara)

 

Litt om kalde lokaler... og litt om blomster.

 

Dette er det koseligste bildet jeg kunne få til fra venterommet på Avdeling for brystdiagnostikk på Radiumhospitalet i går. Avdelingen har fått nye lokaler. Jeg var der første gang 28.august. Da måtte jeg virkelig lete for å finne frem, og da jeg endelig fant venterommet, kunne jeg unnskylde de kalde rommene med at det hele var nytt. Jeg var der for to uker siden også. Da var det en pasient som ikke hadde funnet resepsjonen og som derfor hadde blitt "glemt". Det var forresten ikke noe rart, for du ser ikke resepsjonen fra venterommet, du ser bare et skilt som henger oppe under taket i en smal, tilstøtende gang.

I går var jeg der for tredje gang. Det var fremdeles ingen steder å henge av seg yttertøy. Det måtte man ta med seg og legge på en stol  inne på undersøkelsesrommet. "Nei, vi har ikke kommet helt i orden," sa radiografen, "alt er så nytt her..." Jeg spurte dem om dette var et blivende sted for avdelingen, og fikk som svar at det var det egentlig ikke. Planen var visst at de om tiden, fem år eller så, skulle inn i det ny-planlagte hovedbygget. "Men det er jo allerede for lite," sa røntgenologen, "så det tror jeg ikke vi kan være sikre på."

Som alle andre nye sykehus, blir nok dette også for lite allerede fra starten av. Slik har det blitt. Det er bare å sukke og håpe på en så god helse som mulig. Jeg skal jo gå her til kontroll enda noen år, så jeg må legge godviljen til og forsone meg med disse nye, kalde lokalene. Jeg tar meg jo i å savne det koselige venterommet i kjelleren i "gamlebygget". I den grad det er mulig å savne et slikt sted. Radiumhospitalet er vel ikke akkurat det man ønsker seg tilbake til. Men når situasjonen først er slik at man trenger det, er stedet likevel godt å ha. ... Men jeg lurer. Forstår ikke "de ansvarlige", hvem det nå er, at det kan være viktig med litt blomster eller noen bilder på veggene og noen stativer for å kvitte seg med yttertøy? Det kan da ikke være særlig sunt en gang å måtte ta dette tøyet med inn på et undersøkelsesrom som helst skal være så fritt for bakterier som mulig? Hvor har det blitt av den gamle "oversøsteren" som gikk rundt og ordnet slike ting? Hvilken avdeling er det nå som har ansvar for slikt? Sitter den kanskje på Ullevål eller Rikshospitalet? Eller skal det å gjøre områdene litt lunere for engstelige, ventende pasienter være en salderingspost i et hardt prøvet budsjett ? 

 

 

Jeg savner sporene etter Jan Vincents Johannessen, den forrige direktøren. Bildet over er et av hans kunstverk, et som Gunnar har fått ved en eller annen anledning, og som vi har hengende på veggen hjemme. Han var produktiv. Han malte selv, og han hadde mange kunstnervenner som satte sitt preg på sykehuset.... Nå er det en ny tid...

Ikke misforstå meg. Det viktigste er naturligvis en skikkelig undersøkelse og behandling. Og det føler jeg meg iallfall sikker på at vi får her. Så får vi vel heller tåle kalde omgivelser en stund til.

 

 

I dag snør det. På min veranda har det kommet ca 10 cm nysnø i natt og i formiddag. Når den legger seg oppå isen, er det ikke særlig lystelig å gå ut. Så i dag har jeg konsentrert meg om baking og blomster i stedet. Bildet over er av en gammel orkidé som har blomstret noen ganger før. Nå har den bestemt seg for å komme med tre grener, og jeg gleder meg stort til å se om han får det til. Han er iallfall godt i gang.

I tillegg har jeg gått på nettet og sett hvordan man skal klippe ned en ferdigblomstret pelargonia. Jeg har lært at den jeg har, ikke skal kalles geranium, som jeg trodde, og at den skal vannes fra skålen. Jeg har to stykker. De har blomstret fra i sommer. Jeg har vært helt imponert. Men nå skal de få hvile litt. Blomster trenger visst også en hvil innimellom.

Jeg har aldri vært flink med blomster. Men kanskje det er noe med alderen. For i høst synes jeg faktisk det har vært ganske interessant å lære litt om disse stakkars, delvis forsømte potteplantene mine. Og det er veldig inspirerende å oppdage at man har noe å interessere seg for hjemme i sin egen stue. At de alltid har vært der uten å vekke min interesse tidligere, er jo nesten forunderlig. Og sannsynligvis et tegn på at jeg blir eldre, men akkurat det dveler jeg ikke over i dag. Jeg skal skrive tale og jeg skal bake kake. Jeg skal feire min datters femtiårsdag på lørdag og gå på julesalg i en eller annen kvinnelosje (husker aldri hvilken) i morgen. Det er nok å tenke på for en eldre dame.

Håper bare været blir bedre. Det går nok ikke an å stige inn i en "finere" losje med piggsko. 

Litt om "Tante Ulrikkes vei"...

 

Det har vært en anstrengende morgen. Ikke for det, jeg liker å stå tidlig opp. I dag var det ekstra tidlig fordi Gunnar skulle ut på reise og måtte gå hjemmefra kl 06.15. Tre kvarter før var jeg oppe og kokte kaffe. Det var så tidlig at jeg ikke traff vannbeholderen på trakteren, så jeg fikk meg en grundig ekstrajobb med å tørke opp. Men så fikk iallfall Gunnar kaffe og tid til litt frokost, og jeg fikk en laaang morgen i godstolen - med avis og bok, for det meste det siste.

I dag klarte jeg ikke å legge den fra meg før den var utlest. Det handler naturligvis om den som er avbildet her, Zeshan Shakars oppvekstroman fra Tante Ulrikkes vei. Den romanen han i følge rykter skal ha skrevet på Stovner bibliotek, og som har fått svært god kritikk. Den handler om to gutter med innvandrerforeldre og deres kamp for tilværelsen i hver sin leilighet i Tante Ulrikkes vei. I begynnelsen syntes jeg nesten historien var litt stillestående. På slutten klarte jeg ikke å legge den fra meg, og da den var utlest, var jeg helt sliten. For det er ikke bare enkelt å vokse opp mellom to kulturer. Det virker som det er en eneste, livslang kamp for å føle seg akseptert - på to fronter. Særlig engasjerte Jamal meg. Han har en dårlig fungerende mor og må være omsorgsperson for en yngre bror. Samtidig strever han med egen skolegang og jakten på jobb. Han er ganske rørende skildret. Du får faktisk litt godhet for ham. Men du irriterer deg litt over at han må snakke "kebab-norsk" hele tiden. Til å begynne med hadde jeg virkelig problemer med å forstå hva han sa, men etter besøk av to barnebarn har det gått bedre.

Kanskje kommer jeg til å se på de høyrøstede guttene på T-banen på en litt annen måte etter å ha lest denne romanen. Jeg får iallfall veldig lyst til å si dem at det er helt unødvendig å føle seg mindreverdige på grunn av bakgrunnen sin. Det er vel ikke noen tvil om at alle mennesker er like mye verd - til tross for hudfarge og bakgrunn. Min venninne ville ha sagt at slikt strevde nordlendinger med også for femti år siden. Da kom hun til Oslo. Det var ikke alltid like selvsagt å bli respektfullt behandlet av ekspeditriser i de litt "finere" butikker med hennes dialekt fra Nord-Norge heller.

Jeg er glad for at vi har fått denne romanen, og vi har plass til flere.

Og så var det litt om veiens navn, Tante Ulrikke. Da jeg for en mannsalder siden jobbet på Trasoppklinikken, hadde vi mange pasienter fra Tante Ulrikkes vei, fordi kommunen hadde kjøpt mange leiligheter her. Innimellom har jeg - i mange år - lurt på hvem denne damen har vært. Jeg har lurt på om hun var en eller annen slags eventyrfigur. Et gatenavn kommer jo sjelden ut av det store intet. I går gikk jeg til kildene, jeg tok meg på tak og gikk på Safari. Mysteriet løste seg.

Tante Ulrikke er navnet på et skuespill skrevet av Gunnar Heiberg i 1884. Det var hans første skuespill, og jeg siterer: " Det er et sosialt og politisk tendensdrama, en vittig satire over det konservative regime. Hovedpersonen er den radikale og modige tante Ulrikke som holder en tale for sosial frigjøring og for rettferdighet. Modellen er tydelig: kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen." Det står videre at skuespillet ble refusert da det skulle settes opp på teater her i byen i 1901, men det ble Gunnar Heibergs gjennombrudd.

Verden har gått fremover siden. Vi får håpe den gjør det for Jamal i "Tante Ulrikkes vei" også. Og så får jeg fortsette på neste bokorm-bok. Det er Lars Saabye Christensens "Byens spor", etterkrigstidens Oslo. Ikke alt var enkelt den gangen heller. Vi er heldige som har skriveglade mennesker blant oss, slike som har lyst til å fortelle om livet så vi andre kan lære av det, og kanskje også kjenne oss igjen.

I dag er det forresten et strålende vær. Det var slik i går også. Da ble det Lilloseter-tur. I dag blir det linedans. Det er viktig å ikke stivne og bli helt fast i godstolen. 

 

 

Eventyrbiblioteket på Stovner.

 

Hva er dette? Er det kunnskapens tre? Eller er det tuntreet på det nye biblioteket på Stovner senter?

Ja, her er det mye å lure på... Men at dette ikke blir et "vanlig" bibliotek med hyller, bøker, resepsjonsdisk og lesesal er iallfall sikkert.

I går var Gunnar og jeg så heldige at vi fikk en helt privat omvisning av Eli. Det storfine besøket av byråden og toppsjefen for hele Deichman var akkurat avsluttet, og både Eli og håndverkerne var i godt humør. Så vi fikk snike oss inn og gå forsiktig rundt, for her var det mye som var uferdig og mye som kunne tråkkes på. Men biblioteket skal virkelig åpne 12.januar, så da må alt være på stell. Foreløbig arbeides det på spreng. Det er utenlandske håndverkere som vanligvis arbeider med filmproduksjoner, som er hyret inn for denne jobben. Så her går det på engelsk, men en av dem hadde tydeligvis blitt flink i norsk, og han kom bort til meg og fortalte at det gjorde ham vondt at jeg tok bilder, for det blir så mye finere når alt er ferdig. Alt blir annerledes i riktig belysning, og det var det meget viktig for ham å få sagt. 

 

 

Dette skal bli et amfi. Her skal det sitte barn og høre - blant annet -  eventyr, tenker jeg. Nå var det litt mørkt her, og jeg savnet en himmel bak "gjerdet" mot veggen. Men mannen som var bekymret for fotograferingen min, fortalte at himmel skulle bli! Det skulle bli en bakgrunn som viste vei inn i uendeligheten! Ikke mindre.

Det er brukt mye gjenbruksmaterialer her, og alt skal visstnokk tilbake til 60-tallet. Men det er materialene. Vi hadde ikke slike bibliotek da. Her er det små "kuber" man kan krype inn i om man trenger å være alene, og det er store åpne rom, faste hyller på vegg dekket av glass og grønn natur, scene for arrangementer, rom for språkkafé, mange kontakter for datamaskinene, kaffemaskin og toiletter. Alt du trenger - med andre ord. 

 

 

Her jobbes det med inngangspartiet mot senteret. Alt kommer forresten til å åpne seg med glassvegg innover i bygningen, og det blir ekstra inngang hvor lånere med kort kan låse seg inn og selvbetjene seg på baksiden. Den blir åpen til kl 11 om kvelden. "Dette blir et bibliotek folk vil komme langveis fra for å studere", sa sjefen for arbeiderne. "Dette blir unikt! Det blir flott!"

Det blir iallfall et nytt bibliotek i ordets videste forstand. Mange vil elske det, og noen vil sikkert være kritiske. For er det nå slik et bibliotek skal være?

 

 

Dette bildet henger på skilleveggen ut mot senteret nå. Eli har selv valgt det ut. Hun har fått en del kritikk, nesten bortimot trusler, for dette. For "tror du virkelig at du er i Afrika!!??"

Men Eli hadde likt bildet. Hun hadde ikke sett hijaber. Hun hadde bare sett unge jenter som gledet seg over bøker. Slik går det, når man er oppvokst i Groruddalen og har jobbet på bibliotek noen år. Kanskje det sier noe om integrering? For biblioteket er for alle, ikke minst for våre nyeste landsmenn som skal lære å bli glad i Norge og som skal lære seg norsk språk. Mange av dem er glade i biblioteket. Og barna er flinke til å bruke det. Jeg har forresten hørt at romanen "Tante Ulrikkes vei" ble skrevet på Stovner bibliotek.

Dette blir Eventyr-biblioteket, tenker jeg. Dette vil gi Stovner senter enda et løft. Jeg gleder meg til å se det ferdig. Det åpner 12.januar, og vi skal ha første bokkafé den 19. 

 

 

Men nå sitter jeg her hjemme i min stue og tenker at jeg er heldig som får oppleve å se dette. Dessuten er jeg heldig som får lov å være med på bibliotekets språkkafé. I høst har vi holdt til på Nedre Fossum gård, men det blir godt å komme "hjem" igjen. Hver fredag gir disse to timene et løft for hele helgen. Det gjør så godt å se og snakke med disse entusiastiske ungdommene som vil lære norsk. Shelly fra biblioteket gjør timene til en lek med ordene. Her er det ikke farlig å ta feil, for det gjør hun selv også innimellom. En lek med ord er også morsomt for en gammel dame. I går snakket vi om ordet "løsrive". Jeg kom med et eksempel på bruk av dette. Det bare ramlet ned i hodet på meg. "Man kan for eksempel si at man løsriver seg fra en dominerende mor", foreslo jeg, og syntes det var et godt eksempel... I pausen kom en ung mann bort til meg med penn og papir. Han skulle ha dette skriftlig, og var meget fornøyd da han hadde fått det til.

Ellers forbereder jeg meg på time på Radiumhospitalet på tirsdag. Arret etter operasjonen 16.mai oppfører seg ikke helt som det skal. Gunnar vil ha en prøve av det. For å være sikker på at ikke er ondartede celler der. Jeg tror ikke hun som undersøkte meg på Ullevål tenkte på det. Men det gjør Gunnar, og jeg er vant til å høre på ham.

Men det er slik det er. Har du vært operert for en ondartet sykdom, har du liksom aldri fri. Det kan komme noe mer. Av og til ser jeg det også på dem som spør om hvordan jeg har det. Tanken ligger der. Har det skjedd noe mer nå - eller? Det er noe jeg må leve med. Jeg og mange andre.

I tillegg blir jeg jo eldre. Og Gro Nylander i "Brenner og bøkene" denne uken sa det ganske greit: "Nå er vi inne i en livsperiode hvor vi blir gamle og skrøpelige og snart skal dø." Omtrent slik. Kanskje litt mer sofistikert, men ganske direkte. Her var det ikke snakk om at "vi er jo spreke, vi trener og føler oss ungdommelige". Nei, her kalte hun en spade for en spade og var opptatt av Kristin Lavransdatters alderdom. Det var bare én ting som ikke passet helt. Kristin var vel ikke mer enn 48-50 år da hun døde, om jeg ikke husker helt feil. Jeg har ikke sjekket det opp, men jeg tror det er riktig. Gro Nulander er et år yngre enn meg. Det har jeg iallfall sjekket opp. Men det var forresten fornuftig, det hun sa. Det går bare én vei nå. Det er akkurat slik det er.

Men, det er et viktig men! Og det handler om at selv om en er gammel, kan en ha et interessant liv! Og tiden er kanskje kort, derfor skal den brukes! Dagene er dyrebare, derfor blir de mer fargerike.

"Jeg savner Rolf, men jeg kjeder meg aldri," sa min gode venninne som nettopp døde. Hun ble 76. Jeg har enda ikke forsonet meg med at hun ikke kunne få noen flere år. 

All ære til Groruddalen Historielag.

 

Det er ikke ofte du ser et så flott tårn på et stabbur. Dette er tårnet på stabburet som står på Nordtvet gård i Groruddalen. Det stod riktignok ikke her fra starten av. Det stod på Nedre Grorud gård som senere ble bolig for soknepresten i Grorud menighet. Stabburet ble senere flyttet, jeg vet egentlig ikke grunnen til det, men stabburets historie henger på veggen inne i dette flotte, gamle bygget.

 

 

Nå har Gunnar og jeg vært på "boklansering" på stabburet. Det er riktignok ikke første gangen vi har vært i dette fine huset med tømmerveggene fra "gamle dager", vi har hatt både dåpsselskap og konfirmasjonsselskap for barnebarn her, så bygget kan brukes til mye. Her holder også Groruddalen Historielag til, og for vel et år siden ble vi medlemmer, passive riktignok, men en boklansering - av lagets årbok - måtte vi være med på. Dette var årbok nummer tretti, og det vitner om ildsjeler som både liker å høre historier fra dalens fortid og å dokumentere dem. Det siste er særlig viktig. Det tar vare på kunnskapen for oss som ikke har vært så opptatt av historien tidligere, men som har blitt nysgjerrige på våre gamle dager. Og tenker vi større, så kommer det tider etter oss, slekter etter oss, som også ser verdien av å ta vare på historien.

 

 

Dette er noen av ildsjelene. Det er mange flere, men dette er et lite knippe av dem som holder aktiviteten i gang, og alle har skrevet artikler i det siste nummeret av årboken. Den omhandler mange forskjellige temaer. Her kan man lese om hoppbakker, pilgrimsleden, verneverdige villaer, Milorgs sabotasjekart fra Grorud bensinlager, Lunden barnehjem og mye mer. Jeg har akkurat vært gjennom en artikkel med overskriften "En gammel dame forteller - Skogtun 1981". Det er Olga Arnesen fra Halfdansen-familien som forteller. Historien hennes er svært interessant for oss som har bodd så lenge på Rødtvet, for meg som har hatt mitt arbeidssted på Incognito klinikk i mange år, og for alle som er opptatt av steinhoggernes livsbetingelser på Grorud.

Det er interessant å lese om pilgrimsveien også. Det var jo veldig skuffende at det bare var veien vestover og over Gran som ble godkjent til å begynne med. Den naturlige veien fra middelalder-byen burde jo gå over Gjelleråsen når man skulle legge kirken i Hamar et besøk på sin vandring mot Nidaros. All ære og gratulerer til dem som tok opp saken og fikk godkjent og merket "vår" vei nordover.

Det neste jeg skal lese om nå, må bli hopp-bakkene. De har satt sitt spor i min sjel etter at jeg "klatret" opp unnarennet på bakken ved Liastua på jakt etter en stolpe ved en ny gapahuk nordover i skogen. Det er den eneste gangen på mine vandringer at jeg har ringt Gunnar og fortalt hvor jeg befant meg. Jeg ville ikke risikere å ligge igjen i den bakken med et brudd uten evne til å gi beskjed om hvor jeg skulle hentes. - Så gikk det likevel bra - som det oftest gjør...

 

 

 

Det går alltid an å lære noe nytt. Dette er en kjerrat. Jeg hadde aldri hørt navnet før, og visste ikke hva en kjerrat var. Men dette er bilder jeg har tatt på mitt første møte i Groruddalen Historielag. Bildet er fra Isdammen på Årvoll. Jeg hadde aldri hørt om en isdam før heller, så for meg var dette en skikkelig lærerik kveld. Jeg ante ikke at is hadde vært produsert på denne måten, og var imponert over å høre at det hadde vært liv i denne aktiviteten helt til opp i 1960-årene. En hel familie levde av denne aktiviteten på Årvoll. Etterpå har jeg fått med meg at flere av våre vann ble brukt til dette, blant annet vårt eget lille badevann, Vesletjern. Og jeg forstår at det var mye arbeid nedlagt, siden kvaliteten på isen skulle være så fin, dvs isen skulle være så blank at selveste dronningen av England kunne lese avisen gjennom den.

Kanskje jeg gikk hjemover og satte mer pris på kjøleskapet mitt etter den kvelden. Jeg husker ikke riktig, men det burde jeg iallfall ha gjort. Livet forandrer seg etter hvert som tiden flyter av gårde. Det har det også gjort rundt dette idylliske vannet på Årvoll. Nå kan det lekes og bades her. Det var nok ikke mulig så lenge isindustrien varte.

Men tilbake kjerraten. Jeg er oppvokst med et sagbruk og en bred tømmerrenne fra fjorden opp til bruket som nærmeste nabo. Her ble tømmeret trukket opp med kjetting og strøm, men vi kalte det aldri en kjerrat i Tresfjorden. Vi kalte det bare "renna". Kjerraten ved isdammen var noe av det samme, bare i mye mindre målestokk. Dessuten fraktet den store isbiter, ikke tømmer. Jeg rister på hodet og aksepterer at en dame på 75, som har bodd i Norge hele sitt liv, ennå kan lære et nytt, norsk ord. Men det gjelder ikke for sagbruket hjemme. Der blir det renna så lenge jeg lever. For meg. 

 

 

Groruddalen Historielag gjør en god jobb ved å ta vare på gammel kunnskap og spre den videre til oss som synes det er interessant å høre på.

Så kommer tankene? Hvorfor er det bare godt voksne og en overvekt av eldre som møter opp for å høre det de har å fortelle? Skulle ikke den yngre garde være interessert i dette? Og hva med våre nye landsmenn? For dem burde det da være veldig interessant å høre hvordan livet har vært her før de ankom. Men hvordan er det? Er ikke ungdom interessert i historie?

Jo, noen er vel det. Jeg har selv et barnebarn som studerer historie - heldigvis. Det er jeg glad for. Men jeg forstår på en måte også at mange ikke er det. Det er gjerne det mest aktuelle i livet som interesserer oss. Og det blir forskjellige ting i forskjellige livsepoker. De unge skal utdanne seg, de skal velge livspartner, de skal følge med i samfunnets daglige virke, de skal oppdra barn... Vi rekker ikke over alt. De interesserer seg for det som ligger nærmest. Det har vi nok gjort, flere av oss. Tankene kretser om å klare de daglige gjøremål. Men når det blir rom og tid, forandrer noe seg. Kan det nok hende at de også begynner å studere tårnet på stabburet mens de følger barnebarna ned til hestene? Og hva er det egentlig som kretser rundt dette tårnet? Rare figurer... kan det være drager? Det ligner iallfall. Jeg kan avsløre at det er linnormer. Men hva var nå egentlig det???

 

 

Jeg kastet et siste blikk på tårnet da jeg gikk hjem. Jeg skulle hjem og lese om linnormer. Det er mye nytt å lære seg for en gammel dame som ikke har vært alt for opptatt av historien fra før.

 

Enda en flott dag i Groruddalen.

 

Det er fantastisk å våkne i et slikt nabolag, med naturen på den ene siden og byen på den andre. I dag er det til og med sol,midt i november. I går snødde det. Men variasjon er ikke det dårligste man kan oppleve. 

 

 

I dag kan det ikke bli nedvasking av det siste skapet før jul. I dag må det heller bli en spasertur til Linderudsenteret. Der har de "Enklere Liv" og sko til Eli med hundre kroner i rabatt noen dager. Jeg tar det som dagens oppfordring til en spasertur.

Men først skal jeg en tur innom Rødtvet seniorsenter og spise lunsj. Jeg var der en tur på mandag også. Da var det middag og musikk, og da var jeg heldig igjen. I dag vet jeg at jeg treffer kjente der, for i dag har jeg en venninne som arbeider som frivillig medhjelper på kjøkkenet. På mandag traff jeg en dame som jeg aldri hadde sett før, og jeg blir igjen imponert over hvor mange interessante menneskeskjebner du kan treffe blant folk som har levd en stund. Hun fortalte meg litt om hvordan hun opplevde å bli enke for et år siden, hvordan det er å våkne opp alene, og hvordan det koster energi å omstille seg til et nytt liv. Men hun fortalte også om hvordan det er å bo i en blokk hvor den ene leiligheten etter den andre kjøpes av innvandrere, hvor nabolaget blir helt nytt, og om at hun strikker gensere til innvandrerbarn som ikke har noen bestemor i dette landet. En nydelig fortelling. Jeg var ganske imponert. Ingen skal komme og fortelle meg at det er "kjedelige gamle" som sitter på et eldresenter.

 

 

Men morgenen her i huset, eller her i leiligheten, er ellers preget av avislesing. Vi har forsøkt å få de fleste på nettet, men nå har Gunnar bestilt Klassekampen gratis i tre uker, så nå får vi også en avis på papir. Å lese Klassekampen er forresten interessant, og i går ble vi overrasket av et innstikk. Jeg ble veldig overrasket. Jeg hadde ikke akkurat ventet meg dette midt inni Klassekampen, men det handlet faktisk om å abonnere på dette lille bladet:

 

 

Jeg må jo innrømme at jeg har det fra før. For et par år siden fikk jeg i en eller annen sammenheng (som jeg naturligvis ikke husker i dag) se at en klassevenninne av meg fra gymnaset i Molde, skrev fint om denne lille blekka. Hun kaller det "ei lita perle å få i hus". Jeg sakser litt av det hun skriver: "... Eg tek vare på blada, for der finn eg stoff eg kan bruke i ulike høve, anten det er dikt, bokomtalar, godt historisk stoff i høve ulike markeringar, aktuelt stoff når det gjeld høgtidene og årstidene og gode oppbyggelege tekstar - alt på god, velskriven nynorsk..." (Else Marie Sæbø, Måndalen), og hun bør nok bli tatt alvorlig, som bibliotekar gjennom et langt liv, har hun nok lest både bøker og blader fra før.

Nå må hun jo være fornøyd med å bli sitert sammen med Jon Fosse, selveste superforfatteren fra Grotten.

Han skriver: "Det kjem som litt fred til husars kvar gong "Stille Stunder" ligg på golvet under brevsprekken i "Grotten". Det er eit gammaldags blad, smålåte på alle vis, men støtt med eitkvart særs interessant å lesa. Og at bladet har kome ut siden 1889 (merk årstallet! - min anmerkning), og såleis er det nynorske skriftet for vaksne som har kome ut lengst samanhengande, gjev også dåm av høgtid til bladet." 

Gratulerer, Klassekampen! Jeg tar det som respektabelt vidsyn (det må vel være en god nynorsk betegnelse) at avisen har kommet ut med dette innstikket. -

Og før jeg nå haster bort til eldresenteret for å innta min lunsj i hyggelige omgivelser, må jeg bare sitere litt fra en bokomtale i nevnte blekke

 

 

Dette er en bok som ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2015. Den er skrevet av en færøysk forfatter som heter Sólrún Michelsen. Det er en bok om kvinneroller. Forfatteren skriver her om en kvinne i sekstiårene som sier om seg selv at hun er kommet i den alderen at hun er kone, mor, bestemor og mor til moren sin. Den siste blir gradvis mer dement gjennom romanen. Forfatteren kaller dette et underlig sted å være, i utkanten, og likevel midt i veien. ...

Én tanke har begynt å feste seg i henne. Jeg siterer: "Ein underleg stad å vere, her eg no er. I utkanten og likevel midt på vegen. I ei øydemark der vakre blomar stikk seg opp.... Ein tanke har begynt å gå meg litt på nervane. Denne tanken, at den kortaste delen av vegen er att, har botnfesta seg".

Jeg MÅ faktisk sitere litt til av romanen før jeg løper av gårde i dag. Jeg synes det er så vakkert sagt:

"November er ein underleg månad. Der er omskiftet. Dei siste gule blada slepper greina og blir kasta mot ruta. Med regnet glir dei sakte ned for å lune den dormande våren. ... November er også tida der vi blir nøydde til å legge ut på ferda inn i mørkeret. Der krøker vi oss i hop og legg oss i livd for livet. På den andre sida er mars... Der imellom er det ingenting å øse seg opp over".

Nå er jeg antagelig ikke helt enig med henne i at det ikke er noe å engasjere seg i mellom november og mars. Kanskje jeg hadde vært det, dersom jeg bodde på Færøyene? Men jeg synes likevel dette er godt sagt. Det er noe i at vi krøker oss sammen og "legger oss i livd" for vinteren, og at håpet ligger der, for "på den andre sida er mars".

Vi får lov å håpe på våren. På en ny sommer. Men på en dag som i dag, med snødekket veranda og solskinn i furutoppene, er det heldigvis også lov å sette pris på kontrastene.

Hadde bare skiløypene i Lillomarka til vinteren ikke vært så harde...

Men jeg må lese den romanen.

 

Mot vinter i Groruddalen.

 

Bydel Grorud har fått pris! Den har blitt Norgesmester, dvs. landets beste barne- og ungdomskommune! Hvem skulle trodd det? Bildet viser mannen til vår utenriksminister, bydelsdirektøren, når han mottar prisen omgitt av "ungdommene sine". Mange som leser dette, blir nok forundret. Noen blir skeptiske, for ligger ikke bydel Grorud i Groruddalen, Norges mest utskjelte dal? Noen blir kanskje nysgjerrige, og noen blir stolte og glade. De fleste av de sistnevnte bor nok her. Jeg tilhører den gruppen.

Men jeg er jo ikke akkurat målgruppen her, så jeg får vise frem en annen side av bydel Grorud, en side som er veldig viktig for mange av oss som bor her. Jeg gjør det med å vise noen bilder jeg tok med min mobiltelefon under en tur i nabolaget mitt på søndag. Vi skulle ha middagsgjester, så det var ikke så god tid for Lilloseterbesøk. Vi vandret omkring i nærområdet i stedet. Vi var utstyrt med piggsko, for vinteren er i anmarsj.

 

 

Dette er Vesletjern, badevannet vårt. Her er det liv om sommeren, ikke fullt så mye liv på søndag. For oss er det inngangsporten til Lillomarka, Linderudkollen, Lilloseter, Sørskogen, Sinober og mye mer. For eksempel alle vann som det kan fiskes og bades i, hvis de ikke er drikkevann da, slik som det første vi kommer til innenfor Vesletjern, Alunsjøen. Her er vannet forsvarlig inngjerdet - bortsett fra de stedene hvor skiløypene slipper inn om vinteren, slik at det går an å ta snarveien innover mot Linderudkollen. De var iallfall åpne på søndag.

 

 

Selv om jeg liker sommeren bedre, må jeg jo innrømme at det er stemningsfullt å gå rundt på stiene i marka på denne årstiden også. Julestemningen er ikke langt unna.

 

 

Den lave solen gjør sitt for å skape en trolsk stemning i skogen.

Og her er det mange stier å velge mellom. Et fantastisk nabolag. Man blir helt takknemlig over å ha det i nærheten. Tenk å være så heldig!

 

 

Men kveldene er mørke nå. Dette er et bilde fra verandaen min, tatt samme kveld.  Lyset på himmelen her er ikke en stjerne. Det er et fly som nærmer seg på vei mot Gardermoen. Kontrasten til opplevelsene tidligere på dagen er stor, men egentlig er det vel kontrastene som setter farge på livet.

 

 

Nå nærmer julen seg. Det gjør også en årstid hvor det er viktig å være godt skodd her oppe i skogkanten. Jeg skal gå til Enklere liv og kjøpe piggsko til Eli. For tiden hinker hun rundt med gips og krykker, så hun har virkelig oppdaget hvor strevsomt livet blir hvis undersåttene ikke er i orden. - Ikke at hun har falt på glattisen. Hun har hatt for trange støvletter med for høye heler under et to dagers besøk hos ordføreren i Oslo Rådhus. Og der var det mye gåing. Det var riktignok i arbeidssammenheng, og det var visstnok også en interessant og flott opplevelse, men den ene foten har ikke vært hva den var, eller hva den skulle ha vært, i dagene etterpå.

"Det går ikke an å gå slik," sa jeg, "du får komme opp og vise foten frem for Pappa." Og han trykte og klemte og kom til at hun hadde fått en såkalt stressfraktur i et mellomfotsbein.  Neste var røntgen, for å verifisere diagnose og igangsette behandling. Det ble naturligvis gips. Og det var en ny opplevelse. For hva gjør du når den unge legen ber deg ta av jeansen for å legge på gips, og jeansen er trang så du ikke får den over gipsen? Reiser du hjem i bare trusa? - Til slutt ble jeansen klippet opp og gipsen kom på plass, krykkene også, men hvem skulle kjøre bilen hjem fra Legevakten? Og hvordan skal hun klare den jobben hun har, en jobb som består av mange møter på flere biblioteker og med kommunen? Skal hun hinke på krykker på glattisen fra og til holdeplasser for buss eller bane? 

Det er ikke sikkert det er så dumt å ha prøvet en slik situasjon i praksis, det er ganske lærerikt faktisk, og ikke så lite utfordrende. Kanskje det ikke er så dumt å oppdage at høyhelte, trange støvletter ikke er til hverdagsbruk, men bare til kortvarig pyntebruk heller.

Så nå skal jeg ut og kjøpe julegave til damen. Det blir piggsko. Hun er forresten glad i å gå i skogen, så jeg vet hun ønsker seg det, men det må bli etter gipsen, så det passer nok til jul.

Men nå skal jeg straks ta på meg mine, for nå er det tid for å komme seg til bestilt klippetime hos frisøren. Jeg ser at snøen laver ned ute. Og jeg har heller ikke lyst på gips og krykker.

 

Les mer i arkivet » Januar 2018 » Desember 2017 » November 2017