Fra påskeferie til hverdagen hjemme.


Dette var avslutningen på en hyggelig påskeferie, 2.påskedags gudstjeneste i Tresfjord kirke. Jeg har til og med fått med lesepulten som faren min har laget. 



Været var strålende. Det var nesten trist å reise hjem. Vi hadde en nydelig tur innover langs Romsdalsfjorden og oppover i Romsdalen. Jeg får lyst å ta bilder hele tiden, men det blir naturligvis ikke så vellykket resultat når man skal fotografere fra bilen. Gunnar kan jo ikke stoppe hver gang jeg ser et fint motiv. Da hadde vi aldri kommet frem.



Dette motivet, tatt i litt motlys, viser inngangen til Romsdalens første sidedal. Fjelltoppene vi ser i dalen kalles Kongen, Dronningen og Bispen. Dalen er Isterdalen. Den ender i Trollstigen, og kjører man litt lengre, kommer man igjen i Valldalen og videre i Geiranger. Trollstigen var naturligvis stengt, men med de sparsomme snømengder vi har hatt i vinter, åpner den vel snart.



Her har vi kjørt noen kilometer videre, vi nærmer oss Trollveggen. Her ser vi Romsdalshorn til høyre, og det må jeg naturligvis fotografere hver gang jeg kjører forbi. I dag fikk jeg likevel med Vengetindene til venstre. Fine og hvite i solskinnet. 



Og så er det kongen selv, Trollveggen, Nord-Europas høyeste frie heng, som tiltrekker seg klatrere hele sommeren. I dag var det ingen som hang i veggen. Det var nok for tidlig. Men vi stoppet og tok matpakken vår og en kaffekopp.



Her har vi også noen som ikke tok kaffe, riktignok, men de tok iallfall bilder. Jeg kan sikkert røpe at det var en buss med Vålerengafans som skulle på fotballkamp i Molde. Det gjør jo heller ingen ting at jeg nevner resultatet sånn i forbifarten. Molde vant naturligvis 4-0. 

Etter dette var det ikke så veldig mye å ta bilde av nedover. Iallfall ikke i sol. Da vi nærmet oss Dombås var det gråe luftmasser som tok imot oss, og vi hadde byger med store snøflokser innimellom. Men da hadde vi forlengst forstått at nå var påskeferien over, det gode været hadde gjort sin plikt for denne gang, og vi skulle hjem til hverdagen igjen.



Naturligvis var det noen som fant ut at jeg skulle feire bursdag før hverdagen kom, så det ble både roser og besøk og hilsener selv om jeg ikke hadde tenkt å gjøre noe særlig ut av det. Men hyggelig var det. Jeg sier tusen takk til alle som husket på meg. Det var helt rørende. Jeg hadde egentlig en fin dag, selv om jeg var nokså spent på den dagen som fulgte, for da skulle jeg til kontroll på Ullevål.

Det er like godt å innrømme det: Besøket var både en opptur og en nedtur. Det første jeg fikk vite var jo at jeg måtte opereres en gang til. Slik var det sist også. Jeg trodde ikke jeg behøvde å gjenta den opplevelsen. I brystbevarende kirurgi er det tydeligvis små marginer, og hvis patologen ikke er fornøyd med stor nok kreftfri sone i preparatet, må kirurgen til igjen. Jeg hadde gitt beskjed om at min toppløse periode for alltid var over, og oppmuntret kirurgen, som til og med var en kvinne, om å ta nok. Jeg hadde ikke lyst å opereres to ganger denne gangen også. Hun lovet å gjøre så godt hun kunne. Det gjorde hun sikkert også. Det går nesten ikke an å se at hun har skåret i meg... Så nå skal det skjæres en gang til, på førstkommende torsdag. Da skal en annen kvinnelig kirurg i gang. Det ser ut til at kvinner spesialiserer seg på brystkirurgi. Hun skal få beskjed om at jeg tåler å få et arr. Jeg er en gammel dame. 

Forresten fortalte jeg kirurgen og sykepleieren at dette ville medføre at jeg ikke kunne være med på Bokormens 25-års-jubileumstur. Den går 28. april - 5. mai, og er en elvecruisetur i Nederland og Belgia. Damene ble da veldig ivrige på at jeg måtte reise på tur, og satte meg opp til operasjon etter at turen var over.... Og så kom de med de gode nyhetene: Jeg trenger ikke cellegiftkur. Dessuten skal strålingen avsluttes etter tre uker i stedet for fem. Kanskje håp om å bli ferdig med dette mens det enda er litt sommer igjen.

Etterpå traff jeg venninner i byen til en kaffekopp, før jeg tok T-banen hjem. Men da fikk jeg tenkt meg om. Hva hadde jeg egentlig på elvecruise å gjøre når jeg skulle rett hjem til operasjonsbordet? Og vi som skulle til vindfulle Holland og være mye ute og se oss omkring, oppmuntret til å ta med varme klær på denne årstiden. Jeg kom med stor sannsynlighet til å komme hjem med forkjølelse eller andre plager. Dessuten er jo sykehusvesenet livende redd for resistente, utenlandske bakterier. Jeg fikk jo klar beskjed om ikke å havne på sykehus.... Plutselig hadde jeg ikke lyst på elvecruise i det hele tatt. Iallfall ikke nå. Nå vil jeg forsøke å holde meg frisk og bli ferdig med denne kirurgen, ja, ikke misforstå, jeg mener ikke den jeg har hjemme, men den jeg skal møte på sykehuset, naturligvis.

Det ble telefon til sykehus og nye planer lagt dagen etter. Hjemmekirurgen var enig, og jeg er fornøyd med den avgjørelsen. Det er bare å hoppe i det. Jeg skal jo gjennom dette her.... Bokormene forstod meg. Hadde gjort det samme selv.... Fornuftige damer, de der. De forsikret til og med at det ikke hadde noe å gjøre med mine innfall og idéer som lett kan dukke opp når vi er på tur. Høflige er de også....

Jeg skulle gjerne ha vært flua på veggen når de nå skal dra av gårde uten meg...

 

Én kommentar

21.04.2017 kl.23:48

Selv om vi forstår, kommer vi til å savne deg❗️

Skriv en ny kommentar

randifol

randifol

75, Oslo

Pensjonert psykiater og familieterapeut som ønsker å skrive om hvordan livet arter seg for en pensjonist som stadig blir eldre i Groruddalen.

Kategorier

Arkiv

hits