På´n igjen!



Egentlig er jeg ikke helt fortrolig med Ullevål sykehus. Det er vårt nedlagte Aker og Radiumhospitalet som har vært det trygge for meg når jeg har trengt medisinsk ekspertise. Men i morgen skal jeg altså til Ullevål. Nå er brystkreftavdelingen der slått sammen med den de har på Radiumhospitalet, og det kan ikke jeg gjøre noe med. 

Det er ingen ønskesituasjon å måtte opereres to ganger, selv om jeg hadde fått klar beskjed om at det kunne skje. Det skjedde forresten forrige gang med meg også, på Radiumhospitalet, men da hadde de ny time for neste operasjon to dager senere, jeg fikk knapt tenkt meg om. Denne gangen ble det litt lengre tenke- og venteperiode. 

Det er venteperiodene som er mest enerverende. Derfor har jeg prøvd å leve et helt normalt liv siden jeg fikk vite om denne nye svulsten 28.februar. Stort sett har det gått bra. Det var hardest sist. Da ble jeg både skuffet og irritert. Svulsten var jo så liten, og jeg hadde bedt henne om å ta nok.... Vel, jeg bebreider ingen... men av og til må man likevel få lov å være skuffet. Etter kaffe med venninner og tenkepause på T-banen hjem, la jeg meg på sofaen, ergret meg og slappet av resten av kvelden. Men jeg visste jeg måtte være i form til helgen. Jeg skulle bake kaker til Maris bursdag, og jeg skulle, ikke minst, holde tale. 

Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle få det til. Kakebaking har jo aldri vært lystbetont heller, men det hadde jeg sagt jeg skulle gjøre. Skrive tale er mer givende. Det kan jo være morsomt, så det så jeg frem til. Dessuten visste jeg at familien er så vant til at jeg ytrer meg i slike situasjoner, at de nesten ville tro jeg var dødssyk hvis jeg ikke sa noe. 

Og vi klarte det. Alle sammen. Mari var svært så fornøyd med dagen. Vi andre også.

For min del ble det en ny opplevelse av at det gjelder å gjøre dagene så normale som mulig, selv om du føler at de ikke er helt normale innerst inne.

 





Det blir litt mye sykehusprat. Jeg håper den kan avsluttes etter hvert, våren må vel gå over i en mer normal sommer. Dette er en liten oppmuntring fra Torpet, bildet er tatt for ca. fire uker siden.Denne blåveisen kommer hvert eneste år på samme sted og er et sant vårtegn. Når denne operasjonen er over, planlegger vi å ta en ny tur dit bort. I solskinn, naturligvis.

Men i dag er det hjemmesitting og forberedelse til operasjon. Hjemmesittingen skyldes at jeg nå ikke vil ta sjansen på hverken forkjølelse eller hoste eller lignende plager. Nå vil jeg bli ferdig med dette. Egentlig skulle jeg vært på seniorsenteret og hørt på foredrag i dag, men det er så mange som klager over halser og lungebetennelser at jeg har mistet lysten på å delta i en forsamling. 

Dessuten har jeg en detaljert liste fra sytkehuset om hva som skal gjøres av forberedelser. Jeg skal skifte sengetøy slik at jeg har en ren seng å legge meg i når jeg kommer hjem. Jeg skal dusje og vaske håret. Jeg skal fylle ut et blått skjema, det samme som jeg fylte ut for seks uker siden, og jeg må huske på ikke å drikke eller spise etter kl.12 i kveld. Forresten kan jeg drikke to glass vann, te eller lignende (jeg må sjekke) før jeg skal møte kl.11 i morgen formiddag, og så får jeg lov å ta min blodtrykkstablett, men ingen andre medisiner. Stoffskiftet får hvile seg litt utover dagen i morgen. Det går sikkert bra. 

Det er sikkert noe jeg glemmer, så nå skal jeg snart ta frem "huskelappen" og repetere, slik at jeg gjør alt riktig. Det ville ikke være morsomt å måtte reise hjem fordi jeg hadde glemt et eller annet. 

 Jeg har aldri fått så mange opplysninger hverken om forberedelser eller evt. komplikasjoner som de har gitt meg denne gangen på Ullevål. Jeg hørte til og med legen si - ved siste kontroll - at noen må opereres tre ganger. Jeg hørte, men jeg lot som jeg ikke la merke til det. Det må være måte på... Men det fikk meg til å tenke litt. Og det fikk meg til å lese de norske retningslinjene for diagnostisering og behandling av brystkreft. Jeg hadde ikke gjort det før, for jeg trodde jeg kanskje bare ville bli nervøs av det. Men det var interessant lesing. Og nå har jeg bestemt meg for at hvis det blir snakk om en tredje gang for meg, blir det iallfall ikke brystbevarende, da går hele brystet! Og da vet jeg at jeg ikke kommer til å angre på det heller. Da kommer det til å føles helt riktig.

Nå har jeg bestemt meg for å be om at de ringer meg med svaret på prøven så fort den kommer, og at de setter meg opp til operasjon for å fjerne brystet så fort som mulig etterpå, dersom svaret ikke er greit. Det er faktisk en lettelse bare å ha bestemt seg. Det gir litt mer følelse over å bestemme over eget liv... Men jeg håper naturligvis jeg slipper det...

Så nå skal dagen begynne. Jeg skal gå gjennom listen min og fylle ut blått skjema. Det gjelder å komme i gang.

Og ute skinner solen. Kanskje det kan bli en tur i frisk luft også...

 

Unnskyld, Bjørnson...



Det er fremdeles april. Det har snødd i dag også, men nå ser jeg et lite gløtt av sol.

Jeg var litt flåsete i går. Jeg skrev at Bjørnson hadde sagt mye rart. Men jeg skrev også at jeg skulle finne frem diktet han skrev om april. Det var en svært så hyggelig opplevelse. Og ganske tidkrevende. Jeg har jo hans samlede verker. Der er mange dikt samlet i det ene bindet. Der var det ikke. Men der var mange andre dikt.

Som han kunne skrive! Jeg synes jo ikke alt er like bra, og noe er ganske pompøst, men mye er glitrende, iallfall for min hjerne. Og så er det så mange sitater som dukker frem fra barndommen. Jeg hadde lærer fra Eresfjorden, ikke langt fra Bjørnsons hjemsted. Vi hadde skoletur innover til de traktene. Senere gikk jeg på videregående skole i Molde, den hadde Bjørnson også gått på. Riktignok rømte han visst. Han var iallfall ikke noen mønsterelev. Han elsket å samle medelever på hybelen sin utover kveld og natt og fortelle historier som visstnok var så skumle at ingen turde å gå hjem etterpå. Og da han reiste, skrev han et dikt om skolen. Jeg har hørt det begynner slik: "Farvel, du skitne fangehull!" Det diktet har jeg ikke funnet noe sted enda, men jeg skal lete mer.



Her har vi mannen. Han blir naturligvis rodd. En slik storkar kunne vel ikke ro selv. Hvem rokaren er, vet jeg ikke, men kanskje noen kjenner ham igjen? Bildet er fra Romsdalsmuséet i Molde. 

Det var mange kjente og kjære sitater som kom til meg da jeg satt og bladde i går kveld. Jeg fant for eksempel diktet om Einar Tambarskjelves fall. Diktet heter Bergljot, for det er hun, hans enke, som fører sin avdøde ektemann
hjem. Det er hennes stemme vi hører, og jeg glemmer aldri slutten:

"De store stuer vil jeg stenge; 

folkene vil jeg sende bort;

kveg og hester vil jeg selge,

flytte ut og leve ene.

Kjør langsomt!

ti vi kommer tidsnok hjem."

Særlig de to siste linjene satte seg fast i en barnehjerne.

 



Så har vi naturligvis Arne. Han hadde det nok mye trangere enn Frida på bildet her. Han som vokste opp i den trange Eikesdalen. Ingen som har vært der, tviler på at Arne kunne lengte ut, for der er det virkelig trangt. 

Romanen, eller kanskje skal vi heller kalle det bondefortellingen, begynner slik:

"Der var et dypt stup nede mellom to fjell; igjennom det stup dro en vannrik elv tungt hen over sten og ur. Høyt var der opp på begge sider og bratt, hvorfor den ene side sto bar..."

og etterhvert kommer det kjente sitatet: "Enn om vi kledde fjellet?" sa eneren til den utenlandske ek...

Det er Eikesdalen. Det er trangt. Arne lengtet ut. Kanskje hadde han også ungdommens nysgjerrighet på hva som fantes der ute, i tillegg til at han nesten kveltes mellom disse høye, trange fjellene. Men det er ikke lett å rive seg løs. Han har gård og mennesker som binder seg, til og med en kjæreste.

"Skal jeg da aldri, aldri nå

over de høye fjelle?

Skal denne mur mine tanker slå,

sådan med sne-is og redsel stå,

stengende der til det siste,-

blive min dødningkiste?"

og videre:

"Ut, vil jeg! UT - å så langt, langt, langt

over de høye fjelle!

Her er så knugende, tærende trangt,

og mitt mot er så ungt og rankt, -"

og til slutt, når han må begynne å forsone seg med hvordan livet blir:

"En gang, jeg vet, vil det rekke frem

over de høye fjelle!

Kanskje du alt har din dør på klem?

Herre, min Gud! godt er ditt hjem,

la det dog ennå stenges,

og jeg få lov til å lenges!"

Lengselen er også en del av livet. 

 

Diktet "Romsdalen" er naturligvis toppen. Jeg elsket det i min skoletid. Bjørnson kommer med båt fra kysten og reiser innover Romsdalsfjorden, min fjord... og sier:

"Dette er Romsdalens strie land! 

Nå er jeg hjemme.

Alt som jeg ser, har øye og stemme.

Og folket? Jeg kjenner hver eneste mann,

om aldri jeg så ham. Her er han tolket:

kjenner du fjorden, kjener du folket."

Og til slutt:

"Det koster, innunder så høye velv,

en langsom kamp for å føle seg herre;

ei alle det maktet ennå desverre.

Det koster å løfte fjordenes arv

fra vellystig favn til kraft i sin tarv.

Det koster; men den som kan det, blir mann.

Jeg vet det, det går an."

 



Dette er april på Solbakken. April behøver jo ikke være bare snø, jeg må være enig med Bjørnson i det. Og så kan vi jo ta med hele aprildiktet, for det er slettes ikke dårlig:

"Jeg velger meg april

I den det gamle faller,

I den det ny får feste;

Det volder litt rabalder,-

Dog fred er ei det beste,

men at man noe vil.

 

Jeg velger meg april,

fordi den stormer, feier,

fordi den smiler, smelter,

fordi den evner eier,

fordi den krefter velter,-

i den blir somren til!"

 

Så har han vel rett likevel, Bjørnson, i april blir somren til. Det er faktisk fremdeles gløtt av sol utenfor vinduet mitt. 

Et gløtt av optimisme. 

Og så må jeg jo lete litt mer. Jeg må finne ut om han virkelig skrev det stygge diktet om skolen vår. Og imens er jeg faktisk takknemlig fordi denne dikteren fikk prege min barndom og skolegang. 

Takk, Bjørnstjerne Bjørnson!

 

 

 

"Jeg velger meg april"



Jeg tror det var Bjørnson som det. Men han sa jo så mye rart... og det må være måte på! 

Bildet er tatt fra min veranda for en liten stund siden. Jeg har ingen utsikt i dag, ser mest tunge flokser med snø som seiler stille ned. Og så er det siste uke i april. 



Dette er fra bakgården. Ikke bedre der. Ikke at jeg hadde ventet det heller, men jeg måtte liksom se etter - for å være sikker. For dette synes jeg ikke går an! 

Men det er jo så mye jeg ikke kan styre. Det har jeg lært utover denne våren. Og været kan inkluderes i det. Vi får ta det vi får, og håpe på vår etterhvert. Jeg skal iallfall finne frem Bjørnsons dikt og repetere hva det er han finner så besnærende ved denne måneden.



Ellers har det vært en hektisk helg. Jeg starter med Nes storband. Dette er ny daglig leder på kaféen som inviterer og ønsker velkommen til konsert. Her ser vi bare orkesteret, og jeg må jo gjøre oppmerksom på at jeg har en bass-spillende sønn som jeg etterhvert er veldig stolt av i bakerste rekke. Hvis vi hadde snudd oss og sett den andre veien, ville vi sett et stappfullt lokale med tapas på alle bord og mange tilhørere på ekstra stoler. Og slik er det alltid. Skal man på kafékonsert med Nes storband, er det bare å stille seg i kø i god tid. Det blir fullt av glade mennesker med én gang, og alle holder ut til siste tone. 

Det er flere grunner til at jeg stiller, for det første liker jeg musikken. Blåseinstrumenter skaper flott musikk, og jeg er vant til å trekkes med som tilhører fra barnsben, da faren min spilte kornet og særlig tuba i korpset hjemme. Derfor har jeg også god trening i å lytte på bassen, for den er viktig i et orkester. Og den som spiller bass, spiller stort sett hele tiden, det er svært få pauser, det gjelder å følge med, det skal helst ikke spilles feil toner og iallfall skal det ikke "jabbes i takten", som faren min kalte det når noen kom ut av den faste rytmen. 

Og det er den andre grunnen til at jeg stiller. Jeg må naturligvis følge med min bassist-sønn og hans utvikling. Jeg vet jo at han har fått mye ros oppover, og nå forstår jeg også selv at det er fortjent. Det må gå an å skryte litt. Jeg tror han har arvet sin bestefars grep om rytmene, og jeg vet at denne bestefaren ville ha vært veldig glad og fornøyd om han hadde hatt anledning til å være med på konsert nå. Men sånn er det jo ikke lenger.... Så får jeg stille i stedet. Glede meg over en respektabel utvikling av spilleferdigheter og spilleglede, og være stolt og fornøyd i to timer og lenge etterpå...

Jeg har en kjøleskapsmagnet på kjøkkenet mitt. Med et visdomsord fra en eller annen Sancta Birgitta:  "Blåsväder tänder ingen ved om inte gnistan kommer til." Og jeg tenker, det er gnisten som gjør forskjellen. Vi kan se mange talenter rundt oss, men det er den lille ekstra "driven" som gjør forskjellen. Den MÅ være på plass. Det er den som er ansvarlig for timevis med øving og hardt arbeid. Og det er det som gir de beste resultatene. 

Har du talenter, og i tillegg "gnistan", er du heldig. Da har du en rikdom å ta vare på. Jeg er utrolig glad fordi jeg har en sønn som beriker livet sitt med denne gnisten.

Den tredje grunnen til at jeg går på konsert, er naturligvis at jeg alltid møter svigerdatteren min og ofte barnebarna der. Siden de bor litt unna, er det veldig hyggelig. Før han døde, traff jeg også Knuts svigerfar. Han var en musikkelsker som hadde sunget mye i kor. Han gledet seg og var stolt av svigersønnen sin, og det er alltid flott å møte noen som er stolt sammen med deg over dine egne barn.

 



Dette er Mari, og hun var ansvarlig for helgens neste høydepunkt, feiring av 18-årsdag.  På dette bildet er hun akkurat ferdig med å spille hovedrollen i "West Side Story" for gruppen 12Volt ved Oslo teatersenter på Tøyen. Det er fra Black Box teater.



Og her er hun i gang med å male rommet sitt på Torpet. 

Hun er en allsidig dame med mange jern i ilden. I sommer blir hun å finne på Tusenfyd. Denne gang som senior fordi hun er over atten og har jobbet der to sommere allerede. Hun er stolt over opprykket. Det gir mer penger og rett til å kjøre større karuseller. Nå har hun allerede vært på kurs for å forberede seg, og til helgen er det allerede jobb. Denne helgen har det vært to fester, en "hjemme alene"-fest som forårsaket at mor og bror måtte søke tilflukt hos gamle foreldre/besteforeldre, og en familiefest. Begge var hun strålende fornøyd med. Det er viktig å ha gode minner med i bagasjen. Det er flott for en mormor å vite at hun har fått med seg det.

 



Jeg har sjekket. Det snør fremdeles ute. Det er fremdeles april. Men nå begynner jeg iallfall å se bebyggelsen nede på Rødtvet litt bedre. Det betyr kanskje at det letter litt. Det vil passe meg bra, for jeg skal en tur til Unni (frisøren min) om et par timer. Det gjelder jo å være fin på håret når man skal legge seg på operasjonsbordet igjen om et par dager. 

Ellers konsentrerer jeg meg nå om ikke å bli syk, f.eks. forkjølet, før torsdag, for nå er motivasjonen for å bli ferdig med dette på topp. Og naturligvis må det være hyggelig orienteringskveld for nye bøker på biblioteket og foredrag på seniorsenteret akkurat disse dagene. Slike ting som passer for meg. Midt i en forkjølelsesperiode for mange som sikkert også har lyst å gå. Jeg får se hva jeg gjør. Det er mulig jeg sier som Trump, bare bytter ut Amerika. Det er "Randi først" (som om det skulle være noe nytt), fri for forkjølelse disse dagene. 

Håper jeg klarer det...

 

Fra påskeferie til hverdagen hjemme.


Dette var avslutningen på en hyggelig påskeferie, 2.påskedags gudstjeneste i Tresfjord kirke. Jeg har til og med fått med lesepulten som faren min har laget. 



Været var strålende. Det var nesten trist å reise hjem. Vi hadde en nydelig tur innover langs Romsdalsfjorden og oppover i Romsdalen. Jeg får lyst å ta bilder hele tiden, men det blir naturligvis ikke så vellykket resultat når man skal fotografere fra bilen. Gunnar kan jo ikke stoppe hver gang jeg ser et fint motiv. Da hadde vi aldri kommet frem.



Dette motivet, tatt i litt motlys, viser inngangen til Romsdalens første sidedal. Fjelltoppene vi ser i dalen kalles Kongen, Dronningen og Bispen. Dalen er Isterdalen. Den ender i Trollstigen, og kjører man litt lengre, kommer man igjen i Valldalen og videre i Geiranger. Trollstigen var naturligvis stengt, men med de sparsomme snømengder vi har hatt i vinter, åpner den vel snart.



Her har vi kjørt noen kilometer videre, vi nærmer oss Trollveggen. Her ser vi Romsdalshorn til høyre, og det må jeg naturligvis fotografere hver gang jeg kjører forbi. I dag fikk jeg likevel med Vengetindene til venstre. Fine og hvite i solskinnet. 



Og så er det kongen selv, Trollveggen, Nord-Europas høyeste frie heng, som tiltrekker seg klatrere hele sommeren. I dag var det ingen som hang i veggen. Det var nok for tidlig. Men vi stoppet og tok matpakken vår og en kaffekopp.



Her har vi også noen som ikke tok kaffe, riktignok, men de tok iallfall bilder. Jeg kan sikkert røpe at det var en buss med Vålerengafans som skulle på fotballkamp i Molde. Det gjør jo heller ingen ting at jeg nevner resultatet sånn i forbifarten. Molde vant naturligvis 4-0. 

Etter dette var det ikke så veldig mye å ta bilde av nedover. Iallfall ikke i sol. Da vi nærmet oss Dombås var det gråe luftmasser som tok imot oss, og vi hadde byger med store snøflokser innimellom. Men da hadde vi forlengst forstått at nå var påskeferien over, det gode været hadde gjort sin plikt for denne gang, og vi skulle hjem til hverdagen igjen.



Naturligvis var det noen som fant ut at jeg skulle feire bursdag før hverdagen kom, så det ble både roser og besøk og hilsener selv om jeg ikke hadde tenkt å gjøre noe særlig ut av det. Men hyggelig var det. Jeg sier tusen takk til alle som husket på meg. Det var helt rørende. Jeg hadde egentlig en fin dag, selv om jeg var nokså spent på den dagen som fulgte, for da skulle jeg til kontroll på Ullevål.

Det er like godt å innrømme det: Besøket var både en opptur og en nedtur. Det første jeg fikk vite var jo at jeg måtte opereres en gang til. Slik var det sist også. Jeg trodde ikke jeg behøvde å gjenta den opplevelsen. I brystbevarende kirurgi er det tydeligvis små marginer, og hvis patologen ikke er fornøyd med stor nok kreftfri sone i preparatet, må kirurgen til igjen. Jeg hadde gitt beskjed om at min toppløse periode for alltid var over, og oppmuntret kirurgen, som til og med var en kvinne, om å ta nok. Jeg hadde ikke lyst å opereres to ganger denne gangen også. Hun lovet å gjøre så godt hun kunne. Det gjorde hun sikkert også. Det går nesten ikke an å se at hun har skåret i meg... Så nå skal det skjæres en gang til, på førstkommende torsdag. Da skal en annen kvinnelig kirurg i gang. Det ser ut til at kvinner spesialiserer seg på brystkirurgi. Hun skal få beskjed om at jeg tåler å få et arr. Jeg er en gammel dame. 

Forresten fortalte jeg kirurgen og sykepleieren at dette ville medføre at jeg ikke kunne være med på Bokormens 25-års-jubileumstur. Den går 28. april - 5. mai, og er en elvecruisetur i Nederland og Belgia. Damene ble da veldig ivrige på at jeg måtte reise på tur, og satte meg opp til operasjon etter at turen var over.... Og så kom de med de gode nyhetene: Jeg trenger ikke cellegiftkur. Dessuten skal strålingen avsluttes etter tre uker i stedet for fem. Kanskje håp om å bli ferdig med dette mens det enda er litt sommer igjen.

Etterpå traff jeg venninner i byen til en kaffekopp, før jeg tok T-banen hjem. Men da fikk jeg tenkt meg om. Hva hadde jeg egentlig på elvecruise å gjøre når jeg skulle rett hjem til operasjonsbordet? Og vi som skulle til vindfulle Holland og være mye ute og se oss omkring, oppmuntret til å ta med varme klær på denne årstiden. Jeg kom med stor sannsynlighet til å komme hjem med forkjølelse eller andre plager. Dessuten er jo sykehusvesenet livende redd for resistente, utenlandske bakterier. Jeg fikk jo klar beskjed om ikke å havne på sykehus.... Plutselig hadde jeg ikke lyst på elvecruise i det hele tatt. Iallfall ikke nå. Nå vil jeg forsøke å holde meg frisk og bli ferdig med denne kirurgen, ja, ikke misforstå, jeg mener ikke den jeg har hjemme, men den jeg skal møte på sykehuset, naturligvis.

Det ble telefon til sykehus og nye planer lagt dagen etter. Hjemmekirurgen var enig, og jeg er fornøyd med den avgjørelsen. Det er bare å hoppe i det. Jeg skal jo gjennom dette her.... Bokormene forstod meg. Hadde gjort det samme selv.... Fornuftige damer, de der. De forsikret til og med at det ikke hadde noe å gjøre med mine innfall og idéer som lett kan dukke opp når vi er på tur. Høflige er de også....

Jeg skulle gjerne ha vært flua på veggen når de nå skal dra av gårde uten meg...

 

16.04.2017



Dette er en 1.påskedagshilsen fra Solbakken. Det har ikke blitt så mye blogg i påsken. Det er så mye annet som skjer. På mange måter blir det godt å komme tilbake til hverdagen, i den grad det blir hverdag... Jeg har jo time på Ullevål allerede 19.april, og det blir litt spennende.



Det er flere ting som er tradisjon å gjøre på Solbakken i påsken. Den ene har jeg allerede skrevet om, det er å spise potetball på Ørskogsfjellet. Denne gangen har vi til og med rukket å gjøre det to ganger. Men vi har en "mattradisjon" til, vi kjører til Ålesund og spiser lunsj på nordgående hurtigrute. Den ligger ved kai i Ålesund tre timer, og mens de reisende er rundt omkring og beser distriktet, kan vi vanlige fra omegnen få studere båten og den lunsjen de serverer, eller ta en kopp kaffe i kaféen. I går trodde vi nesten ikke at båten hadde ankommet. Den var så liten at den hadde klart å gjemme seg bort der den lå ved kai. Forklaringen var at båten i går var Lofoten fra 1964, en av de skikkelig gamle og trofaste. Den var nå satt inn i vanlig trafikk.

 



Båten ser slik ut. Dette er et maleri. Den var fullbooket i går. Noen liker tydeligvis de nye og store båtene, mens andre holder seg til de mindre, gamle med eikepanel og messingbeslag.

 

 

Ålesund er en helt annen by enn Molde. Denne byen ble ikke bombet under krigen. I stedet brant den så godt som helt ned i 1904. Kanskje ikke så rart, når en by i vinden og blesten på Møre stort sett består av trehus som er plassert tett i tett.



Det var naturligvis en tragedie, men Ålesund var heldig. Byen hadde en venn, og det var ingen hvilken som helst mann. Han het Keiser Vilhelm av Tyskland. Han var ofte i Ålesund, og han sørget for at byen ble bygget opp igjen etter brannen, i et mindre brennbart materiale og en helt annen stil, jugendstil. 



Vi har naturligvis vært på Fjellstua for å få denne oversikten over byen. Vi måtte også ta med litt av veien (dvs trappene) opp fra Byparken



Og når båten la fra kai, la vi kjøreturen inn og ut langs fjordene, og nådde den igjen rett som det var.



Men det er mer av fine, gamle ting på Sunnmøre enn gamle båter. I går kjørte vi hjem igjen vis Skodje, over den nye og moderne  brua. Det er ikke ofte vi kjører den veien nå, men i min barndom måtte vi kjøre her, og vi måtte kjøre gjennom en trang tunnel, ut på en flott steinbru, via en smal stabbesteinvei til en ny bru. Naturligvis var ingen ting asfaltert. Heller ikke var det lys i tunnelen. 

Dette er lenge siden. Når jeg opplev er sike ting, forstår jeg at jeg har levd noen år. Men nå er hele anlegget fra 1922 fredet. Ingen biler kan kjøre der, men man kan ta en tur med båt under bruene, fiske i strømmen forbi dem  - og spasere naturligvis. 



Etter å ha kljørt gjennom tunnelen, kom vi ut på denne brua.





Dette bildet viser litt av veien mellom bruene.



Og dette er bru nr to. Den høyeste steinbru i Nord-Europa da den ble bygget i 1922. 

Ja, ja, de kunne det på Sunnmøre. De kan forresten mye enda der sør.

 

 

 

 

På tur over Romsdalsfjorden.



Det går ikke an å være på påskeferie i Tresfjorden uten å ta en tur til Molde, og for to dager siden var været fint og alt lå til rette for en tur. Her er vi i ferd med å gå ombord i ferja på Furneset, dvs. bilene må ut først, og det går utrolig mange biler på en slik ferje. Det gjelder å forte seg inn etter at ferja er tømt og før neste bilkø skal ombord. 



Og da møter vi søsteren, eller kanskje er det broren, omtrent midtfjords. I bakgrunnen ser vi fjellene på Otterøya. Det tar ikke mer enn en halvtimes tid før dette er utsikten:



Seilet hotell til venstre. Aker stadion til høyre. Og den store blokka i Hatlelia som de fleste mislikte sterkt da den kom. Men dette er Molde. Iallfall litt av byen.



Det er faktisk ikke tvil, selv om det naturligvis ikke var noen fotballkamp da vi kom over, og vi hadde forresten ikke behov for noen heller. Vi hadde et klart mål for turen: Den nybygde delen av Romsdalsmuséet.



 



 
Naturligvis er det Bjørnsons ord som møter deg først.

"Undrer meg på hvad jeg får at se

over de høje fjelle..."

Om jeg ikke tar helt feil, er det fra romanen "Arne". Men det kunne naturligvis vært sagt av alle oss som reiste ut fra Romsdalen som ungdommer. Vi måtte jo alle på et eller annet vis "over de høie fjelle".



 

Muséet har en fin utstilling om Romsdalen. Her kan man gå i timevis. For meg var dette noe av det mest gjenkjennelige: En utstilling om skreddervirksomhet i landsdelen.


 
Forresten er ikke dette så helt ukjent heller. Tankene går til Edvard Hoems slåttekar. Gården hans lå forresten rett ovenfor der muséet ligger, så dette er nok et bilde av en typisk situasjon for 100 år siden. 



Vi vandret videre forbi slåttekarens nå nedbygde åkre og videre bort til det huset som var vårt hjem på begynnelsen av 70-tallet. 



Det morsomste var at vi fikk hilse på vår gamle nabo, nå 89 år gammel med 18 barnebarn og 18 oldebarn. 



"Det blir mye strikking," sa hun da jeg spurte hva hun gjorde med bursdagsgaver og julegaver.

Men nå hadde det blitt langt ut på dagen. Våre vandringer på muséet hadde naturligvis tatt så lang tid at kaféen ble stengt, og vi var både sultne og litt slitne. Ingen bønn. Vi hadde ikke noe annet å ta oss tilbake til sentrum med enn apostlenes hester. Naturligvis måtte vi legge turen forbi min hybel, og rett etterpå var utsikten slik:



Og døren var åpen, selv om kirkerommet var tomt.



Kirka ble innviet i 1957. Da hadde Molde by hatt interimskirke i bedehuset siden 1940. I april 1940 brant byen og byens gamle kirke. Det var krig. Tyskerne var ute etter å ta Kongen. Han stod under et bjørketre like vest for byen og så på hendelsen. Moldenserne reddet den gamle altertavlen og et brannskadet kors ut av den gamle kirka. Disse er tatt vare på i den nye.





Beklager at programmet ikke vil snu bildene riktig vei. Jeg blir like oppgitt hver gang dette skjer, og jeg får rett og slett ikke til å snu det.

Men mat fikk vi iallfall før vi fant tilbake til ferjekaia.



En reklame for feriehus på Sekken fant vi også. Det kan kanskje være noe å vurdere. For noen.



Det får ikke hjelpe at den også kom på skeiva... Turen hjem var iallfall stemningsfull over Romsdalsfjorden.



Bildet kom til og med riktig vei.

Og vi kom oss over. 





Vi kostet til og med på oss bompenger og kjørte korteste vei hjem.

09.04.2017


I dag, palmesøndag, var det faktisk litt sol da vi våknet til liv. Det passet godt, for vi skulle på tur, men vi måtte sette opp farten, for du vet jo aldri hvor lenge det pene været holder. 

Da jeg kom ut på veien, gikk to småjenter forbi.



De fortalte meg hva de het og at de var seks og åtte år. Jeg hadde ikke sett dem før. Så pekte de bortover veien. " Og der kommer mor og far og oldemor!" 

"Oldemor?", sa jeg, "Har du virkelig oldemor? Hun må være forferdelig gammel!" 

Og jenta var enig, hun var forferdelig gammel. Hun var over 80 år! 

Og der kom oldemor. En "jente" oppvokst i samme nabolag som meg selv, men fem-seks år eldre. Vi har ikke sett hverandre siden jeg var 14 omtrent. Hun hadde flyttet tidlig ut, slik som meg. Nå en eldre dame på besøk hos sin datter, en 80 år gammel dame jeg ville tatt for å være seksti. Hun hadde faktisk ikke rynker! Jeg har aldri sett noe lignende. Det var en morsom og hyggelig start på dagen. 



Dette er et kraftverk. Det produserer ren energi for oss. Det var stor motstand i bygda da idéen om et kraftverk dukket opp. Mange mente det ville ødelegge naturen og ta vannet fra fossen vår, Liafossen. Nå har det vært i gang et halvt år omtrent, og vi måtte ta en tur til skogs i dag for å se hvordan det stod til med elva og fossen.



Dette er noe av det første vi møter på vår vei. De skal grille pølser, mens barn og hund leker i skogen omkring. Jeg tar ikke med hele bildet fordi jeg ikke har spurt om å få ta dem på blogg, men bildet fikk jeg lov å ta. Det var så stemningsfullt, og vi ble tilbudt pølser hvis vi kom samme vei tilbake. Men først måtte vi jo opp til fossen. 





Dette blir rene Eventyrskogen etterhvert. 





Barn og hund kan leke på grønne tepper.



Og ikke alt er like trygt og moderne, men det er nok bare Trollet og Trollkona som bruker slike bruer.



Endelig Liafossen, dvs. den  nedre halvdelen av den. Den øvre kan vi ikke se nedenfra.





Vi kan konstatere at det er vann i den enda. Det går faktisk ikke an å se forskjell på før og med kraftverk. Da kan vi slappe av og gå videre.



Det første som møter oss oppe i Sakselia, er denne gamle løa som bare er satt sammen med trenagler.



Jeg vet ikke hvor gammel denne løa er. 



Den står midt inne i granskogen. Det gjorde den ikke i min barndom. Da var det åpne enger her. Det var det også rundt denne steinen som vi klatret opp på og spiste vår niste med fin utsikt mot fjorden.



Og går vi litt lengre, får vi faktisk øye på fjella på den andre siden av fjorden.



Det er mye rart å finne i en eventyrskog.





Her lever gammel og ung side om side. 



Og det er ikke lett å skjule alderen sin heller.... 

Men gammelt og ungt, vissent og levende, det nye livet bryter tross alt frem og gir seg ikke! 



 



Livskraft, kanskje neste års juletre? Det er iallfall sjelden å se en slik frisk grønnfarge.

 

08.04.2017





Vi kan like godt innrømme det. Nå har vi hatt en grå torsdag og fredag. Her er Helsetnakken. Den har vi ikke sett toppen av. Skyene har hengt langt ned i liene, selv om det ikke akkurat har regnet så mye. Det har vært mørkt og grått og trist, slik det av og til kan være på Vestlandet. Det er ikke akkurat så lyse utsikter for neste uke heller, så det spørs hvordan det går med påsketurer i år. Det blir iallfall ikke skiturer. Det er ikke nok snø på Ørskogsfjellet en gang.... Men potetball har de, hver torsdag. På bildet under er Gunnar klar for innhugg. Og de kan å lage potetball på ekte vestlandsk vis, disse nederlenderne som har drevet kafé på fjellet nå i mange år. 

 



I går gikk jeg tur i gråværet. Samvittigheten fortalte meg at det var helt nødvendig å bevege seg litt, selv om jeg hadde mest lyst å sitte inne. Da måtte jeg først krysse Sesselva. Den har nå fått et kraftverk å betjene. Noen trodde visst det ikke skulle bli vann igjen etter at strømmen tok sitt.



Men E-verket går så det suser,  og elva og fossen er full av vann... som før. Ser det ut som.




I dag har vi kjørt en tur til Vestnes for å handle. Da begynte vi å se litt av fjelltoppene rundt oss. Jeg måtte naturligvis fotografere dem. Hvorfor skal man bare ta bilder i pent vær? Det tunge været hører også med til livet. Ganske ofte faktisk.




Så kom sola i ettermiddag. Dette er fra en vandring på gjengrodde stier. Det er så spennende og koselig å lete dem opp. Lekeplassene fra vi var små. Som tydeligvis ikke er lekeplasser lenger, men har tapt i konkurransen med mer moderne innretninger. 

Det er forresten ikke så vanskelig å finne innhold til dagene i gråvær heller. I ettermiddag har vi drukket kaffe og spist vafler sammen med en kusine. I formiddag var det en annen kusine å besøke, og så har jeg en ny bok liggende. Det er "Arv og miljø" av Vigdis Hjorth. Bokormen måtte lese den. Skal jeg være helt ærlig, kjedet jeg meg litt med den i går, men den unge jenta i bokhandelen fortalte meg at jeg kunne glede meg stort! Hun hadde aldri lest en så god bok! Og nå er den også nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Det gjelde jo å følge med. 

Neste uke kommer Knut og familien. Da blir det liv i leiren, gråvær eller ikke. Og jeg går ut fra at vi iallfall skal ha en lunsj på hurtigruta en dag. Vi rekker det mens den ligger tre timer ved kai i Ålesund. Dessuten er det en spennende utstilling på Romsdalsmuséet i Molde. 

Det blir nok en spennende påske ... i ruskeværet.

07.04.2017



Dette skal være en tegning av Sigurd Jordsalfarer. Det er forsiden på en bok skrevet av en religionshistoriker ved navn Øyvind Morten. Jeg har "arvet" boka av en venninne som leser mangt og mye. En og annen gang ringer hun meg og sier at hun har funnet noe som hun tror jeg er interessert i. "Jeg skal forlenge lånetiden min, så kan du få den med deg på påskeferie", sa hun denne gangen. "Jeg tror du vil like den."  Og det stemmer som regel.

Derfor sitter jeg her i dag, med en utlest bok - og mange tanker...

Den første delen av boka var kanskje den morsomste. I ni år av min yrkesaktive periode jobbet jeg sammen med en sekretær som ofte refererte til sin bror. Innimellom syntes vi andre nesten at vi kjente ham. Han var professor i anatomi ved UiO (Per Holck). Men dette hørte jeg aldri om: At han tok ut hodeskaller fra deres fredede gravsted, studerte dem, undersøkte dem og aldersbestemte dem. Men det gjorde han virkelig. Gravstenen med den fine gullskriften ble lempet til side mens presten ved Akershus Festningskirke tente lys og leste fra Bibelen. Noe respekt må man jo ha for de døde. 

Festningsledelsen hadde også ordnet med en fin boks som hodeskallen skulle transporteres i, samt en drosje. De ville ikke risikere at hodeskallen skulle få samme medfart gjennom Oslo sentrum som sist professoren tok ut en skalle. Da hadde han puttet den i en plastpose og tatt trikken til kontoret sitt. 

Så dette ble skikkelig og respektfullt utført, og jeg er sikker på at både religionshistorikeren og anatomiprofessoren hadde en interessant og hyggelig arbeidsstund mens de gjennomgikk denne skallen. Det ble tatt røntgenbilder, CT-bilder og carbondatering (C-14). Det siste har med aldersdatering å gjøre. Og det var uomtvistelig: Skallen hadde tilhørt en mann i som levde på 1500-tallet. Sigurd Jordsalfarer døde i 1130. Skallen var definitivt ikke hans. Men hvem var eieren?

 



Forfatteren bekymrer seg mye for dette. Han synes ikke det passer seg at en vilt fremmed mann, sannsynligvis ikke av kongelig byrd i det hele tatt, skal ha sin skalle hvilende bak arkitekt Arnstein Arnebergs fine gravsten med gullskrift som forteller at her hviler Sigurd Jordsalfarer, Norges konge 1103-1130. Men festningsledelsen og Kongen hadde ikke funnet noen bedre plassering da boka ble skrevet, så skallen ble satt tilbake. Jeg vet ikke om presten var der med Bibel og lys da. Det må jo nesten være måte på, når man sniker seg inn, urettmessig, i en kongegrav. 

Hadde dette vært hele historien, hadde det ikke vært så galt. Men det ble verre. Det viste seg nemlig at skallen hadde feil nummer. Den kom nemlig fra Nasjonalmuséet i København i 1867. Nummeret skulle være d.d.16, men var d.d.15, så kanskje hadde Nasjonalmuséet sendt oss feil skalle?

Og det skulle bli enda verre. Det viste seg nemlig at det fantes to skaller med samme nummer. Vår norske forfatter var tydeligvis svært ivrig etter å få den andre undersøkt. I E-post spør han "Er det greit at jeg tar en tur?" Svaret er klinkende klart : "Nei, det er ikke greit." Det viste seg nemlig at den andre skallen var et relikvium i den katolske domkirken i København. Det er hodeskallen til en helgen, pave Lucius I som døde i 254. Og hva kan man utsette et relikvium for? Iallfall ikke tur i plastpose på trikken, jeg tror kanskje ikke en vanlig drosje holder heller, og naturligvis ikke en nordmann! Dette måtte danskene undersøke selv. Og det tok tid. Forfatteren får ikke svaret på aldersbestemmelsen mens han skriver boka. (Den kom ut i 2014.) Men jeg har funnet det på nettet. Relikviet har tilhørt et menneske som levde mellom 340 og 450. 

Jeg vet ikke hva katolikkene gjør med et relikvium som ikke er et relikvium. Men neste gang jeg er i København, har jeg lyst til å besøke denne kirka, for å se om "relikviet" er på plass. 

Og det gjør jeg ikke fordi jeg er glad i relikvier. Jeg er slettes ikke glad i dem, hverken i kristenheten, i buddhismen eller hinduismen. Jeg synes det er en forferdelig uskikk at kropper skal deles opp og spres utover slik at flest mulig kan få del i "kraften" fra dem, eller hva det måtte være. Jeg tror faktisk ikke på alle underfortellinger rundt disse "hellige" kropps- eller eiendelene heller. I min barndom forundret det meg storlig at Olav den Helliges negler hadde vokst etter at han døde. Og man kan si mye om Den norske Kirke, men relikvier har den iallfall ikke. Det er et sunnhetstegn. Iallfall for meg.

 



Men Kulturhistorisk muséum skal visstnok ha et. For inni dette korset skal vi skimte en flis av Jesu kors. Flisen fikk Sigurd Jordsalfarer av en kristen konge i Jerusalem. Denne flisen har tydeligvis hatt en omskiftende tilværelse, så det spørs hvor mye som er igjen av det opprinnelige korset. Sannsynligvis ingen ting. Hvis vi skal være realistiske. 

Men vi kan jo gå og se på det. For noe må vi jo ha igjen etter denne kongen, når vi ikke lenger kan skryte av å ha hodeskallen. 

Sigurd Jordsalfarer hadde heller en trist og vanskelig periode på slutten av sitt liv. Forfatteren og en annen kjent professor, denne gangen i psykiatri, Ulrik Malt, tar for seg denne perioden og mener han kanskje var bipolar. 

Men når du leser om alle de bekymringene, den urolige tiden, frykten for nabokongene, og forventningene om en ny korsferd til Det Hellige land for å drepe enda flere muslimer (noe han sannsynligvis ikke hadde det minste lyst på, han hadde jo nettopp funnet den store kjærligheten), forstår jeg veldig godt at han både var irritabel og deprimert. For meg ligner det nærmest på en normal reaksjon.

Stakkars Sigurd Jordsalfarer!

På veien.



 

Slik ser en dag på veien ut. Det gjelder å holde til høyre. Ingen særlig hyggelig opplevelse å kollidere med en slik maskin. I går kjørte vi 468 km, inkludert en liten runde på Kaldbakken før vi la ut på veien nordover. Det var meldt dårlig vær over alle fjelloverganger, til og med flere stengte veier, og dårlig vær på vestlandet, sterk vind og mye nedbør.

Så det var litt spennende å legge ut, men vi trodde nå egentlig ikke på at det skulle bli så ille. For det første er det ikke skikkelig fjellovergang så langt nord som ved Dombås. For det andre er vår erfaring at været som regel er bedre enn det som meldes. Det er akkurat slik som min fetter sa den gangen vi var fire-fem år og skulle få lov å være med våre mødre på Moldetur, noe som var en skikkelig stor opplevelse den gangen. Vi skulle ta det vi kalte Melkebåten. Den het Tresfjord I. Det var ikke akkurat en moderne ferje. Og værvarselet var dårlig. Akkurat det, kombinert med en mor som var engstelig for det meste, var ikke det beste utgangspunktet for turen. Men min to år yngre fetter hadde forstått mye allerede da. Han skjønte nok at han burde trøste meg. Forresten har han selv selv stort sett ikke vært redd for noen ting, hverken når det gjelder skibakker eller fjellturer eller båtreiser. Så han gledet seg. "Det blir ikke storm, Randi. Det er bare noe denne værmannen sier for å skremme oss!" Jeg glemmer aldri den uttalelsen. Jeg tenker på den hver gang jeg trenger det. For den stemte. Vi hadde en helt topp Moldetur, både til lands og til vanns.

Når vi skal feire påske i vårt 92 år gamle hus i Tresfjorden, går veien først på riksvei 4 til Mjøsbrua, deretter på E6 til Dombås, og til slutt på E136 til Solbakken, da må vi kjøre ned Romsdalen, forbi Mannen (som stadig står der og lurer på om han skal falle ned snart) og Trollveggen (den står støtt), før vi kommer ned til Åndalsnes og Romsdalsfjorden. 

I går var det strålende vær på Østlandet, det var lite trafikk, iallfall på vestsiden av Mjøsa, litt regn et lite stykke nord for Lillehammer, eller bare velstand. Jeg synes jo nå at jeg har kjørt denne veien så ofte at jeg husker hver sving, men nå begynner det faktisk å komme mange nye svinger. For første gang kjørte vi på ny vei, utenom Vinstra, på vestsiden av Lågen. Og med nye veier forsvinner jo litt av hvert og erstattes av dette:

 



 

Nå er det tunnelutsikt både her og der, både i øst og vest. Og nå håper jeg forresten ikke at Norges regjering får ja fra EU på sin søknad om å bygge en alt for bratt Oslofjordtunnel til. Nå har vi nok av dem. Iallfall så lenge vi skal ha disse store lastebilene på veien. 

Men i går ankom vi Dombås i sol, og fant vår rasteplass litt vest for Bjorli, like flott vinter som sommer.

 



 



Men naturligvis måtte det komme en sluddbyge forbi Mannen, og like naturlig var den over da vi kom til Åndalsnes.

 



Dette er fra Innfjorden. Her skulle det i følge værmannen vært bølger... Nå hadde vi blitt skikkelig optimistiske.

 



Og dette er Tresfjorden. Ikke storm eller kuling der heller.

 



Og vårt gamle hus står, klar for å ta i mot oss enda en påske. Oppvarmet var det også. Det hadde en kusine sørget for. 

I kjelleren var det til og med en i velkomstkomitéen.

 



Gunnar tok seg av den.

Og i dag er det gråvær. Det er helt tett ute i fjorden, og det beveger seg ikke så mye, for det er totalt vindstille.  Jeg sitter her og lurer på om jeg skal dusje først og gå tur etterpå, eller om det er lurest å gjøre det omvendt. Én ting er i hvertfall sikkert: Det er torsdag. Det betyr potetball på Ørskogsfjellet i ettermiddag. Uten utsikt - i dag. 
 

Og nå kan påsken bare komme - uansett vær. 

"Gammelt vennskap ruster ikke"



Dette er Halden, eller iallfall den delen av Halden by som er mest kjent, Fredriksten festning. Det er et lite stykke norsk stolthet, for her tok vi (eller var det kanskje svenskene selv?) livet av krigerkongen Karl XII i 1718, like før jul. Det måtte ha vært en trist jul for svenskene det året.... Iallfall for de fleste av dem...

Men i går var festningen et flott skue i flott vær, og jeg fikk også se litt mer av Halden sentrum da jeg vandret oppover Storgaten for å finne min venninnes forholdsvis nye leilighet.

 

Jeg husker veldig godt første gangen jeg så henne. Hun stod ute i skolegården til det vi den gangen kalte Molde høgre skole. Hun hadde på seg en rød kjole med hvite prikker.  

Da vi etter hvert fant våre klasserom, vi skulle begynne på gymnaset, satt plutselig den røde kjolen med de hvite prikkene litt foran meg på raden ved siden av. Den ryggen ble det etter hvert betryggende å ha der, og den ble der i de tre årene vi gikk på reallinjen, i den ene av reallinjeklassene ved Molde høgre skole i tiden 1958- 1961.

Senere har vi "vært en del av hverandres liv", som det så fint heter. Vi har bodd ett år på samme rom på Englehjemmet i Oslo da vi begynte å studere, vi har vært hverandres forlovere, og vi har holdt kontakten gjennom et heller arbeidssomt liv med jobb og barn, og mann, det siste ikke fullt så arbeidssomt, vi har begge vært heldige i valget av våre menn. 

Men nå har hun mistet sin. Nå sitter hun i en flott leilighet som de hadde kjøpt for å ha sin alderdom sammen der. Han døde, ganske uventet, etter vel et år. 

Så akkurat nå er vår hverdagslige livssituasjon noe forskjellig. I går skulle vi til Østfold for å ta ut bobilen etter at den har stått i vinteropplag.  Gunnar tok buss fra Halden til Vatvedt gård, og kom blid og glad tilbake til Halden med bilen som hadde startet på første forsøk.

Da hadde to "gamle" damer hatt to gode timer sammen. Jeg legger merke til at jeg må sette ordet gamle i anførselstegn, for vi følte oss slettes ikke gamle der vi satt og mimret og delte opplevelser. Og det til tross for at at samtalen mye dreide seg om å dele savn. Hun har mistet det kjæreste hun hadde. Det har ikke jeg opplevd, men vi har begge mistet foreldre, og nå hadde vi endelig ro og tid til å gå igjennom disse opplevelsene, på en måte få orden på dem sammen, og beskrive det savnet som ikke forsvinner med årene, men som forandrer seg, og som gjør at to "gamle" damer fremdeles tar seg i at "dette skulle jeg ha fortalt Mamma" eller "dette skulle Pappa hørt". 

Slike livslange vennskap er ubetalelige, og de lever videre selv om livet forandres og helsen svikter. Og heldigvis har vi jo fått så mange tekniske hjelpemidler etter hvert. Nå er det muligheter for å holde kontakten selv med dårlige bein og dårlig balanse eller dårlig hørsel. Så lenge vi kan trykke på knotter og hodet fungerer, går det bra. Vi satser på det. For vi vil enda så gjerne ha mange år sammen.

 



 

Men alle besøk har en avslutning, og her dukket Gunnar opp med sin andre store kjærlighet (den første er naturligvis meg, det liker iallfall jeg å tenke). Denne heter Fia (det er en Fiat), og i går oppførte hun seg pent og lydig, slik som Gunnars store kjærligheter vanligvis gjør, så han var meget fornøyd, og vi hadde en ukomplisert tur tilbake i kveldsmørket. 

I fjor hadde vi tre fantastiske turer med bilen. Vi får se hvordan det går i år når den må konkurrere med min behandling. På et vis skal vi vel få det til. Den første turen er allerede avtalt. Den går til bobiltreff og opera - nettopp på Fredriksten festning - sammen med kusiner og fetter med bobiler. Det er i midten av juni. Da kombinerer jeg det med venninnetreff også.  

Da satser vi på at festningen ligger der og viser seg frem i solskinnet. Akkurat som i går.

En tannlege for livet...



Slik kan tennene til en gammel dame se ut, dvs. noen av dem. Jeg lurte meg til å ta et bilde av røntgenbildet mitt under siste konsultasjon. Det er særlig de to stabbesteinene til høyre som har gitt meg problemer for noen år siden. Nå har de holdt seg i ro lenge.

Det er sannelig viktig med skikkelige støttepersoner rundt en eldre dame. Jeg har flere.  Sist skrev jeg om Unni, frisøren min, denne gangen må jeg skrive om tannlegen. 

Fordelen med å bli eldre er naturligvis at du gjennom et langt liv har stiftet bekjentskap med viktige personer, og du har hatt anledning til å skifte dem ut hvis du ikke stoler på dem. Tannlegen min har jeg hatt siden 1986, dvs 31 år. Og det er faktisk en grunn til at jeg ikke har skiftet ham ut. Gjennom rutineperioder og mer strabasiøse perioder har jeg utviklet et tillitsforhold, en tro på at han kan sine ting, noe som gjør at jeg slapper av, om ikke helt, så iallfall nok, når jeg setter meg, eller kanskje riktigere, legger meg godt til rette i stolen og kikker rundt på ingrediensene som befinner seg over mitt hode. 

For noen dager siden fikk jeg tannverk. Og det er lenge siden sist. Det er ingen vanlig foreteelse, hvis noe skjer i min munn, pleier jeg å ringe til tannlegen å få ordnet det fort. Det som skjer, er vanligvis ikke tannverk, men noe som løsner av en gammel fylling. Men denne gangen var det annerledes. Denne gangen var det vondt å trykke på tennene i venstre side av undermunnen, det var vondt å bite sammen, og det banket i tennene synkront med pulsen. Jeg likte det ikke, men jeg bestemte meg for å sove på det en natt før jeg tok kontakt denne gangen. 

Neste morgen var smertene borte. Hva gjør man da? Reiser man på påskeferie til Tresfjorden og stoler på at dette ikke kommer tilbake? Og hvis det kommer tilbake, hva gjør man da? Jeg så for meg at jeg satt i en tannlegestol på en eller annen tannlegevakt i Ålesund eller Molde med en ung tannlege som kanskje aldri hadde hørt om bisfosfonater, grøss og gru! 

Etter brystkreften for fire år siden har jeg nemlig fått noe som heter Zometa intravenøst to ganger i året. Det er et stoff som ligner på Fosamax, men virker mye sterkere. Det skal forhindre benskjørhet, og det skal forhindre benmetastaser. Og det inngikk i rutineprogrammet, så her var det bare å dra frem blodårene og oppføre seg pent, og det har jeg gjort, glad for å slippe benskjørhet og benmetastaser, men ikke så glad for alle mulige bivirkninger, hvorav den ene kan være kjevebensnekrose etter tanntrekking. Jeg må passe mine tenner, og sørge for å ha en tannlege som forstår seg på dette.

Jeg ringte tannlegen, fikk time dagen etter, informerte ham om problemet og sa jeg forstod godt hvis han syntes jeg var hysterisk, men nå skulle jeg snart påbegynne min andre kur mot en ny brystkreftsvulst, så nå turde jeg ikke noe annet enn å passe på.

"Du skjønner," sa jeg, "jeg tør ikke å slippe noen annen tannlege inn i min munn enn deg! Du kommer til å drages med meg til jeg dør! "

Han lo. Han hadde hørt lignende uttalelser før. Sist var det en som hadde sagt at hun ville kaste seg foran trikken den dagen han sluttet. Jeg lovet at det ikke ble meg. Et sted må grensen gå. Til og med en tannlegevakt med en uerfaren tannlege måtte være bedre enn å bli påkjørt av trikken. Og vi var enige om det.

Tennene mine ble studert meget nøye, røntgenbildene ble sammenlignet med tidligere bilder, og jeg fikk en demonstrasjon av hvordan tidligere betennelser så ut og en forklaring på hvordan kjevenekrose ville ta seg ut på bildet. Dessuten igjen en påminnelse om at det først og fremst er tanntrekking som kan gi trøbbel, fordi tilhelingen kan bli vanskelig og må passes nøye på. 

Og jeg spurte om alle tannleger er klar over dette. Han mente naturligvis det, men sa at problemet kunne være at ikke alle pasienter tenker over å si fra om at de får Zometa, og at noen heller ikke husker navnet på det de får. (Det er jo mange som bruker tabletter i stedet, f.eks. Fosamax. Men der er heldigvis faren for bibirkninger mindre.) Så det er mye å tenke over for en gammel dame. En god idé må være å ha en liste over hva man bruker av medisiner i sin 7.sans, eller på telefonen et sted, for de mer moderne...

Jeg var lettet da jeg gikk fra tannlegen. Det virket ikke som han syntes jeg var kommet unødvendig. Og han ønsket meg lykke til med videre behandling. Jeg følte at jeg hadde fått en profesjonell og en menneskelig behandling.

"Forresten," sa jeg i det jeg skulle gå. "Jeg tygde tyggegummi en stund før jeg fikk tannverk."

"Gjør du det ofte?"

"Nesten aldri."

"Slutt med det!"

Og når jeg tenker meg om, tror jeg han har sagt det før. 

Jeg vandret lykkelig mot bussen og visste at nå hadde jeg kjøpt tyggegummi for siste gang i mitt liv. For sikkerhets skyld.

 

 

Det er ikke greit å bli gammel...



Nei, det er jamen ikke greit å bli gammel. Det vet journalistene også. En av dem, skrivende for Aftenposten, måtte visst på byen en dag for å finne en gammel, ensom dame hun kunne skrive om. Journalister har jo et meget begrenset kjennskap til omverdenen, iallfall hvis man skal tro det Anki Gerhardsen skriver i Aftenposten i dag. De kjenner de samme personene, dvs.: de kjenner lesbiske akademikere, men ikke uføretrygdede kassadamer (jeg synes nå forresten ikke kassadamer kvalifiserer til uføretrygd med den stressende jobben de har). Etter å ha lest intervjuet med den ensomme eldre, tror jeg ikke journalistene  kjenner så mange slike heller. 

Intervjueren hadde visstnok fulgt damen hjem, og de hadde hatt en heller trist samtale om alderdommens ensomhetsproblem. Riktignok hadde damen barn, men dem så hun lite til. Hun så ingen andre heller. Men hun hadde friske ben å gå på og hun var ikke dement. Forresten tilhørte hun vel heller gruppen "unge eldre", hun var 72 år...

Og jeg ble sittende å tenke. Damen var tre år yngre enn meg. Kanskje til og med mindre glemsk enn meg. Hun bor i et velordnet land. Hun har friske ben å gå på.... Så hvor er nærmeste eldresenter? Kanskje hun føler seg for ung til å gå der, hun tror kanskje som så mange andre at hun ikke "er helt der enda"?  Hun bor i byen. Ser hun ikke andre rundt seg? For eksempel en dame av typen på bildet under, som kanskje trenger litt hjelp for å få varene sine hjem, og som kanskje også føler seg ensom der hun sitter på benken med rullatoren sin foran seg?

 



 

Med min psykiaterbakgrunn er det naturligvis nærliggende å tenke at damen er deprimert. Deprimerte er jo ikke av de mest kontaktsøkende akkurat. Eller kanskje er hun bortskjemt, som så mange andre av oss som sitter stille og venter på at velferdssamfunnet eller barna skal komme til oss først, og så kan vi etter hvert vurdere om det er noe vi selv kan bruke vår dyrebare fritid til. Det kan naturligvis ikke være hva som helst. Det må være noe som får oss til å føle at "nå er vi endelig helt der"... Og jeg tenker videre: Hvis vi er heldige, skjer det. Men hvor stor er den sjansen egentlig? Imens går årene. De dyrebare årene vi har igjen å leve her på jorden.

 



Og mens jeg satt og funderte på dette, kom naturligvis Aftenposten med løsningen her for noen dager siden. For et under! Nå er eldres ensomhetsproblem løst. Det er bare å trykke på knappen! Grønn hvis man er i behov for kontakt, rød hvis man vil ha fred. Naturligvis må man få hjelp fra Hjelpemiddelsentralen til å installere en datamaskin først, men så er det bare å trykke i vei... Jeg måtte sjekke datoen, men det var ikke 1.april. Og artikkelen var underskrevet av tre personer, alle med tittelen professor. Jeg leste tre ganger. Jeg spurte Gunnar om han forstod det som stod der. Jeg leste én gang til, for jeg kan jo så lite om data at jeg så det ikke som usannsynlig at jeg kunne ha misforstått noe.

Man måtte registrere seg først. Maskinens Ola og Kari måtte vite hva vi var mest interesserte i å snakke om, var det sport eller debattprogrammer, hvilke aviser leste vi og hvilke TV-programmer så vi? Det er visst ikke så greit å være datamaskinmenneske heller. De vil oss jo det beste, og det beste i denne sammenhengen er tydeligvis en interessant samtale. Og jeg som satt det meste av dagen i går og ble mer og mer frustrert fordi jeg ikke forstod meg på min nye Mac, og som blar fort forbi denne uhyggelige Siri- stemmen (ikke misforstå, det er ikke datteren min) hver gang den dukker opp, kjente mismotet senke seg over min ellers så koselige morgenstund.

Dette er altså fremtiden. Hvis jeg registrerer meg da.

Jeg tror jeg heller går på Seniorsenteret.

 

Om antibiotikaresistens og krim og penger og Jo Nesbø.



Det er strålende vær over Oslo i dag. Jeg skal naturligvis ut og gå en tur, men ikke for tidlig. Først må nyhetene sjekkes på TV og i Aftenposten, og så må jeg skrive denne bloggen - hvis jeg har noe på hjertet da. Og slikt tar tid. I dag har i tillegg programmet spilt meg et puss slik at halve innlegget ble borte. Det er frustrerende, men slikt må visstnok en blogger tåle av og til. I tillegg hopper stadig bokstavstørrelsen ut av programmet, så hvis dette produktet kommer ut med forskjellige bokstavstørrelser (mangfold er jo in for tiden) er det bare fordi jeg har gitt opp å krangle meg til den jeg har valgt for innlegget. Ett sted må grensen gå, til og med for en blogger. Men nå har jeg fått med meg nyhetene (jeg hopper over Politisk kvarter for der snakker de bare i munnen på hverandre, og det stresset orker jeg ikke i en rolig morgenstund) og det mest interessante i Aftenposten.

Egentlig er det flott å ha avisene på nett. Papirutgaven kaster man jo etterhvert som papirkurven blir full (og det blir den jo fort), men på nettet kan du stadig finne tilbake til ting du leste og som du har glemt. Ikke dumt å ha denne muligheten for en gammel dame.

Jeg har benyttet meg av den i dag. Rett og slett fordi jeg har hatt noen dager hvor jeg har tenkt på Jo Nesbø (han har jo nettopp kommet med en ny bok), og fordi jeg fant en svært så viktig oppgave for ham mens jeg leste avisen i dag.

Jeg innrømmer gjerne at jeg har et ambivalent forhold til denne forfatteren. Jeg liker sangene hans. Han skrev kjempegode tekster og sang dem godt da han var aktiv i band. Han skulle ikke ha sluttet med slikt, tenker jeg. Dessuten har han visstnok skrevet fine barnebøker. Jeg har ikke lest om Doktor Proktor, men med Nesbøs fantasi er det sikkert ikke kjedelig. I tillegg husker jeg en veldig morsom og hyggelig kveld på Stovner bibliotek for noen år siden. Der fortalte Jo Nesbø om sin oppvekst i Molde, og der var det mange gullkorn å more seg over. (Ikke minst for en tidligere moldenser.) Han skulle ha skrevet mer om slikt, tenker jeg, for jeg liker jo ikke krim! Det gjelder generelt, og det hjelper ikke at Jo Nesbø har skrevet den, snarere tvert i mot. Jeg har lest bare én av hans krimbøker. Det var for makabert for meg. Livet er kort, og det er mye som skal leses. Jeg kan ikke kaste bort tiden på slike bøker.

På fredag hadde Aftenposten et interju med Nesbø, og i dag fant jeg det frem. Det var i grunnen interessant lesing. Det mest interessante var å høre ham fortelle om sin egen fantasi. Det er tydelig at den inneholder en livlighet og rikdom som de færreste av oss er utstyrt med, og at den betyr både en gave og en plage. Det er jo morsomt å lese om moren som fikk bekymringsmelding hjem etter at han hadde skrevet stil om en fin dag i skogen. I hans fortelling om denne fine dagen var det ingen som kom levende hjem. Det er mindre morsomt å lese at det han er mest redd for, er å bli psykotisk. Forresten sier han også at han er klar over at bøkene hans kan bli vel makabre, og at han forsøker å holde seg selv litt i tømme etter et "slakt" av en svensk litteraturanmelder - nettopp på grunn av dette - av boken Panserhjerte. 

Jo Nesbø tjener mye penger. Han setter visstnok mye inn i Harry Hole - stiftelsen, den arbeider med å forbedre lese - og skriveferdighetene til barn i utviklingsland, og det er et aktverdig tiltak. Men i dag har jeg funnet et felt til, som er livsviktig og som trenger penger, for i dag har jeg lest hva fagfolk skriver om antibiotikaresistens og hvor viktig det er med grunnforskning på området, både for å forstå hvordan man kan forhindre resistensen, og hvordan man kan finne nye typer antibiotika som kan redde menneskeheten i fremtiden. Vår generasjon har jo levd i gullalderen. Min farfar døde av lungebetennelse 55 år gammel. Han ble dypt savnet. Sannsynligvis ville jeg også ha blitt kjent med ham hvis dette hadde skjedd bare få år senere, for da kom penicillinet. Slike tilstander har vi sluppet i min livsperiode, men det er ikke en selvfølge at senere generasjoner er like heldige. 

Så vi trenger nok mange av de forskningsprosjektene som aldri kommer i gang på grunn av pengemangel.  Og hva hjelper det barna i Afrika om de kan lese, men dør av en infeksjon som skulle ha vært slått ned med antibiotika? -- Vel, naturligvis er det bra å gjøre begge deler. Det er til og med nødvendig å gjøre begge deler. 

Men hadde jeg hatt så mye penger som Jo Nesbø, så hadde jeg gitt en stor slump av dem til forskningen. Den trenger det virkelig!

Vår!



Jeg hadde ikke tenkt å blogge i dag, men så fant jeg denne! 

Og dette var stor stas. Vi har blåveis bare ett sted på Torpet. Den har kommet igjen hvert år så lenge vi har vært her, dvs siden 1980. Jeg tror det må kalles trofasthet. Det er vår første vårblomster, så dette er ekstra morsomt og et sikkert vårtegn. Forresten har denne dagen lignet mer på den første sommerdagen enn den første vårdagen. Det har vært strålende sol fra klar himmel, og vi har vekslet mellom lysthuset og terrassen, både for soling, lesing og spising. Innimellom har vi tatt oss en liten spasertur i skogen, og jeg tar naturligvis bilder, men det er ikke lett å ta "skrytebilder" i slutten av mars. Det er jo ikke et eneste grønt blad, alt er bare brungrått og trærne spriker mot himmelen med bare og tynne grener. Det var heller ingen hvitveis å finne.

 



Men dette er iallfall restene av smia som stod her da soldaten og hans sønner drev og skodde hester, sånn ca 50 - 100 år før vår tid. Forresten laget de mye annet også. Vi finner det igjen i fine låser og beslag på flere dører. På denne tomten mistet sønnen til siste soldat armen sin da de skulle smelte noe de trodde var en blyklump, men som det viste seg var en granat fra første verdenskrig. Det fortelles at faren konstuerte og produserte en protese til ham, og denne må ha virket godt, for sønnen klarte seg alene her på Torpet i mange år etter at foreldrene døde. Så selv om Torpet ikke er verdens mest fancy feriested, er det med en viss respekt vi går her og tenker på de historiene vi har hørt om dem som har levd her før oss og ser spor etter det de har utrettet... og med en stor takknemlighet for alle de årene vi selv fikk komme hit med barn og deres venner, og tilby dem et fristed.  Det har vært mye liv på Torpet opp igjennom årene. 

 

Dette er fra juletrelageret vårt. Og vedlageret. Nå er det snart tid for en ny vedhogst, og det er alltid et fint teamarbeid, til og med barnebarna har sansen for det. 

Forresten må jeg nevne at fuglesangen har vært sterk og flott hele helgen. Og jeg, som ikke akkurat er noen fugleekspert, har utstyrt meg med fuglebrett og brødsmuler, samt innkjøpt spesialmat fra butikken, lagt det ut på de forskjelligste steder slik at jeg skulle kunne følge godt med dem, - og ventet og ventet. Men ingen har vært interessert i maten min. Jeg blir nesten litt fornærmet over å bli så oversett og så utakknemlig behandlet. Jeg forstod ingen ting, før Gunnar - han har kanskje mer greie på slike ting - fortalte meg at jeg måtte forstå at fuglene er i østrus (et slags faguttrykk, jeg skjønte hva han mente ) og at jeg må forstå at nå er det kurtisen som gjelder, og da er ikke matlysten på topp. Det virker nok som han har rett, men jeg tror jeg lar maten ligge likevel, for sikkerhets skyld. Det er jo ikke sikkert at alle er like heldige med kjærligheten i fuglelivet heller...Om ikke annet forsvinner den vel inn i en kattemage før vi er tilbake neste gang.

Men nå takker vi for oss, for en nydelig helg, for stillhet og ro og sol og blåveis, og vender nesen vestover igjen i morgen formiddag. 


 

Våren på vei.



I går gikk jeg meg vill på Stovnersenteret. Om det er alderen eller ombyggingen som har skylda, skal jeg ikke mene noe sikkert om, helst er det vel en blanding av begge deler. Jeg havnet iallfall i garasjebygget, og skulle ha vært på den andre siden av bebyggelsen. Dårlig tid hadde jeg også, så det var tilløp til stress, men det holdt akkurat...heldigvis.

Jeg hadde gått oppover. Jeg sa til meg selv at jeg trenger å komme i gang med morsjoneringen igjen etter en uke som heller har vært sparsom på den fronten. Dessuten hadde jeg, mens jeg var innlagt på Ullevål, fått et brev fra Fylkeslegen om at jeg måtte levere førerkortet mitt inn til en politistasjon, fordi jeg hadde dette anfallet med bevisstløshet den natten i februar. Akkurat det hadde jeg ikke forhastet meg med. Ikke hadde jeg kjørt bil heller, så samvittigheten var helt i orden, men humøret var ikke helt på topp. Heller litt tungt, for å si det rett ut. Her har jeg flere venninner som aldeles frivillig har sluttet å kjøre bil, fordi de ikke føler seg trygge med det, men de får lov å kjøre! De må ikke levere inn noe førerkort! Og så går jeg her, jeg som er glad i bilen og glad i å kjøre, og jeg får ikke lov, fordi jeg har hatt to anfall med bevissthetstap mens jeg sover... og med et og et halvt års mellomrom!  Det er i slike situasjoner at man har lov til å være trist, samtidig som man må benytte den lille fornuften man er utstyrt med. For naturligvis skjønner jeg at jeg ikke kan sammenligne disse situasjonene. Naturligvis skjønner jeg at bevisstløse personer ikke kan kjøre bil, naturligvis skjønner jeg at her gjør alle bare jobben sin, først Gunnar som ser anfallene, så nevrologen som sladrer til Fylkeslegen, og så Fylkeslegen som skriver til meg. Politiet hadde ikke fått brevet. Det synes jeg er litt merkelig. Kanskje Fylkeslegen stoler på at sjåfører er ærlige. 

Så målet med turen min var først Stovner Politistasjon, deretter en kaffekopp og til slutt språkkafé. Damen hos politiet var helt grei. Ingen medfølelse og ikke en snev av "å synes synd på" meg, som jeg kanskje hadde forventet. Men det var like greit. Tidligere på dagen hadde jeg gjort et forsøk på å få tak i min dame på Majorstua politistasjon for å få svar på en del spørsmål rundt dette. Hun var en god støtte sist jeg var i samme situasjon, men hun hadde naturligvis sluttet, så jeg måtte nøye meg en mannsstemme som jeg hadde følelsen av at jeg halte og dro svarene ut av, men han visste hva han svarte på, og jeg var lettet og glad etter samtalen med ham, og godt rustet til det som eventuelt måtte komme på Stovner.... Og likevel gikk jeg og smådeppet etterpå. Fant meg en kaffekopp og et rundstykke og ga meg selv lov til å si et lite farvel til dette førerkortet som egentlig betyr så mye for meg, samtidig som jeg var klar over at dette ikke var verdens undergang, hverken for meg eller andre. Og så kom jeg nesten for sent til språkkafé.

Sceneskifte. Tjue entusiastiske, unge utlendinger som vil bo og leve i Norge, mange velutdannede, hyggelig og blide, til tross for at de er helt alene i et fremmed land. Kaffepausen er svært viktig, for da får vi snakke sammen om andre ting enn akkurat språket. Da skal språket brukes til en vanlig samtale. En ung jente fra et østeuropeisk land fortalte meg gledesstrålende at hun hadde fått jobb, og jeg var spent. Jo, hun skulle sykle ut mat til private som bestilte fra et firma. Hun hadde fått kontrakt, men hun måtte stille med egen sykkel, så hun hadde gått på Finn og funnet en sykkel til to hundre kroner. Nå gledet hun seg til å sykle rundt i Oslo og gikk ut fra at hun i løpet av sommeren ville komme i god form. Jeg ble faktisk ganske imponert.

 En av de andre fortalte at hun hadde studert pedagogikk på universitetet der hun kom fra. Drømmen var å få jobb i barnehage. Nå var hun au pair. Jeg spurte om hun tjente noe særlig på det. Hun ristet på hodet og stakk hånden dypt i jakkelommen. Jeg forstod det ikke helt før hun så på lommen sin og sa: "Hva kalles dette?" - "Lomme", svarte jeg. -"Ja, jeg får lommepenger...  Men jeg får lov å gå på språkkurs, og til helgen har jeg fri på søndag."

Etter språkkaféen er det tjue blide ansikter som takker for i dag, ønsker deg god helg, noen tar deg i hånda og noen gir deg til og med en klem. Hva slags helg de forskjellige går mot, er sannelig ikke så godt å vite.  Etterpå gikk jeg i sakte tempo mot T-banestasjonen og tenkte at jeg jamen ikke kan klage. For hva har jeg egentlig å klage over?

 




I dag er Gunnar og jeg på Torpet. Her har vi drukket kaffe i solskinnet på terassen og fulgt med på hestene til naboen. De har også koset seg i det fine vårværet. Og etterhvert som solen kom lavere på himmelen, måtte jeg naturligvis ta et bilde av værtiuren på taket til "Mormors hus". Jeg synes det er så betryggende å ha ham der.

 


 Nå er våren på vei!

En dag hos Unni.



I dag var det Unni-dag. Det er alltid noe å se frem til. For det første fordi man får skikk på et halvlangt og halvskittent hår, det er naturligvis det viktigste. For det andre er det alltid hyggelig med en prat  og en kaffekopp. Det går an å snakke om mye på en frisørsalong, iallfall så lenge det er Unni som er frisøren.

Med et lite avbrekk for noen år siden har Unni holdt til her på Ammerud i mange år. I hennes første periode her oppe, var jeg ikke hennes kunde. Da hadde jeg bare en og annen time hos en av de andre frisørene på salongen hennes. Eller jeg vandret forbi og så langt etter alle pokalene som var utstilt på hyllene på veggen - resultatet av alle konkurransene hun hadde vunnet.

Nå er pokalene borte. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje hun har mer enn nok å gjøre som det er. Og jeg har avansert til å være hennes kunde for flere år siden. Det har jeg tenkt å fortsette med, så lenge jeg får lov. Jeg har jo vært ganske kort på håret lenge, men i det siste har vi latt håret få litt mer lengde, og i dag tok vi skrittet fullt ut, nå skulle frisyren få et litt annet preg. Jeg hadde med et bilde av lillejenta mi, Eli (den lyse av de to på bildet, naturligvis, jeg får vente med Maris blåfarge til jeg fyller åtti), og lurte på hva Unni syntes. Kunne hun klare å få meg i nærheten av en slik fasong, og trodde hun jeg ville kle den?



Og Unni var med på notene, og det måtte naturligvis jeg ha et bilde av, dvs. et speilbilde.

 

Resultatet var vi begge fornøyd med. Spørsmålet er hvordan dette blir når jeg skal vaske og føne håret mitt selv, men Unni tror det blir bra, og dessuten har hun sagt at det bare er å komme tilbake om jeg blir misfornøyd. Jeg var egentlig ganske oppløftet på min vei oppover bakkene mot skogen. Nå blir jeg snart 75, og så er jeg så heldig å ha en frisør som synes det bare er morsomt at jeg vil forandre frisyre. Det er slike forhold som gjør at man kan føle seg litt med i livet, selv om man har vært pensjonist i flere år.... Hjemme måte jeg naturligvis forsøke å fotografere dette resultatet, men det var ikke så enkelt. Selfi gir et stygt resultat, og i speilet kommer telefonen i veien.








Noen synes kanskje ikke det er den store forandringen, men det blir vel litt tydeligere etter hvert. Mari og Eli har allerede godkjent den!

Så nå har jeg allerede begynt å fundere på hva som skal bli det neste jeg må forandre.

Stakkars Gunnar.... 

"Gud lager ikke søppel"



Dette er sikkert ikke så stor kunst, men det var så glade farger, oppmuntrende å se på mens vi hadde "sangtime" på Seniorsenteret i dag. Av og til kommer det en pianist innom med en bunke sangbøker som han fordeler rundt omkring i forsamlingen og oppmuntrer oss til å velge sanger. For oss som liker å synge, er det en hyggelig stund. Han legger til og med toneleiet noe ned, slik at en smårusten stemme kan klare å følge med...  Bildet minner forresten om at våren er like om hjørnet. Det høres på fuglesangen hver morgen her oppe i skogkanten. 

Jeg har nå stått opp tidlig to dager på rad. Jeg har møtt på mitt fastlegekontor kl 08 for å sette på meg et blodtrykksapparat og for å ta det av igjen etter et døgn. Alle som har prøvd å gå med denne innretningen på seg vet omtrent hvor behagelig det er å få tatt den av igjen, og hvor vanskelig det er å sove med den. Men nå er iallfall mitt blodtrykk skikkelig undersøkt, og det var i orden, så nå kan jeg slappe av og føle meg normal - iallfall på det feltet. 

De begynner å kjenne meg ganske godt på fastlegekontoret mitt på Frysja nå. Og det er gjensidig. Nå har de visst også skjønt at jeg ikke er en person som møter der for moro skyld, så nå får jeg klar beskjed om at jeg bare må ta kontakt når jeg trenger det. Og jamen er det godt å ha dem der når man trenger det, men nå håper jeg det går litt tid til neste gang.

I dag fant jeg forresten et dikt som jeg måtte "ta med meg" hjem da jeg satt der og ventet på tur. Jeg fant en bok som Gunnars gamle sjef på DnR, Jan Vincents Johannessen, hadde skrevet sammen med sin venn, maleren Jacob Weideman. Den siste var nok mest ansvarlig for illustrasjonene. Boken heter "Kunsten å leve", og Jan Vincents er nok ansvarlig for diktet... tror jeg da. Han var jo en fargeklatt da han bestyrte Radiumhospitalet. Vi har ikke for mange av dem. Her er diktet:

Ingen andre kan leve ditt liv

Ingen andre vet hvordan du bør leve

Livet er ikke et problem du skal løse

Livet er et mysterium du skal leve

Å leve er å gjøre deg selv sårbar

Alle mennesker er verdifulle

Gud lager ikke søppel 

Jeg likte særlig den setningen om at livet er et mysterium du skal leve, og så likte jeg veldig godt avslutningen. Gud lager naturligvis ikke søppel. Så enkelt går det an å si den tingen. 

I går ble det sagt i mange av dagens nyhetssendinger. På en litt annen måte. Da var det noen som feiret Downs-dagen. Da kledde man på skulpturene i Vigelandsparken forskjellige sokker, for å feire livets mangfold. Det er mange måter å si det på. Diktet til Johannessen var en oppmuntring før jeg skulle inn og få dommen over blodtrykket mitt. Hadde jeg vært i en annen sinnsstemning, hadde jeg kanskje lest det og tenkt at dette var nokså trivielt sagt. I dag syntes jeg det var så bra at jeg måtte skrive det ned. 

Det kan vel tenkes jeg har vært i det litt sentimentale hjørnet i dag, så sentimental at jeg - på vår sangstund - foreslo at vi skulle avslutte med Kristi Sparboes "Hjem langt mot nord". Men da hadde vi sunget så mange sanger med hyllest til Oslo at jeg syntes det var på sin plass. Det er faktisk mange her i Groruddalen som har røtter nordfra. Og sangen stod i pianistens sangbok. Egentlig er det vel Arne Bendiksens norske versjon av den amerikanske "Home on the Range", men det var Kirsti Sparboe fra Tromsø som gjorde den til sitt varemerke, og i dag var det gamle Groruddalsstemmer som sang den, om ikke av helt full hals, så iallfall nesten det:

Å, gi meg et sted, hvor jeg kan finne fred,

hvor jeg kan finne ro i mitt sinn.

Blant fjorder og fjell, der hvor folk er seg selv,

der du alltid er velkommen inn.

Hjem, hjem langt mot nord, det er der mine kjæreste bor.

Ja, dit vil jeg dra, om jeg reiser herfra,

til det vakreste stedet på jord.

Etterpå var jeg klar for å gå hjem, men da vinket en av de eldre damene på meg og ville vite hvor jeg kom fra, og så måtte hun fortelle at hun var fra Helgeland, og jeg måtte naturligvis si at Helgelandskysten var en av Norges flotteste kyststriper, og at jeg hadde vært der flere ganger, for jeg har en venninne fra Dønna. 

Det er en mangfoldig forsamling på Seniorsenteret også...

(Forresten leser jeg på nettet at sangen ikke skulle synges for ofte i NRK, for det var så mange sjøfolk som fikk hjemlengsel av den, og som truet med å mønstre av fra utenriksfart.)

En dag om gangen...



Slik er det både ute og inni meg om dagen, mange baller (dvs her forgreninger) i luften og heller litt gråvær, selv om veiene er forholdsvis greit oppmerket. Det siste er et blodtrykk som er i ferd med å komme litt ut av kurs, så i morgen blir det døgnmåling, så får vi håpe etter hvert at det ordner seg. Ellers har det noen dager vært nokså nødvendig å ta en dag om gangen. Nå håper jeg livet snart går inn i en mer normal fase, selv om slike "faser" som jeg er inni nå sannsynligvis ikke er så uvanlige i min alder. 

Egentlig syntes jeg treet på bildet var veldig fint. Det var derfor jeg fotograferte det - mot en grå himmel. For sol har det ikke vært i dag. Treet står like ved Grorud kirke. Jeg var innom en "eldresamling" der i dag. Annenhver uke er det en gjeng som møtes og tar opp et eller annet tema. Og det er alltid hyggelig, selv om jeg ikke kjenner så mange der. I tillegg får jeg jo en spasertur, og det trenger man når man er nyoperert og har for høyt blodtrykk. Jeg vandret hjemover og undret meg på hvorfor så mange ikke har lyst til å gå på slike lunsj-samlinger. De "er ikke der enda", eller de sier rett ut at de ikke føler seg gamle nok. Jeg vet ikke om det er selvinnsikten det er noe i veien med, men hvis ikke vi som er blant de yngste eldre skal gå der, så blir tiltaket kanskje borte av seg selv, og jeg synes alltid det er hyggelige folk å treffe der, selv om de er eldre enn meg. I dag møtte jeg både en eldre kollega, en jurist og en tidligere miljøarbeider som har fylt musikklivet på Grorud med piano- og trekkspillmusikk et helt langt liv, i tillegg til mange andre. Noen tror at gamle damer er kjedelige. De vet ikke hva de går glipp av. 

 



Men denne damen er noen år yngre enn meg. Jeg har kjent henne i en mannsalder. Vi har bodd her oppe i Groruddalen omtrent like lenge. Her står hun foran sitt nye, vevde teppe, bestillingsverk til Rødtvet kirke. Hun forklarer en gruppe barn hvordan hun har tenkt under planlegging og veving, og det er første gang jeg har sett at en kunstner bruke visne blomster i motivet i en slik praktproduksjon. Damen heter Turid Svarstad Flø og er en stor tekstilkunstner. I tillegg til andre tepper foran talerstol, lesepult og alter her i Rødtvet kirke, har hun egenhendig rekonstruert det kjente Høylandsteppet i Nidarosdomen, til og med farget garnet selv. Vi er så stolte over å ha en slik kunstner i bydel Grorud. Enhver bydel skulle naturligvis hatt sin, men de vokser ikke på trær. Denne uken har hun utstilling i en av menighetssalene i kirken.

 



Ellers har jeg en liten mistanke om hva blodtrykket mitt ikke likte i går. Jeg satt med nesen i denne boka hele dagen. Dette er en beskrivelse av andre verdenskrig etter hvert som den skred frem, jeg har aldri lest om den slik i sin helhet før, og jeg ble helt oppslukt, og ganske sjokkert over hva enkelte statsledere, som egentlig skulle være fornuftige folk, kan finne på. Det verste var naturligvis at det ikke er helt umulig å finne likhetstrekk med noen av de som skal styre sine land i dag. Det er ganske bekymringsfullt. Men nå er jeg ferdig med boka, og nå skal jeg roe meg litt ned og tenke meg om før jeg kaster meg over den neste. Det må vel bli noe hyggeligere ... Men i dag starter jo noen spennende høringer fra USA, så det blir vel ikke fred å få. Hverken for meg eller blodtrykket. Det er iallfall ikke kjedelig å være en eldre dame....

Balanse...



Jeg kunne nesten ha kalt store deler av dagen i går for dagen bak forhenget. For slik er det å være på en dagkirurgisk avdeling, der ligger man ved siden av hverandre, så mange som man kan få plass til i et rom, og vi hører hva som skjer, men vi ser ikke sidemannen. Vi skimter bare noen sykepleiere som veksler mellom å ta seg tid til oss og å ta seg tid til datamaskinene sine. Og det var minst én for hver seng i tillegg til all verdens annet moderne utstyr.

Og nå har jeg virkelig skjønt at jeg har brystkreft. Denne gangen var det ikke som sist, da kirurgen hilste på meg med å si: "Det kan jeg bare si deg med én gang. Denne svulsten er så liten at den kommer du aldri til å dø av!" Han ga meg ikke beskjed om at det kunne være sjanse for å måtte opereres én gang til heller, hvis han ikke hadde fått skikkelige frie render rundt svulsten, så jeg reiste lykkelig hjem og trodde jeg var ferdig med alt som het operasjon, inntil jeg kom til kontroll og han fortalte at han måtte operere meg én gang til for sikkerhets skyld. Jeg fikk ny tid om to dager, så jeg fikk ikke tid til å grue meg heller. Merketråden ble lagt inn på morgenen før operasjonen, ingen ekstra dag for det, og det var ingen datamaskin ved sengen min, bare legen som kom inn og konstaterte at jeg var våken: "Du vil vel bli med Gunnar hjem snart?"

Denne gangen var det annerledes. Jeg ble møtt av en kvinnelig, blid - alvorlig, lege som snakket lavt og mykt til meg om hva som måtte gjøres. Hun hadde tanker om hvordan hun skulle legge snittet slik at arret ble finest mulig, og ikke minst snakket hun om alle komplikasjonene som kunne inntre, blødning som kunne forårsake ny operasjon, at man ikke fikk gode nok reseksjonsrender, noe som også ville føre til reoperasjon, og at hun kanskje ikke fant vaktpostlymfeknuten, slik at hun måtte ta mange flere lymfeknuter i armhulen. Og det var jo akkurat det jeg var redd for. Jeg spurte om hun virkelig gjorde det når svulsten var så liten og ultralyden viste normale forhold ved disse lymfeknutene. Og ja, det måtte hun, for ellers fikk ikke min brystkreftsykdom skikkelig behandling. Naturligvis kunne hun ikke gjøre det hvis jeg nektet, men da måtte jeg si fra nå, med én gang, for nå var vi så godt som på vei inn på operasjonsstua, og da måtte dette være klart. 

"Jeg ser jeg gjør deg bekymret og usikker," sa hun, og det gjorde hun virkelig. Å ha venninner som må gå til lymfødembehandling resten av sitt liv, har lært meg at det ikke er noe jeg ønsker meg. Men hva gjør du, når du må bestemme deg i en viss fart, om noe som du blir så usikker på og som er så viktig? Og når legen står der og er mild og alvorlig og samvittighetsfull, og har et skjema som skal følges fordi det gir det statistisk beste resultatet når det gjelder overlevelse? Kan du da tørre å ta sjansen på at lymfeknutene er fine som ultralyden sa, og slippe lymfødem? Rett og slett ta sjansen på å hoppe litt ut av skjemaet? Eller vil du angre? Er det ikke tryggest å følge ekspertenes råd? Jeg hadde ikke tid til å tenke mer over det. Jeg sa hun måtte gjøre det hun vurderte som best og klokest under operasjonen... Men etterpå hadde jeg skyhøyt blodtrykk og hjertebank og håpte bare det ville gi seg når jeg fikk narkosen.



Dette er ikke operasjonsstua, men slik det så ut rundt meg etter den refererte samtalen. På operasjonsstua var det helt annerledes, der var det orden, alle visste hva de skulle gjøre, alle var beroligende og blide, og blodtrykket mitt sank ned til normalt nivå på en liten stund. 

Og selv om kirurgen av mild og alvorlig, var jeg ganske sikker på at hun ville gjøre en god jobb, så jeg slappet av og sovnet og våknet opp igjen etter oppskriften. Det er jo sjelden du er så lykkelig som når du blir vekket etter en narkose og får beskjed om at nå må du flytte deg over i seng. 

Etterpå var det ny samtale med legen. Hun hadde funnet vaktpostlymfeknuten og ikke tatt ut flere lymfeknuter enn den. Jeg ble mange kilo lettere. Hun mente også at hun hadde fått ut svulsten, men om det er nok, får jeg ikke vite før jeg kommer til kontroll etter påske. Og hun har gjort fint arbeid. Jeg har kikket litt. Det er finere enn sist. Jeg tror hun har vært flink. 

Så fikk jeg igjen en påminnelse om alle komplikasjoner som kan komme, før hun ønsket meg lykke til på sin lune og milde måte og forsvant bak forhenget. .... Men jeg ble liggende å tenke på hvor forskjellig det går an å bli møtt, og på den vanskelige balansen det er å gi nok informasjon om elendighet som kanskje kan komme til å skje og samtidig gi pasienten litt optimisme og tro på at dette vil gå bra trass i all mulig elendighet. Og så får jeg forsøke å håpe på at operasjonen er over, selv om jeg ikke får vite det sikkert før etter påske.

Det er ikke så lett å være pasient. Jeg føler meg mye mer som pasient nå enn da jeg opplevde det samme for fire år siden i det andre brystet. Men jeg føler meg veldig godt behandlet. Og det er jamen ikke så lett å være lege heller....

Om merketråd og vaktpostlymfeknute.



Man er ikke HELT høy i hatten den dagen man vet man skal legges i narkose. Iallfall er ikke jeg det. Men jeg har jo våknet opp av slike tilstander før, så det skjer vel også i dag. Jeg trøster meg med det. 

Bildet er av inngangspartiet til Ullevål sykehus. Det er et stort sykehus, en god blanding av gammelt og nytt, og et konglomerat å orientere seg i.  Pasienter som skal innlegges eller møte til annen undersøkelse, får kart, ganske fine kart, og det er sannelig helt nødvendig. I går fikk jeg prøvet et av dem, og det gikk greit, men jeg kom ut igjen på et helt annet sted enn jeg gikk inn.

I går var det forberedelser til dagen i dag. Jeg skulle møte på Nukleærmedisinsk avdeling for å sette noe radioaktivt stoff, helt ufarlig naturligvis, inn i brystet. Dette stoffet skulle spre seg samme veien som en kreftsvulst sprer seg, dvs mot den såkalte Vaktpostlymfeknuten som ligger på veien mot armhulen. Denne knuten skal nemlig fjernes under operasjonen i dag og undersøkes for eventuelle kreftceller, men da er det helt nødvendig å finne den, så den må merkes med dette radioaktive stoffet. Jeg leste at dette kan ta tid, at jeg kanskje må sette av flere timer før de er fornøyde med resultatet, så jeg så for meg en dag i kantinen, og gledet meg ikke veldig til det. I brosjyren sto det forresten at i noen få tilfeller finner de den ikke, så da tar de bort alle lymfeknuter i armen for sikkerhets skyld, og det bekymret meg også. For jeg vil helst ikke fjerne lymfeknutene mine med fare for masse strev og elendighet i armen, for denne lille svulsten min. Særlig ikke når radiologen har sett over lymfeknutene med ultralyd uten å finne noe der. 

Det er rart hvordan man alltid bekymrer seg for det verste scenariet når man ikke vet hva som kommer. Helt unødvendig, viste det seg. Etter en og en halv time var vaktposten funnet og damene fornøyde. Jeg også. Ett skritt videre på programmet.

Neste skritt var merketråd. Med ultralyd og kontrollbilder. Svulsten er nemlig så liten at den ikke kan kjennes og ikke sees av kirurgen, men kirurgen skal jo likevel finne den. Der kommer merketråden inn. Den skal  settes inn i svulsten, eller kanskje helst gjennom og forbi den, og den har en mothake, så den skal sitte fast. Min bekymring var naturligvis om en ny lege ville se dette lille feltet på ultralydbildet. Jeg hadde jo forsøkt å se det selv da jeg var på DnR, og det var veldig vanskelig. Røntgenologen var heller ikke sikker, men hun var såpass usikker at hun tok en prøve, og resultatet var sikkert nok.

Jeg lå på benken og var ganske spent, da en kjent dame kom inn i en viss fart og utbrøt: "Neimen, er det deg?! Vi har jo sett hverandre før! Det var jo jeg som fant svulsten din!" - Jeg ble veldig lettet! - " Ja", sa jeg, " og det var jamen godt gjort, for den var ikke lett å se, så nå håper jeg du finner den igjen!" - "Ja, var jeg ikke flink? Jeg var veldig glad etterpå og veldig stolt." - "Jeg skjønte du var glad", sa jeg, "du hørtes så glad ut i stemmen da du ringte og fortalte meg resultatet av prøven at jeg i en brøkdel av et sekund trodde du skulle si at prøven var negativ." 

Så fulgte en orientering om nålen og merketråden og mothaken, og jamen fant hun ikke området igjen og fikk den på plass i en viss fart. "Nå tar vi kontrollbilder som viser om den står riktig, og hvis den gjør det, er du ferdig for i dag!"

Radiografen kom med beskjeden.  Bildene var greie. " Hun er fremdeles like fornøyd med resultatene sine..." Hva det nå lå i det... 

Så jeg tuslet meg hjem, på bussen og T-banen, spiste litt og tok en kopp te. Så la jeg meg på sofaen og så opp på en blå himmel med hvite skyer som beveget seg i en ganske stor fart og tretoppene som var i god bevegelse. Innimellom sov jeg nesten. Og kjente at jeg var ganske sliten, kanskje ikke minst av alle bekymringer som viste seg å være unødvendige...

Og nå er det en ny dag med nye utfordringer.... Men i dag får jeg i det minste en "likegladsprøyte". Eller premedikasjon, som det kalles på fagspråket...

Om å ta snarveien - og om å ødelegge en gård...



Dette bildet fant jeg på Oslo Bymuseum da jeg var der sammen med Språkkaféen tidligere i vinter. Hvis jeg skulle sette tekst til det, ville det bli noe slikt som "Slik er det man ødelegger en gård". Og ødelegger man en gård, ødelegger man samtidig levebrødet til en familie, kanskje i flere generasjoner, og man "stjeler" noe som er det viktigste for noen, og det de er mest glade i. Det er brutalt, og det har skjedd i Norge, til og med i min levetid. Men jeg var for ung til å oppleve det.

Oslo trengte mer plass, og Akerdalen lå kanskje nærmest? Iallfall ble denne delen av Akershus fylke innlemmet i Oslo for å bli drabantby, og det skal jeg si at det ble! (1948)

Jeg kom meg til slutt ut for å mosjonere i går. Det var slettes ikke så ille som jeg trodde når jeg først fikk tatt meg sammen og låst døren. Og jeg vandret rundt i denne drabantbyen, innimellom blokker og langs gåveien ved Alnaelva, opp til Grorud. Jeg var velutstyrt med boblejakke og piggsko, så jeg følte meg ganske trygg, men det skal man være forsiktig med. I går var det enkelte steder til og med glatt med skikkelige sko. På min vandring hørte jeg plutselig en stemme som bannet og okket og oiet seg, og ble oppmerksom på en mann som lå på alle fire på stien i skråningen opp til T-banen. "Nå gikk banen min også!!!"

Han var sint, og han hadde satt seg fast, eller rettere lagt seg fast i denne bakken. Naturligvis måtte jeg tro at jeg kunne være til hjelp, jeg måtte komme med forskjellige forslag til hvor han skulle gå og hva han skulle gjøre, og ble veldig fornøyd da jeg fikk geleidet ham bort til et tre han kunne holde seg i - mens jeg selv valanderte meg ned til dette treet for å gi ham en hjelpende hånd. -- Det skulle jeg ikke ha gjort. Han tok naturligvis tak i en av de tynneste greinene han fant, den brakk, og han rutsjet på magen flere meter lengre ned. Samtidig fikk jeg problemer med å komme meg opp igjen. Pigger hjalp ikke på dette snølaget som hadde lagt seg oppå isen, så det var bare så vidt jeg ikke tok følge med mannen, uten å banne, naturligvis, og uten å miste T-banen. 

En ung dame kom til og mente mannen måtte gå omveien, men hvem har tid til det når det finnes en snarvei? Vi er jo kløppere til å finne snarveier over alt. Denne gangen ble jeg imidlertid enig med henne. Omveien var nok her å betrakte som en snarvei. Og mannen sa ingenting, men han måtte nok følge rådet, og senere så jeg at han hadde kommet seg opp på perrongen til neste bane. 

Vel, man kan oppleve litt av hvert når man går tur i en drabantby. Jeg skulle gjerne hatt et bilde av denne mannen der han lå og fektet i bakken, det hadde gjort seg i bloggen, men noen ganger må man ta seg sammen. OFTE - må man ta seg sammen, der man går rundt med en mobiltelefon og tenker blogg. Det er jo ikke meningen å henge ut noen heller... selv om det kunne være fristende en gang i blant.

Men her var det best å fortsette sin vandring.

 



Dette er gården som er avbildet over. Her har jeg fått med våningshuset. Det ser litt trist og ubebodd ut, og jeg fant ut at kommunen må ha overtatt og bygget noen omsorgsboliger bakerst på tomten. 

 



Dette bildet er tatt i en vinkel som stemmer bedre med bildet fra muséet. Uthusene står enda. Jeg vet ikke om noen har glede av dem. Vi ser at høyblokken bak har fått en slags fasadeoppgradering. Gårdsbygningene fra "fortiden" er omringet av Ammeruds fire høyblokker. 

 



Hvis man snur seg og ser sørvestover, er dette utsikten.

Det er dette området media viser frem når de snakker eller skriver om Ammerud. Det er dette man ser fra Tronheimsveien når man kjører forbi. For meg blir det viktig å si at dette bare er en liten del av området. Ammerud er så mye mer, det er atriumbyen og rekkehus og villabebyggelse, badevann og skogsstier, vandring langs Alnaelven og klatrevegg under T-banen,... jeg kunne ha fortsatt oppramsingen.... Men i går ble det dette. Turen min varte ikke lenger enn en time. Med gårdagens vær- og føreforhold var det nok for meg.

I dag skulle det bli sol. Jeg har ikke sett den enda. Likevel er planen klar: Det er vandring til Linnerud med kaffe sammen med en venninne. Ingen grunn til å forandre på den.

 

Nedtelling eller opptrapping?



 

I dag er det et ufyselig vær, det vi på godt norsk kaller drittvær. Egentlig var det ikke så mye bedre i går heller, men da var Gunnar hjemme, og han har satt seg fore at når man snart skal "under kniven" (han er kirurg), må man være i så god form som mulig. Derfor ble vi enige om at vi måtte gå en tur til Lilloseter i går. Det var sur og kald vind hele veien, grått var det også. Det var bare tankene på vaffel med brun ost og kaffe ved målstreken som holdt motivasjon ved like oppover skogsbilveien.

I dag er Gunnar på jobb, jeg er alene hjemme og forbereder meg på denne kniven, og jeg har lovet å gå tur i dag også. Og i dag er det ikke bare drittvær, det er skikkelig drittvær, så nå sitter jeg her hjemme i min lune stue og "forbereder meg". Av og til sjekker jeg forholdene: Det regner og blåser og temperaturen ligger på omkring 0 eller litt over. Og i mitt stille sinn er jeg ikke så sikker på om det har noen konsekvens for operasjonsresultatet at jeg går tur i dag. 

For dette er uka jeg skal møte på Ullevål og få fjernet den kreftsvulsten som har slått seg ned i mitt venstre bryst. Torsdag skal den bort, onsdag skal den merkes med merketråd fordi den er så liten at kirurgene ikke finner den ellers. Men de som tar mammografier på Radiumhospitalet er naturligvis kjempeflinke (jeg er så imponert), og de så naturligvis en liten flekk som gjorde dem litt urolige. Og jeg er sjeleglad fordi svulsten er oppdaget så tidlig.

Så nå har jeg lest gjennom alle de orienterende papirene som jeg ble utstyrt med. Det er ikke den type lesning jeg liker best, men den er obligatorisk, og det er både veldig greit og sikkert veldig nødvendig å utstyre oss pasienter med slike huskelister. For hvem kan vel huske at man ikke skal spise, drikke,tygge tyggegummi/pastiller, snuse eller røyke etter kl 24 kvelden før, men du kan drikke inntil 2 glass vann, saft, kaffe/the UTEN melk inntil to timer før fremmøte. Dessuten at du ikke skal medisiner, men du skal ta hjerte- og/eller blodtrykksmedisiner om morgenen. Og mye mer. Jeg er glad jeg har det skriftlig. 

Dette er ikke det jeg gruer meg for mest i verden, men jeg merker likevel at jeg blir litt varm og anspendt når jeg leser det. Dessuten har jeg fått et skriv som gjelder pågående forskning. De ber om å få ta en bit av benmargen i hoften under operasjonen. De skal visst se om det finnes kreftceller der. I mitt stille sinn tenker jeg at hvis det er det, er jeg ikke så glad for å få vite det, men man må jo stille seg til disposisjon for forskningen naturligvis. Noe annet er helt umulig når man har arbeidet hele sitt liv i en gren av helsevesenet og dertil vært gift med en kreftkirurg med arbeidsplass Radiumhospitalet. Her gjelder det å være positiv så lenge man klarer det.

Forresten er jeg imponert over den fine behandlingen jeg hittil har fått. Og jeg tror nok vi har en del huller og mangler i vårt helsevesen i Norge, men brystdiagnostikken og - behandlingen er helt på verdenstoppen. Der er vi heldige.

Nå har jeg kikket ut én gang til. Det er et ufyselig vær, men det er i det minste frisk luft. Jeg kan ikke innrømme overfor Gunnar at jeg ikke har orket å gå ut i dag, så nå girer jeg meg opp, utstyrer meg med skikkelige klær, ser nyheter kl 14, og våger meg ut i mitt nærområde. Men jeg tror ikke jeg skal ta veien inn i marka (bildet over) og jeg tar  ikke med avstandsmåler i dag.

Dessuten blir det sol i morgen, og da har jeg allerede en avtale med en venninne på Linnerud senter. Dit skal jeg gå. Og da skal jeg måle avstanden. Tror den er tre kilometer. Veldig passelig for en gammel dame. 

Rettelse!



Det er sikkert alderen, men i mitt forrige notat blir forfatteren av "Brent jord" kalt Asbjørn Johansen, det er ikke riktig!! Han heter Asbjørn Jaklin!!

12.03.2017



Dette er noe av taket i Gamle festsal. Salen befinner seg i Urbygningen på Universitetet i Oslo. Det er alltid spesielt å komme inn der. Dette var stedet jeg fikk mitt akademiske borgerbrev i 1961. Det var mitt første møte med studentlivet. Det var en merkedag. Det var høytidelig. Vi fikk et minne å ta vare på, selv om jeg må innrømme at det ikke er ofte jeg tenker på det nå. 

Slike minner tror jeg ikke studentene får nå for tiden. Kanskje får de borgerbrevet tilsendt i posten? Hvis de i det hele tatt får noe da. Det er ikke så mye som er høytidelig lenger, eller som gir en ramme som sier du skal stoppe opp litt og tenke deg om, for nå er det noe nytt som skjer i livet ditt. 

Vel, vel, de blir sikkert like gode studenter for det...



I går var lokalet stappfullt - til tross for strålende vær og Holmenkolldag. Årsaken var denne Tromsøjournalisten, og det store og viktige arbeidet han har gjort for å samle opplysninger om tvangsevakueringen som tyskerne satte i gang i Finnmark like før freden kom. Jeg er selv så gammel at jeg husker det kom noen "flyktninger" til Tresfjorden. Men jeg har aldri visst hvor stygt og brutalt dette ble gjennomført før jeg fikk lest boka han ga ut i høst, "Brent jord", og som nå ligger på bibliotekene og i bokhandelen. Forfatteren heter Asbjørn Johansen. I går fortalte han oss om denne perioden, hvor 50000 finnmarkinger ble tvangsevakuert, 25000 rømte og gjemte seg i berghuler eller til fjells, men ble jaktet på, fanget eller skutt, og 200 døde som direkte følge av forflytningen. Det er ikke så lett å holde seg frisk når man stapper 1900 mennesker ned i lasterommet på en båt og gir dem ett toilett. Finnmark lå destruert tilbake da soldatene var ferdige med jobben sin. Og sjefen for operasjonen ble frikjent under rettsaken som ble satt i gang etter krigen. 

Det gjorde inntrykk at flere av tilhørerne i går, jeg anslår ca 15, hadde vært med på denne forflytningen selv som barn. 

Jeg har lest boka, Gunnar fikk lånt den på biblioteket, men det er naturligvis venteliste på den. Nå skal jeg gå og kjøpe den, for dette er stoff som ikke må bli glemt, og da må man kunne ha den og slå opp i igjen - i min alder...

 



Fra det ene til det andre. Med en middag i mellom gikk vi fra "Gamle festsal" til noe helt annerledes, nemlig Det Norske Teatret, og dette er Bjørn Eidsvåg i sving, sammen med sitt gode band og skuespilleren Svein Tindberg, som han etter min mening kanskje hadde klart seg like godt uten i denne forestillingen, "Etterlyst Jesus". Eidsvåg er så "mye" i seg selv, og musikken var naturligvis aldeles vederkvegende, for å bruke et uttrykk som passer til alderen (min alder naturligvis). Enkelte ganger fikk vi synge med på gamle bedehussanger som alltid skaper glede og stemning for oss som kan dem. Dette skulle være en prøve på hva slags forsamling han hadde foran seg. Det er naturligvis ikke alle tidligere bedehusfolk som har vært begeistret for alt han fremfører i dette programmet. Han mente forsamlingen i går var uproblematisk - hva han nå mente med det (?).

 Det er noe veldig gjenkjennelig og hjemlig og viktig med Bjørn Eidsvåg. Han har bakgrunn fra bedehuset og tensing i Sauda, han har studert i Oslo, ikke medisin som meg naturligvis, men teologi, han har hatt band i kjelleren på MF (noe som enkelte tydeligvis ikke likte, men som ville ha begeistret meg om jeg hadde visst om det ), vært prest (det må vel ha vært en kort periode, og det har jeg aldri vært, men jeg har jo venner som har hatt den jobben).  Han har "vært tilstede" i lange perioder av mitt voksne liv fordi han har skrevet noen svært gode tekster og laget god musikk. Han har vært viktig for mange av oss som på en måte vokste ut av en bedehusverden og skulle orientere oss i livet omkring. 

Nå har han laget en forestilling som fremstår som et slags resymé av hans trosliv oppover i forskjellige livsepoker. Om han med det vil hjelpe andre som strever med det samme til å lande på de "riktige" meninger og den "riktige" livsanskuelsen, eller om han vil gi den mer "vanlige" kristenhet et spark eller takk for sist, er uklart for meg. Vi får håpe han vet det selv, for her er det mye. Bedehusdamer (med grevinneheng, det blir nevnt to ganger, og får meg til å tenke på min mor som var så fortvilet over sine "stygge" overarmer at hun aldri brukte kortermede bluser etter 70) og bedehuspredikanter, helst av typen svovel og fulle av skråsikkerhet og fordommer, får gjennomgå så det holder. De blir harsellert med, og forsamlingen ler... Så får vi se bilder av "fattige barn " på Madagaskar, slike bilder som misjonærene viste frem når de kom på bedehusbesøk i Sauda. Dette skulle visstnok være morsomt. Men jeg som nettopp har vært på Madagaskar og sett disse fattige barna, som har besøkt Døveskolen og Blindeskolen og Jordbruksskolen som misjonen har opprettet, driftet og overgitt til gasserne selv, får lyst til å reise meg og rope ned til ham: "Reis en tur, Bjørn! Se det flotte arbeidet som er gjort! Gjør det iallfall før du lager din neste forestilling!"  Da er jeg helt sikker på at omtalen blir litt annerledes.

 Bibelkritikken slipper heller ikke unna, og selv om det ikke er vanskelig å se det komiske, får iallfall jeg en følelse av at dette blir litt urettferdig lettvint og overfladisk, og at det slenges ut "sannheter" som ikke alle mine prestebekjentskaper ville være enige i eller ville sagt på denne måten. 

Forestillingen avsluttes med en personlig bekjennelse, eller livsanskuelse, om du vil. Den handler for det meste om den viktige kjærligheten, og det er ikke mulig å være uenig i det, men akkurat her blir det litt for langt, litt for mange ord.

Det viktige er lettest å huske hvis det ikke pakkes inn i for mange ord - etter min mening...

 

Det er prisverdig at Bjørn Eidsvåg tar seg bryet med å forsøke å gjennomarbeide sin tro. Det skulle flere av oss gjort, og det skulle flere av oss vært like ærlige på - også utad, selv om det ville gjøre vondt, selv om vi ville bli upopulære i mange kretser. Jeg berømmer ham for jobben, og jeg kjenner meg igjen i mye. Jeg har selv vokst opp på bedehuset. Men det er en viss forskjell, for der han ser det negative, kan jeg ha mange flere positive opplevelser. Det er jo ikke tvil om at mange bedehusdamer med grevinneheng (noe som jeg synes han kunne utelate, vi hørte ingen ting om store mannfolk-mager, det burde iallfall vært en slags rettferdighet her) har gjort en viktig kulturell innsats i bygde-Norge gjennom tidene. Mange har hatt glede av den. Mange har gode minner fra bedehuset, meg selv inkludert. Det er noe som gjør vondt. Det blir latter med bismak gjennom en del av denne forestillingen.

Dessuten tenker jeg at han beskriver en annen tid og en annen kultur. Bedehusfolket i vår barndom gjorde så godt de kunne ut fra sine forutsetninger, tenker jeg. Noe ble galt og noe riktig, noe var vondt, men mye var godt. Vi er alle bare mennesker, så kanskje vi skulle være litt rausere her også, som vi må være på så mange andre områder. Til slutt oppfordrer Bjørn Eidsvåg til å slippe fordommene, kanskje skulle han også slippe noen av dem selv?

Til slutt må jeg si at jeg er glad vi har slike som Bjørn Eidsvåg. Han er en ordkunstner og en flott musiker. Han har gitt både bedehusfolk og bedehusfremmede mange gode sanger gjennom et helt liv. Han er modig. Og han er en fargeklatt. Norsk kristenliv og norsk musikkliv ville ha vært fattigere uten ham.

 

 

"Gamle damer blogger ikke!"


 

Telefonen min forteller meg at det er litt over fem km fra mitt bosted til Stovner senter. I går var det et strålende vær, så jeg bestemte meg for en spasertur oppover. Naturligvis er det ikke den fineste turen du kan gå her i Groruddalen. Til det er det for mye trafikk på veien, men det gjør godt med litt trim, og jeg var veldig fornøyd - og litt svett - da jeg kom frem, til og med noen minutter før tiden. 

Deichmans filial på Stovner ligger bak senteret i heller gamle og slitte lokaler, men nå er senteret oppgradert og fint, og biblioteket skal flytte inn i nye lokaler der. Forventningene er store. Flyttingen skal skje til høsten. 

Målet med min vandring i går var Språkkaféen. Hver fredag kl 13 begynner den, og jeg er frivillig medhjelper for personer som skal lære seg norsk, og det er et av ukens høydepunkter. Vi kan ta inn tjue personer, og det er alltid fullt, av og til kommer det for mange, slik at noen må gå igjen, så mange har etterhvert blitt flinke til å komme i god tid for å sikre seg den grønne lappen som er adgangstegnet. Lederen Shelli, som selv er fra California, er i storform med sitt gode humør, og humøret til deltakerne er ikke dårlig det heller. Vi leker oss med norsk i to timer. Deltakerne er for det meste velutdannede arbeidssøkende fra østligere deler av Europa og enkelte asiater og afrikanere. På mange måter er dette en gjeng med ressurspersoner som er høyt motiverte for å lære norsk. 

Gårdagen var en litt spesiell dag, for da fikk vi besøk av tre frivillige og en leder fra Kirkens Bymisjon. De driver også et språkopplæringsarbeid, men de får det ikke helt til å fungere, så de ville se hvordan biblioteket gjorde det. Det var da jeg hadde en - for meg - ganske overraskende og hyggelig opplevelse. Vi må alle presentere oss i starten på timen, vi må gjøre det ganske kortfattet og vi bruker bare fornavn. Da turen kom til gjestene, var det en av dem som brukte hele navnet sitt. Da reagerte jeg. Jeg hadde ikke kjent igjen damen, men navnet var ikke til å ta feil av, og jeg måtte virkelig se nærmere på henne. Det er en merkelig opplevelse når du plutselig kjenner igjen en person du har jobbet sammen med i seks år og satt pris på som en god kollega, men ikke sett på sikkert tretti år. Men det var virkelig henne, og da hun var ferdig med sin presentasjon, kom jeg med et raskt, lite tillegg: " Og så har du jobbet sammen med meg på Trasoppklinikken for over tredve år siden."

Hun ikke bare så på meg, hun stirret, med et blikk som var noe midt mellom skepsis og forskrekkelse, jeg kunne faktisk se at det var mye som foregikk i hodet hennes, før hele uttrykket endte opp i et overrasket og lettet smil: " Er det Randi? " 

Hun måtte naturligvis få en klem, mens forsamlingen lo og applauderte. De hadde tydeligvis fulgt med på dette litt spesielle opptrinnet de få sekundene det varte. Og stemningen ble ikke dårligere etter dette. 

Vi kapret henne i går, og hun er et funn for Språkkaféen, med sitt gode humør, sin kontaktevne og sine norskkunnskaper. Siden vi så hverandre sist, hadde hun blitt enke, solgt hus og kjøpt leilighet. Hun var på jakt etter noe positivt å bruke tiden sin på. Hun stortrivdes på Språkkafé, og hun kommer igjen. Vi gjorde et kupp i går. Det gjorde hun også. 

Etterpå jobbet vi i mindre grupper, og da hadde jeg min neste morsomme opplevelse. Sammen med en mann fra Lithauen, en mann fra Argentina og en nydelig ung dame fra Nepal skulle jeg komme med to sanne og en usann opplysning om meg selv, og de andre i gruppen skulle finne ut hvilken påstand som var løgn. Mine opplysninger var: 1.Jeg har fire barn. 2. Et av mine barn arbeider på biblioteket. 3. Jeg skriver blogg.

Det hele avstedkom en god latter, for dette var alt for lett! Dette forstod de med en gang. Løgnen var naturligvis at jeg skrev blogg! Og begrunnelsen var enkel og klar. Det er ingen voksen dame som skriver blogg! Det er det bare unge jenter som gjør! Og de fikk seg en god latter. Det fikk jeg også. Det var litt tilfredsstillende å fortelle dem at gamle damer også kan blogge, men da skulle de vite om jeg hadde mange følgere, og jeg måtte naturligvis innrømme at så VELDIG mange kunne jeg ikke skryte av, men at jeg opplevde det morsomt å blogge om hvordan det er å bli gammel i Groruddalen. Iallfall foreløbig... Latteren roet seg etterhvert, og de andre måtte til pers etter tur. Det er mange måter å lære seg norsk på...

Vel, dette var i går. I dag er det en ny dag med et strålende vær og et nytt innhold. 

I Universitetets gamle festsal skal forfatteren Jaklin holde foredrag om sin nye bok "Brent jord". Jeg har nettopp lest den. Den handler om tvangsevakueringen som tyskerne satte i gang før de forlot Finnmark i 44-45, så det er et foredrag jeg ikke kan gå glipp av. Etterpå skal Gunnar og jeg gå på Det Norske Teatret og overvære Bjørn Eidsvågs "Etterlyst Jesus", så det blir noen timer i byen i dag. Kanskje det blir noe å blogge om i morgen også. 

Vår i luften!



Dette er et lite glimt inn i en verden på Kalbakken. Den heter Elixia, og jeg har benyttet meg av den i forskjellige perioder av mitt liv, uten at jeg kan påstå at jeg har blitt virkelig "fan" eller virkelig treningsnarkoman. Jeg har kontaktet dem nærmest på grunn av en kombinasjon av min dårlige samvittighet og angsten for en vansmektet kropp etter hvert som årene renner på. Og jeg har dessverre ikke blitt ung igjen. Forrige gang ble avsluttet av en sykemelding på grunn av en kreftsvulst som trengte behandling og stråling. Det var for fire år siden, og kreftsvulsten var plassert i mitt høyre bryst. Jeg trøstet meg med, den gang som nå, at den var liten og tidlig oppdaget, og at prognosen var god, men jeg skjønte at de tok mot sykemeldingen min med alvor og dyp respekt, nesten til å bli litt nervøs av. Er jeg virkelig SÅ syk? - Men jeg slapp å betale for neste måned, og det var jo det som var hensikten.

Dette er nå nøyaktig fire år siden. Jeg har nettopp kontrollert det aktuelle brystet, og det er ingen ting der. Men det er det i det andre brystet. En svulst som er enda mindre, men like fullt en farlig, liten skapning som skal vekk. Denne gangen har jeg imidlertid en avtale om å slippe å betale for sommermånedene på grunn av vår planlagte bobiltilværelse, så kanskje jeg slipper å levere sykemelding. Men i går måtte jeg snakke med min PT (det betyr personlig trener). Jeg måtte nemlig avlyse forrige time fordi den kolliderte med telefon fra sykehuset, og jeg syntes det var rimelig at han fikk en forklaring på det. Så jeg sa det som det var, og han tok det med et uttrykksløst ansikt og foreslo ganske fort at vi fikk starte dagens trening. 

Treningen med ham er alltid oppblandet med hyggelig prat. Timen i går ble etterhvert helt lik de andre timene vi har hatt sammen. Men plutselig stanset han opp og så direkte på meg: " - sa du virkelig at du hadde fått kreft?? "  Og da det ble bekreftet: " - hvis det hadde vært meg, ville jeg ikke klart å gjøre noe annet enn å gå rundt og tenke på dette hele tiden."

Så vi fikk oss en god prat om temaet og at kreft er så mye og at det finnes gode behandlingsopplegg og om at jeg ikke er vettskremt over situasjonen, men naturligvis heller ikke strålende fornøyd. Og nå forstår han iallfall hvorfor jeg ikke kan trene armer en stund etter operasjonen, og han la seg i selen for å få inn mine to gjenstående timer, som jeg har betalt for, slik at jeg får tatt dem før jeg skal opereres. 

Neste uke blir derfor en tøff uke: Trening på Elixia mandag og tirsdag, Ullevål sykehus for å kartlegge vaktpostlymfeknute og legge inn merketråd i brystet på onsdag, operasjon på torsdag - med overnatting en natt på sykehotellet sammen med Gunnar til fredag - og etter planen hjem igjen fredag til en rolig helg, hvis operasjonen er uten komplikasjoner, noe jeg virkelig håper og satser på.

Men i dag er det også en  fredag og en strålende soldag. Jeg skal på Språkkafé på Stovner bibliotek kl ett, og i dag er det vær til å gå dit opp. Det tar ca tre kvarter, og det tror jeg at kroppen min har godt av på en så fin dag. 
 



 



Bilder fra verandaen i retning nord og sørvest i dag. Nå gjelder det å gire seg opp og komme seg ut. Det er vår i luften... 

Et lite jubileum.

I dag jubilerer jeg! Iallfall litt. For i dag er det ett år siden jeg begynte å skrive denne bloggen. Egentlig en litt vågal idé, og kanskje litt egosentrisk, det å bestemme seg for å blogge om hvordan det er å være en eldre dame i Groruddalen. Ikke alle jeg kjenner synes at idéen er like god. Men selv har jeg hatt mye hygge med bloggen min, og jeg tenker at når jeg nå etter hvert blir enda eldre og enda mer glemsk, kan det iallfall bli hyggelig for meg å se tilbake på hva jeg opplevde i fjor eller forfjor, og jeg tenker også at mine barnebarn innimellom, når de får noen flere år på seg, kan sitte og sammenligne hvordan farmormor hadde det i sin alderdom sammenlignet med dem selv. Det er kanskje litt optimistisk, men det får så være. Jeg liker å skrive blogg. Så enkelt er det. For meg.



Riktignok er jeg litt usikker på hvem som skal gratuleres i dag, om det er meg eller bloggen min. Men i dag har jeg fått to blomsterbuketter, begge av gode venninner. Det må vel bety at vi fortjener å jubilere, begge to.

Riktignok har jeg ikke fått blomster fordi jeg har blogget. Jeg har nok heller fått dem fordi vi har hatt "Bokorm-møte" her hjemme hos meg, og fordi de synes litt synd på meg som må inn på sykehus i nærmeste fremtid. Det er veldig hyggelig med slik omtanke. Jeg setter stor pris på den, den er ingen selvfølge. Og jeg kommer til å stelle godt med blomstene, så lenge jeg klarer å holde liv i dem. Slik sett er det vel tulipanene som blir den største utfordringen. 

I dag har vi snakket sammen uavbrutt i tre timer. Vi har snakket om Hamsuns Pan, den var jo egentlig begrunnelsen for å møtes, men vi har også delt våre forskjellige sykehistorier på brystkreftfronten, for flere av oss har erfaringer med den. Og det er iallfall ikke tvil om at behandlingen fra helsevesenets side har blitt adskillig bedre i løpet av de siste tredve år. Slik sett er jeg heldig. Jeg hadde en orienterende time på Ullevål sykehus i går, jeg fikk god orientering av sykepleier og kirurgen som skal operere meg, og jeg ble faktisk litt imponert over hvor omtenksomme de var, hvor lette de var å snakke med, og hvor godt system som nå er lagt opp i dette "behandlingspakke-opplegget" som jeg får dra  nytte av. 



Jeg kom ut med et innholdsrikt hefte som jeg nå skal repetere, for det er jamen ikke lett å huske alt.  Og jeg kom ut med svar på mange spørsmål, både om operasjonen, om svulsten og om stråleterapien. Jeg kom også ut med en operasjonsdato om en uke. Både Gunnar og jeg var fornøyde da vi kom ut i solskinnet igjen. For det var virkelig sol, og jeg hadde avtale om å møte Ebba i byen, men jeg hadde god tid, til og med kunne jeg stikke innom Lunsj og Lyrikk på veien hvis jeg satte opp farten. Her befant jeg meg  jo i mitt "første og egentlige" Oslodistrikt. Her visste jeg akkurat hvor jeg kunne korte inn veien, og det var en koselig rute både over St.Hanshaugen og gjennom det gamle Rikshospitalet. Jeg hadde derfor en fin tur, i en lettet og glad stemning, etter en time hvor temaet hadde vært min egen kreftsykdom. Det er nesten utrolig at det går an. Jeg sender en takknemlig tanke til damene på Ullevål sykehus - og til Gunnar naturligvis. Han er stødig som en klippe å støtte seg til.



Når jeg setter meg alene ved et bord på Lunsj og Lyrikk, kommer det ofte en gammel, snakkesalig dame og spør om hun kan dele bord med meg. Oftest er hun et hakk eldre enn meg til og med. Det er hyggelig, men jeg kan jo ikke ta bilde av henne, så dette er veggen jeg satt og så mot samtidig som jeg hørte på dikt skrevet av kvinner - på denne kvinnedagen. 



Denne spør jeg ikke om lov før jeg fotograferer. Her møtes Ebba og jeg før vi spiser lunsj når vi treffes i byen.



Og her er den eldste gulljenta mi, mett og fornøyd etter en hyggelig lunsj.... Og nå er jeg forberedt på et år til med bloggen min. Men ikke før i morgen.

 

Det handler ikke om å bite fra seg.



Dette handler ikke om å være ribbet inntil beinet. Det handler ikke om å bite fra seg heller. Men her ser vi virkelig hvor godt og solid utstyr vi har, hvis vi skulle komme i situasjoner hvor slike manøvre ville være nødvendige. Det er ingen grunn til å synes synd på seg selv eller ligge lavt i terrenget så lenge dette utstyret er i orden. Men så er det også viktig å stelle godt med det.  Jeg har hatt skikkelig tannverk én gang i mitt liv. Det synes jeg er nok. 

 



 For innvendig er kanskje disse tilsynelatende mektige redskapene våre ganske sårbare, iallfall hvis de ikke får noenlunde skikkelige stell. 

Noen av oss husker skoletannlegen på 50-tallet. Hjemme i Tresfjorden husker jeg at han én gang flyttet inn på vår ene stue, med stol og borr og annet skremmende utstyr. Og vi måtte møte etter tur. Det luktet svidd av det borret. Og bedøvelse var luksus. Men vi overlevde. Så vidt. 

Senere husker jeg barna våre. Skoletannlegen var faktisk fremdeles den store skrekken på Rødtvet skole i 70- og 80-årene. Å bli hentet ned til Josef var skolens desidert verste opplevelse.... Etterpå har vi fått høre at han var en av de beste skoletannlegene i Oslo. Men dette var i fluorens tid. Det var ikke like mange hull lenger, og gradvis har vel skrekken for tannlegen avtatt. Nå er det vel heller prisen som er skrekken for mange. Men har man hatt skikkelig tannverk én gang i løpet av sitt liv, forstår man at  det lønner seg å legge igjen litt penger på tannlegekontoret.

Jeg er av de heldige. Jeg har en virkelig god og solid tannlege. Jeg har hatt ham siden 1986. Det virker som han "kan" tanngarden min ut og inn. Jeg går der én gang i året, dvs jeg blir innkalt til rutinesjekk. Men det holder jo aldri. Jeg er ingen ungdom lenger. Jeg har tenner med mange gamle fyllinger.  Det kan skje litt av hvert.   I går var det en hjørnetann som føltes litt underlig. Og naturligvis var det et skall som hadde falt av. Det viste seg at dette var en fylling som var lagt før 1986. Den har altså holdt i over tretti år! Jeg synes ikke man kan klage på det. Kanskje er ikke prisen hos tannlegen så høy likevel , jeg var faktisk litt imponert over denne hjørnetannen som har stått der så trofast i alle år uten å gi meg problemer... Og så er jeg veldig takknemlig fordi jeg har en tannlege å ringe til, når det blir noe ekstra. En som alltid finner en time innen rimelig tid - til meg - enda han har mye å gjøre, som kjenner tennene mine og føler seg ansvarlig for at de fungerer. Det er viktig for en gammel dame. Det er nok å bli eldre, om man ikke også skal plages med dårlige tenner...

Men i dag er det tirsdag. Det er morgen med strålende sol. Vær til å bli glad av, med andre ord. Og i dag får jeg telefon fra Radiumhospitalet. De kommer til å fortelle meg hva de har bestemt for meg når det gjelder behandlingsløp fremover. Etterpå har jeg time hos fastlegen, og nå har jeg så mange problemer å ta opp med henne at jeg må skrive en liste før jeg går. Det viktigste er vel blodtrykket, for det har vært for høyt i det siste, jeg ønsker meg en døgnmåling, og så er det førerkort og anfall og medisiner, og ikke er jeg helt bra  selv heller.... Vel, jeg skal ikke overdrive. Van, som sliter med meg på treningen, sier jeg klarer mer enn det som er vanlig for 75- åringer. Hvor stor erfaring han har med slike, vet jo ikke jeg... men jeg liker å tenke at det er sant...

Nå kommer Gunnar ruslende også. Jeg er heldig som har han. Han sier det er -6 grader ute. Det er bare å begynne på dagen.

 

Om å gjøre det beste ut av en kald og hustrig søndag.



I dag er himmelen lys og solen i ferd med å bryte gjennom skydekket. Det hjelper på humøret med en gang. Nå har vi hatt mange gråe dager, og i går, søndag, var det til og med en plagsom kald vind som fikk oss til å forandre planer, fra fottur til Lilloseter til TV og fem-mila. I dag skal jeg ut i solskinnet, ikke helt frivillig forresten, men jeg har en time hos tannlegen, og den er jeg nødt til å møte opp til, samme hva slags vær det er. Men jeg kjenner at det hjelper at været er fint. 

I dag fikk jeg også med bildet mitt på bloggen, og til alt overmål ser jeg at bildet fra i går har kommet inn. Ja, ja, det er mye jeg ikke forstår meg på når det gjelder data...

Forresten var ikke dagen i går bare kald, den hadde også sine hyggelige ingredienser. For det første kom vi oss på gudstjeneste i Rødtvet kirke. Nå var ikke det en veldig oppløftende opplevelse. Vi har jo sett kirken på nært hold fra den ble bygget på slutten av 70-tallet. Da var det entusiasme rundt prosjektet. Da var vi mange som var glade for at det skulle komme kirke her, og det var bruk for den, kirkesøkningen var god. Vi fikk mange venner som vi traff de søndagene vi gikk i kirken.

Den tiden er over. I går tror jeg vi var femten personer. Noe av forklaringen er at det ikke bor like mange som tilhører kirken vår i bydelen. Vi har som erstatning fått katolikker og muslimer som naboer. Likevel kunne vi nok vært mange flere, dersom vi hadde orket å stå opp og møte frem hver søndag. Jeg kan dessverre ikke skryte av at vi gjør det selv heller. Men når det skjer, er det alltid  hyggelig, både med gudstjeneste med kjempefin russisk, kvinnelig organist, og med kirkekaffe etterpå. For det må vi alltid ha i Rødtvet kirke. Riktignok er den enkel, men den gir en fin anledning til kontakt med andre på søndag formiddag. Ikke å forakte. Du går oppløftet fra et slikt møte. 

Fem-mila var en trist sak for Norge, selv om vi hadde mange topp ti. Vi har jo blitt så bortskjemte av disse gullmedaljene. Her fikk vi ikke medalje en gang. Vi trodde nesten ikke at det var sant. Vi hadde jo ligget i tet hele veien. Nortug mente etterpå at det var bare gull som betydde noe... Personlig synes jeg det blir noe rart. Jeg synes det er fint at noen driver idrett, men det er vel verdifullt  om man ikke alltid er best? Man må jo kunne unne andre å være gode også. Og er man av de ti beste i verden, er vel ikke det å forakte? Dette må være en vanskelig side ved toppidretten. Balansen mellom å være god, eller best, og å klare å unne andre seieren når andre er bedre. Én ting er å bli skuffet. En annen ting å lære seg å ta skuffelsen som en mann. Det synes jeg forresten Martin Johnsrud Sundby er flink til. 

 



Senere på dagen i går fikk jeg tatt dette bildet. Og slik går det når man ikke passer seg i gymmen på skolen, slik at man blir tråkket på, hele to ganger, av en som både er større og sterkere. Da blir det Legevakt, tå-brudd, krykker og drosje til skolen. Det siste er ikke å forakte når alternativet er både T-bane og buss. I går droppet vi å lage middag, og inviterte Eli og barna med på Mortens kro. Der har de skikkelig gammeldags norsk middag, og det har mange oppdaget, for det er alltid fullt der. 

 



 

Og jeg måtte ta et bilde av min minstejente og min minste barnebarnjente. De satt så fint ved siden av hverandre og ble et vakkert motiv i en mammas øyne. Vi hadde en riktig trivelig søndags ettermiddag på en kald og hustrig dag. 

Men i formiddag er det time hos tannlegen, så nå er det ut til T-bane og buss, men nå kommer solen skikkelig frem, så jeg skal vel ikke klage. Jeg håper jeg kan gjøre meg ferdig med vårens tannlegebesøk nå, før jeg begynner med alle mine sykehusavtaler videre utover. Det er bare å gire seg opp og komme seg av gårde. 

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
hits